lørdag 30. september 2017

Nyhetsbrev

                                                                            Søndre Land, August – oktober  2017
Kjære dere alle sammen!

Det heter augustbrev dette her. Aldri har det tatt så lang tid med å skrive det. Dette beklager jeg.
Jeg får skylde på stort arbeidspress da jeg har begynt med ny klasse på skolen og at jeg har begynt med studier ved siden av. 

En uke i Norge etter Boliviareisen, begynte livet å normalisere seg. Trøttheten kom tilbake på kveldene og jeg våknet om morgenen. Nå handler jeg på supermarkedene i stedet for de frodige markedene med frukt og grønnsaker, her kjøper jeg grønnsaker pakket inn i plast, druer uten steiner og nesten uten smak, men softis som sklir ned gjennom halsen. Kroppen føltes ikke lenger så nummen, men den svarte når den anstrengte seg - jeg hadde jo vært i høyden.


De siste dagene i Bolivia er alltid hektiske, da skal jeg rekke alt jeg ikke har rukket tidligere, men det gjør jeg jo ikke. Så jeg reiste fra en kjempestor oppvask, klær i skittentøyskurven og noen klær på snora (håper det er noen som tar dem inn til neste gang jeg kommer). Likevel kjente jeg at da jeg reiste, var det flere ting jeg var fornøyd med som hadde skjedd.

”Vi vil se Glorieta også”, sa de (de dere ser på bildet) og løp til neste buss som passa. Da vi kom dit var det stengt for dagen, men en vakt som sto der sa at det var folk der inne enda. Da begynte de å rope på disse folka, for en dør innenfor porten sto åpen. Etter en stund kom det ut en person som sa han jobba der. De spurte om å få komme inn, men han sa at det var stengt for dagen slik det sto på skiltet utenfor. Dette stoppa dem ikke fra å spørre mer og nærmest insistere på å få komme inn og se en liten tur, ”bare litte grann er du snill”. ”Vi skal betale det det koster”. ”Ok, da, men bare 10 minutter for da går vi hjem”, sa han. ”Det er greit”, sa de, løp inn og ble borte.  Jeg gikk til kontoret for å registrere oss og da kunne vi få guide dersom vi betalt guiden selv, utenom inngangspengene. Og siden lønningene ikke er altfor store i Bolivia i forhold til Norge, så gjorde vi det.
Dette er ofte måten det blir gjort på i Bolivia. Jeg tenkte flere ganger at nå måtte de gi seg, det er jo stengt. Men folk trenger arbeid og litt ekstra inntekt er kjærkomment for mange selv om åpningstidene blir utvida litt. Historien er henta fra turen til Sucre med personalet. Vi reiste en fredag kveld med nattbuss og tilbaketuren på søndag kveld. Da var vi tilbake i Cochabamba grytidlig mandag morgen. Det ble en fin tur der vi besøkte historiske steder, frihetshuset, dinosaurparken, brukskunst og da Glorieta som var et slott som spanjolene bygde da de var i landet. Personalet var fornøyd med turen, og da jeg reiste til Norge fikk jeg en fin liten bok av dem som de hadde lagd, med bilder fra turen og hilsener fra hver enkelt. En veldig hyggelig bok som jeg tok med meg til Norge.

En måned i Bolivia på vinterstid. Tørt og ganske kaldt på kveldene, men fin sol hver eneste dag og varmt på dagen. Før jeg dro så lurte jeg på om jeg fikk nok å gjøre, men det viste seg at jeg gjerne skulle hatt en måned til. Alt tar sin tid, og det er mye som skjer som er fint å få med seg. Strikking av pledd, leiting etter ny bil, papirer som skulle skrives under og feires, medarbeidersamtaler, personalmøter og et foreldremøte, brødbaking, organisasjonsutvikling sammen med Olivia og Secundino, en fin og lang tur oppover fjella fikk jeg, aktiviteter med ungene i ferien, elevene som høster inn fra kjøkkenhagen og lager mat med veiledning av en kokk, handling til Norge og mange andre ting.
De har høsta rundt 25 kg cherrytomater.

Under medarbeidersamtalene fikk jeg inntrykk av at lærerne er veldig fornøyde. De opplever at de jobber godt sammen og har et godt forhold til lederne av senteret. Utfordringen ligger i arbeidet med elevene, foreldrene og det å gi disse en best mulig hjelp. Foreldrene har utfordringer i livet og det har elevene også, derfor kan det være andre behov enn bare leksehjelp som må jobbes med for at elevene skal kunne forbedre skolehverdagen sin.
Kjøkkenet fungere også godt, men der var det vel mye trafikk. Lærere som ville hjelpe til med å hente tallerkener til ungene, elever som skulle hente maten sin når de kom litt seint eller noen som bare ville spørre om noe. Alt var godt ment, men vi ble enige om at kjøkkenet er viktig å holde reinslig og hygienisk, så der er det ingen som skal gå inn uten tillatelse. Så håper jeg dette følges opp etter at jeg reiste. Foreldrene følger opp sine forpliktelser på kjøkkenet. De kommer etter tur hver uke og hjelper til med forberedelsene.

Advokaten ringte da jeg var der og sa at nå er stiftelsespapirene i orden. Dette har tatt utrolig lang tid av ulike årsaker, men nå er vi en stiftelse i Bolivia også. Olivia kom for å skrive under (hun er leder av styret), så gikk vi på kafe og feiret. Det var en lettelse å få dette i orden. Advokaten sa også at så lang tid har han ikke opplevd at det har tatt før, og han har hjulpet mange stiftelser med dette arbeidet.

Tusen takk for alle gode bidrag! 

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge.

E-post: torilk@yahoo.no           
Gavekonto: 9488 05 44629               
Mobil Toril: 91240659    
Toril Korsvik

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar