onsdag 5. juli 2017

Dette har vi venta på så lenge .....

Secundino er ikke perfekt og det er ikke jeg heller dersom det var noen som tenkte det etter siste innlegg. Jeg bare lå i senga her en kveld og tenkte på alt som har skjedd siden jeg kom til Bolivia første gangen og hvordan ting har fungert. Jeg stopper opp av og til, ser meg rundt og tenker: Det fungerer, vi har klart å bygge opp et senter for barn og familier som trenger så mye av det grunnleggende i livet. Samtidig har det vært tøffe tider, skikkelig tøffe tider har det vært innimellom. Jeg har tenkt flere ganger: hvorfor gjør jeg det her? Kunne ikke jeg også bare blitt i Norge og jobba slik som alle andre gjør? Det hadde utvilsomt vært en mye lettere tilværelse. Kanskje jeg nå kunne ligget på stranda, tatt meg et bad, vandra i fjellet eller reist til steder der jeg kunne nyte livet! Samtidig ser jeg på ungene som kommer hit nå, aktivitetene som skjer og hva som skjer med dem. Hva som skjer med hvert enkelt av barna som utvikler seg, fysisk, psykisk og motorisk. De modner og vokser. Foreldrene uttrykker at de er fornøyde med det som skjer og det er flott å oppleve. Personalet som gir av seg selv til hvert enkelt barn, personalet som bidrar til at dette kan finne sted, personalet som ler sammen, tuller og vaser av og til og som viser til barna at livet har mange sider. Det er flott å se barn leke og glede seg over aktiviteter som skjer, det er flott å se barn som henger opp ned i stativet, det er flott å se barn som anstrenger seg for å lære og det er flott å se barn som ler og lærer.

Nå er det vinterferie for skoleelevene, men vi driver på likevel med andre aktiviteter og de aller fleste elevene kommer. Ei mor ba om permisjon for sin 9 år gamle sønn i går for at han skulle selge is for å tjene penger til en ny skolesekk, noe han trenger. Dette er en familie som har store behov for det aller meste. Mor har nok aldri opplevd grensesetting og det har ikke barna hennes heller. Vi satt på kontoret her og prata om dette med mor, tre fra prosjektet i tillegg til ei som jobber på kjøkkenet for at hun kunne oversette mellom spansk og quechua. Vi ga ikke permisjon til sønnen hennes. For det første er det forbudt for barn å arbeide, for det andre vet vi ikke hva som skjer når han vandrer rundt med en isoporboks for å selge is, hvem han treffer eller om han vil gå inn på internettkafe, som finnes på hvert hjørne, og spille spill og for det tredje så trenger han å jobbe med skolefag. Vi sa at dersom han kommer hit, kan han hjelpe til her med enkelte ting og dersom han gjør leksene sine og gjør det han skal på skolen, så skal vi kjøpe en skolesekk til han. Dette godtok mor og i dag kom gutten kl.10 på morgenen for å hjelpe til. Han hjalp til på kjøkkenet og han virka fornøyd.

Til slutt vil jeg fortelle om papiret som endelig har kommet. Dette har vi venta på så lenge. Nå er vi en lovlig registrert stiftelse her i landet også. Det har tatt vanvittig med tid og det har vært enorme frustrasjoner til tider, men nå er det her. Vi har bytta advokat en gang og har nok brukt for mye penger på dette, samtidig er det slikt som kan skje. Den siste advokaten vi har hatt sa også at det er den lengste prosessen han har vært med på i det med å registrere en stiftelse. Byråkratiet er stort og en vet aldri helt hva som kan skje.


Her er beviset, nå er vi der vi vil og vi kan bare kjøre på videre. Men først må jeg sove. Jeg sitter her på overtid. Klokka har passert ti på kvelden og jeg sover rundt ni timer hver natt. 

lørdag 24. juni 2017

fredag 23. juni 2017

I dag våknet jeg kl.05:00 av at telefonen min ringte fra Norge. Jeg rakk ikke å ta den og like greit var det, for det var et ukjent nummer. Men da var jeg våken, så jeg skrudde likegodt på internett på telefonen min. Kanskje det hadde skjedd noe i løpet av natta! Så poppa det opp en melding: "Hola (hei) Toril!" Det var Secundino som også bor her på bruket, så jeg skreiv tilbake og spurte hvor han var hen nå, for det var slettes ikke sikkert at han lå i senga si og sov. Neida, han satt på et sykehus nede i byen, i en kø for å få time til dattera si. Her i landet ringer man ikke til legesenteret for å få time, de må møte opp og førstemann til mølla er prinsippet. Jeg ble liggende å tenke litt på de siste dagene, hva som har hendt her og hva Secundino har gjort. Så tenkte jeg videre hva han gjør og har gjort i mange år for hele prosjektet og de familiene som er invorlvert. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvor vi hadde vært i dag. Secundino har vært med helt fra begynnelsen av fra da jeg kjøpte tomta og trengte hjelp til papirarbeidet. Og etter det har han gjort et kjempearbeid i prosjektet og for mange mennesker.

For prosjektet har han ornda alt av papirer med myndighetene, og det er ikke lite for så mye byråkrati skal en lete lenge etter. Ei veninne sa til meg at da faren hennes døde, hadde han en slump med penger, omtrent 2000 kr. Hun satte seg ned med søstera si og så på hva de måtte gjennom for å få ut disse pengene. De måtte innom mange kontorer, få attester fra advokater, bekrefte disse attestene på andre kontorer, kopiere til ulike instanser og andre ting. Dette for å bevise at de var døtrene hans. Til slutt ville de sitte igjen med omtrent 200 kr. Så de lot det være og pengene gikk til staten.

Her ringes det på porten stadig vekk og folk spør etter Secundino. De trenger hjelp til noe, et råd, en håndsrekning eller de kommer for å klage på vannregninga. Eller kanskje det er en som vil ha reparert bilen sin, eller det er vannlekasje i huset deres, eller, eller, eller,...

Tirsdag var den første dagen jeg så ungene etter at jeg kom tilbake til Bolivia. Fra kl.13.00 strømmet de inn. Så kom det ei jente litt seint og spurte om lillesøstera hennes var kommet, det var hun ikke. Lillesøster skulle vente ved skoleporten til storesøster var ferdig (hun hadde litt lengre dag), men denne dagen var hun ikke der. Da hun ikke var her heller begynte hun å bli redd. Vi sendte henne hjem med min gamle mobil for å se om  hun hadde gått hjem. Etter noen minutter ringte Secundino til henne og hun fortalte at lillesøster var ikke hjemme heller. Da ble vi ordentlig bekymra og Secundino gikk storesøster i møte for å leite etter lillesøster. Etter hvert var det flere herfra som gikk av gårde for å leite. Secundino ringte til politiet og han og en til gikk til en liten politistasjon like ved der vi bor. De tok situasjonen på alvor og kalte opp alle radiostasjoner i området for å melde henne savnet. Så gikk de til skolen for å leite, Secundino ringte læreren hennes og ba henne gjøre noe. Læreren hadde sett en skolesekk ved porten da hun gikk for dagen, men hadde ikke gjort noe for å finne ut av hvem det var sin. "Hvordan kunne hun bare gå videre uten å skjekke det opp? sa Secundino etterpå. Jenta kom til rette etter drøyt to timer, men det var to spente timer. Her i landet er det mye trafikk av mennesker. Da vi hadde utlodning på Moa i Stokke for et par uker siden, kom det en ung far bort til oss og begynte å prate. Det verste i disse landa, sa han, var trafikken av barn, det at barn blir kidnappet og frakta bort. De kan bli brukt i bordeller, misbrukt, eller drept for å selge organene deres. Dette er stor trafikk og enorme summer er involvert.

Det jeg vil fram til er at her i landet skjer det plutselig noe alvorlig og en må slippe alt en har i hendene for å finne ut av saken og ordne opp rettferdig. Dette kan ta vanvittig med tid og krefter. Når det skjer slike ting er Secundino et unikum. Han ordner opp for alt og alle uansett hva det skulle være -  bare ikke for de rike. Dette har gitt han et renomme her i distriktet, der neste alle kjenner han. Han har hjulpet enormt mange på denne måten, uten vederlag og med tapt arbeidstid. Det er ikke noen innbringende forretning å hjelpe folk på denne måten, verken for Secundino eller prosjektet, men må en så må en, for mange av de vi har her eller som bor her i området vet ikke hva de skal gjøre når det skjer noe uforutsett. Han kjemper for rettferdigheten til de fattige i et samfunn der de rike omgir seg med et hav av advokater og tror de kan betale seg ut av enhver situasjon. Jeg har tenkt tidligere at han kan ringe til presidenten om det var nødvendig og nå de siste dagene har jeg tenkt at han kunne ringt til den amerikanske presidenten også dersom det var nødvendig. Og dersom han ikke kunne språket ville han lært seg det først.

Takk for oppmerksomheten!

onsdag 21. juni 2017

Boliviaferie, eller -jobb!

Den fineste strekningen på flyturen til Bolivia denne gangen var mellom Munchen og Madrid. Der fløy vi på nordsida av alpene og et stykke bortover så jeg en fjellformasjon som raget høyere enn de andre. Det var Mont. Blanc. Bortsett fra det var det veldig fint å komme fram til Bolivia. Flyet mitt landa kl. 07.00 på mandag morgen den 19. juni, og dagen lå foran meg. Jeg følte meg ganske opplagt i begynnelsen og vi begynte å arbeide. Vi var tre stykker som samla oss og jobba med organisasjonsutvikling. Dette ble en nyttig dag, da vi analyserte situasjonen vi er i nå og jobba med hvordan vi ønsker å ha det framover. Utover dagen ble kroppen tyngre og tyngre og kl 20.00 på kvelden sov jeg.

Dagen etter ble en innholdsrik dag. Brødbaking og menneskemøter, gode møter. Den første som kom den dagen var hun som skulle bake brød. Hun begynte med det for noen uker siden og hadde aldri bakt brød tidligere. Kan du hjelpe meg, spurte hun. Ja, det kan jeg sa jeg, men forsto først etter hvert hvilken hjelp hun trengte. Denne familien er ny i prosjektet dette året og jeg kjente henne ikke. Men hun ønsket å lære å bake brød, noe vi har forsøkt med flere tidligere uten å lykkes. Så sa hun at hun ikke kunne lese. "Kan du lese oppskriften for meg?" spurte hun, den hang på kjøleskapet. Jeg så på den, det var en blanding av bilder og tekst. Slik så den ut:

Selv om det var bilder, hadde  den også en del tekst, dermed forsto hun den ikke. Hun fortalte meg at hun aldri hadde fått gå på skole, de bodde på landsbygda da hun vokste opp og de hadde ikke mye. Det var brødrene hennes som fikk lov til det. Men hun har lyst til å lære både å lese og skrive og å bake brød. Hun har tre jenter der to av dem er i skolealder.

Så kom personalet og ungene og det ble en dag med mange og gode gjensynsklemmer. Også til slutt med jenta som ble borte for oss i over to timer. Dette skriver jeg om seinere.

Nå over til noe flott som skjer. Under ser dere ei lita jente som vanner rødbetene som vokser i kjøkkenhagen vår. Der er det ferdige produkter selv om det er vinter. Ungene har ansvar for å vanne og stelle og de har bygd hele kjøkkenhagen med støtte, plastikk i bunn og lagt på jord. Nå er det vanning. Neste uke kommer en kokk som skal vise hva vi kan lage av de produktene vi har nå. Ungene er delt inn etter alder og de får undervisning i det å så, dyrke, høste og benytte produktene i matlagingen.


Til slutt kom det en kake på bordet der det sto: Velkommen! Alle samla seg for å ønske meg velkommen tilbake til Bolivia og La Gotita. Det er en flott gjeng som arbeider i prosjektet og flotte barn som nå har fått muligheter til å forandre livet sitt og litt av landet sitt. Vi satser på ringvirkninger av verdier, kunnskaper og holdninger disse barna kan få her og gi videre til neste generasjon.


TUSEN TAKK TIL ALLE BIDRAGSYTERE, DERE ER GULL VERDT FOR HVER OG EN AV DISSE BARNA!

tirsdag 25. april 2017

Aprilbrev

                                                                                                Hov April 2017

Kjære dere alle sammen!

Håper dere har en fin vår om enn det er grønt eller hvitt i omgivelsene deres.

Fra rundt den 1. Desember til den 1. Februar har skoleelevene sommerferie i Bolivia. Vi holder på noen dager ut i desember, ellers har de fri fra leksehjelpa også i den tida. Lærerne får ferie etter noen dager med evaluering og planlegging. Dette er fine dager der vi får prata sammen i rolige omgivelser om hva som har skjedd og hva vi kan gjøre anderledes. Vi lager gjerne wathia en dag og spiser godt sammen, i tillegg til at lærerne får en liten gave og litt feriepenger.  Roxana og Secundino er ansatt i halve stillinger, de har litt mindre ferie. Denne tida benytter de til å avslutte året administrativt og til forefallende arbeid. Det er alltid noe som må ordnes, utbedres eller ryddes opp i. Dette året ble tida bl.a. benytta til å pusse opp kjøkkenet, noe vi har tenkt på en god stund. Vi fikk midler i fjor sommer til å pusse opp kjøkkenet, men praktisk så er det best å gjøre det når elevene har ferie. Overskapa og alle løse møbler ble plassert ute, så ble veggene vaska, malt og flislagt. Nå er alt på plass igjen, reingjøring er mye enklere og ved evt inspeksjon av institusjonen fra høyere myndigheter, kan vi vise til rutiner med god hygiene.



Nytt skoleår starta mandag den 6. Februar. Da dukka de opp alle sammen, små og store, nye og gamle. En flott gjeng med nytt pågangsmot. 40 barn, to damer som jobber på kjøkkenet,fem lærere, en psykolog og bilmekanikeren. Noen utskiftninger av elever blir det alltid av ulike grunner. Søsken kommer inn, familier flytter, noen kommer bare ikke tilbake eller elever begynner på skolen på ettermiddagen i stedet for på formiddagen.

Familien som jeg skrev om i årsrapporten som plutselig ikke kom lenger, er nå tilbake. Minstejenta kommer også og er med i førskolegruppa. Denne familien har fire barn der alle kommer til oss. Så er det en annen familie som har vært ute av leksehjelpa i to år, som nå også har kommet tilbake. Den gang ville foreldrene at barna deres skulle delta ved et annet leksehjelpsenter som var rimeligere enn oss. Da sa vi til dem at dersom dere tar dem ut nå, tar vi inn andre barn og dere kan ikke komme tilbake dette året. Så viste det seg at det ikke var så bra der de kom, slik at de slutta etter kort tid. De spurte om de kunne komme tilbake til oss, men da sa jeg at de måtte vente til neste år. De ble borte enda et år, men nå er de tilbake. Dette er en familie med marginale ressurser, både personlige og økonomiske.  Ekteskapet deres er vanskelig, de har egen tomt med noen rom som har murgulv, men de har svært lite penger. Far er  en eldre mann og har barn fra et tidligere ekteskap,mens mor er en god del yngre, men har vokst opp hos stemor og hatt det vanskelig av den grunn. Foreldrene finner jobber fra dag til dag og siden far er en eldre mann er det få som ønsker å ansette han og betalingen er liten. Men vi ser på barna at de har vokst og at de har modnet på den tida de ikke har vært hos oss. Vi setter grenser for dem og det kan være vanskelig avog, for hjemme er det lite grenser som blir satt. Barna styrer det meste, også om de vil gjøre lekser eller ikke. Foreldrene kan si til oss at gutten ville ikke gjøre lekser i går. Underforstått at da kan ikke foreldrene gjøre noe mer med det. Dette er en ganske vanlig måte å tenke på blant de familiene vi jobber med. Dersom ungene ikke vil spise grønnsaker, gjøre lekser eller andre ting de blir bedt om, så virker det som om foreldrene godtar det eller de ikke har noe å stille opp med. Det har vært en stor frustrasjon for meg mange ganger. Jeg ser hva barna har godt av, men foreldrene har ikke kjennskap, kunnskap eller erfaring som gjør at de kan gi barna dette.

En av lærerne slutta til jul, dermed trengte vi en ny, og det fant vi. Gjennom hun som jobber som psykolog fikk vi tak i en ung mann som studerer på universitetet  og er nå bl.a.  matamatikklærer. Dette har vi leita etter siden hun forrige slutta i 2013. Nå har vi både en språklærer og en matematikklærer og det er viktig for de eldste. Denne studenten satte vi til å undervise for de eldste og vi tror det er bra at det nå kommer inn en mann for denne gruppa. De eldste guttene har nok større respekt for en mannlig lærer enn en kvinnelig. Det er fremdeles et samfunn der mennene dominerer på de fleste områdene i samfunnet og i familiene. Språklæreren som var på den eldste gruppa i fjor er nå flytta til gruppa som er et hakk yngre.  Jeg tror det er sunt for alle at lærerne skifter gruppe av og til slik at vi i større grad kan kjenne på at vi er en helhet. I Bolivia er det ofte slik at lærerne ikke ønsker å samarbeide med andre lærere, det de har av kunnskap vil de gjerne beholde for seg selv. Det å kunne jobbe sammen, dele erfaringer og kunnskap til nytte for både de andre lærerne, elevene og foreldrene som igjen kan virke inn på samfunnet, er svært viktig og noe vi må jobbe videre med i årene som kommer.

Grønnskakshage: Nå er det høst i Bolivia og vi høster grønnsaker fra egen hage; agurk, tomat, salat, spinat og annet. Elevene har hatt ansvar for stell og vanning hver torsdag etter leksearbeidet. Dette har fungert bra. Noen har virkelig vist ansvarlighet, noe som er veldig bra, mens andre har tatt mindre ansvar, men slik er det.

Når det gjelder økonomi  så er kronekursen fremdeles svak, samtidig tenker jeg nå at dette er vel den nye hverdagen og vi må legge opp til aktiviteter og utgifter i forhold til dette. Jeg håper dere er med oss alle sammen og finner dere andre som ønsker å støtte arbeidet, er de hjertelig velkomne.
Vi fortsetter med å strikke, mødre eller ansatte og andre som vi finner. Vi satser på å få være med på julemessa på Bygdøy i desember 2017. Til det må vi ha mange pledd, store og små. Til sommeren kommer Roxana med ferdige pledd og med garn som vi må strikke av i løpet av høsten. Vi har fått noen strikkere her i Norge, men er det noen flere som kunne tenke seg å strikke et pledd på dugnad, stort eller lite, i løpet av høsten så er vi veldig takknemlige for det. Dette blir et spennende prosjekt, der vi håper å kunne høste en god slump overskudd.

Nå er sommerens Boliviatur i boks for meg også. Jeg reiser en måned i juni/juli og gleder meg til å treffe alle igjen.

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge som står på for at dette fungerer så godt som det gjør.

E-post: torilk@yahoo.no                             Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                          Mobil Toril: 91240659                    Toril Korsvik


lørdag 15. april 2017

Årsrapport 2016

ÅRSRAPPORT «DRÅPEN» 2016

Dråpen; lekser, læring, ernæring
”Dråpe for dråpe forandrer vi verden!”


Status:            40 barn
                        9 ansatte
                        Leksehjelp tre ettermiddager i uka
                        Cochabamba, Bolivia

Økonomi:

Inntekter og gaver på den norske kontoen løpet av 2016:

2016                                                                         
Jan                   23.850 kr                                           
Feb                  18.750 kr                                          
Mar                12.950 kr                                            
Apr                22.850 kr          Inkl 5000 (spisebord)
Mai                 21.350 kr                                           
Jun                 30.376 kr         inkl 8000 (kjøkken)   
Jul                   20.150 kr                                           
Aug                18.900 kr                                           
Sep                 25.240 kr                                           
Okt                 29.200 kr         Inkl 10.000 (bil)        
Nov                34.050 kr                                           
Des                 37.038 kr                                           
Total               294.704 kr                             



Forbruk i Bolivia:                                 ca.       265.000 NOK
Inntekter/gaver i Norge:                                   294.704 NOK  
Overskudd:                                                       29.828 NOK


Økonomien er spennende hvert eneste år i denne type arbeid. Da det i tillegg skjedde at krona svekket seg for to/tre år siden, ble det ekstra ufordrende og dette har  påvirket oss ganske mye. Likevel har vi klart det, vi har opprettholdt aktiviteten, dog med noen forandringer og innsparinger. Vi er svært fornøyde med at vi har klart å få et lite overskudd dette året. Vi er stolte og fornøyde med at denne overgangen til svakere krone har gått så bra. Alle har tatt sin tørn når det har vært mest utfordrende, fra elevene og foreldrene til lærerne, fra styret i Norge til hver enkelt giver. Tusen takk for all støtte dere bidrar med. Nå opplever jeg at vi er over en kneik, slik at vi kan fortsette arbeidet litt tryggere når det gjelder økonomien. Samtidig er det investeringer som er satt på vent, p.g.a. svakere krone og lønningene kunne vært noe høyere.
Etter at jeg kom til Norge har vi fått flere nye faste givere, dette har stor positiv innvirkning på drifta av leksehjelpa. Men krona er fremdeles svak i forhold til det den var da vi begynte, slik at vi fortsatt må tenke godt gjennom det vi gjør, likevel opplever jeg at folk trår til og bidrar med det de kan. Det er en utrolig flott opplevelse.  

Elever:
40 barn og unge fikk næringsrik mat og help til leksene sine i 2016. Av de som har vært med oss i flere år ser vi forandringer. Det er ikke alltid karakteren som bedrer seg, men arbeidet de gjør, ansvaret de viser og modningen viser endringer. Dette året var det 2 elever som strøyk til den siste og avgjørende eksamen. De må gå året om igjen. Dette var to gutter av de eldste, der den ene sliter med personlige vansker og psykologen vår er inne i bildet, og den andre var inne i en periode der han helst ikke ønsket å jobbe med skolesaker.

Fem elever slutta hos oss i løpet av året. Blant dem var det tre søsken der foreldrene tok dem ut av den grunn at eldste jente måtte passe på den yngste som var hjemme, og de andre var for små til å gå hjem aleine. Foreldrene sa ingen ting til oss før de en dag bare ikke kom. Vi prøvde å få tak i dem for å prate, men vi merket raskt at de ønsket å unngå oss.  

Elevene jobbet jevnt og trutt med god hjelp fra lærerne hele året. De trenger mye og det er mange ganger det tar tid før de kommer seg over kneika til å bli mer motiverte for og selvstendige i skolearbeidet. Mye er mekanisk læring og da er motivasjonen noe av det viktigste å jobbe med. Vi ser det også på de eldste, noen er arbeidssomme, mens andre vil gjøre minst mulig. Vi ser også at enkelte elever har mye personlig å slite med, dette går ut over skolearbeidet, både i forhold til motivasjon og i forhold til innsats og faglig forståelse.


Personalet:
Det var ingen utskiftninger i personalet dette året, bortsett fra en assistent som måtte slutte av familiære årsaker. Det førte til at hun som jobba med den yngste skolegruppa, måtte være aleine store deler av året.
Året 2016 var det første året der jeg bodde i Norge hele året. Bolivianerne Roxana og Secundino hadde ansvaret for drifta og det som skjedde. Det ble et år med noe famling, prøving og feiling, men med gode resultater og stigende læringskurve for alle parter.


Foreldrene:
Foreldrene fortsetter å utvikle seg og de forstår mer og mer hva barna deres trenger. Det er ikke alle som har mulighet til å følge opp barna sine like godt, men alle gjør så godt de kan ut i fra deres forutsetninger, personlige og økonomiske.
Roxana har fortsatt med å besøke familiene. Noen familier har hun besøkt hyppigere enn andre, noe vi ser gode resultater av. Når det gjelder arbeidet med familiene ser vi at det har sin virkning i forhold til elevenes arbeidsinnsats. Samtidig må dette arbeidet holdes ved like, slik at de ikke faller tilbake til tidligere mønstre. Det er utrolig viktig det arbeidet som gjøres med foreldrene, kontakten, møter, samtaler,  praktisk arbeid og utvikling av foreldrerollen.

Foreldrene fortsetter med å hjelpe til på kjøkkenet, de er positive til dette. Vi ønsker å bruke mye grønnsaker i maten, og da det kommer små barn som ikke er vant til å spise så mye grønnsaker, må vi kutte det opp så mye som mulig.

Prosjekt grønnsakshage: I november fikk vi en henvendelse fra et annet prosjekt, TIA (de jobber med og følger opp ungdom som har flyttet ut av ulike barnehjem), om vi ville være med på et prosjekt der familiene skulle få opplæring i å dyrke sine egne grønnsaker. Vi sa ja og fikk bli med på noe spennende. Vi fikk besøk av profesjonelle grønnsaksdyrkere og kokker. De viste oss hvordan vi kunne lage grønnsakshage på et lite areal, som f.eks. det å dyrke i potter og rør som henges på vegger. Så viste de oss nye matoppskrifter der de bruker grønnsakene på en måte som også barn liker. Det gikk både på smak og utseende. Mange famlier har vært med på dette og hos oss spiser de nå av egenproduserte grønnsaker. Mange har vært engasjerte i dette og mange har lært mye.


Infrastruktur:
Det er ikke blitt bygget noe nytt dette året. Vi fikk midler til å investere i spisebord og benker. Secundino ble satt på saken og han bygde to spisebord på tre meter hver med tilhørende sittebenker. Bordplatene er av sponplater og beina er sveisa av armeringsjern. Dette er solide saker som vi håper vil vare i mange år.

Kjøkkenet vårt har vi lenge ønsket å oppgradere. Dette året fikk vi midler til det. Hele kjøkkenet ble demontert, vaska, malt og fliser ble lagt på veggene. Nå er det mye lettere å holde reint, noe som er svært viktig. Kjøkkenpersonalet ble veldig fornøyde.


Bilverksted:
Verkstedet er i stadig utvikling. Secundino er nå ferdig med undervisningen han har hatt i tre år. Det han mangler nå er praksis og en skriftlig oppgave, så er han ferdig utdannet bilmkaniker og mekaniker innen elektronikk og elektrisitet for kjøretøy.


Så vil jeg takke alle dere som har bidratt til at vi har kunnet gjøre dette arbeidet.

Hov den 15. april 2017
Toril Korsvik




tirsdag 20. desember 2016

Julebrev 2016B


Kjære dere alle!

Da kom det litt snø igjen til Søndre Land også. Utrolig fin følelse bare det å sitte og se på snøfallet utenfor vinduet eller rusle i genser ute i snøværet. Dette er noe av det jeg har savna mens jeg bodde i Bolivia. Jeg lengta aldri hjem, selv om det var noe jeg savna til tider. Nå kan jeg vel si det gjelder omvendt også. Jeg lengter ikke tilbake til Bolivia, tida var inne til å reise til Norge, men det er ting jeg savner noen ganger. De bugnende frukt og grønnsaksmarkedene er en slik ting. Agurker og gulrøtter i alle slags krumninger og fasonger, men veldig gode. Appelsiner som inneholder en desiliter juice hver. Og for ikke å snakke om mangoen og druene med steiner fra Tarija. Så savner jeg selvsagt ungene, de glade, triste, sinte, fornøyde, hjelpsomme og flotte barna som er så avhengige av oss voksne på så mange områder.

Høsten i Bolivia, eller rettere sagt våren, har gått fint. De ansatte har jobba jevnt og trutt med barn og foreldre. Nå er skoleåret over for dette året og evaluering og oppsummering er i gang. Roxana har jobba godt med noen familier der foreldrene har vært i fokus, og vi ser nå etter hvert at de kommer mer og mer på banen i forhold til barna sine. De familiene som flytter fra landsbygda til byen har ikke oversikt over hvilke farer som truer i byene, eller hva som kreves av foreldrene i forhold til skolen. Der vi bor er det ingen eller liten kultur for å ta en høyere utdanning, så det er mange som faller fra, før den 12 årige obliatoriske skolegangen er unnagjort. Det at elevene fullfører grunnskolen er et av de største målene vi har. Da kan de ta seg en jobbepause dersom de ønsker det og så komme tilbake for å studere når de er eldre og ser litt anderledes på livet. Nå er det ei jente som har vært hos oss tidligere, og som har hatt en liten pause. Hun har lyst til å studere psykologi. Hun er ei fin jente, som mista mor si for en del år siden. Da fikk hun et stort ansvar for yngre søsken. Etter at hun var ferdig med grunnskolen, var hun ikke interessert i å studere. Det ble litt seine kvelder og noe festing før hun kom inn på en slags securitasskole. Da fikk hun patruljere i ulike miljøer og så utagerende ungdom. Dette var en god påvirkning på henne slik at hun nå har lyst til å studere.

I november fikk jeg en trist melding om at en gutt vi kjente, Carlos, var død.. Han var en gutt på 19/20 år som hadde vært hos oss tidligere. Han slutta skolen før han var ferdig, for å begynne å jobbe. Han hadde en yngre bror som var mer skoleflink, sa han, og det syntes han var urettferdig. Men Carlos var flink til å jobbe og hjalp familien sin med penger. Det som skjedde, var at han var kommet inn i en gjeng/bande der disse bandene møtes om natta og det ofte blir slossing. Denne natta var han kommet i håndgemeng med en annen gutt som hadde kniv. Carlos døde av skadene. Han kom fra en familie med seks barn med svært få ressurser og var til god hjelp for familien. Eldste søstera har fått et barn, men bor ikke med barnefaren.
Disse familiene er typiske eksempler på de familiene vi jobber med. De har små ressurser, og må bruke mye av tida si på å skaffe penger til mat. De har ikke utdanning selv,og forstår ikke hvor viktig dette er for framtida til ungene. Guttene kommer inn i gjenger og jentene blir gravide. Det er sterke krefter vi må jobbe mot, gjengkultur, festkultur og en machokultur der guttene regjerer. Vi ønsker på tross av dette å gi barna muligheter til utdanning, verdier de kan ta valg på og ikke minst gi dem innsikt og utholdenhet, slik at de kan se langsiktig mot en bedre framtid for seg og sine.
Det er tørke i Bolivia for tida. Regnet har latt vente på seg, selv om det har kommet noen ekstra kraftige regnskyll i det siste. Det er bare det at dette regnskyllet lager elver på overflaten og lite vann synker ned i jorda. Fire mennesker er omkommet som følge av dette regnværet, i området der vi holder til. Avlinger forsvinner og jorda tørker ut. Roxana sa her en dag at det kommer til å bli stor mangel på vann i Bolivia i framtida. Det er triste utsikter, spesielt for noen av byene som ligger høyt over havet, men også for Cochabamba. Hun sa at i Cochabamba har de i flere  år hatt mangel på vann, det er store områder der det bor mennesker som enda ikke har innlagt vann. I området der vi bor er det borrevann og ingen direkte krise enda, men fortsetter dette forsvinner grunnvannet lenger nedover og da kan det blir vanskelig.

Det er blitt laget en liten grønnsakshage på bruket. Initiativet kommer fra en annen stiftelse som jobber med ungdom (se: TIA BOLIVIA på facebook). De lurte på om vi ville være med på et prosjekt blant elever og foreldre som går ut på å lære dem hvordan de kan dyrke sine egne grønnsaker. Hensikten er å lære opp barn og foreldre til å dyrke mest mulig hjemme. Det være seg på jordflekker de har eller i krukker. De har hatt forelesninger og sådd ulike grønnsaker. Rett før jul kommer det en kokk som skal lære dem om næringsstoffer i ulike matvarer, og hvordan de kan sette sammen råvarene for å få mest mulig ut av hvert produkt. Dette prosjektet har skapt interesse og engasjement både blant elever og foreldre.

I sommer en gang fikk vi midler fra Sandar Bondekvinnelaget for å investere i nye bord og benker til spisebord. De vi hadde var nå gamle og slitte, termitter hadde forsynt seg av treverket og det hadde sprukket der ris og andre matrester lå nedi sprekkene. Secundino sveisa fundament av armeringsjern, for så å legge bordplater oppå. Dette er materiale som holder alle skadedyr unna og som er stødige og solide. Her kommer det til å sitte mange barn og spise mye god mat i årene som kommer.
Brødbaking med familier.
Leksehjelpa fungerer, det er barn som bedrer sin kompetanse, sine karakterer og sitt selvbilde. To elever har strøket og må gå året om igjen. Det er to gutter på ungdomstrinnet der den ene har det vanskelig hjemme og er svært lukket som person, og den andre er i opposisjon mot flere ting. Slik er det, men dette gjelder ikke de 80 % som utvikler seg godt med god hjelp fra lærere og omsorgspersoner hos oss. Foreldrene kommer når vi ber om det, de hjelper til på kjøkkenet etter tur. En ordning som fungerer godt og er akseptert av alle. Det arbeidet vi gjør blir verdsatt hos flere i nabolaget. Noen av dem som har penger, har kjøpt julegaver til barna som kommer til oss. Dette er deres anerkjennelse til det arbeidet vi gjør.
Tusen takk til dere alle for god hjelp og støtte til barna i Bolivia. Dere gjør en forskjell.
Gode hilsener fra barn, foreldre og personalet i ”Dråpen”, med ønske om en velsignet julehøytid og et godt nytt år.
E-post: torilk@yahoo.no                 Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                       Mobil Toril: 91240659                    
Toril Korsvik

søndag 16. oktober 2016

Årsmøtet og litt til.

Da er høsten kommet, eller skal vi si vinteren, Roxana er reist tilbake til Bolivia og årsmøtet er unnagjort. Vi har hatt fine høstdager i Norge og de første snøfillene har vært på besøk. På årsmøtet prata Roxana om det hun tenker er viktig i arbeidet i Bolivia. Hun trekte spesielt fram arbeidet med foreldrene. Der vi klarer å nå fram til dem, med å få de til å engasjere seg mer i livet til barna sine, ser vi forandringer både hos barna og foreldrene. Barna blir mer engasjerte i skolearbeidet og mer ansvarlige, og foreldrene viser større engasjement for barna sine. I tillegg ser vi at relasjonene blir bedre og at tilliten til personalet i ”Dråpen” øker. Det at vi har hatt en utflukt med barn og foreldre i flere år ser vi nå resultater av. Foreldrene ser også fram til denne dagen nå, ikke bare barna. Familier som baker brød lørdags ettermiddag, gjør noe med samholdet dem i mellom. Samtidig som Roxana kan benytte anledningen til å ta en god prat med foreldrene i forhold til hva barna deres har behov for. Hjemmebesøk er også en del av dette arbeidet. Foreldrene blir stolte av å få besøk og vi blir alltid tatt godt i mot. Det at foreldrene må lære at livet i byen er anderledes enn livet på landsbygda, er et viktig tema med foreldrene. I byen og i området der vi bor er det ungdomsgjenger, det er alkohol og stoff. Dette er store utfordringer og trusler for både barna, foreldrene og ungdommen. 

Et annet tema med foreldrene er prevensjon. Dette er et delikat tema for folk fra landsbygda der de har tatt i mot de barna som har kommet og ikke tenkt så mye mer over det. De har liten erfaring med leger og sykehus og vi merker at de mangler tillit til den moderne medisinen. Likevel har vi klart å jobbe med to familier der kvinnene har fått gjort et inngrep slik at de ikke kan få flere barn. Dette er familier som har mange barn og der det ikke er nok mat på bordet.

Årsmøtet ble fint, vi var 15 stykker til sammen. Roxana og jeg prata og viste bilder fra prosjektet fra da jeg var der i sommer, og vi tok opp andre årsmøtesaker. Det ble noen forandringer i styret, navnene kommer etter det første styremøtet der de skal konstituere seg. Det er omtrent de samme som kommer til årsmøtet hvert år, dermed blir vi bedre kjent med hverandre og vi føler oss nå som en liten familie. Takk til de som stiller opp, stiller spørsmål, gir råd og er engasjerte.