tirsdag 20. desember 2016

Julebrev 2016B


Kjære dere alle!

Da kom det litt snø igjen til Søndre Land også. Utrolig fin følelse bare det å sitte og se på snøfallet utenfor vinduet eller rusle i genser ute i snøværet. Dette er noe av det jeg har savna mens jeg bodde i Bolivia. Jeg lengta aldri hjem, selv om det var noe jeg savna til tider. Nå kan jeg vel si det gjelder omvendt også. Jeg lengter ikke tilbake til Bolivia, tida var inne til å reise til Norge, men det er ting jeg savner noen ganger. De bugnende frukt og grønnsaksmarkedene er en slik ting. Agurker og gulrøtter i alle slags krumninger og fasonger, men veldig gode. Appelsiner som inneholder en desiliter juice hver. Og for ikke å snakke om mangoen og druene med steiner fra Tarija. Så savner jeg selvsagt ungene, de glade, triste, sinte, fornøyde, hjelpsomme og flotte barna som er så avhengige av oss voksne på så mange områder.

Høsten i Bolivia, eller rettere sagt våren, har gått fint. De ansatte har jobba jevnt og trutt med barn og foreldre. Nå er skoleåret over for dette året og evaluering og oppsummering er i gang. Roxana har jobba godt med noen familier der foreldrene har vært i fokus, og vi ser nå etter hvert at de kommer mer og mer på banen i forhold til barna sine. De familiene som flytter fra landsbygda til byen har ikke oversikt over hvilke farer som truer i byene, eller hva som kreves av foreldrene i forhold til skolen. Der vi bor er det ingen eller liten kultur for å ta en høyere utdanning, så det er mange som faller fra, før den 12 årige obliatoriske skolegangen er unnagjort. Det at elevene fullfører grunnskolen er et av de største målene vi har. Da kan de ta seg en jobbepause dersom de ønsker det og så komme tilbake for å studere når de er eldre og ser litt anderledes på livet. Nå er det ei jente som har vært hos oss tidligere, og som har hatt en liten pause. Hun har lyst til å studere psykologi. Hun er ei fin jente, som mista mor si for en del år siden. Da fikk hun et stort ansvar for yngre søsken. Etter at hun var ferdig med grunnskolen, var hun ikke interessert i å studere. Det ble litt seine kvelder og noe festing før hun kom inn på en slags securitasskole. Da fikk hun patruljere i ulike miljøer og så utagerende ungdom. Dette var en god påvirkning på henne slik at hun nå har lyst til å studere.

I november fikk jeg en trist melding om at en gutt vi kjente, Carlos, var død.. Han var en gutt på 19/20 år som hadde vært hos oss tidligere. Han slutta skolen før han var ferdig, for å begynne å jobbe. Han hadde en yngre bror som var mer skoleflink, sa han, og det syntes han var urettferdig. Men Carlos var flink til å jobbe og hjalp familien sin med penger. Det som skjedde, var at han var kommet inn i en gjeng/bande der disse bandene møtes om natta og det ofte blir slossing. Denne natta var han kommet i håndgemeng med en annen gutt som hadde kniv. Carlos døde av skadene. Han kom fra en familie med seks barn med svært få ressurser og var til god hjelp for familien. Eldste søstera har fått et barn, men bor ikke med barnefaren.
Disse familiene er typiske eksempler på de familiene vi jobber med. De har små ressurser, og må bruke mye av tida si på å skaffe penger til mat. De har ikke utdanning selv,og forstår ikke hvor viktig dette er for framtida til ungene. Guttene kommer inn i gjenger og jentene blir gravide. Det er sterke krefter vi må jobbe mot, gjengkultur, festkultur og en machokultur der guttene regjerer. Vi ønsker på tross av dette å gi barna muligheter til utdanning, verdier de kan ta valg på og ikke minst gi dem innsikt og utholdenhet, slik at de kan se langsiktig mot en bedre framtid for seg og sine.
Det er tørke i Bolivia for tida. Regnet har latt vente på seg, selv om det har kommet noen ekstra kraftige regnskyll i det siste. Det er bare det at dette regnskyllet lager elver på overflaten og lite vann synker ned i jorda. Fire mennesker er omkommet som følge av dette regnværet, i området der vi holder til. Avlinger forsvinner og jorda tørker ut. Roxana sa her en dag at det kommer til å bli stor mangel på vann i Bolivia i framtida. Det er triste utsikter, spesielt for noen av byene som ligger høyt over havet, men også for Cochabamba. Hun sa at i Cochabamba har de i flere  år hatt mangel på vann, det er store områder der det bor mennesker som enda ikke har innlagt vann. I området der vi bor er det borrevann og ingen direkte krise enda, men fortsetter dette forsvinner grunnvannet lenger nedover og da kan det blir vanskelig.

Det er blitt laget en liten grønnsakshage på bruket. Initiativet kommer fra en annen stiftelse som jobber med ungdom (se: TIA BOLIVIA på facebook). De lurte på om vi ville være med på et prosjekt blant elever og foreldre som går ut på å lære dem hvordan de kan dyrke sine egne grønnsaker. Hensikten er å lære opp barn og foreldre til å dyrke mest mulig hjemme. Det være seg på jordflekker de har eller i krukker. De har hatt forelesninger og sådd ulike grønnsaker. Rett før jul kommer det en kokk som skal lære dem om næringsstoffer i ulike matvarer, og hvordan de kan sette sammen råvarene for å få mest mulig ut av hvert produkt. Dette prosjektet har skapt interesse og engasjement både blant elever og foreldre.

I sommer en gang fikk vi midler fra Sandar Bondekvinnelaget for å investere i nye bord og benker til spisebord. De vi hadde var nå gamle og slitte, termitter hadde forsynt seg av treverket og det hadde sprukket der ris og andre matrester lå nedi sprekkene. Secundino sveisa fundament av armeringsjern, for så å legge bordplater oppå. Dette er materiale som holder alle skadedyr unna og som er stødige og solide. Her kommer det til å sitte mange barn og spise mye god mat i årene som kommer.
Brødbaking med familier.
Leksehjelpa fungerer, det er barn som bedrer sin kompetanse, sine karakterer og sitt selvbilde. To elever har strøket og må gå året om igjen. Det er to gutter på ungdomstrinnet der den ene har det vanskelig hjemme og er svært lukket som person, og den andre er i opposisjon mot flere ting. Slik er det, men dette gjelder ikke de 80 % som utvikler seg godt med god hjelp fra lærere og omsorgspersoner hos oss. Foreldrene kommer når vi ber om det, de hjelper til på kjøkkenet etter tur. En ordning som fungerer godt og er akseptert av alle. Det arbeidet vi gjør blir verdsatt hos flere i nabolaget. Noen av dem som har penger, har kjøpt julegaver til barna som kommer til oss. Dette er deres anerkjennelse til det arbeidet vi gjør.
Tusen takk til dere alle for god hjelp og støtte til barna i Bolivia. Dere gjør en forskjell.
Gode hilsener fra barn, foreldre og personalet i ”Dråpen”, med ønske om en velsignet julehøytid og et godt nytt år.
E-post: torilk@yahoo.no                 Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                       Mobil Toril: 91240659                    
Toril Korsvik

søndag 16. oktober 2016

Årsmøtet og litt til.

Da er høsten kommet, eller skal vi si vinteren, Roxana er reist tilbake til Bolivia og årsmøtet er unnagjort. Vi har hatt fine høstdager i Norge og de første snøfillene har vært på besøk. På årsmøtet prata Roxana om det hun tenker er viktig i arbeidet i Bolivia. Hun trekte spesielt fram arbeidet med foreldrene. Der vi klarer å nå fram til dem, med å få de til å engasjere seg mer i livet til barna sine, ser vi forandringer både hos barna og foreldrene. Barna blir mer engasjerte i skolearbeidet og mer ansvarlige, og foreldrene viser større engasjement for barna sine. I tillegg ser vi at relasjonene blir bedre og at tilliten til personalet i ”Dråpen” øker. Det at vi har hatt en utflukt med barn og foreldre i flere år ser vi nå resultater av. Foreldrene ser også fram til denne dagen nå, ikke bare barna. Familier som baker brød lørdags ettermiddag, gjør noe med samholdet dem i mellom. Samtidig som Roxana kan benytte anledningen til å ta en god prat med foreldrene i forhold til hva barna deres har behov for. Hjemmebesøk er også en del av dette arbeidet. Foreldrene blir stolte av å få besøk og vi blir alltid tatt godt i mot. Det at foreldrene må lære at livet i byen er anderledes enn livet på landsbygda, er et viktig tema med foreldrene. I byen og i området der vi bor er det ungdomsgjenger, det er alkohol og stoff. Dette er store utfordringer og trusler for både barna, foreldrene og ungdommen. 

Et annet tema med foreldrene er prevensjon. Dette er et delikat tema for folk fra landsbygda der de har tatt i mot de barna som har kommet og ikke tenkt så mye mer over det. De har liten erfaring med leger og sykehus og vi merker at de mangler tillit til den moderne medisinen. Likevel har vi klart å jobbe med to familier der kvinnene har fått gjort et inngrep slik at de ikke kan få flere barn. Dette er familier som har mange barn og der det ikke er nok mat på bordet.

Årsmøtet ble fint, vi var 15 stykker til sammen. Roxana og jeg prata og viste bilder fra prosjektet fra da jeg var der i sommer, og vi tok opp andre årsmøtesaker. Det ble noen forandringer i styret, navnene kommer etter det første styremøtet der de skal konstituere seg. Det er omtrent de samme som kommer til årsmøtet hvert år, dermed blir vi bedre kjent med hverandre og vi føler oss nå som en liten familie. Takk til de som stiller opp, stiller spørsmål, gir råd og er engasjerte. 

torsdag 25. august 2016

Augustbrev 2016

                                                                                   August 2016
KJÆRE ALLE SAMMEN!
Fredag den 26. August fyller ”Dråpen” i Bolivia 8 år. Jeg husker for åtte år siden, da jeg kjøpte tomta, og det var omtrent ingen bygninger på den. Det eneste som var der var et villniss av grass, blomster og  andre vekster. Det var så vidt vi klarte å tråkke oss fram på stier som vi lagde. Det første vi gjorde var å rydde tomta, og så sto vi der og kikka. Da tenkte jeg at her er det mange muligheter, hva gjør vi, hvilken vei går vi? Da jeg sto på tomta nå i sommer så jeg en tomt som var dekt opp av ulike bygg og aktiviteter. Vi har gradvis valgt en vei, en vei som på en måte er ferdig da det ikke er plass til mer på tomta, men på en annen måte er vi langt fra ferdige i ”Dråpen”. Det er mange veier å gå, både de praktiske og de andre, der de andre er mest spennende og tar mest tid. Det gjelder hva vi gjør med unga, hvorfor vi gjør som vi gjør og hva vi kan gjøre anderledes. Men om vi har valgt rett vei alltid, er ikke lett å si.
I sommer reiste jeg til Bolivia for første gang på besøk. Den største forandringen for meg, var det å være der i kun fire uker for så å reise igjen, resten var akkurat som før. Det første jeg opplevde var barn som venta på meg da jeg kom fra flyplassen. De skulle egentlig ha gått hjem for dagen, men noen av dem venta på meg og jeg fikk en ordentlig bamseklem. De videre dagene så jeg barn som løp rundt, smilte og lo. Jeg så barn spise med hele seg, nyte den gode maten og be om mer. Jeg så barn som hilste når de kom, de tok runden rundt bordet og inn på kjøkkenet. Jeg så voksne oppriktig interessert i at barna skal få noen gode øyeblikk før de går hjem. Videre så jeg en bil med en person inne i bilen der motoren skulle stå, og en person under bilen, banke og skru til den var fiks ferdig til å kjøre ut på veien igjen. Taket på bilverkstedet var blitt utvida og det er en fryd å jobbe der nå. Hverken sterk sol eller regn kommer inn på arbeidsplassen, selv om verkstedet fremdeles ikke har vegger. I tillegg var lageret nesten ferdig, kun glass i vinduene og døra manglet fremdeles.
Den første dagen med ungene begynte de å spørre meg om ting de alltid spurte meg om før, det var som om jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Toril, kan jeg låne en ball, Toril, kan jeg ta et puslespill, Toril, jeg har lyst til å leke med lego, kan jeg gå i sandkassa? Det var rart å kjenne på, vi var tilbake til den tida da jeg dreiv stedet, samtidig som jeg nå ikke hadde helt oversikten. Men morsomt var det da å bli spurt.
Jeg hadde samtaler med personalet, hvordan går det, hvordan har dere det sammen? Alle har gode opplevelser om at det fungerer. Noen småting er det alltid å ta tak i, men i det store og det hele var det en positiv gjeng som jobber jevnt og trutt med å få ting til å fungere. Vi hadde to møter da jeg var der, vi reiste ut for å spise en kveld og vi hadde en søndag der vi solgte brukte klær.
To av personalet har vært ute av arbeidet en periode. Ei fordi hun har fått ei jente og ei som fikk sykdom i familien. Dermed hadde vi to nye personer i personalet. Ei helt ung ei som er på trappene til å begynne å studere og ei litt eldre som har sosialfaglig bakgrunn. Begge har vi funnet gjennom kjente. Det er i grunnen det tryggeste, da kjenner vi liksom litt til dem.
For litt siden fikk jeg en venneforesørsel på facebook. Det var fra en gutt som har deltatt på leksehjelpa tidligere og som for et par år siden droppa ut av skolen. Han fant andre venner som heller ikke hadde fullført skolen, men som hadde begynt å jobbe. De kjøpte seg mobil, motorsykkel og andre ting og jeg skjønner at det er fristenden for en ungdom. Og da det ikke var noen støtte til skolegang fra hjemmet var det enkelt for han å begynne å jobbe i stedet. Det er vanskelig å se hva de går glipp av ved ikke å fullføre grunnskolen, men med tid og stunder tror jeg han vil modnes og forstå denne konsekvensen. Men han ønsket å bli venn med meg på facebook og noen dager etter skreiv han til meg og spurte meg hvordan det gikk. Vi chatta litt, jeg sendte han noen bilder fra en elv/foss i Norge som han hadde hørt hadde vann hele året. Til slutt, da vi skulle avslutte, skreiv han at jeg måtte ta vare på meg selv. Det var en god opplevelse.
Om alt er rett det vi har gjort, om veien vi har valgt var den beste, vet jeg ikke, men det skjer noe. Barn får hjelp, foreldre er fornøyde og personalet jobber i vei med en lønn jeg gjerne skulle hevet. I tillegg har en av kjøkkenpersonalet fullført et kurs i matlaging og hygiene på helt eget initiativ og egen kostnad, bare for å lære mer slik at hun kan gjøre jobben sin med ungene enda bedre.
Den 3. September skal vi ha årsmøte i ”Dråpen” Norge i Stokke. Dit skal også Roxana komme og fortelle om hvordan det var å ta over ansvaret og hva som har skjedd den siste tida i Bolivia. Jeg tror det blir fint og jeg håper mange av dere har muligheten til å komme.
Tusen takk til alle gode medarbeidere og givere. Det er blitt en del nye givere etter at jeg kom til Norge, takk til hver og en av dere. Vi er avhengig av dere og det er flott at dere er med.
Vennlig hilsen Juana, Pedro, Siamey, Luana, Temis, Neysa, Tomas, Camila, Rosario, Alan, Gabriel, Maria, Sulema, Cristina og alle oss andre i “Dråpen” i Bolivia.

E-post: torilk@yahoo.no                 

Gavekonto: 9488 05 44629                       Mobil Toril: 91240659

lørdag 13. august 2016

Årsmøte 2016

INNKALLING TIL ÅRSMØTE I DRÅPEN!

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.


Lørdag den 03. september 2016, kl 14.00 på
Kleppan i Stokke

I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.


Dagsorden:
Sak 1 – Åpning/konstituering
Sak 2 – Godkjenne:     
                          a)    Dagsorden
                          b)    Valg av dirigent
                          c)    Valg av referent    
                          d)    Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll
            Sak 3 – Årsberetning
            Sak 4 – Regnskap for 2015
            Sak 5 – Økonomi 2016/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.
Sak 6 – Innkomne saker og forslag    
Sak 7 – Valg
            Sak 8 – Avslutning
           
Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 30.08.2016.

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta med kopp!


VELKOMMEN!
      

VEIBESKRIVELSE

Fra Stokke: Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Vi holder til på en låve innerst i veien.  Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659.

fredag 5. august 2016

 Da jeg var i Bolivia var det vinterferie i to av ukene. Det gav oss muligheter til å drive med andre ting enn lekser og det er alltid kjærkomment. Jeg tok fram legoen jeg hadde fått i Norge og da var de i gang. Kreativiteten blomstra og resultatene ble fine.

 Samarbeid der tingen. En gjeng stolte gutter.
Mange takk til Lars Olav for at han gav bort så mye og fin lego.

fredag 22. juli 2016

Reise!

Da er jeg i Europa igjen, Bolivia er tilbakelagt, identitetskortet er i boks, det er også førerkortet, om enn med noen komplikasjoner helt til det siste.  Nå sitter jeg på Charles De Gaulle flyplassen i Paris, noe som heller ikke var planen. I Sao Paulo sa de at flyet mitt til Norge fra Amsterdam, kanskje kom til å bli kansellert, så da ville han ombokke meg til Paris. OK, sa jeg, så her sitter jeg. Det lengste og mest krevende strekket på turen er over:  Brasil – Europa tar omtrent 11 timer. Ingebrigt Steen Jensen sier at har du sittet i et fly over ti timer i løpet av en natt, vet du hva mareritt er. På veien til Bolivia fant jeg ut at i løpet av disse 11/12 årene jeg har holdt på i Bolivia har jeg reist til Norge omtrent hvert år og da en runde (tur/retur) tar omtrent tre døgn, blir det ca en måned på reise.
Det er en opplevelse  å reise så langt, selv om reiseruta ofte er den samme er det ulike ting som skjer. I Cochabamba sto jeg opp kl. 4.00 på morgenen, drakk litt yoghurt med chia og reiste til flyplassen. Flyet var beregna til 06.15, men det var noe enormt med kontroller i tillegg til  migrasjonen, så vi ble forsinka. Jeg var vel en av de siste inn i flyet. Det virker som om de tar narkotikatrafikken alvorlig i Bolivia, for alt ble sjekka til siste detalj, slik har jeg ikke opplevd det tidligere. Jeg ble også skanna av en røntgenmaskin, kanskje jeg kunne ha svelga noe! Flyet fra Cochabamba til Santa Cruz tar omtrent en halv time. Der fikk jeg et glass vann og så på at de andre rundt meg spiste et eller annet. Flyet var helt fullt og da jeg satt omtrent midt i flyet konkluderte jeg med at de ikke hadde mer igjen til seterekka mi. Tror ikke det var så mye jeg gikk glipp av, sikkert et eller annet søtt som jeg alikevel ikke har lyst på så tidlig på morgenen.
Fra Santa Cruz til Sao Paulo i Brasil tar det tre timer. Jeg leste at Sao Paulo er den største byen på det Sør-Amerikanske kontinentet og den syvende største byen i verden.  Da jeg kom dit, tok jeg det med ro for jeg tenkte at jeg hadde god tid, men plutselig hadde jeg under en time på meg da jeg bytta fra KLM til Air France. Like godt å komme seg av gårde med en gang. Inne i flyet tenkte jeg at jeg glemte å si at jeg ønska å sitte ved midtgangen. Jeg fikk et sete midt i flyet med to unge menn på hver sin side av meg. Jeg satte meg ned og tenkte at her gjelder det å holde armer og bein innenfor min grense. Gutter har jo en tendens til å sette knærne ut til hver side og det gjorde han til venstre for meg. Men etter at vi hadde tatt av spurte han til høyre for meg, som satt ved midtgangen, om jeg ønsket å bytte sete med han? Det var jo hyggelig tenkte jeg, det pleier jo å være omvendt. Han sa at han kom til å sove omtrent hele turen, så da ville jeg være litt friere til å bevege meg, enn om jeg måtte forbi han som satt og sov. Jeg takka og bukka og tok i mot. Og jammen sov han, jeg er sikker på at han til sammen sov i ni av de 11 timen. Et stykke ut på natta spurte han meg om vi hadde spist middag. Ja, sa jeg, vi hadde fått middag noen timer tidligere. Han spiste noe av middagen og så sovna han fra resten. Da han spurte meg tok han seg til magen og jeg tenkte at nå var han sulten.
Charles De Gualle flyplassen i Paris har jeg vært på en gang tidligere, men jeg husker ikke noe fra den gang. Jeg kom inn et sted og fant ut at jeg skulle ut fra terminal 2G. Jeg fulgte skiltene, tok heisen ned selv om ingen andre gjorde det og der stoppa det. Ei dame sa på fransk at det skulle åpnes snart, og snart kom en buss og tok oss med (da hadde det kommet en to – tre stykker til). Vi kjørte buss i sikkert 20 min og det er da mye på en flyplass. En så  kronglete flyplass har jeg aldri opplevd før. Vi kjørte og kjørte og kom mer og mer ut på landsbygda virka det som.  Her jeg sitter nå i en hall med en del folk og noen butikker ser  jeg åser rundt denne delen av  flyplassen, tror vi er et godt stykke unna hovedområdet der alle de store destinasjonene foregår. Enda en gang opplever jeg at Norge ikke er midtpunktet i verden.
Men nå skal det bl godt å komme fram, jeg kunne gjerne vært lenger i Bolivia, men for reisa sin del gleder jeg meg til en dusj og en flat seng å sove i. Takk for meg og takk for denne gangen, Bolivia.

Flere innlegg fra det som skjedde i Bolivia kommer etter hvert. Tida gikk fryktelig fort og det ble bare mer og mer å gjøre mens jeg var der.

tirsdag 5. juli 2016

Det er vinterferie, vi slipper å gjøre lekser.

Ja, dette ble litt av en dag, en fin dag. Den begynte med at alt gikk lekende lett da jeg dro til legesenteret for å få en legeattest til førerkortet mitt. Jeg tok blodprøve for å bekrefte blodtypen min (blodtypen skal stå på førerkortet i tilfelle ulykke - veldig bra synes jeg), så var det en test av synet, av reflekser og balanse - alt var veldig bra. Så gikk jeg hjem via et market for å kjøpe appelsiner, her gjelder det å få i seg så mange c-vitaminer som mulig, da det er forkjølelsestid. Da jeg kom hjem tok jeg en runde på tomta for å plukke søppel, det ble en forholdsvis stor pose. Så tok jeg vannslangen og spyla over toalettene som var fulle av støv, sand og aske.

En liten digresjon her for å fortelle litt om kvelden i går: Da jeg satt i bilen på vei hjem i går kveld, da det begynte å mørkne, så vi at det brant oppe i fjellsia over der vi bor. Det blåste ganske kraftig og vi så tydelig flammene oppover fjellsida, selv om vi var et godt stykke unna. Det var heftig å se på og trist at et så stort areal brant opp. Jeg vet at det er folk som bor oppe i den fjellsida og noen familier som kommer hit viste seg å være berørt, selv om det gikk bra med alt og alle.

Så da jeg spyla toalettene i dag før ungene kom var det også mye aske jeg skylla ut. Det var aske på kjøkkenet mitt også, som hadde blåst inn under døra. Etter denne vaska, måtte jeg vaske meg selv og det var deilig. Så kom unga og vi spiste en nydelig gresskarsuppe med mye grønnsaker. Ungene vasker over tallerknene sine etter at de har spist, og i dag ble dette oppvaskvannet ganske så grønt. (For ordens skyld blir  alt vaska på kjøkkenet etterpå av kjøkkendamene).

Vi har bestemt at på søndag skal vi ha basar og selge bruktklær her på bruket. Jeg har hatt med brukte klær fra Norge flere ganger og noe har vi fått her i landet. Denne gangen hadde jeg med meg ganske mye i tillegg til tre poser med strikka ullsokker. Etter måltidet tok vi fram alt vi hadde av klær, la de i esker og satte priser på. Tidligere har vi gitt bort en del klær, men denne gangen har personalet og foreldrene sammen bestemt at vi skal ta litt betaling for det. Grunnen til det er at tidligere har folk tatt med seg hva som helst, selv om det ikke passer til noen i familien, så kan de selge det videre og tjene litt på det. De som har gjort det har nok trengt pengene, men vi ønsker at disse klærne skal brukes av ungene som får/kjøper de.

Siste runde i dag var psykologen som hadde tegne og malekurs for en gruppe av elevene. Hun vil fortsette de neste dagene med dette og hun har temaer som: Å kjenne seg selv, si sannheten, gjennkjenne følelser og at hver enkelt skal tenke på livet sitt og framtida.

Her brenner det kraftig.

Mye klær!

Rødhette kom også for å hjelpe til.


Takk til alle gode sokkestrikkedamer. Mange hilsener fra oss alle.

Litt lek må også til, Disse to er ikke redde for å gå inn i taklingene med de store.