søndag 13. november 2011

Referat fra årsmøte

Referat fra årsmøte 5/11-20011 Stokke 7.11.11

Årsmøtet blei holdt på Bygdetunet i Stokke.
Leder Mikal ønsket alle velkommen før han blei valgt til møtets dirigent.
Deretter informerte Toril om virksomheten i ”La Gotita” i Bolivia ved hjelp av bilder som er blitt tatt i løpet av oppbygginga av prosjektet.
Det er blitt bygget 5 toaletter og 4 skolerom for lekser. Hun har 10 som er ansatt 3 dager i uken. Leksehjelperne fra kl 13.00 – ca kl 17. Kjøkkenpersonalet kommer fra morgenen.
Antall barn som kommer er 45. ( fra 3 og 15 år.)

Økonomien har vært stabil det siste året med ca 8800 i mnd fra faste givere + tilfeldige gaver som hun er avhengig av for drifta. De faste utgiftene i Bolivia er på mellom 10 og 12.000 norske kr.
Pr 30.06 i år har det kommet inn kr 70700 og det er brukt 73000 bs, (dvs ca 63000 norske kr). Nå står det kr 59.000 på kontoen.
Lokale Rotary har vært der og snakket til foreldrene om brannsikkerhet, tannhelse og andre temaer.

Jostein snakket litt om NAV utland og det han jobber med for at Toril skal få norske rettigheter når det gjelder helse og pensjon

Det kom flere spørsmål fra medlemmene som var veldig positive.

Framtidsplaner: Vi skal jobbe med å få et bilverksted på tomta som skal være med å finansiere drifta, vi satser på sikt at prosjektet skal bli selvfinansierende, og at de lokale personalet skal overta. Flere ville prøver å finne ut av verktøymuligheter for sending herfra. Alternativt kjøpe i Chile eller Brasil (pga kvaliteten). Flere forslag er å starte bakeri, selge Aloe Vera –produkter i Bolivia og også strikking av varme barneklær for salg i Norge. (tollutfordringer)

Budsjett for 2012 er bl a lønn 90000 nok med totalsum på 150000nok

Valg av styret: Mikal har gått ut av styret.
Det nye er: Nina Nøvik, Vestskogen Nøtterøy ny
Hege Falkum Oslo ny
Jørn Toverød Sandefjord ny
Lene Vårum Bolivia/Ski forts
Laila Korsvik Stokke forts

Rollene vil bli fordelt på et styremøte vi skal ha den nærmeste tiden.
Noen hadde stor interesse i å gjøre noe ekstra for å få inn penger, bra, men hva?
16 hadde møtt opp i tillegg til Mikal og Toril, det var bra!

Det var en meget engasjert gjeng som hadde møtt opp.

For styret: Laila Korsvik

høst






Jeg har kjøpt meg nytt kamera, med vidvinkel og bra zoom. Har prøvd ut ved å knipse noen høstbilder i nærområdet. Bildet over er fra en bakke vi kjørte på ski i da jeg var liten. Vi samla alle ungene i bygda og lagde spor, det gikk bra fort. Helt nederst før jordet var det dengang en dumpel i bekkeleie og et grantre som vi måtte bøye oss under - det var alltid et lite spenningsmoment om vi klarte det. Siden har bakken vært en treningsbakke.








Dette er en kjøttmeis ved fuglebrettet. Neste blir kolibri og kondor.

mandag 24. oktober 2011

årsmøte

Det første årsmøte i stiftelsen "Dråpen" blir lørdag den 5. november 2011 kl. 14.00. Vi møtes på bygdetunet i Stokke. Det blir mye informasjon om hva som har skjedd de tre åra vi har holdt på. Framtida ønsker vi at dere er med på å bestemme. Det blir en enkel servering. Alle er velkomne til å delta, gi gjerne et hint på forhånd om du kommer, og dersom du trenger veibeskrivelse eller kommer med buss/tog så si i fra.

SAKSLISTE:
1. Velkommen til første årsmøte i "Dråpen" v/ Toril og Mikal
2. a) Orientering om stiftelsen av "Dråpen" v/Toril
b) Orientering om stiftelsen av foreløpig styre for "Dråpen" og registrering av foreningen I brønnøysungregistret v/Mikal
3. Valg av møtedirigent og sekretær
4. Årsmelding for "Dråpen" v/Toril
5. Regnskap for "Dråpen" v/ Laila og Toril
6. Framtidsplaner for "Dråpen" v Toril
a) aktivitetsplan for 2011 0g 2012
b) aktivitetsplan på lengre sikt
7. Eventuelt budsjett for 2011 og 2012
8. Eventuelt andre innkomnesaker
9. Valg av styre: leder, sekretær, kasserer og ett styremedlem, samt et varamedlem.
10. Valg av revisor(er)

Vennlig hilsen styret

Svar om du/dere kommer kan gis til meg.
Toril

søndag 18. september 2011

utholdenhet

Det går visst tregt med bloggskrivinga for tida. Må vel bare innse at det er lettere å skrive i Bolivia der jeg ser hva som foregår hele tida. Men de driver på der oppe (som regel sier vi der nede, men det ligger jo ganske høyt så jeg har begynt å si der oppe). Nå er det drøyt to måneder igjen av skoleåret og ungene kommer, sliter og jobber så godt de kan, så får vi håpe det går bra med dem alle sammen. Det er i alle fall noen flotte unger som har mange muligheter i seg.

Før jeg reiste til Norge denne gangen snakka vi som jobber der om visjon, misjon og verdier som vi ønsker å jobbe etter. En av verdiene vi valgte var; utholdenhet. "Ingen ting i verden kan erstatte utholdenhet", slik begynte et lite skriv jeg så da jeg var liten. Og dette er det mye sant i. Du kan godt ha talent, men dersom du ikke gjør noe med det så hjelper det deg ingen ting. Jeg har ofte lagt merke til at bolivianere er flinke til å gå videre etter at det har skjedd noe vanskelig. De sier at det ofte er tøffe tak, lite penger, ulykker eller vanskelig med jobb, men "vi må jo bare fortsette videre og finne en løsning, for vi har jo ikke noe valg" sier de. De aller fleste av ungene som kommer til oss står også på og gir seg ikke før de er helt ferdige og har gjort det fint. Men det er også noen av ungene som har en tendens til å si at de ikke klarer, ikke vet eller ikke kan. Det kan være en måte å komme seg unna på - verden går jo videre likevel, men i lengden er det ikke lurt å tenke slik. Unger er vel unger i alle deler av verden og alle er jo forskjellige, men for disse ungene ønsker jeg at de en dag vil se at utholdenhet og det å ikke gi seg er det som gir resultater.

Det kan nå bli litt opphold i skrivinga mi på bloggen. Dere som er nye lesere får bla dere nedover og lese det som er skrevet tidligere. Dersom dere har spørsmål om drifta eller andre ting, kan dere skrive til meg på mailen min.

mandag 5. september 2011

ferien er over

Da var ferien godt og vel over både i Bolivia og i Norge. I Bolivia er det vår og i Norge er det høst. Håper det er blitt noe varmere i været siden jeg reiste derfra i midten av juli. Arbeidet er godt i gang både der og her. I Bolivia fortsetter de som vanlig med unger, måltid, lekser, læring og andre nødvendige oppgaver. Jeg er i Norge, men har stadig kontakt med dem. Det virker som om de jobber godt med barna og ungdommene i forhold til det de trenger av hjelp og oppfølging. Vi har sagt til unger og foreldre at dersom noen trenger hjelp de dagene vi ikke har drift, må de bare komme, og det er det noen som gjør. På denne tiden av året gjelder det å være oppdatert og forstå det som er gjennomgått til nå, for snart så begynner eksamenene igjen og etterpå er det vanskelig å hente seg opp igjen.
I slutten av juni ansatte vi en psykolog, ei dyktig dame som har begynt arbeidet med enkeltbarn, grupper, veiledning av de som jobber der og etter hvert også med foreldrene. Det er mange unger som kommer fra familier med ulik historie, jeg tror at en psykolog kan være til god hjelp både for oss som er sammen med ungene og i direkte arbeid med dem.

Her i Norge jobber jeg i et vikariat på fire måneder i en barnehage, et fint arbeid jeg har vært borte i før. Ellers prøver jeg å trene litt, sykler av og til til jobben og løp mitt første orienteringsløp på syv år for en uke siden. Jeg kom igjennom og var fornøyd med det, det ble en våt opplevelse, men veldig deilig. Det er i grunnen vått her for tida, det drypper ofte ovenfra og jorda er metta av vann. På jobben i dag da vi satt og spiste, spurte jeg ei jente på to år: "Har du vært ute i dag du da?" Hun gav meg et ord til svar: "vann". Det var hennes assosiasjon til det å være ute.

mandag 18. juli 2011

Ferietid

Tenkte egentlig å legge inn disse bildene før jeg dro til Norge, men før en så lang reise går tida fryktelig fort og det er mange ting som må komme på plass. Bildene er fra fotballbanen i bygda der vi holder til. Vi forlot det vanlige tilholdsstedet vårt og gikk ned til banen den første dagen i vinterferien. Vi spilte og lekte og slo oss løs fra alt som hette skolearbeid og lekser. Det var en deilig ettermiddag.

Sola stekte selv om det var vinter og fjella i bakgrunnen omringer oss til daglig.


De andre dagene i ferien gjorde vi lekser, så på film, studerte tegnsetting og andre ting. Flere av ungene har lekser også i ferien, de er redde for at ungene skal glemme det de har lært dersom ferien varer for lenge - kanskje noe for oss i Norge også? Denne uka begynte skolene igjen. Jeg er kommet til Norge etter en lang reise, men skal prøve å holde meg og dere oppdatert på det som skjer videre der på den andre sida av kloden.

søndag 3. juli 2011

Socios honorarios

betyr æresmedlemmer. Lørdag for en uke siden var jeg på et arrangement i Rotarys ungdomsklubb her i byen. De hadde hatt årsmøte og nytt styre skulle innsettes. Det ble taler og seremonier med løfter og overrekkelser. Jeg ble også kalt fram og den avtroppende lederen hadde en fin tale for meg og det vi driver med i "Dråpen". Jeg fikk en plankett og takka så fint jeg kunne. Jeg var ikke helt forberedt på dette og skjønte først da jeg leste planketten etter at jeg kom hjem at vi var blitt æresmedlemmer. Det var en hyggelig overraskelse og jeg prata med den nye lederen som fortsatt ville jobbe sammen med oss.

søndag 19. juni 2011

brrrrrrrrr....

det er vinter, kaldt og tørt. Nå jeg gleder meg til den friske, frodige norske sommeren. Den 12. juli setter jeg meg på flyet og reiser mot nord, kvelden etter lander jeg på Gardermoen. Jeg blir i Norge fram til den 12. januar og kommer til å jobbe en del mens jeg er der. Noen har skrevet til meg og sagt at de kommer på besøk til Bolivia denne sommeren, dere er hjertelig velkommen hit, ring meg på tlf. 76407027 når dere kommer. Dersom jeg har reist til Norge, ringer dere til Secundino på tlf. 76401076.
Det er snart vinterferie på skolene for ungene, men her vil vi holde på som vanlig dagene tirsdag, onsdag og torsdag, men med litt uvanlige aktiviteter. Vi har tenkt oss en dag på den lokale fotballbanen og spille turnering, så en dag med matematikk på forskjellige måter, så en dag med språk og en dag med bygging av verdier. Hvor lenge vinterferien kommer til å vare, vet vi ikke enda - det kommer an på kulda - så resten av dagene får vi planlegge etter hvert.
Til uka er det varslet "paro" - som betyr "stopp"- for transportarbeiderne på mandag. Konsekvensen blir at lærere og noen elever ikke kommer seg på skolen, som igjen betyr at ingen trenger å gå på skolen. Tirsdag er fri p.g.a. nyttårsaften til aymarafolket og ny fridag på torsdag p.g.a. "Corpus Cristi," - som betyr "Kristi Kropp" - en katolsk helgedag.

torsdag 9. juni 2011

Skole,

lekser, lese, framtid, eksamen, karakterer, stå eller stryke og skrivebøker som må være komplette. Unger som vil, men ikke får til, unger som sier de ikke har lekser fordi de da slipper å gjøre dem - i alle fall i første omgang, men så blir det bare dobbelt etterpå. Forstå hvem som må jobbe med egne lekser, hvem som må forstå og ikke bare gjøre og lærere som gir alt for vanskelige lekser. Hvem er skolen til for? Overganger fra en skole til en annen kan være vanskelig eller bare det å bytte lærer. Det er gode lærere som gir av det de har, det er lærere som mottar lønn innimellom og det er lærere som krever alt for mye slik at de kan få et godt resultat og rykte. Kanskje skolen er til for at lærerne skal få jobb? Noen unger får nedsatt karakter fordi de ikke har tatt med det som kreves av materiell fordi foreldrene tjener lite, det er unger som ikke har bøkene de trenger, det er aleineforeldre hvor ungene er aleine hjemme hele ettermiddagen og dermed styrer seg selv - hvem er der da for å rettlede i rett og galt, det er unger som har foreldrene sine på den andre siden av jordkloden og bor sammen med bestemor som de styrer fullt og helt, det er unger som blir straffa fysisk av foreldrene når de ikke klarer, det er unger som går glade hjem etter å ha fått hjelp og det er unger som gir en kjempeklem til læreren sin når de har forstått og gjort ferdig leksa si. Dette er vår virkelighet. Årets første konkrete resultater har vist seg på karakterseddelen. Glade unga og foreldre, fortvilte unga og foreldre - hva gjør vi nå? Mange klarer seg bra, men mange sliter også. Det er så mange ting som virker inn på hvilke karakterer de vil få. Av og til er hodet så fullt av andre ting at det rett og slett ikke er plass til regnestykkene, solsystemet eller blodomløpet. Framtid?

fredag 3. juni 2011

Et innblikk hos de minste

Ungene våre har vi delt inn i fire grupper. Den yngste gruppa består av 13 unger fra to til seks år og er de som er såkalt under skolealder, men alle er ikke det likevel. I år ble de to siste åra før 1. klasse obligatoriske (tidligere har de vært frivillige), slik at alle må nå begynne på skolen det året de fyller fire år innen 30. juni. Her begynner skoleåret etter sommerferien omtrent 1. februar. Skolene ungene går på kan være ganske store og det kan virke bra brutalt for en som enda ikke har fylt fire år å gå inn en slik port for første gang. Noen innkjøringsperiode er det ikke snakk om, det er rett på sak og foreldrene blir puffa ut av porten så snart skoleklokka har ringt.
Denne dagen er det læring av farger som står på programmet. Ballonger i ulike farger er fine til et slikt bruk. I tillegg får de lungetrening og det er heller ikke å forakte.


Denne gutten har i tillegg tegna........tja, er det et sjølvportrett tro? Blid er han i alle fall.


Prekinder og kinder heter disse to første åra på skolen - altså de før 1. klasse. Der får de også lekser som må gjøres og leksene er det viktig at de gjør akkurat som læreren har bestemt. Bestemme farger på tegninger og annen fantasi er ikke brukelig, da blir ikke læreren fornøyd, men følger de ordre, ja, da blir det bra.


Tro om disse bokstavene er gode nok for læreren, de er skrevet av en gutt som går i kinder.



I denne gruppa er det en studerende førskolelærer som er ansvarlig og det fungerer fint, her hos oss får de leke og tegne, drive med lego og andre ting.


Disse to jentene har funnet hverandre, med blyantene i hånda og glimt i øyet.


Til slutt er det sandkassa, den blir brukt hver eneste dag, mest av de små, men blir de store ferdige med leksene litt før tida, ja, da er de raskt på plass her de også.

onsdag 1. juni 2011

Poteter

Poteter er en viktig ingrediens i flere av måltidene for de som bor i Andesfjella. Det sies at i Bolivia finnes det minst 1200 ulike sorter poteter som er til ulikt bruk. På bildet under har tre ulike sorter poteter ligget i glør og blant varme steiner i omtrent en time. Det gir en helt spesiell og god smak.

For litt siden var vi på en liten tur oppover i fjella. Der, på omtrent 4490 m.o.h. traff vi denne dama som hadde poteter til salgs. Det ble handel og vi tok med oss en sekk hjem til bruket vårt. Disse potetene er dyrka i denne høyden og de er utrolig gode og melne.

Disse to ungene kom over kanten og ville også være med på handelen.

onsdag 18. mai 2011

gi meg kraft til å dele mitt brød

En stund siden sist nå, men dagene flyr med mange ting som skjer og mye som må gjøres. Hverdagen er full av små hendelser og gjøremål, planlagte og ikke planlagte, som tar mye tid og mange tanker. En mor som kommer og vil vite mer og evt. vil skrive inn ungene sine, en student som vil låne internett, ei mor som kommer for å betale månedskvota, handling til ungene tidlig på morgenen, og kanskje noe som er glemt, en av lærerne ønsker materiell som vi ikke har enda eller en som driver praksis her og som trenger veiledning og gjennomgang av planer. Og så har vi de som kommer for å reparere motorsykkelen sin av han som bor her. Og til slutt er det regnskapet som stadig skulle vært gjort. Når ungene er her vandrer jeg rundt til ulike klasserom og hele tida er det unger som kommer og trenger materiell eller spør om ting eller som trenger litt ekstra hjelp eller som vil ha en ball og leke med. Vi jobber med mennesker og det er ikke alltid det planlagte som blir utført i løpet av dagen.
Noe som heller ikke var planlagt var at ei mor i en familie vi har her er blitt alvorlig syk. Familien er på mor, far og seks unger fra fem til 17 år. De leier der de bor og har et par små rom til sammen. Flere av ungene deres har vært hos oss nesten siden oppstarten. Far jobber som murer og det er ikke der det er flest penger å tjene. Det er en fin familie, ansvarsfulle og pliktoppfyllende. I mars dette året kom plutselig ikke ungene lenger, etter litt tid fikk vi greie på at mor var blitt syk og pengene måtte brukes på å hjelpe henne og at ungene måtte være hjemme og hjelpe til. Denne mora fikk etterhvert konstatert kreft som ikke kunne helbredes. Far har prøvd alt av leger og naturleger for å prøve en gang til om hun kan bli frisk. Han har brukt opp alle sparepengene sine og i tillegg satt seg i en god gjeld. Vi har også bidratt noe i tillegg til at vi har kjørt dem til sykehus og andre steder. Jeg ble stum da far fortalte om sykehusoppholdet og hvor mye det kostet. En seng for natta, blodoverføring, intravenøs, legevisitt, medisiner - alt hadde sin pris som måtte betales. Jeg har også ligget på sykehus, men tenkte da aldri på hvor mye ei brødskive kosta en gang. Far har jobba helt sporadisk i det siste, han har hatt noen småjobber, men har ikke kunnet ta på seg noe større arbeid da kona sin sykdom har blitt prioritert. Jeg lurer nå på om det er noen der hjemme som kunne tenke seg å støtte denne familien økonomisk. Stort eller lite beløp, alt vil hjelpe, kanskje en liten innsamlingsaksjon, eller en kjede av hjelp. "Jeg gir så mye, hvem gir like mye eller mer?" Det hadde vært fint det. Jeg har sett det som skjer i familien, de har virkelig behov, de har ikke mer penger igjen og de vet ikke hvor de skal få tak i penger til mat i morgen. Nå går det i smertestillende og det koster hver dag og gjelden deres blir stadig større. Dere kan sette inn på kontoen jeg har i margen av denne bloggen, så kan dere skrive til meg eller på blanketten at det er penger til denne familien, da vil alt gå direkte til dem og jeg vet at de vil være takknemlige.

lørdag 30. april 2011

...,ingen ting er som påsketur,...

Etter to uker med besøk er vi tilbake i hverdagen igjen. Det er fint med hverdager, men det er bra fint med besøk og turer også. Jeg fikk komme tilbake til "landsbyen" min igjen, landsbyen mellom fjellene, der jeg bodde første året mitt i Bolivia, der jeg ikke ville flytte fra og til en stor by, der jeg gikk turer i fjella flere ganger i uka, der jeg møtte mennesker som alltid prata med meg selv om det var på quechua, der det var stille og rolig - bare bussen som tuta da den skulle reise til byen, der lufta var rein hele tida og der stjernehimmelen var enorm hver natt.
Tinguipaya heter denne landsbyen og vi reiste dit nå i påsken, det var påskesamling i kirka og folk kom langveisfra. Mange hadde gått og vandra i flere timer for å komme fram, helt opp til en dag var det noen som måtte gå. Og det kom folk, mye folk. Misjonssambandet sier at Tinguipaya er det beste distriktet for kirka deres her i Bolivia. Jeg tenkte med meg selv der jeg tusla rundt og kikka på folk, hvorfor det er slik. Og jeg tenkte at i Tinguipaya har prosjekter som helse, innstallering av drikkevann, bedre dyrehold, veving for salg og internat for ungdom vært en del av misjonens arbeid i nesten 20 år. Det er mange i prosjektet som har reist og vandra rundt i fjella i disse åra, både nordmenn og lokale. De har vist medmenneskelighet ved å gi folka bedre livsgrunnlag. Folk så f.eks. at ungene deres fikk mindre diare med innlagt drikkevann og slikt skaper tillit. Dermed tror jeg at evangeliet får bedre grobunn og bedre feste i hvert enkelt menneske. Medmenneskelighet og nestekjærlighet er noe som jeg ønsker skal være grunnmuren i arbeidet vi har satt i gang her i Cochabamba også. Litt helhet og flere innfallsvinkler tror jeg skaper integrerte mennesker med mange muligheter.

Norges Lover

Det jeg glemte å skrive om i forrige innlegg var de kokatyggende arbeiderne. Med litt inntak av kokablader som blir liggende i kjakan en stund trenger de nesten ikke mat. Når det kommer et lass med folk for å legge et sementlag som gulv og tak, ber de om koka og litt brus. Da holder de nesten hele dagen. Presidenten her i landet vil at verden skal forstå at det er forskjell mellom kokablader og kokain, og det er det jo. For jeg har ikke tygd bladene, men drukket teen av kokablader og jeg ble ikke høy slik som han trodde han som satt i tollen på Gardermoen for noen år siden. Dette skjedde da jeg spurte om jeg kunne ta med meg en te inn i landet som var en blanding av kokablader, anis og kamomille. Først var han i tvil, så sa han at det gikk nok ikke. Lurer på hvor mye kokain jeg kunne lage av en tepose med tre forskjellige urter i?

torsdag 14. april 2011

Åtte små, to store og en

lastebil tenkte jeg på her en dag da denne bilen kom innenfor portene. Men der var hverken små eller store, den var fullasta med stein. Stein som var henta i elva rett ved siden av oss. Tror den har sett bedre dager og mens den holdt på venta jeg bare på at den skulle knekke på midten. Den gjorde ikke det, den kom til og med tilbake med mer stein, opptil syv lass tror jeg den tok i løpet av dagen. I tillegg ser dere at den går på gass. Under lasteplanet er det en gul gasskolbe og det gjorde også at det gikk litt tungt, men det gikk. Svingradiusen var heller ikke av de mest utprega så noen fram og tilbakerunder trengte den.



Her er noe av steinen den henta i løpet av dagen. Da jeg var liten plukka vi stein vekk fra jordene, men her henter vi stein i lassevis, ikke for å legge på jordene forsåvidt, men til muringsarbeid.


Tidligere en dag fant vi disse arbeiderne i et elveleie som var sikker 100 m. bredt. Denne elva er ganske langt unna der vi holder til. Her kommer jullasteren med sand og stein fra elva, tømmer det på toppen av denne haugen slik at sanda og steinen blir skylla og vaska nedover noen renner og samtidig skilt fra hverandre.


Og alt dette er til bygging til meg slik at jeg nå snart kan gå tørrskodd fra rommet mitt til både kjøkken og bad.

fredag 8. april 2011

Fotballkamp


For litt siden var jeg på fotballkamp på stadion. Det var en anderledes fotballkamp. Landslaget fra USA-VM i 94 var gjenoppretta og spilte mot et mixa lag fra byen. Anledningen var en kamp for å samle inn penger til flomofrene i Cochabamba. I sommer har det regna mye og kraftig. Regnet kom seint, men da det kom, kom det mye på kort tid. Dette førte til flom nede på flatene og i nærheten av elvene. Mange familier mista alt de eide, de måtte overnatte andre steder, der skoler også ble brukt. Avlinger gikk tapt og de sier at dette året vil det bli knapphet på bl.a. grønnsaker, poteter og kylling. Av den grunn vil også prisene stige på det som finnes. Det kan bli et hardt år for mange familier.

I 1994 kom Bolivia til sluttspillet i fotball-VM i USA. Dette er første og eneste gang de har vært i et sluttspill og spillerne er dermed helter enda i dette landet. Ho jeg satt ved siden av og reiste sammen med kunne navna på alle heltene fra den gang. En av de er nå trener for sønnen hennes som dere ser på bildet sammen med meg. Stadion var full av mennesker og full av liv, likevel har jeg aldri opplevd det så rolig på en fotballkamp her i byen før (har vært på noen kamper, men ikke mange). Det var stor trengsel for å komme inn og et sted trekte jeg meg ut av køen og gikk i en annen, men da vi var kommet inn var det en fin og artig opplevelse.

Heltene fra 94 tapte 2-4, laget som vant rusla stille ut av banen, mens heltene som tapte tok seiersrunden og mottok hyllesten fra bublikum etter kampen.





torsdag 31. mars 2011

Besøk

Vi har antakeligvis unger som ikke vet hva en konsert er, hva dukketeater er eller hva det er å opptre for andre. På tirsdag fikk vi besøk av en gruppe som kaller seg "Kindered". Fire unge, frivillige som er på turne for å opptre for unger som sjelden eller aldri opplever musikk og teater "live". De hadde med seg instrumenter, sang, spilte, dramatiserte og hadde dukketeater. De dramatiserte bl.a. Noas ark sammen med ungene, der de snekra, bygde, åpna den tunge døra, var regnvær, sov og vaska klær inne i arken og til slutt var de dua som fant tørt land. Her er de fire i aksjon med musikk og sang.
Dukketeater var at det morsomme slaget og ungene var .......


.....helt med.


Til slutt var det noen som ville prøve seg.

mandag 28. mars 2011

En oppdatering

For noen dager siden fikk jeg en mail med noen spørsmål fra ei ung jente om hva jeg driver med her i Bolivia. Tenkte jeg kunne legge det ut slik at andre også fikk en oppdatering. Spørsmåla var:

1. hva er det egentlig du driver der nede, er det barnehjem eller daghjem?
2. er det du som er leder?
3. jobber du sammen med andre fra Norge/Europa, eller er det lokale?
4. hvordan kom du på ideen å begynne å jobbe i Bolivia? var du på ferie der ?

jeg ble som sagt bare nysgjerrig :)


Hei på deg!

Veldig hyggelig at du er interessert i å vite mer om hva jeg driver med her i Bolivia. Jeg skal prøve å forklare litt. Jeg har en tomt med noen rom på, noen toalett og et kjøkken. Hit kommer unger etter skoletid, ca. Kl. 13.00, for å spise middag, som er midt på dagen, og å gjøre lekser. Dersom det er tid etter at de er ferdig med leksene kan vi undervise dem i det de trenger mest. Noen trenger å øve seg i gangetabellen, deling med større tall, rettskrivning, grammatikk eller andre ting. Før de går hjem i 16.30 tida får de litt frukt. Det er ingen unger som bor her, alle kommer på dagtid. Vi driver nå tre dager i uka med leksehjelp og en dag i uka med litt engelskundervisning for de som har lyst til det.

Det er jeg som leder det som skjer, men jeg har gode folk med meg som jeg stoler på. Det er 10 stykker som jobber her, to som lager mat og ordner alt på kjøkkenet og åtte som hjelper til med lekser. Ungene er fordelt på fire grupper slik at det er to voksne hjelpere på hver gruppe. Vi har for tida 50 unger fra ett til 15 år. De yngste er enten yngre søsken av unger som er på leksehjelp eller unger av personalet. Området der vi holder til er et område med mange innflyttere fra landsbygda. Det er mange av mødrene som ikke kan lese og skrive og det er foreldre som jobber fra tidlig om morgenen til seint på kvelden slik at ungene er mye hjemme aleine. I tillegg er det mange familier som sliter økonomisk, ungene får ikke det de trenger av mat, næring og utstyr til skolearbeid. Det er gratis offentlig skole, men bøker, skrivesaker, skrivebøker, uniform og annet utstyr de trenger på skolen må de kjøpe selv og det kan bli dyrt, spesielt for de familiene som har mange unger. I tillegg kan det være opptil 40 unger i en klasse og da klarer ikke en lærer å hjelpe alle. Det fører til at de som er litt svake i et fag blir hengendes etter og også at de stryker. For dersom de ikke klarer eksamen til slutt må de gå året om igjen og det er ganske hardt for mange.

Alle som jobber her er bolivianere og de fleste bor i nærheten av der vi holder til. Noen av dem er studenter og noen er ferdig utdannet lærere. Så har vi en bilmekaniker som er mann og som kan lære ungene litt andre ting i tillegg. I øyeblikket har vi ei ung dame fra Norge som er her for å lære seg spansk. Hun bor hos venninna si som jobber på den norske skolen her i byen og hun kommer til oss som en frivillig for å hjelpe til og å praktisere språket.

Hvordan jeg kom på å begynne å arbeide i Bolivia kan jeg ikke helt svare på. Det har vært en lang prosess som har jobba inne i meg med mange tanker og ideer. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prøve på en eller annen måte og siden har tingene gått slag i slag. Alt dette er prosesser som skjer inne i hver og en og noen av prosessene stopper opp og forsvinner, mens andre fortsetter og en kjenner på en uro helt til en i alle fall har prøvd. Så tror jeg at utdanning av befolkningen er en viktig vei å gå i forhold til den generelle utviklingen i landet, i forhold til å lære og vise respekt for mennesket og menneskeverdet og i forhold til å ta ansvar for andre og det som skjer i samfunnet på en samvittighetsfull måte.

Håper du har fått svar på noe av det du lurte på, har du fått flere spørsmål nå så tar jeg de i mot. Lykke til videre med din skolegang.
Vennlig hilsen Toril

mandag 21. mars 2011

Druer og vennskap

I dag kjøpte jeg 3. kasse med verdens beste druer for sesongen. En kasse veier omtrent 20 kg. Jeg har skrevet om druer før, men en god ting kan ikke sies for ofte, for disse druene er store, søte og knallgode. De kommer fra Tarija, fylket sør i landet på grensa mot Argentina. Der har de også vinproduksjon. I dag kjøpte vi druene rett fra lastebilen, den bruker i effektiv tid ca. 1 døgn fra Tarija til Cochabamba.
Disse to guttene liker også druene slik som alle de andre ungene her på bruket. De går på hver sine skoler og er blitt venner etter at de kom hit. De proklamerte vennskapet sitt for meg her en dag. Ungene får frukt etter at leksene er gjort ferdig, vi pleier å variere hvilke frukt vi gir dem, men denne uka blir det kun druer.

fredag 18. mars 2011

50 flotte unger

I dag passerte vi 50 unger innskrevet. Jeg merker at fler og fler får kjennskap til dette tilbudet, det er spennende. Tror vi må sette punktum for en stund, da vi ønsker å nå alle ungene med hjelp til det de ternger, men det kommer til å bli vanskelig å si til foreldre at nå er det fullt. Vi ønsker også å legge vekt på kvalitet i det vi gjør. Vi har åtte lærere fordelt på fire grupper og to som jobber på kjøkkenet. I tillegg har vi begynt på onsdager for de av ungene som trenger det mest. Noen klarer seg så vidt hvert år, vi ønsker at disse kan få hodet litt høyere over vannet på slutten av dette året. 30 av disse 50 ungene kommer på onsdagene i tillegg til tirsdag og torsdag da alle kommer. I dag har jeg også hatt 14 unger som vil lære englesk. Jeg har gitt tilbudet til alle fra 2.klasse og oppover. Det er en fin gjeng og målet mitt er at de lærer litt hver gang.
Bildene er fra karnevalsferinga vi hadde for litt siden. Karneval handler stort sett om ballonger og vann, i alle fall for unger. En dag gjorde vi ferdig leksene litt tidligere og så lekte vi litt lenger enn det vi pleier. På det første bildet spiller de volleyball med håndkler og ballong med vann i. To og to på hvert håndkle så gjelder det å fange ballongen når den kommer. Faller den i bakken spruter det ganske bra i tillegg til at det andre laget får poeng. På det siste bildet får Eliana fylt den store jakka hun fikk på seg med ballonger, de fikk inn drøyt 40 stykker. Det holdt dersverre ikke til å vinne over de andre laga, men gøy hadde vi det.

torsdag 17. mars 2011

La Kantuta

En ny blogg, en ny utgave. Den skal fremdeles handle om Bolivia, livet på denne siden av jordkloden, der vi ser universet fra vår vinkel. Kanskje flere ting vil vise seg fra denne vinkelen. Sola og månen er de samme i hele universet og stjernene også, men kanskje har vi alle godt av å forandre vinkel av og til. Antall utgangspunkter er så forskjellige som det er mennesker på kloden uansett om en bor i Norge eller i Bolivia. Det er kanskje ikke så lett å se fra denne siden av jordkloden, men øvelse gjør fremdeles mester og det er virkelig verdt å prøve, kanskje kan det bli litt mer forståelse mellom menneskene i denne verden vi lever i. Denne blomsten som heter "La Kantuta", er Bolivias nasjonalblomst. Den har fargene rød, gul og grønn som er fargene i flagget.