søndag 29. april 2018

Kjære dere alle!
2017 ble avsluttet med en evaluering av «La Gotita». Vi fikk inn to personer som driver med slikt. De evaluerte drifta, økonomi, elevenes trivsel, foreldrenes fornøydhet og de ansatte med ledelse. De fant ut at det er mye bra, men samtidig er det mye som kan forbedres. Den største forandringen er vel at vi trenger en leder og ikke to som vi har hatt til nå. Det har vært litt vanskelig med to ledere som vil litt forskjellige ting, men som samtidig vil det beste for senteret. Da er det nok bedre med en som har det siste og avgjørende ordet i de sakene som dukker opp og det som må gjøres. Videre trenger vi tydeligere avklaringer i forhold til arbeids- og ansvarsfordeling. Vi har brukt en del tid på å finne en person, men har nå funnet en leder som begynner i halv stilling den 1. mai. Dette blir spennende. Det er ei godt voksen dame som er utdannet pedagog. 
Dette året vil «La Gotita» fylle ti år. Jeg har begynt å skrive noe på bloggen fra da jeg kjøpte tomta den 1. februar 2008, og tenkte at jeg ville skrive mye om dette året da «Dråpen» stod  i startgropa. Tirsdag den 6. februar kom jeg bort fra den planen, i alle fall for en stund. Det var dagen da vi begynte med nytt skoleår etter sommerferien. Nye hadde skrevet seg inn og alt var klart til å jobbe med ungene. Så «kom elva» den samme ettermiddagen. Elevene hadde akkurat rukket å komme seg hjem da det skjedde. «Elva kom» med jord, gjørme, steiner og steinblokker. Det hadde regna kraftig i flere dager, så gikk det et jordras lenger opp i elvedalen som kom nedover elva. Dette gjorde store skader, spesielt i området vårt. Den tok med seg mange hus og enda flere hus ble skadet. Fem personer omkom, deriblant en gutt, Gamaliel på 12 år, som har vært hos oss tidligere. Mor hans jobbet som lærer på leksehjelpa noen år og dermed var han også hos oss. Det var en aktiv gutt med mye fotball der han gikk inn i taklingene uansett hvor store motspillere han hadde. Denne dagen da «elva kom» skulle han bare inn for å hente hunden sin før han skulle løpe av gåre med familien sin, men mens han var inne kom neste runde med elva og han hadde ikke mulighet til å komme seg ut. Flere leita etter han hele kvelden og natta, de fant han på formiddagen dagen etter i gjørma uten liv. Mor var skilt og hadde to gutter som hun fulgte opp i tykt og tynt. Nå er eldste bror igjen aleine.
Senteret vårt ble ikke direkte berørt av denne flommen, men leksehjelpa stengte for å bli brukt til å samle inn og dele ut klær, matvarer, vann og annet til de som var hardest ramma. Det var også flere som kom og brukte området til å lage mat og å være på dagtid. Etter to uker begynte vi arbeidet igjen med leksehjelpa. Da var det noen forandringer i elevflokken. Noen familier som hadde skrevet inn barna sine hadde nå flytta til andre steder fordi de hadde mista huset sitt. Nye elever fikk plass og i dag har vi 40 elever som er skrevet inn for skoleåret 2018. Roxana og Secundino har gjort en formidabel jobb etter jordskredet. De har jobba sammen med andre i området for å kunne hjelpe flest mulig så godt som mulig. En del av elevene vi har, opplevde flommen på nært hold. Dette har gitt dem flere vonde opplevelser som de burde vært foruten. Psykologistudenter har kommet for å hjelpe både i området generelt og senteret vårt spesielt til de som har vonde opplevelser etter flommen.
Vi har nye lærere dette året. Noen som ønsket seg større jobber slutta og andre studenter har blitt ansatt. Og nå også en leder for senteret. Hun heter Rose Mary, er ei godt voksen dame og er ansatt i halv stilling. Roxana jobber nå spesielt med et par elever med ekstra store behov for hjelp og støtte, og hun sier det skal bli godt å få en leder med større ballast og tyngde i forhold til elever, foreldre, personalet og det pedagogiske arbeidet.

Vi er i en økonomisk noe utfordrende situasjon. Da kan en vel si at en ikke skal ansette flere folk, men jeg tror det var helt nødvendig nå med en leder utenfra, siden de to personene som har hatt ansvaret er veldig forskjellige og det har fungert noe varierende. Prisene stiger også i Bolivia, og lønningene stiger. Minstelønn for arbeidere i Bolivia er nå 2000 bs som tilsvarer rundt 2200 kr. Dette er for en person i hel stilling uten utdanning. Da vi starta for ti år siden var minstelønnen i måneden rundt 800 kr. Det har skjedd en enorm utvikling på det området. De som jobber hos oss har lønn fra 800 bs til 2500 bs pr mnd, avhengig av stillingsstørrelse og ansvar. Det er kun kjøkkenpersonalet som har større stilling enn 50 %. De fleste hos oss har utdanning eller er under utdanning og vi tenker at de fortjener noe mer enn minstelønn. I lønninger bruker vi rundt 11.000 NOK pr. måned. Lønna til den nye lederen vi bli rundt 3000 kr i måneden som vil komme i tillegg. Hun har lang utdanning og mye erfaring. Hun har en annen jobb i tillegg, der hun reiser rundt og holder kurs for lærere, så henne kan vi lære mye av. Rundt 3500 kr pr. mnd går til matvarer til elevene. Til opplysning kan jeg si at på den norske kontoen er det kommet inn 20100,- kr i gjennomsnitt pr. måned de fire første måneden i 2018.

Vi har fått noen nye faste givere siden nyttår, men vi trenger flere. Et lite beløp i måneden merkes ikke så godt her i Norge, men i Bolivia merker vi det veldig godt. Det kan virke som en dråpe i havet, men Mor Teresa har sagt: «Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen». Det er akkurat den dråpen vi trenger.
Det er spennende tider framover for senteret vårt. Flommen har påvirka hele området og alle som bor der, vi får en ny leder med nye ideer og ny kompetanse, vi trenger utvikling på flere områder slik at vi ikke stagnerer. Alt er i utvikling, også i Bolivia. Takk for all god støtte, det er mange behov i verden og vi er alle deler av denne verden. Ingen kan hjelpe alle, men du verden så godt det er å kunne bidra til at noen få får det bedre.

Vennlig hilsen alle oss i ”Dråpen” i Norge og ”La Gotita” i Bolivia.


E-post: torilk@yahoo.no           Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629       Mobil Toril: 912 40 659              Toril Korsvik

fredag 2. februar 2018

Mer mimring

Den 1. februar for 10 år siden ble tomta i Bolivia min. Det var en spesiell dag med mange papirer som skulle ordnes og skrives under på. Det mest spesielle var vel hvordan pengene skulle overføres til selgerne. Jeg hadde konto i en bank og de i en annen. Da var alternativet at jeg tok ut hele beløpet i kontanter for å overlevere til dem, men da vi sto der i banken, bestemte de seg for å opprette en konto i samme bank som meg. Da kunne banken overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. 
I dag overfører vi lønninger via internet fra konto til konto eller fra bank til bank. Men enda er ikke dette helt vanlig for andre liknende prosjekt. En periode oppfordra vi sterkt de som jobber hos oss til å opprette en konto, dette for sikkerheten til dem og oss, og tidsbesparelsen for oss. 

lørdag 27. januar 2018

Mimring

Vi skriver 2018 og jeg husker for 10 år siden på denne tida. Da var jeg i Bolivia, bodde og hjalp til på et barnehjem og leita etter muligheter for å starte opp med noe selv. Jeg brukte mye tid på å tenke, besøke andre prosjekt, leite etter tomter i avisa og snakke med folk. I romjula 2007 så jeg en annonse i avisa Los Tiempos i Cochabamba som virka interessang. Jeg fikk ei på barnehjemmet til å ringe for meg (jeg hadde utenlandsk aksent og ville blitt avslørt - prisen kunne stige). Hun spurte om beliggenhet, pris og andre viktige ting. Så reiste jeg for å se på tomta sammen med en bolivianer. Vi kjørte etter eieren bortover veien og jeg håpet på at tomta lå på oppsiden av veien slik at regnet kunne renne ut mot veien og ikke inn i bygninger. Jeg husker øyeblikket eieren gikk ut av bilen og på riktig side av veien for å låse opp porten. Der inne var det et villniss, det var grass over alt og ganske høyt noen steder. Jeg fikk veldig lyst på tomta og sa etter hvert at ønsket å kjøpe den. Og siden jeg var den første som så på tomta og sa jeg ville kjøpe, fikk jeg førsterett. Så begynte noen forhandlinger om prisen. Bolivianeren som jeg hadde med for å se på tomta gjorde den jobben for meg og fikk prisen litt ned i forhold til den opprinnelige prisen. Jeg kjøpte en tomt på ca 1,3 mål for 33 USD for kvadratmeteren. Jeg kjøpte tomta for rundt 43.000 USD. Slik så det ut da jeg kom dit første gangen, og min første tanke var: "Her er det mange muligheter".






tirsdag 19. desember 2017

Desember 2017

Desember 2017
Kjære dere alle!

“Julen er kommet med solverv for hjertene bange”. Dette er en strofe fra en julesang som datt ned i hodet mitt her en dag. Solverv er fint, det tror jeg de fleste gleder seg til. Hvor bange hjertene er det vet jeg ikke selv om det er et spennende arbeid vi driver i Bolivia. Noen ganger kan jeg sette meg ned og tenke, og nesten bli litt redd. Redd for hvordan vi disponerer midlene som kommer inn hver måned.  Midler folk har overgitt til oss i tillit til at de blir brukt godt og hensiktsmessig. Det er ganske stort å få oppleve en slik tillit.

Den største begivenheten dette året var uten tvil å få papira på stifltelsen i orden. Dette var en stor seier etter mange år med papirarbeid, vurderinger, målsetting og tanker om framtida. I Norge har vi et stifltelsespapir på èn side, i Bolivia er det en stor avhandling i detaljer som er helt enormt. Der må vi ta alle forholdsregler for hva som eventuelt kan komme til å skje en gang i framtida, fordi man vet aldri hvilken hensikt folk har for å engasjere seg i slikt arbeid. Nå har de et styre i Bolivia slik som vi har i Norge. Men enda er det ikke ferdig. Nå gjelder det å få på plass alle planer, arbeidsinstrukser og andre ting som jeg i øyeblikket ikke helt har oversikt over.

Regnskasføreren vi ansatte da jeg var i Bolivia i sommer har sendt meg regnskap for både 2016 og 2017. I fjor leita vi etter en regnskapsfører, men fant ingen som vi hadde tillit til. I sommer fant vi ei gjennom en annen stiftelse. Hun har jobba jevnt og trutt hele høsten med å få til et system som vi kan bruke i årene framover. Det ser bra ut av det jeg har sett til nå. Hun virker grundig og krever nøyaktighet og punktlighet. Det sier de som jobber med regnskapet i Bolivia nå, og det virker slik på meg. Hun tar rundt 1000 kr i måneden for arbeidet og siden hun har gjort to årsverk i høst blir dette et lite løft for oss nå på slutten av året, men så jevner det seg ut etter hvert. Da jeg bodde i Bolivia gjorde jeg regnskapet gjennom et regnskapsprogram jeg fikk anbefalt fra en regnskapsfører i Norge. Han var også veilederen min disse årene. Da jeg reiste til Norge ønsket jeg at regnskapet skulle gjøres i Bolivia, derfor denne leitingen etter en regnskapsfører som kan gjøre det ordentlig.

Grønnsakshagen har utvida seg. I  løpet av året har vi høsta rødbeter, ulike grønne blader og cherrytomater. Vi sådde også blomkål og hodekål, men dem spiste mauren. Maur er et eget tema i Bolivia. Jeg hadde en bjørnebærbusk som stadig ble spist opp av mauren, men den kom også stadig tilbake. Men nå tror jeg den har sagt takk for seg – mauren vant. Noen ganger da jeg har stått og hengt opp klær ute på snora, hendte det at maruen beit meg i foten og det er utrolig hvor hardt og vondt den kan bite. Til og med bolivianere hopper og skriker når mauren kommer for nær. Nei, det var grønnsakshagen jeg skreiv om, det har vært et stort og fint arbeide dette året. Cherrytomatene har kasta av seg bortimot 30 kg, så det er noe å satse på videre. Stiftelsen som har introdusert og hjulpet oss med dette arbeidet har virkelig fulgt opp det de lovet, selv om ikke alt har gått etter planen alltid. Elevene og noen foreldre har kommet for å lære å ta vare på produktene, tilberede dem og å lære om næringsinnhold. Det har vært godt oppmøte alle gangene og elevene har også virkelig fulgt opp og vært motiverte for dette.



Nå er skoleåret over og det er sommerferie for elevene. Denne siste uka har personalet evaluert og begynt så vidt med planlegging av neste år. Psykologen vår har sagt at hun slutter etter dette året. Hun ønsker mer arbeid og det er forståelig, men trist for oss. Hun har gjort et flott arbeid med elevene og foreldrene. Hun har bidratt svært positivt i personalgruppa og det kan bli vanskelig å erstatte henne. I år er det ei jente som ikke har klart å fullføre skoleåret. Hun har gått i 1. Klasse og kommer fra en familie med svært små ressurser på alle måter. Da jeg var i Bolivia i sommer kikka jeg på henne og så at hun var svært umoden og ikke klar til å lære å lese og skrive i det hele tatt. Hun har fått svært lite generell stimulering hjemmefra og hun vil komme til å trenge mye oppfølging i året som kommer også.

Til slutt vil jeg legge ved noen bilder fra den siste utflukten de hadde torsdag den 7. Desember til en park som heter Pairumani. Det var kaldt og regn den dagen, men det la såvisst ingen demper på opplevelsene til elevene.

Tusen takk for året som er gått, takk for alle bidrag som gjør at dette er mulig. Så ønsker vi dere alle en fredfull jul med sitat fra en annen julesang: ”Fred over jorden, menneske fryd deg. Oss er en evig Frelser født.”

Vennlig hilsen alle oss i ”Dråpen” i Norge og ”La Gotita” i Bolivia.
E-post: torilk@yahoo.no           Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629               Mobil Toril: 91240659    Toril Korsvik



lørdag 30. september 2017

Nyhetsbrev

                                                                            Søndre Land, August – oktober  2017
Kjære dere alle sammen!

Det heter augustbrev dette her. Aldri har det tatt så lang tid med å skrive det. Dette beklager jeg.
Jeg får skylde på stort arbeidspress da jeg har begynt med ny klasse på skolen og at jeg har begynt med studier ved siden av. 

En uke i Norge etter Boliviareisen, begynte livet å normalisere seg. Trøttheten kom tilbake på kveldene og jeg våknet om morgenen. Nå handler jeg på supermarkedene i stedet for de frodige markedene med frukt og grønnsaker, her kjøper jeg grønnsaker pakket inn i plast, druer uten steiner og nesten uten smak, men softis som sklir ned gjennom halsen. Kroppen føltes ikke lenger så nummen, men den svarte når den anstrengte seg - jeg hadde jo vært i høyden.


De siste dagene i Bolivia er alltid hektiske, da skal jeg rekke alt jeg ikke har rukket tidligere, men det gjør jeg jo ikke. Så jeg reiste fra en kjempestor oppvask, klær i skittentøyskurven og noen klær på snora (håper det er noen som tar dem inn til neste gang jeg kommer). Likevel kjente jeg at da jeg reiste, var det flere ting jeg var fornøyd med som hadde skjedd.

”Vi vil se Glorieta også”, sa de (de dere ser på bildet) og løp til neste buss som passa. Da vi kom dit var det stengt for dagen, men en vakt som sto der sa at det var folk der inne enda. Da begynte de å rope på disse folka, for en dør innenfor porten sto åpen. Etter en stund kom det ut en person som sa han jobba der. De spurte om å få komme inn, men han sa at det var stengt for dagen slik det sto på skiltet utenfor. Dette stoppa dem ikke fra å spørre mer og nærmest insistere på å få komme inn og se en liten tur, ”bare litte grann er du snill”. ”Vi skal betale det det koster”. ”Ok, da, men bare 10 minutter for da går vi hjem”, sa han. ”Det er greit”, sa de, løp inn og ble borte.  Jeg gikk til kontoret for å registrere oss og da kunne vi få guide dersom vi betalt guiden selv, utenom inngangspengene. Og siden lønningene ikke er altfor store i Bolivia i forhold til Norge, så gjorde vi det.
Dette er ofte måten det blir gjort på i Bolivia. Jeg tenkte flere ganger at nå måtte de gi seg, det er jo stengt. Men folk trenger arbeid og litt ekstra inntekt er kjærkomment for mange selv om åpningstidene blir utvida litt. Historien er henta fra turen til Sucre med personalet. Vi reiste en fredag kveld med nattbuss og tilbaketuren på søndag kveld. Da var vi tilbake i Cochabamba grytidlig mandag morgen. Det ble en fin tur der vi besøkte historiske steder, frihetshuset, dinosaurparken, brukskunst og da Glorieta som var et slott som spanjolene bygde da de var i landet. Personalet var fornøyd med turen, og da jeg reiste til Norge fikk jeg en fin liten bok av dem som de hadde lagd, med bilder fra turen og hilsener fra hver enkelt. En veldig hyggelig bok som jeg tok med meg til Norge.

En måned i Bolivia på vinterstid. Tørt og ganske kaldt på kveldene, men fin sol hver eneste dag og varmt på dagen. Før jeg dro så lurte jeg på om jeg fikk nok å gjøre, men det viste seg at jeg gjerne skulle hatt en måned til. Alt tar sin tid, og det er mye som skjer som er fint å få med seg. Strikking av pledd, leiting etter ny bil, papirer som skulle skrives under og feires, medarbeidersamtaler, personalmøter og et foreldremøte, brødbaking, organisasjonsutvikling sammen med Olivia og Secundino, en fin og lang tur oppover fjella fikk jeg, aktiviteter med ungene i ferien, elevene som høster inn fra kjøkkenhagen og lager mat med veiledning av en kokk, handling til Norge og mange andre ting.
De har høsta rundt 25 kg cherrytomater.

Under medarbeidersamtalene fikk jeg inntrykk av at lærerne er veldig fornøyde. De opplever at de jobber godt sammen og har et godt forhold til lederne av senteret. Utfordringen ligger i arbeidet med elevene, foreldrene og det å gi disse en best mulig hjelp. Foreldrene har utfordringer i livet og det har elevene også, derfor kan det være andre behov enn bare leksehjelp som må jobbes med for at elevene skal kunne forbedre skolehverdagen sin.
Kjøkkenet fungere også godt, men der var det vel mye trafikk. Lærere som ville hjelpe til med å hente tallerkener til ungene, elever som skulle hente maten sin når de kom litt seint eller noen som bare ville spørre om noe. Alt var godt ment, men vi ble enige om at kjøkkenet er viktig å holde reinslig og hygienisk, så der er det ingen som skal gå inn uten tillatelse. Så håper jeg dette følges opp etter at jeg reiste. Foreldrene følger opp sine forpliktelser på kjøkkenet. De kommer etter tur hver uke og hjelper til med forberedelsene.

Advokaten ringte da jeg var der og sa at nå er stiftelsespapirene i orden. Dette har tatt utrolig lang tid av ulike årsaker, men nå er vi en stiftelse i Bolivia også. Olivia kom for å skrive under (hun er leder av styret), så gikk vi på kafe og feiret. Det var en lettelse å få dette i orden. Advokaten sa også at så lang tid har han ikke opplevd at det har tatt før, og han har hjulpet mange stiftelser med dette arbeidet.

Tusen takk for alle gode bidrag! 

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge.

E-post: torilk@yahoo.no           
Gavekonto: 9488 05 44629               
Mobil Toril: 91240659    
Toril Korsvik

onsdag 6. september 2017

Årsmøte på lørdag.

Håper mange har muligheten og lyst til å komme på årsmøte til Dråpen på lørdag. Mest av alt er det en fin sosial sammenkomst der det blir mye informasjon om det som skjer i Bolivia, sosialt samvær med andre som støtter oss, muligheter for å stille mange spørsmål, bevertning, utlodning og ikke minst et møte med Roxana som er bolivianer og jobber i ledelsen i leksehjelpa.

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.
Lørdag den 09. september 2017, kl 14.00 på
Kleppan i Stokke
I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.
Dagsorden:
Sak 1 – Åpning/konstituering
Sak 2 – Godkjenne:
a) Dagsorden
b) Valg av dirigent
c) Valg av referent
d) Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll
Sak 3 – Årsberetning
Sak 4 – Regnskap for 2016
Sak 5 – Økonomi 2017/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.
Sak 6 – Innkomne saker og forslag
Sak 7 – Valg
Sak 8 – Avslutning
Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 02.09.2017.
Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta gjerne med kopp!
VELKOMMEN!
VEIBESKRIVELSE
Fra Stokke sentrum: Følg riksvei 303 mot Sandefjord, forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Adresse: Kleppanveien 53. Vi holder til på en låve innerst i veien. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

onsdag 5. juli 2017

Dette har vi venta på så lenge .....

 Jeg stopper opp av og til, ser meg rundt og tenker: Det fungerer, vi har klart å bygge opp et senter for barn og familier som trenger så mye av det grunnleggende i livet. Samtidig har det vært tøffe tider, skikkelig tøffe tider har det vært innimellom. Jeg har tenkt flere ganger: hvorfor gjør jeg det her? Kunne ikke jeg også bare blitt i Norge og jobba slik som alle andre gjør? Det hadde utvilsomt vært en mye lettere tilværelse. Kanskje jeg nå kunne ligget på stranda, tatt meg et bad, vandra i fjellet eller reist til steder der jeg kunne nyte livet! Samtidig ser jeg på ungene som kommer hit nå, aktivitetene som skjer og hva som skjer med dem. Hva som skjer med hvert enkelt av barna som utvikler seg, fysisk, psykisk og motorisk. De modner og vokser. Foreldrene uttrykker at de er fornøyde med det som skjer og det er flott å oppleve. Personalet som gir av seg selv til hvert enkelt barn, personalet som bidrar til at dette kan finne sted, personalet som ler sammen, tuller og vaser av og til og som viser til barna at livet har mange sider. Det er flott å se barn leke og glede seg over aktiviteter som skjer, det er flott å se barn som henger opp ned i stativet, det er flott å se barn som anstrenger seg for å lære og det er flott å se barn som ler og lærer.

Nå er det vinterferie for skoleelevene, men vi driver på likevel med andre aktiviteter og de aller fleste elevene kommer. Ei mor ba om permisjon for sin 9 år gamle sønn i går for at han skulle selge is for å tjene penger til en ny skolesekk, noe han trenger. Dette er en familie som har store behov for det aller meste. Mor har nok aldri opplevd grensesetting og det har ikke barna hennes heller. Vi satt på kontoret her og prata om dette med mor, tre fra prosjektet i tillegg til ei som jobber på kjøkkenet for at hun kunne oversette mellom spansk og quechua. Vi ga ikke permisjon til sønnen hennes. For det første er det forbudt for barn å arbeide, for det andre vet vi ikke hva som skjer når han vandrer rundt med en isoporboks for å selge is, hvem han treffer eller om han vil gå inn på internettkafe, som finnes på hvert hjørne, og spille spill og for det tredje så trenger han å jobbe med skolefag. Vi sa at dersom han kommer hit, kan han hjelpe til her med enkelte ting og dersom han gjør leksene sine og gjør det han skal på skolen, så skal vi kjøpe en skolesekk til han. Dette godtok mor og i dag kom gutten kl.10 på morgenen for å hjelpe til. Han hjalp til på kjøkkenet og han virka fornøyd.

Til slutt vil jeg fortelle om papiret som endelig har kommet. Dette har vi venta på så lenge. Nå er vi en lovlig registrert stiftelse her i landet også. Det har tatt vanvittig med tid og det har vært enorme frustrasjoner til tider, men nå er det her. Vi har bytta advokat en gang og har nok brukt for mye penger på dette, samtidig er det slikt som kan skje. Den siste advokaten vi har hatt sa også at det er den lengste prosessen han har vært med på i det med å registrere en stiftelse. Byråkratiet er stort og en vet aldri helt hva som kan skje.


Her er beviset, nå er vi der vi vil og vi kan bare kjøre på videre. Men først må jeg sove. Jeg sitter her på overtid. Klokka har passert ti på kvelden og jeg sover rundt ni timer hver natt.