julehilsen

                                                                                              Hov den 20. Desember 2015

Kjære dere alle sammen!

Det nærmer seg jul. Et år går fort, samtidig som det som regel inneholder mye liv og røre. Noen år er det mye som skjer, andre år er mer stille. Etter at jeg reiste til Bolivia synes jeg det har skjedd mye hvert eneste år av ulik art. Livet mitt har til tider vært fullt av opplevelser og nye inntrykk. Det å kunne få lov til å bidra til at mennesker og spesielt barn får en bedre tilværelse er et privilegium for livet. Nå er livet mitt i Bolivia blitt historie. Jeg har flyttet til Norge og har fått meg jobb i Søndre Land kommune som lærer for fremmedspråklige barn. Dette blir en ny og spennende tilværelse der jeg håper jeg har en del å bidra med og der jeg håper jeg kan få mye glede av framgang blant elevene.

I Bolivia fortsetter ”La Gotita” eller ”Dråpen” som før. Ungene jobber og det gjør de voksne også. Skoleåret er nå slutt  og det er sommerferie. Den siste tida på året bar preg av eksamener, avslutninger, en utflukt, foreldremøte, noen små fester og en liten basar. Ungene lagde ting for å kunne selge til familie, venner og naboer. Det er fint for ungene at de også kan bidra litt økonomisk til leksehjelpa og det gjør de gjerne. Vi har noen virkelig gode selgere i troppen. Det er fint å se hvilke kvaliteter som kommer fram hos barna i de ulike aktivitetene.

Før jeg reiste til Norge, tok vi en personaltur til Samaipata, et vakkert sted med historiske og kulturelle steder og kulper under fossefall til å bade i – nesten Tarzanstemning. Med øremerka midler til en tur, tok vi bussen fra Cochabamba til Santa Cruz en fredag kveld. Der gikk vi av bussen i en varm og fuktig luft. Frokosten foregikk ved et gammelt lokomotiv som sto ved siden av bussterminalen. Fra Santa Cruz kan en ta toget til grensa til Brasil, ellers så er det ikke mange togskinner igjen i Bolivia. Fra Santa Cruz fikk vi tak i en minibuss som kjørte oss de 12 mila til Samaipata. I Samaipata spiste vi godt, vi reiste på tur til en badekulp, til et sted der inkaene hadde sitt fort og vi rusla rundt i landsbyen. Det ble en fin tur der vi fikk gode opplevelser sammen. Det var bare jeg som hadde vært der tidligere så de takka og sa at dit hadde de aldri kommet dersom vi ikke hadde reist dit.

Min siste dag i Bolivia hadde de lagd en avskjedsfest for meg. Ungene hadde øvd inn danser og sanger som de viste meg. Det ble en fin dag med mange gode ord og klemmer og noen tårer. Mange år i Bolivia setter sine spor og barn som jeg har blitt kjent med gjennom flere år setter merker i et sinn. Det var rart å reise fra dem, men nå var tida inne. Jeg vil følge dem gjennom internett og ved besøk.

Bilverkstedet er i stadig utvikling. I november fikk vin nye midler fra en stiftelse i Nederland til utvidelse av taket og til å bygge et lite lager ved siden av til oppbevaring av verktøy og utstyr. Dette er noe vi har søkt om fra flere steder så det var helt supert. Vi har også kjøpt noe utstyr dette året som er viktig for drift av et bilverksted. En kompressor fikk vi f.eks. kjøpt brukt og til en veldig god pris.

Krona har vært svak hele året, og den har vel blitt svakere utover som året er gått. Jeg har skrevet en del om dette og at det har vært vanskelig for oss. Det ser ut som om vi har klart det bra selv om vi har måttet tenke og prioritere ganske mye. Dere har også sett dette og det er flere som har gitt ekstra, om det har vært enkeltgaver eller nye faste givere. Dette er vi veldig takknemlige over. Så håper vi det går bra til neste år også slik at vi ikke trenger å redusere aktivitetene våre.

Jeg vil takke alle dere som følger oss og som tror på oss. Takk for alle gode gaver,takk for mange gode tanker og bønner, takk også for mange gode ord. Alt dette er med på å bidra til framgang og stadig utvikling av arbeidet i Bolivia.

Så vil jeg ønske dere alle en riktig god jul og et framgangsrikt nytt år.

Mange hilsener fra ”Dråpen” v/Toril Korsvik

E-post: torilk@yahoo.no

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629

Informasjon om tilstanden.

Gjøvik 20. november 2015

Kjære dere alle sammen!
Nå sitter jeg på Gjøvik og ønsker å skrive til dere for å informere fra de siste dagers hendelser. For tre uker siden kom jeg til Norge for å bo her. Det har vært prosesser i hodet mitt en god stund nå uten at jeg har gitt direkte informasjon om når jeg tenker å reise  til Norge. Noen har jeg prata med om det og noen ikke. Jeg var i Norge i august og september dette året. I begynnelsen av oktober fikk jeg melding fra en tidligere kollega og god venninne om at det er ledig stilling på skolen i Hov (der jeg jobba før jeg reiste til Bolivia i 2004). Jobben var å være norkslærer for asylsøkere. Dette var en jobb jeg tenkte at jeg hadde  lyst på, jeg har utdannelse og jeg har erfaring fra det å være ny i et land jeg ikke kjenner. Jeg snakka om det i Bolivia, mest til de to jeg hadde tenkt meg kunne ta over og de sa at jeg bare kunne søke –” Vi tar over”. Så fikk jeg jobben og da ville skolen jeg ble ansatt ved, ha meg så fort som mulig til Norge. Og dermed gikk alt veldig fort. Jeg kjøpte billett, vi jobba mye i Bolivia med overtakelsen og jeg reiste.  Jeg har snakka med dem tidligere og de visste at jeg var i tankene om å flytte til Norge, men det er alltid en overgang både for dem og for meg den dagen det virkelig skjer.
Men prosjektet ”Dråpen” i Bolivia lever i beste velgående selv om jeg bor i Norge. De som nå har ansvaret er to bolivianere som  heter Roxana Choque og Secundino Cachi. De to har vært med meg og hjulpet meg helt fra starten av så de kjenner prosjektet godt og de kjenner at det også er deres prosjekt. Jeg vet at prosjektet er i gode hender og at det kommer til å fortsette som før, dog med noen små justeringer som det alltid blir med nye folk i ledelsen. Jeg kommer til å fortsette å jobbe for prosjektet fra Norge. Jeg vil ha ansvar for å skaffe midler, gi informasjon til støttespillere, veilede de i Bolivia og være en inspirator for dem. Jeg kommer til å reise til Bolivia med ujevne mellomrom for å følge opp og bistå der jeg kan.
Vi har et styre i Norge som vil fortsette å jobbe for prosjektet.

ØKONOMI
Det andre jeg vil informere om er økonomien. Jeg hadde ikke forutsett at krona ville bli så svak som den er blitt nå. Samtidig har den bolivianske valutaen vært stabil i mange år.
For å konkretisere forskjellen vil jeg gi et eksempel. Vi har en konto i Norge som kun er til prosjektet her og en konto i Bolivia som kun er til prosjektet der. Jeg har tilgang til begge kontoene.
Jeg har ofte overført beløp på 40.000 NOK av gangen.
I februar 2014 ble det i boliviansk valuta omtrent: 46.400  BOB
I november 2015 ble det i boliviansk valuta omtrent: 32.300 BOB
Dette har veldig store konsekvenser for oss i Bolivia, vi må kutte ned, spare og prioritere veldig godt for å få det daglige til å gå. Utvikling av prosjektet, ønsker og ekstra aktivitet som innebærer en økonomisk investering, må vi legge på vent.
Gamle og nye givere er velkommen til å være med og bidra i denne situasjonen. Også 100,-kr i måneden er kjærkomment og har betydning for prosjektet.
I tillegg har vi planer om å kjøpe inn noe mer nødvendig verktøy til bilverkstedet for at det skal gi muligheter for flere typer reparasjoner. Vi ser også for oss at kjøkkenet kan brukes til å bake brød for salg og gi inntekter. Til det trengs en stor eltemaskin.
Derfror er vi også glade hvis noen vil gi oss et engangsbeløp.

Dette var litt om situasjonen for prosjektet i Bolivia.
Takk til dere som bidrar, ungene vokser i høyde, styrke og visdom og det er det vi er til for.

Hilsen Toril og styret i Norge;
Leder: Heidi Toverud,
Nestleder: Annja Jørgensen
Sekretær: Nina Nøvik
Kasserer: Sidsel Holter Bekkelund
Styremedlem: Lene Vårum

Tur til Samaipata

Da jeg skjønte at det nærma seg reise til Norge, snudde vi oss rundt og reiste på en tur med personalet. Da jeg var i Norge i august fikk vi noen penger som skulle gå til det formålet og alle ønsket å reise før jeg dro. Så vi tok buss fredag kveld den 23. oktober fra Cochabamba til Santa Cruz, der var vi framme tidlig på morgenen dagen etter, så tok vi en minibuss til Samaipata. Det er et flott sted med kulper til å bade i, en fin landsby og et fort fra førinkatida. Det ble en fin tur meg mange opplevelser og god stemning. Her kommer noen bilder:

På vei til badekulpene.

Her bada vi.

Idyllisk

Førinkatid. Stedet for sermonier.

Svin på spidd.

Veldig godt.

en tid for alt

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skulle innlede dette blogginnlegget: Da er billetten i boks, er et alternativ, dette er vemodig, da er tida inne, plutselig fikk jeg jobb, eller noe annet om at tida mi i Bolivia er over - i alle fall for å bo der. Det har vært en fantastisk reise med utrolig mange flotte opplevelser og noen vanskelige. Gode erfaringer er i flertall, men også noen dyrekjøpte erfaringer har jeg fått - uansett har jeg lært enormt mye som har gjort meg til et litt annet, og kanskje litt bedre, menneske, tror jeg. Det har vært utrolig flott å møte mennesker, jobbe med barn og få til et prosjekt som jeg nå forlater fysisk og som andre skal føre videre. Noen ganger har jeg bare stoppa opp midt inne i aktivitetene her og tenkt og følt at: Dette fungerer! Det kommer barn og unge hit for å spise bedre enn de fleste gjør hjemme, de blir møtt med åpne armer og en klem, de får leke og bare være barn uten bekymringer, de får gjøre lekser i et stimulerende miljø, de får hjelp til det de strever med og de blir proppa fulle med gode verdier for livet.


I perioder har jeg tenkt på Jesus og hvordan han møtte menneskene - han traff mange som hadde problemer og som levde på sida av samfunnets normer, og alle ble møtt med forståelse, anerkjennelse, kjærlighet og fred, men også med utfordringer til den enkelte. Jeg kan tenke meg at det var tøfft for mange å bli avslørt av han, men at det også var en enorm lettelse å bli møtt og bekrefta av han. Dette har jeg tenkt på når jeg vet at foreldrene drikker, de slår barna sine, de ydmyker dem, det er overgrep og det er lite kjærlighet i den forstand Jesus viste oss. Hvordan møter jeg disse foreldrene og barna når jeg ser og vet hvordan de strever på ulike områder i livet. Hvor ligger skylda i at barna glemmer det de har lært, de har dårlige karakterer, de ikke har lyst til å gjøre lekser, de har ikke lyst til å gå hjem, de skulker, de lyver eller at de kommer springende mot deg stadig vekk for å bli omfavna. Hva gjør jeg, hvordan møter jeg disse mennskene og hvor setter jeg grensene for dem og for meg? Dette har vært dilemmaer hele veien. Jeg har på ingen måte klart å møte hvert enkelt menneske på en fornuftig måte til enhver tid, men slik har jeg lært og slik har vi oppklart ting som har skjedd. Så har vi klart å gå videre og mange ganger har jeg opplevd enorme gleder ved å se forandringer som har skjedd med foreldre og/eller barna.


Jeg reiser til Norge nå med vemod, med glede, med spenning, med tårer i øya og med et håp om en bedre verden. Jeg gleder meg til å komme til Norge for å bo der, jeg gleder meg til snø og skiturer, til fjellturer og være med venner og familie. Så tenker jeg på Bolivia, et flott land med mange muligheter, på alle de jeg kjenner her og som det blir vanskelig å ta avskjed fra. Jeg kjenner på sorg og jeg kjenner på glede. Sorg over å forlate de jeg er blitt glad i, glede både over å komme til Norge nå, men også over det som har skjedd i Bolivia, det vil alltid være med meg i hjertet. Hvert enkelt menneske, barn eller voksen som har bidratt til mitt liv i dette landet. Men jeg vet at de er her, vi vil holde kontakt og jeg vil komme tilbake på besøk. 


Prosjektet går videre med flotte mennesker som tar ansvar. Vi har vyer og drømmer videre for både prosjektet og barna. Store behov og nye muligheter for mennesker ser vi rundt oss på alle kanter. Takk for støtte og god omsorg til dere i Norge som er med på dette laget. Vi er med på noe stort i verden.

Tilbake igjen!

Da er jeg tilbake i Bolivia, til landet med de mange fjell og dype daler, til landet med tinder så høye som 6000 m.o.h. og med lavland helt ned til 200 m.o.h. Tilgang til eget hav har de ikke selv om de kjemper tappert for å få det.  Det er en uke siden jeg kom i dag og formen er stigende. Hodet var bra tungt de første dagene - både p.g.a. tidsforskjellen og kanskje litt for høyden. Vi ligger et par hundre meter høyere enn Galløpiggen og selv om det ikke høres så veldig høyt ut, så kan en merke det i hodet i begynnelsen.


Det har skjedd en del allerede og det kommer til å skje mye her enda. Den første dagen satt jeg med oppgave i forhold til studiet mitt hele dagen. Jeg tar et nettstudie i Norge for å få større muligheter til valg av jobb den dagen jeg flytter dit. Andre dagen pakka jeg ut kofferten og sekken som var fulle av ullsokker som damene i Sandefjord og Stokke hadde strikka, klær til ungene, noen puslespill, noen spill og mye lego fra en gutt på Notodden. Tusen takk til dere alle. En dundyne og ullundertøy hadde jeg med til ei venninne som bor i Potosi - 4000 m.o.h. og der er det kaldt om vinteren - og som skal vandre rundt i fjella de neste årene. Bittelitt av mine ting fikk jeg også plass til. Lørdagen var det sølvbryllup på ferieplassen til misjonen. Det var nesten som et nytt brullyp med seremoni i "kirken" og fest etterpå. Søndagen dro jeg i kirken og inviterte alle til kermesse som vi skal ha den kommende søndagen. Mandag måtte jeg begynne å lese til neste oppgave. Tirsdag og onsdag har jeg hilst på og omfavna små og store, lekt litt og bare vært sammen med barn og voksne i prosjektet.


 Den neste store begivenhet er kermesse kommende søndag. Da blir det kjempedugnad med foreldre og personalet med å lage middager og selge. Fire ulike retter skal lages og det er planlagt å lage til sammen for rundt 270 personer. I tillegg skal det bakes kaker, lage drikke og kanskje noen av ungene vil lage gele for å selge. Det siste er alltid populært her. Det skal ordnes med bord og stoler, provisorisk tak over spisestedet, musikkanlegg og en del andre ting. Dette er virkelig mye jobb, men så håper vi at mange kommer og at alt blir solgt slik at vi kan tjene en slump med penger.


Ungene jobber jevnt og trutt med lekser og oppgaver, de er iherdige og flinke ut i fra forutsetningene deres. Det er mange som får gode karakterer på tross av vanskelige kår og mye annet av ansvar, komplikasjoner og tankegods.


Takk for all god støtte og gode ord da jeg var i Norge.
Så ønsker jeg dere alle mange, fine og gode høstdager.

reise

I dag reiste grågåsa og i morgen reiser jeg. I dag så jeg grågåsa i sin velkjente plog på vei sørover. Skvaldrende flyr de for å oppmuntre hverandre. Jeg har lest at de som flyr lenger bak i plogen sparer noe slikt som 70 % energi i forhold til den som ligger først i plogen. Ganske fantastisk.
Takk for et fint opphold i Norge. Jeg har truffet mange, men jeg rakk dessverre ikke alle. Takk til alle dere som har solgt kalendere og takk til dere som har kjøpt. Takk for pratestunder og takk for fjellturer. Takk for regnvær og takk for sol. Takk for det  å kunne føle meg hjemme og takk for det å kunne lengte til Bolivia. Takk for arbeidet dere gjør sammen med meg.
Ønsker dere alle en fin høst, ta vare på dere selv og deres nærmeste.
I morgen reiser jeg rundt halve jordkloden, Det tar nesten 44 timer denne gangen med en natt i Sao Paulo i en god seng. Det er en lang reise, likevel er vi mennesker i samme verden, I bunn og grunn er vi så like, selv om vi er forskjellige, akkurat som jeg og naboen min, vi er like og vi er forskjellige. Sånn er det bare. Så ønsker jeg at vi også kan ta vare på noen som ikke er oss så nære, de som ikke bor i nabolaget, men kanskje enda lenger unna.  De har akkurat de samme behova, ønskene og drømmene som oss.

Referat fra årsmøte, og litt til

ÅRSMØTE 2015 DRÅPEN

Sandefjord 30 aug. 2015

Antall deltagere: 14

Møtested : Betel på Feen

Laila Korsvik åpner møte med å gå gjennom dagsorden, ingen kommentarer til denne.

Heidi Toverud og Berit Ulseth velges til å underskrive protokollen.

Toril Korsvik gjennomgår årsrapport samt regnskap for 2014. Denne ble sendt ut på mail til alle i januar 2015

Gjennomgang av budsjett 2015, ingen spesielle kommentarer til dette.

Toril forteller litt om året 2014 , en del utfordringer som er tatt tak i, og samlet sett har «Dråpen» kommet styrket ut av dette.

Økonomisk, har året vi nå er inne i fram til aug. 2015 gitt større inntekter enn tidligere. Dette er i hovedsak ikke faste givere, men inntekter fra utlodning, sommergaver, jubileer o. l. Samtidig er det overført større midler til Bolivia p.g.a. svekket kronekurs.

Kaffe & kaker samt frukt.

Utlodding

Valg, Hege Falkum Aribox og Laila Korsvik går ut av styre, vi takker dem for en flott innsatts over mange år. Nina Nøvik og Sidsel Holter Bekkelund er nye styremedlemmer.

Innkommende saker:
Oppfordring til alle som var på årsmøte om å hjelpe til å samle gevinster til neste års utlodding på bygdetunet på «Bokmoa».


Sign: ___________________________ Sign: ______________________________

Det nye styret har også hatt sitt første styremøte og de ulike verva ble fordelt slik:

Leder:               Heidi Toverud

Nestleder:         Annja Marie Jørgensen

Kasserer:           Sidsel Holter Bekkelund

Sekretær.           Nina Nøvik

Styremedlem:   Lene Vårum

Det ble et fint styremøte der folk er villige til å ta på seg oppgaver. Takk for det!

Nå sier jeg ikke lenger "jeg", nå sier jeg "vi" om arbeidet i Bolivia. Nå kjenner jeg at jeg har mange gode folk rundt meg og bak meg som jobber sammen. "Unga våre" vil også ha fordeler av at det er mange som er med i arbeidet.

Takk til alle gode bidragsytere på ulike arenaer. Og takk til alle som har kjøpt kalendere. Det er enda noen igjen, så gi beskjed dersom du vil ha en eller fler. Prisen er på kun 50 kr. Kalenderen er for 2016 og viser arbeidet vi driver i tillegg til natur i Bolivia. 

Augustbrev!

Stokke august 2015

Kjære dere alle!

For litt siden kom jeg til  Norge for et opphold på syv uker. Jeg merker allerede at dette kommer til å gå fort. Jeg har tuffet noen av dere, men har enda mange igjen. Ukene kommer til å gå med til å skrive brev, forberede og gjennomføre årsmøte, skrive søknader, ordne bilder, besøke  støttespillere, fjellturer, besøke venner og familie, fester o.a. Jeg gleder meg til å treffe mange enda.
Den siste tida i Bolivia var hektisk, men fin. Jeg fikk storfint besøk fra Norge. En gruppe på syv personer kom for å oppleve et kontinent helt anderledes enn vårt. Det gikk i hundre og ett og de fikk oppleve mye på de dagene de var der. Jeg kan jo nevne fruktmarked der lastebilene kommer inn til byen. Frukta lå som små fjell på utsiden av lastebilene, og bananene, appelsinene og mandarinene kostet noen øre pr stykk. Da er det bare å fråtse i solmoden og smakfull frukt. Vi reiste til Torotoro nasjonalpark, der vi hadde noen opplevelsesrike dager, vi dumpa rett opp i en fest for en helgen der gatene var stengt så vi måtte bruke elva for å komme oss til hotellet med bilen. Men da vi kom fram til gata der hotellet lå var den opptatt av en gruppe dansere. Dansen var Tinko (ikke vet jeg hvordan det staves, men det uttales slik på norsk) og den er råstilig den dansen. Gå inn på google, eller er det youtube, og se den, den ender med en slåsskamp der, i alle fall før i tida, en døde til slutt. Første dagen i Torotoro gikk vi en tur på to timer i en høyde på 3900 m.o.h. En flott tur i solskinn, inne i huleganger og med en utsikt som kan ta pusten fra en. Så var det inn i dryppsteinsgrotta. Jentungen på seks år gikk foran med guiden og hoppa, klatra, rappelerte og åla seg gjennom de ulike pasasjene. Dagen etter var det tur til canyon, først så vi den ovenfra, så gikk vi nedi for å bade i kulpene og dusje i de naturlige vannfallene. Det ble noe magisk over de dagene, som han sa gutten på 16 år. Det er mye mer jeg kunne skrevet fra dette besøket, men nå over til noe annet.

Som vi har gjort de siste åra i leksehjelpa reiste vi også i år på ekskursjon til ferieplassen til misjonen med barn og foreldre den 1. mai. Et flott sted med gressplen, frukttrær og basseng. Der er det bare å slippe løs unga, så kommer aktivitetene av seg selv. Likevel er det bassenget som alltid er det store høydepunktet. Dette året lagde vi også wathia – mat kokt nede i jorda, psykologen hadde et lite foredrag for foreldrene, vi brukte god tid på måltidet og vi lekte sammen til glede for barn og voksne. Det var kun en familie som ikke kunne bli med dette året. Enda har jeg et bilde på netthinna da den første familien kom. Det var en far med fire barn som kom gående lette og glade bortover veien mot leksehjelpa der vi skulle møtes. I det øyeblikket  sto jeg ute på gata og så de komme mot meg. Denne familien har vi måttet dra og hale i de tidligere åra for at de skulle bli med.
To lørdager før vinterferien leide vi inn ei dame som hadde kurs for personalet, en psykopedagog som hadde mye erfaring. Hun prata om den grunnleggende lese og skriveopplæringa og matematikkundervisningen. Hun prata om ”våre” unger, den bakgrunnen og de erfaringene disse har i forhold til de som har vokst opp i byen. Hun prata bl.a. om at alle unger lærer best ut i fra den erfaring de selv har og ”våre” unger som kommer fra landsbygda der alt er anderledes, må det tas hensyn til.

Vinterferien varte i tre uker dette året. Den begynner alltid med to uker og av og til blir den utvida med en uke dersom kulda holder seg. Og dette året var det virkelig kaldere enn tidligere år. Jeg likte godt at den ble på tre uker, da kunne vi gjøre andre ting med ungene som vi ikke får tid til når de må gjøre lekser. I klasseromma jobba de godt med grunnleggende saker som elevene strever med. Ellers hadde jeg noen aktiviteter som eventyrstund i et klasserom, aerobic ute på gårdsplassen (Røris 5) til stor glede for alle små og noen store. Vi så film to ganger, første gangen så vi Flåklypa Grand Prix, en fantastisk engasjerende film utenom pratesekvensene som bare jeg forsto – disse spola jeg forbi. Under billøpet mot slutten av filmen satt alle konsentrerte og så på med noen flotte ansiktsuttrykk. Uka etter så vi en film om Pippi Langstrømpe, det var en amerikansk versjon som jeg aldri hadde sett før, men det var også en engasjerende film som alle satte pris på.
Noen av barna som kommer til oss har foreldrene sine i Spania. Barna bor da ofte med tanter, onkler eller besteforeldre. I april fikk ei jente pappaen sin tilbake fra Spania. Hun lyste opp og var blid og glad. Kusinene hennes som ikke fikk noen av foreldrene sine tilbake, så dette og ble mer melankolske og plundra med å konsentrere seg om leksene. Samtidig var de også glade for å få onkelen sin på besøk. Det gjør noe med en å føle seg forlatt av foreldrene sine, og når de er i Spania er det heller ikke lett å prate med dem eller besøke dem når det er behov for det. Jenta som fikk far sin på besøk reiste til Spania i slutten av juli og bor der nå sammen med foreldrene sine og to småsøsken som hun aldri hadde sett før.

Vi har en fin personalgruppe dette året. Vi fungerer fint sammen, de tar ansvar, initiativ og hjelper hverandre der det trengs. Denne gruppa håper jeg kan bli der en del år for å forme prosjektet videre og evt. ta ansvar for drifta den dagen jeg reiser til Norge.
Besøket fra Norge fikk også treffe ungene våre. Den 6-årige jenta sklei rett inn i ungeflokken og var stadig å se i sandkassa eller i fikentreet sammen med noen bolivianske barn. Guttene fra Norge sto og slengte slengtauet som er en populær aktivitet mellom arbeidsøktene. Siste dagen besøkte vi familien oppe i lia. Vi hadde med naboen som tolk, frukt, yoghurt og noen klær. Ungene der oppe i lia var tilbaketrukne med en gang vi kom, men tødde raskt opp. Da gi gikk ned igjen var det chau-rop til vi var langt nede i bakken.

Tre dager etter besøket reiste jeg til Norge med koffertene fulle av alpakkapledd og kalendere. Pledda kommer jeg til å dele ut når jeg treffer dere og kalenderne har vi begynt å selge. Jeg lagde kalender for 2016 med bilder fra Bolivia og ungene i "Dråpen", så håper jeg at vi får solgt de alle sammen. De koster 50,- kr stk, meld i fra dere som jeg ikke har truffet enda og som ønsker å støtte oss ved å kjøpe kalender(e).

Så gjenstår det å minne om årsmøte den 29. august kl. 15:00 på Feen Bedehus i Stokke. Velkommen.
Mange hilsener fra "Dråpen"v/Toril Korsvik

Blog: www boliviadraaper.blogspot.com
E-post: torilk@yahoo.no
Gavekonto: 9488 05 44629

Innkalling til årsmøte!

Årsmøte

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Innkalling til Årsmøte “Dråpen”

Lørdag den 29. august 2015, kl 15.00

Betel, Feen, Stokke

Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 3 km mot Sandefjord. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

Dagsorden:

Sak 1 – Åpning/konstituering

Sak 2 – Godkjenne

a)    Dagsorden

b)     Valg av dirigent

c)    Valg av referent

d)     Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll

            Sak 3 – Årsberetning

            Sak 4 – Regnskap for 2014

            Sak 5 – Budsjett for 2015/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.

Sak 6 – Innkomne saker og forslag    

Sak 7 – Valg

            Sak 8 – Avslutning

           

Dersom noen har saker eller forslag kan de sende til laikorsv@online.no innen 26.08.2015

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia, noe å bite i, salg av kalendere og utlodning.

VELKOMMEN!

Vinterferieaktiviteter

Da er vi snart ferdige med tre uker vinterferie. Vanligvis er den på to uker, men p.g.a. kuldefronten som lå over landet, ble den utvida med en uke til for de som bor i høyden. I helga var det merkbart varmere, men i går kveld kom det en front til hvor det regnte i lavlandet og snødde i fjella denne natta. Vi våkna til et nydelig og klart vær i dag med hvite fjell rundt oss.
Vi har hatt tre fine uker med ulike aktiviteter, nesten alle elevene har kommet og det er vi fornøyde med. Noe har vi jobba med skolefag for å holde ved like det de har lært og for å jobbe litt med de som trenger ekstra hjelp, men mest har vi gjort andre ting.
Psykologen har veksla mellom de ulike gruppene og har hatt aktiviteter i forhold til selvbilde, selvforståelse og hvordan vi verdsetter oss selv. Vi har mange unger med lavt selvbilde, noe som også virker inn på skolearbeidet.
Så har vi sett film, to ganger. Første gangen så vi Flåklypa Grand Prix. Teksten var på norsk, men bildene taler jo ganske så godt i den filmen. Jeg hoppa over noe av de lengste sekvensene med samtale og prøvde å få med de sekvensene der det skjedde en del. Billøpet til slutt var en ubetinget suksses. Den andre filmen var av Pippi. Det var en amerikansk versjon, med dubbing på spansk, som var litt anderledes enn originalen. Det var enkelte ting jeg ikke likte i den, men både store og små var engasjerte, fulgte godt med og de var fornøyde etterpå.
Så har vi hatt eventyrstund med stearinlys, vi har bakt brød og vi har hatt aerobic på ballbanen - eller Røris- som jeg fikk i Norge i fjor.
Til uka begynner skolene igjen og da er det tilbake til leksene.  

 Noen har jobba med å dekorere egg med plastelina. Da gjaldt det å passe på så de ikke knuste. Slik må vi ta vare på oss selv også.

 Brødbakst.

Det å samarbeide er ikke alltid like lett. Her er to jenter knytta sammen rundt anklene mens de skal hoppe over matta.

Kulde!

Hei igjen!
Jeg skreiv på Facebook litt tidligere om at det er den kalde årstida her nå. Vi ligger sør for ekvator så da blir årstidene omvendt enn i Norge. Nå er årstidene mye mer markert i Norge enn i Bolivia, men vi merker både kulde og varme her også. I går var nok den kaldeste dagen jeg noensinne har opplevd i Cochabamba. Det regnte fra fredag kveld til lørdag utpå ettermiddagen og det er uhyre sjeldent å oppleve på denne årstida. I fjella snødde det og i dag er det hvitt i området rundt byen. Det betyr at byene som ligger høyere enn oss og landsbyene og folk som bor lenger opp har det ganske tøfft nå. I går fikk jeg liksom ikke opp temperaturen i kroppen, jeg gikk med lue hele dagen både inne og ute og tenkte på de som virkelig opplever det å  være kalde. I Norge opplever vi ikke å være kalde da vi har klær å ta på oss og når vi fryser kan vi bare gå inn i varme og gode hus. Uteliggerne er nok de som vet best hva virkelig kulde er  i Norge.

I formiddag besøkte jeg en familie som kommer til oss. Der var det gjørme på gårdsplassen der ungene lekte. Jeg hadde med noen klær til dem som en annen familie ville gi dem. Så hadde jeg med meg en fotball, havregryn og tørrmelk. Jeg spurte mora om de hadde sokker og det svarte hun nei på. Sokker er en forbruksvare så de sokkene (eller undertøy i det hele tatt) de har blir spart til skolebruk. Hjemme går de barbeint i sandaler elle abarcas (sandaler lagd av bildekk - utrolig slitesterke) uansett vær og temperatur. Det er vel en grunn til at de er forkjøla det meste av denne årstida.

 Takk for ballen kjære nabo på Kleppan.

Jeg blei litt fascinert av denne leken. I endene av trådene har han en bil og et fly.

Litt fra gårsdagen!

Å bli lest for er fint, da!

 

Lego og glede hører sammen!

 



 De eldste driver med rettskriving, bokstaven h er stum i spansk og kan være vanskelig å plassere riktig.

 Tavla er i bruk hver dag, ofte til matematikk. Her er det deling som det øves på.

Ikke alle lekser er like inspirerende, men likevel må de gjøres.

Dagens gjøremål

Komfyren og vannet i huset blir varma opp av gass. Til nå har vi hatt gasskolber som blir bytta ut når de er tomme. Lastebiler har kommet med en uling som forvarsel som forteller at nå er gassbilen på vei. Da er det bare å slippe alt en har i hendene og kontrollere alle gasskolbene, demontere de, finne penger og springe så den ikke forsvinner før jeg får stoppa den.

Nå er det en forandring på gang. Det blir  installert  gassrør  fra gata til kjøkkenet i alle husstandene i området. Dette har de holdt på med en to - tre dager nå bare i mitt hus. Gule rør er nå  plassert langs muren der gassen skal gå gjennom en dag, da alle installasjoner er ferdige.

Installering til kjøkkenet og komfyren.

 

Det neste var rensing og vasking av quinoa. Quinoa er et produkt som er veldig næringsrikt og det blir produsert på høyslettene i Bolivia og andre land i Sør-Amerika. Dama på bildet under har spist quinoa i hele sitt liv, dyrka, rensa, vaska, solgt og spist, så dette kan hun. For litt siden reíste hun til området der hun kommer fra for å handle, hun kom tilbake med to sekker quinoa, rundt 100 kg. til sammen I dag spurte jeg henne om hun kunne rense og vaske en del som jeg kan bruke til å ha i brøda jeg baker. Hun satte i gang, først med en batan (stein til å knuse eller male div matprodukter med - vi bruker kjøkkenmaskin) for å få bort skallet. Det lå igjen som støv under frøa. Så løfta ho bøtta med frøa opp i lufta og tømte den ned på et underlag som lå på bakken.  Da blåste skallet av gårde med vinden mens frøa landa på bakken. Så vaska ho dem for å få vekk de siste restene og for å få bort en litt bitter smak som er i disse frøa.

 

 

Quinoafrø

Da ligger de til tørk i sola og kan brukes i morgen.

Tirsdag den 19. mai 2015

Det er blitt kjølig her i Cochabamba og det er tørt. Det merka jeg tirsdag 19. mai da jeg stod opp kl. 05:00 for å reise på marked. Egentlig er det Roxana og Eddy som handler til leksehjelpa, men bilen deres var på verksted så da måtte jeg trå til. Da jeg lå i senga før jeg stod opp tenkte jeg: "fy så brutalt," en deilig og varm seng måtte forlates for en kald og mørk kjøretur til Quillacollo. Men jeg kom meg opp, dro på meg stilongs, lue og pulsvanter, kjørte ut bilen og plukka opp Roxana. Blanco Galindo er og blir en motorvei med tre kjørefelt hver vei, som jeg ikke liker og aldri kommer til å like. Det verste er når voksne folk med små eller større barn krysser veien rett under gangbrua fordi de da tror at de sparer litt tid. I stedet leker de med livet sitt. Nå var det ikke så mange folk ute enda, men likevel tok vi oss ned på gamleveien som ligger parallellt. Den er roligere og med alle hulla i veien så kan man ikke kjøre fort der.

I Quillacollo er det markedsdag hver tisdag, da bugner det av grønnsaker over et stort område, friske, fine og i alle farger. Roxana sveiper rundt og leiter etter de beste produktenen og prisene, jeg henger litt etter. Av og til stiger prisen når de får se meg som er lang og lys i huden. Vi handla inn gulrøtter, nepe, blomkål, brokkoli, bønner, hestebønner, erter, papalisa (en liten gul potet), tomater, paprika og litt til som jeg ikke kan navna på på norsk. Løk kjøpte vi en sekk av tidligere i måneden. I tillegg kjøpte jeg litt til å bake brød av, quinua, knust hvete og linfrø. Så bar det tilbake til Cruze Taquiña for å kjøpe kjøtt, kjøttdeig, egg og melk. Kl 8:30 var jeg hjemme igjen, bar alt opp til kjøkkenet og tok meg en liten privat frokostpause med oppvask. Frokostdrikken består av varmt vann med sitron, fra sitrontreet i hagen, og honning for tida, halsen er utsatt for infeksjon i denne kulda og tørka.

Så ble den en liten briefing av dagen, men en medarbeider, før jeg rett og slett tok en liten treningsøkt. Det er lenge siden sist, men nå må jeg bare stå på dersom jeg skal klare å henge med fjellfolket fra Nordheimsund som kommer på besøk i slutten av juli.

Dusjen etterpå er best, sto det på en t-skjorte jeg hadde i ungdomstida, og dusjen er god den, dusj oppvarma av gass bruker vi her og den er bedre enn den i Norge som er oppvarma på strøm.

Så begynte unga å komme, det kommer alltid noen litt før tida og det er bra. De hjelper til med å bære benker og krakker til der vi skal spise (vi har ikke nok til å dekke både klasseromma og der vi spiser så benkene går i skytseltrafikk mellom spisebordet og klasserommet). Koppene og vann må på bordet og toalettene må skjekkes: håndkle på plass, nok såpe i flaskene, toalettpapir og bøttene på plass. I Sør-Amerika slippes ikke toalettpapiret i doskåla, men i en bøtte ved siden av. Dette gjør de fordi de ikke har kloakksystem som kan ta i mot så mye, systemet vil rett og slett tette seg. Da var vi klare for silpancho som var middagsretten denne dagen. Ungene kommer litt etter litt, men vi begynner med de som er kommet. "Damos gracias señor por el pan, ...." Vi synger for maten eller ber salme 23, 1. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting". Den er ganske sterk for meg da jeg vet hva disse barna mangler og det jeg vet hva de fleste barn og unge har i Norge, både av materielle ting og av omsorg.

Etter måltidet kommer unga til meg og spør: "Toril kan jeg få et puslespill, Toril kan jeg låne en ball, et hoppetau eller et slengtau, kan jeg leke i sandkassa, kan jeg ......?" Og jeg sier stort sett "ja, det kan du", og så leker de en stund før de begynner på leksene. Denne dagen var jeg sammen med to barn som skulle lage en folder over sunne matvarer. De satt sammen og tegna og skreiv om frukt og grønnsaker. De andre jobba jevnt og trutt i sine klasserom. Så kom tida da jeg skulle dra til tannlegen med to unger. Vi hoppa inn i bilen, festa sikkerhetsbelte, som krever litt instruksjon, og kjører omtrent et kvarter før vi er framme hos tannlegen vår. Ei av de fyllte igjen et hull den andre trekte to tenner da de nye var på vei under. Hjemme igjen på leksehjelpa kjørte jeg de to og søsknene deres hjem da de bor et stykke unna og det begynte å bli seint. Da jeg var hjemme igjen var klokkca mellom seks og halv sju og jeg også begynte å bli sigen, så da tok jeg kvelden med kveldsmat, nyheter og strikking av et lite pledd til min egen sofa. Jeg strikker av restegarn av de andre store pledda som vi strikker, fargene blir da etter det og veldig fint.

Utflukt 2

 En vidunderlig deilig dag med foreldre og barn.

 Potetefatet før.

 Det myldra av små og store.

Full innsats.

 Bestemor i mål

Gryta

 Potetfatet etter.

 Matutdeling. Mat er viktig i en cochabambiners liv.

 Omtrent hele gjengen, 80 stykker pluss de under fire år.

Bussen som frakta oss trygt fram og tilbake.

aprilbrev

Cochabamba april 2015

Kjære dere alle sammen. Håper dere har hatt en fin start på det nye året. Vi begynte med ungene i slutten av januar dette året, vi ville prøve noe nytt for å få de i gang igjen etter ferien.

Siste uka av januar inviterte vi dermed til en aktivitetsuke før skolene begynte for de som trenger ekstra inspirasjon og stimulasjon for å komme seg et hakk videre. Det ble en fin uke der vi begynte dagen med å lese et kapittel av Pippi Langstrømpe (som jeg har kjøpt på spansk hos Norli i Oslo), siden spiste vi frokost og gjorde ulike aktiviteter. Vi tok opp et tema hver dag som f.eks ansvar, hvorfor gå på skole, matteleker, språkleker, gymleker og hygiene.

Samtidig med dette foregikk innskrivinger av «nye og gamle» barn og unge. Pågangen var merkbart større dette året enn tidligere. Jeg skjønner at leksehjelpa vi driver har har spredt seg i nabolaget og til skolene i nærheten. Pågangen var større enn jeg hadde forberedt meg på slik at det ble vanskelig å si nei. Likevel tror jeg vi nå klarer bedre å velge ut de med størst behov. I utgangspunket hadde vi et tall på 35 unger som vi ønsket å ta inn, men ettersom behovene og pågangen bare økte endte vi opp med 46 unger totalt. Vi har fem førskolebarn som er søsken av andre som er med i leksehjelpa eller barn av ansatte, i gruppa 1. – 4. klasse er det 20 barn med to lærere. I gruppa 4. – 5. klasse er det 9 barn med en lærer og i gruppa fra 6. klasse og oppover er det 12 elever med en og av og til to lærere. Alle familiene har små ressurser av et eller annet slag, økonomiske, sosiale, utdanningsmessig, språkmessig eller annet.

Vi har en fin gjeng av barn og unge, de viser mange ulike sider ved seg selv og utfolder seg som barn skal. Det hender det går noe tregt i leksetida, noen er opptatt av hva de andre driver med og noen kikker opp i taket, noen må på do litt ofte og noen beveger seg opp og ned på stubben de sitter på. Leksene de har er ikke alltid av det motiverende slaget, egentlig synes jeg det er veldig sjelden de yngste har spennende lekser. Da er det forståelig at motivasjonen er lav. Det er litt synd for er det noe de yngste trenger så er det å begynne skoleløpet med glede og arbeidslyst.  Gruppa fra 1. til 4. klasse er ganske stor, noe som vi også ønsker da det er viktig å begynne godt tidlig. Vi prøver å legge vekt på innsats og mestring noe som også vil gi motivasjon og inspirasjon i det lange løp.

Foreldrene må skrive inn barna sine hvert eneste år, vi vil vite om endringer og ting som har skjedd siden året før. Noen har skifta skole, noen har flytta og noen har rett og slett forandra seg. Vi begynte i februar med foreldremøte der nesten alle foreldrene kom. Vi informerte,  fortalte om oss selv og spurte foreldrene om ulike saker. Vi la fram våre mål, tanker, holdninger, handlinger, verdier, foreldrenes oppgave, helse, tannlege o.a. Vi gav en mappe til hver av familiene med informasjon om aktiviteter i løpet av året, telefonlister og kalender. I mars skulle vi ha dugnad på tomta til leksehjelpa, men da kom det en kermesse i stedet. Vi hjalp til med å selge mat til inntekt for ei mor til en gutt som kommer hit. Hun trengte hjelp til utgifter fra et ganske langt  sykehusopphold. I april gjennomrørte vi individuelle foreldresamtaler og 1. mai reiser vi på ekskursjon med foreldre og barn.

Personalet er de samme som i fjor bare at vi har utvida med en lærer til og en psykolog. Læreren  er nyutdannet fra universitet som språklærer og hun jobber blant de eldste elevene. Hun kan spansk, quechua og engelsk. Hun har starta med å ta tak i rettskriving og andre grunnleggende ferdigheter som de mangler eller der de har hull i kunnskapene. Psykologen er også nyutdanna, men virker rolig og strukturert. Hun har begynt med de barna vi ser strever på en eller annen måte og følger de  opp over tid. Etter hvert vil hun ta opp ulike temaer for de ulike aldersgruppene innenfor overskriften: «SLIK ER JEG». De andre i personalet er de samme som tidligere, men kanskje de har utvikla seg litt de også. Nå har jeg nettopp starta opp en runde med medarbeidersamtaler og det er mye bra som kommer fram i slike samtaler.

Økonomien vår er litt på gyngende grunn, men det fungerer. Grunnen til den gyngende grunnen er først og fremst at krona har svekket seg, at det i fjor kom inn noe mindre enn forrige året og at vi har flere elever. Vi prøver mer og mer å finne måter å tjene penger på her i landet også. Verkstedet er i gang, men det er opp og ned hvor mange biler som kommer. I stille perioder har bilmekanikeren reist til Chile med søstera si for å kjøpe og selge bildeler. Søster hans driver med det som inntekt og han fant ut at vi kan benytte oss av hennes kontakter for å få noen inntekter her også. Til nå har han reist to ganger og for det første overskuddet kjøpte vi oss en ny skriver. Skriveren vår har sunget på det siste verset en stund med utskrift i den fargen det falt den inn i øyblikket, så det var nødvendig. Den ble også kjøpt i Chile der den var litt rimeligere. Nye bildekk ble også kjøpt i Chile, eller de var visst litt brukt, men de er gode og vi betalte omtrent halvparten av prisen  ville vært for nye dekk i Bolivia. Jeg baker litt brød og siden det er jeg som gjør det går det meste av overskuddet direkte til leksehjelpa. Så strikker vi fremdeles, i øyeblikket har vi fire strikkere i gang med pledd og ei som er ferdig med sitt. Hver enkelt av disse sakene gir ikke store inntekten i seg selv, men med flere små beløp fra ulike områder kan de bli store til slutt.

Det kommer også inn gode beløp fra dere der hjemme og det er vi glade for. Små og store beløp som gjør sitt til at vi kan hjelpe små håpefulle til å bli store en dag i sinn og skinn. Jeg satt i kø i banken her en dag og så på tv-skjermen de har der. Plutselig kom det opp en kampanje om at ører kan bli til noe stort. Gi noen ører sto det så kan de gå til en fattig unge, som da kan få seg en utdannelse, en familie, sin egen bedrift som kan ansette nye personer, noe som vil hjelpe samfunnet der de bor, landet de bor i og til og med hele verden. Til slutt sto det at å gi noen ører er ikke å donere, det er å investere. Takk til dere som er med å gi jevnt og trutt og tror på arbeidet vi gjør. Og takk til dere som dropper innom eller gjør en jobb i Norge for å samle inn til oss. Alt er kjærkomment og bidrar til slutt til en bedre verden.

Så ønsker jeg dere en fin vår og en fin 17. mai.

Med hilsen alle oss i «Dråpen» i Bolivia v/Toril Korsvik

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

E-post: torilk@yahoo.no

Gavekonto: 9488 05 44629

Utflukt 1

Her har vi hatt nedtelling i lange tider, i alle fall for de mest ivrige. Nå den siste uka er det kun eksursjon samtalene har dreid seg om mellom unga. Dette  er tredje året vi reiser til misjonens feriested for å leke, spise, bade og ha det fint sammen hele gjengen - foreldre, barn og personalet. Denne utflukten er blitt en tradisjon, og mens foreldrene "trege" litt (som de sier i Rogaland) kan ikke ungene komme seg fort nok av gårde. Flere av foreldrene måtte ha en runde med motivasjon og forklaring for å bli med. Dråpen betaler buss fram og tilbake, inngangspenger for hver enkelt og foreldrene bidrar med maten. Hver familie tar med seg poteter til seg og sine og vi har kjøpt inn kylling og grønnsaker som foreldrene betaler en del av. Sitat fra en gutt til mor si: "Mamma, jeg skal gjøre alle leksene mine hver dag, bare gå og betal, vær så snill!"

 

 Baking av rundstykker til utflukten, innhold: havregryn, quinua, hvetekim, hvetekli, fint sammalt hvete og hvetemel. Det blir en liten frokost med et rundstykke og en banan.

 Veiing og kalkulering av størrelser på rundstykkene.

Disse kom på besøk på kvelden da mødrene deres gjorde i stand kyllingen til wathia.

Foreldre!

Foreldrene er viktige i et barns liv, også for ungdommen. Foreldrene som tilhører "Dråpen" har få ressurser på en eller annen måte. Ta f.eks de foreldrene som har reist til Spania for å tjene bedre enn de gjør i Bolivia. De har rett og slett forlatt barna sine, ofte da de var små, for å reise til Spania. For litt siden prata jeg med de eldste elevene om ansvar, og da var jeg innom temaet foreldre, mødre og fedre og hvilket ansvar de har for barna sine. Da ser jeg plutselig ei jente snu seg bort og tørke bort noen tårer. Dette er ei flott jente som er ressurssterk, men mor hennes bor i Spania og far hennes bor her med barna. I det øyeblikket tenkte jeg ikke på at hun skulle reagere for det er jo så lenge siden det skjedde og hun klarer seg jo bra. Men likevel, en mors tilknytning som ble brutt brått og brutalt en gang for noen år siden sitter enda igjen i brystet, selvfølgelig gjør det det.

Den 19. mars var det farsdag i  Bolivia og noen av ungene skreiv farsdagskort til den dagen. Ei jente som går i 3. klasse som har begge foreldrene sine i Spania skrev så beskrivende om henne selv, hva hun likte, hva hun dreiv på med og at hun savna han. Til slutt skrev hun: "hilsen meg som er dattera di." Det er noen år siden hun har sett foreldrene sine, hun bor sammen med besteforeldrene sine som begynner  å slite med helsa, og kusinene sine som også har foreldrene sine i Spania.

Vi har syv barn som har foreldrene sine i Spania og vi har fire barn som har mista mor si, og vi ser at alle er prega av det på en eller annen måte. Ei som jobber her mista mor si da hun var liten og hun prater stadig om den morskjærligheten som ligger der som et savn resten av livet og som ingen andre kan erstatte.

Denne uka gjennomførte vi foreldresamtaler og i dag besøkte vi en familie. Den 1. mai reiser vi på ekskursjon med foreldre og barn for å styrke tilknytningen mellom foreldre og barn.

Familien oppe i lia!

En liten info

Forrige uke hadde vi årets første foreldremøte. De aller fleste dukka opp og det var godt, men det var nok en del p.g. a. varsel om mulkt dersom de ikke kom. Det er helt vanlig å bruke mulkt for å få folk til å bidra eller komme, jeg har aldri likt det, men nå la jeg inn håndkle og prøvde og det funka. Likevel ble det et bra møte selv om foreldrene kunne vært litt mer aktive, men det kommer nok etter hvert som vi blir bedre kjent. Dette året har vi rundt 20 familier med til sammen 45 barn og unge. Vi har passert grensa for hvor mange barn og unge vi bestemte oss for å ta inn dette året, det var ulike årsaker som gjorde det bl.a. at jeg aldri før har opplevd så stor pågang. Her er mange og store behov hos familier som jeg ikke har kjent til tidligere.

På møtet gikk vi gjennom året som nettopp har begynt; presentasjon av personalet, planer, gjennomføring, hva vi forventer av foreldrene, hva de må bidra til og hva de ønsker for barna sine. Vi har tatt inn mange barn og unge dette året og kjøkkenet trenger flere hender til å skrelle poteter, rense erter, skrelle gulrøtter o.l. Vi la fram for foreldrene at vi ønsker hjelp fra dem til dette for å slippe å ansette en person til, som vi må lønne. Dette var de helt enige i og vi lager en liste der foreldrene bidrar hver sin uke noen timer på formiddagen.

Vi prata også om det vi jobber med her, lekser, læring, ernæring, hygiene, tannpuss og til slutt solidaritet. Det virker som om vi har en fin gjeng av foreldre selv om de fleste av dem mangler ressurser, menneskelige og/eller økonomiske. Til helga hadde vi planlagt dugnad her på bruket, men i stedet skal vi bidra i en kermesse/matsalg til inntekt for ei mor som har ligget på sykehus en periode.

Personalet har økt noe dette året. Vi har ansatt ei som har jobba et år tidligere. Hun er nå ferdig med universitetsutdanninga si i språkfag, hun kan spansk, engelsk og quechua og det er svært nyttig for de eldste elevene. I tillegg har vi ansatt ei psykolog, ei ung dame som er nyutdannet. Hun mangler noe erfaring, men hun har mange gode tanker så får vi se det an hvordan det utvikler seg. Med disse nye er vi nå fem faste som hjelper og underviser elevene, bilmekanikeren som også underviser elevene, men som er litt til og fra p.g.a. andre oppgaver som han har, to på kjøkkenet, en lege som kommer i perioder og en psykolog som jobber to ettermiddager i uka.

Er det noe dere der hjemme ønsker informasjon om ber jeg dere ta kontakt med frimodighet.

Så håper vi på et godt og produktivt år der barn og unge kan vokse og utvikle seg som best de kan.