lørdag 24. juni 2017

fredag 23. juni 2017

I dag våknet jeg kl.05:00 av at telefonen min ringte fra Norge. Jeg rakk ikke å ta den og like greit var det, for det var et ukjent nummer. Men da var jeg våken, så jeg skrudde likegodt på internett på telefonen min. Kanskje det hadde skjedd noe i løpet av natta! Så poppa det opp en melding: "Hola (hei) Toril!" Det var Secundino som også bor her på bruket, så jeg skreiv tilbake og spurte hvor han var hen nå, for det var slettes ikke sikkert at han lå i senga si og sov. Neida, han satt på et sykehus nede i byen, i en kø for å få time til dattera si. Her i landet ringer man ikke til legesenteret for å få time, de må møte opp og førstemann til mølla er prinsippet. Jeg ble liggende å tenke litt på de siste dagene, hva som har hendt her og hva Secundino har gjort. Så tenkte jeg videre hva han gjør og har gjort i mange år for hele prosjektet og de familiene som er invorlvert. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvor vi hadde vært i dag. Secundino har vært med helt fra begynnelsen av fra da jeg kjøpte tomta og trengte hjelp til papirarbeidet. Og etter det har han gjort et kjempearbeid i prosjektet og for mange mennesker.

For prosjektet har han ornda alt av papirer med myndighetene, og det er ikke lite for så mye byråkrati skal en lete lenge etter. Ei veninne sa til meg at da faren hennes døde, hadde han en slump med penger, omtrent 2000 kr. Hun satte seg ned med søstera si og så på hva de måtte gjennom for å få ut disse pengene. De måtte innom mange kontorer, få attester fra advokater, bekrefte disse attestene på andre kontorer, kopiere til ulike instanser og andre ting. Dette for å bevise at de var døtrene hans. Til slutt ville de sitte igjen med omtrent 200 kr. Så de lot det være og pengene gikk til staten.

Her ringes det på porten stadig vekk og folk spør etter Secundino. De trenger hjelp til noe, et råd, en håndsrekning eller de kommer for å klage på vannregninga. Eller kanskje det er en som vil ha reparert bilen sin, eller det er vannlekasje i huset deres, eller, eller, eller,...

Tirsdag var den første dagen jeg så ungene etter at jeg kom tilbake til Bolivia. Fra kl.13.00 strømmet de inn. Så kom det ei jente litt seint og spurte om lillesøstera hennes var kommet, det var hun ikke. Lillesøster skulle vente ved skoleporten til storesøster var ferdig (hun hadde litt lengre dag), men denne dagen var hun ikke der. Da hun ikke var her heller begynte hun å bli redd. Vi sendte henne hjem med min gamle mobil for å se om  hun hadde gått hjem. Etter noen minutter ringte Secundino til henne og hun fortalte at lillesøster var ikke hjemme heller. Da ble vi ordentlig bekymra og Secundino gikk storesøster i møte for å leite etter lillesøster. Etter hvert var det flere herfra som gikk av gårde for å leite. Secundino ringte til politiet og han og en til gikk til en liten politistasjon like ved der vi bor. De tok situasjonen på alvor og kalte opp alle radiostasjoner i området for å melde henne savnet. Så gikk de til skolen for å leite, Secundino ringte læreren hennes og ba henne gjøre noe. Læreren hadde sett en skolesekk ved porten da hun gikk for dagen, men hadde ikke gjort noe for å finne ut av hvem det var sin. "Hvordan kunne hun bare gå videre uten å skjekke det opp? sa Secundino etterpå. Jenta kom til rette etter drøyt to timer, men det var to spente timer. Her i landet er det mye trafikk av mennesker. Da vi hadde utlodning på Moa i Stokke for et par uker siden, kom det en ung far bort til oss og begynte å prate. Det verste i disse landa, sa han, var trafikken av barn, det at barn blir kidnappet og frakta bort. De kan bli brukt i bordeller, misbrukt, eller drept for å selge organene deres. Dette er stor trafikk og enorme summer er involvert.

Det jeg vil fram til er at her i landet skjer det plutselig noe alvorlig og en må slippe alt en har i hendene for å finne ut av saken og ordne opp rettferdig. Dette kan ta vanvittig med tid og krefter. Når det skjer slike ting er Secundino et unikum. Han ordner opp for alt og alle uansett hva det skulle være -  bare ikke for de rike. Dette har gitt han et renomme her i distriktet, der neste alle kjenner han. Han har hjulpet enormt mange på denne måten, uten vederlag og med tapt arbeidstid. Det er ikke noen innbringende forretning å hjelpe folk på denne måten, verken for Secundino eller prosjektet, men må en så må en, for mange av de vi har her eller som bor her i området vet ikke hva de skal gjøre når det skjer noe uforutsett. Han kjemper for rettferdigheten til de fattige i et samfunn der de rike omgir seg med et hav av advokater og tror de kan betale seg ut av enhver situasjon. Jeg har tenkt tidligere at han kan ringe til presidenten om det var nødvendig og nå de siste dagene har jeg tenkt at han kunne ringt til den amerikanske presidenten også dersom det var nødvendig. Og dersom han ikke kunne språket ville han lært seg det først.

Takk for oppmerksomheten!

onsdag 21. juni 2017

Boliviaferie, eller -jobb!

Den fineste strekningen på flyturen til Bolivia denne gangen var mellom Munchen og Madrid. Der fløy vi på nordsida av alpene og et stykke bortover så jeg en fjellformasjon som raget høyere enn de andre. Det var Mont. Blanc. Bortsett fra det var det veldig fint å komme fram til Bolivia. Flyet mitt landa kl. 07.00 på mandag morgen den 19. juni, og dagen lå foran meg. Jeg følte meg ganske opplagt i begynnelsen og vi begynte å arbeide. Vi var tre stykker som samla oss og jobba med organisasjonsutvikling. Dette ble en nyttig dag, da vi analyserte situasjonen vi er i nå og jobba med hvordan vi ønsker å ha det framover. Utover dagen ble kroppen tyngre og tyngre og kl 20.00 på kvelden sov jeg.

Dagen etter ble en innholdsrik dag. Brødbaking og menneskemøter, gode møter. Den første som kom den dagen var hun som skulle bake brød. Hun begynte med det for noen uker siden og hadde aldri bakt brød tidligere. Kan du hjelpe meg, spurte hun. Ja, det kan jeg sa jeg, men forsto først etter hvert hvilken hjelp hun trengte. Denne familien er ny i prosjektet dette året og jeg kjente henne ikke. Men hun ønsket å lære å bake brød, noe vi har forsøkt med flere tidligere uten å lykkes. Så sa hun at hun ikke kunne lese. "Kan du lese oppskriften for meg?" spurte hun, den hang på kjøleskapet. Jeg så på den, det var en blanding av bilder og tekst. Slik så den ut:

Selv om det var bilder, hadde  den også en del tekst, dermed forsto hun den ikke. Hun fortalte meg at hun aldri hadde fått gå på skole, de bodde på landsbygda da hun vokste opp og de hadde ikke mye. Det var brødrene hennes som fikk lov til det. Men hun har lyst til å lære både å lese og skrive og å bake brød. Hun har tre jenter der to av dem er i skolealder.

Så kom personalet og ungene og det ble en dag med mange og gode gjensynsklemmer. Også til slutt med jenta som ble borte for oss i over to timer. Dette skriver jeg om seinere.

Nå over til noe flott som skjer. Under ser dere ei lita jente som vanner rødbetene som vokser i kjøkkenhagen vår. Der er det ferdige produkter selv om det er vinter. Ungene har ansvar for å vanne og stelle og de har bygd hele kjøkkenhagen med støtte, plastikk i bunn og lagt på jord. Nå er det vanning. Neste uke kommer en kokk som skal vise hva vi kan lage av de produktene vi har nå. Ungene er delt inn etter alder og de får undervisning i det å så, dyrke, høste og benytte produktene i matlagingen.


Til slutt kom det en kake på bordet der det sto: Velkommen! Alle samla seg for å ønske meg velkommen tilbake til Bolivia og La Gotita. Det er en flott gjeng som arbeider i prosjektet og flotte barn som nå har fått muligheter til å forandre livet sitt og litt av landet sitt. Vi satser på ringvirkninger av verdier, kunnskaper og holdninger disse barna kan få her og gi videre til neste generasjon.


TUSEN TAKK TIL ALLE BIDRAGSYTERE, DERE ER GULL VERDT FOR HVER OG EN AV DISSE BARNA!