En oppdatering

For noen dager siden fikk jeg en mail med noen spørsmål fra ei ung jente om hva jeg driver med her i Bolivia. Tenkte jeg kunne legge det ut slik at andre også fikk en oppdatering. Spørsmåla var:

1. hva er det egentlig du driver der nede, er det barnehjem eller daghjem?
2. er det du som er leder?
3. jobber du sammen med andre fra Norge/Europa, eller er det lokale?
4. hvordan kom du på ideen å begynne å jobbe i Bolivia? var du på ferie der ?

jeg ble som sagt bare nysgjerrig :)


Hei på deg!

Veldig hyggelig at du er interessert i å vite mer om hva jeg driver med her i Bolivia. Jeg skal prøve å forklare litt. Jeg har en tomt med noen rom på, noen toalett og et kjøkken. Hit kommer unger etter skoletid, ca. Kl. 13.00, for å spise middag, som er midt på dagen, og å gjøre lekser. Dersom det er tid etter at de er ferdig med leksene kan vi undervise dem i det de trenger mest. Noen trenger å øve seg i gangetabellen, deling med større tall, rettskrivning, grammatikk eller andre ting. Før de går hjem i 16.30 tida får de litt frukt. Det er ingen unger som bor her, alle kommer på dagtid. Vi driver nå tre dager i uka med leksehjelp og en dag i uka med litt engelskundervisning for de som har lyst til det.

Det er jeg som leder det som skjer, men jeg har gode folk med meg som jeg stoler på. Det er 10 stykker som jobber her, to som lager mat og ordner alt på kjøkkenet og åtte som hjelper til med lekser. Ungene er fordelt på fire grupper slik at det er to voksne hjelpere på hver gruppe. Vi har for tida 50 unger fra ett til 15 år. De yngste er enten yngre søsken av unger som er på leksehjelp eller unger av personalet. Området der vi holder til er et område med mange innflyttere fra landsbygda. Det er mange av mødrene som ikke kan lese og skrive og det er foreldre som jobber fra tidlig om morgenen til seint på kvelden slik at ungene er mye hjemme aleine. I tillegg er det mange familier som sliter økonomisk, ungene får ikke det de trenger av mat, næring og utstyr til skolearbeid. Det er gratis offentlig skole, men bøker, skrivesaker, skrivebøker, uniform og annet utstyr de trenger på skolen må de kjøpe selv og det kan bli dyrt, spesielt for de familiene som har mange unger. I tillegg kan det være opptil 40 unger i en klasse og da klarer ikke en lærer å hjelpe alle. Det fører til at de som er litt svake i et fag blir hengendes etter og også at de stryker. For dersom de ikke klarer eksamen til slutt må de gå året om igjen og det er ganske hardt for mange.

Alle som jobber her er bolivianere og de fleste bor i nærheten av der vi holder til. Noen av dem er studenter og noen er ferdig utdannet lærere. Så har vi en bilmekaniker som er mann og som kan lære ungene litt andre ting i tillegg. I øyeblikket har vi ei ung dame fra Norge som er her for å lære seg spansk. Hun bor hos venninna si som jobber på den norske skolen her i byen og hun kommer til oss som en frivillig for å hjelpe til og å praktisere språket.

Hvordan jeg kom på å begynne å arbeide i Bolivia kan jeg ikke helt svare på. Det har vært en lang prosess som har jobba inne i meg med mange tanker og ideer. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prøve på en eller annen måte og siden har tingene gått slag i slag. Alt dette er prosesser som skjer inne i hver og en og noen av prosessene stopper opp og forsvinner, mens andre fortsetter og en kjenner på en uro helt til en i alle fall har prøvd. Så tror jeg at utdanning av befolkningen er en viktig vei å gå i forhold til den generelle utviklingen i landet, i forhold til å lære og vise respekt for mennesket og menneskeverdet og i forhold til å ta ansvar for andre og det som skjer i samfunnet på en samvittighetsfull måte.

Håper du har fått svar på noe av det du lurte på, har du fått flere spørsmål nå så tar jeg de i mot. Lykke til videre med din skolegang.
Vennlig hilsen Toril