søndag 26. august 2012

"Dråpe for dråpe skaper vi en bedre framtid"

I  dag, den 26. august for fire år siden, så "Dråpen" dagens lys for første gang.  Den første tida kom det rundt 20 unger, tre leksehjelpere og to kjøkkenpersoner, vi holdt på ute under tak til det første rommet ble ferdig bygd. Vi hadde et bad hvor det stadig ble lengre køer, vi fikk tak i noen bord, benker og utstyr til kjøkkenet. Litt skrivesaker hadde vi også. Vi fikk noe materiell av noen snille norske unge frivillige, hvor noe av det har vart helt til nå. Siden har det gått slag i slag med unger, elever, vansker, seire, gleder, frustrasjoner, diskusjoner, bygging, daglige valg og andre større veivalg. Tre av de voksne har vært med helt fra starten av og unger fra tre familier har vært med hele tida. Satsingsområdene våre er ernæring, lekser og skolevansker. Vansker kan noen ha kun p.g.a. lite stimulering fra fødselen av, foreldre som ikke klarer å hjelpe ungene og noen som ikke har kontroll på at de i det hele tatt gjør leksene sine.

I dag har vi 50 unger som kommer til oss tre dager i uka. Vi har fire rom hvor ungene holder til, vi har bad til gutter, til jenter og et til voksne. Vi har en ballbane med basketballkurv, vi har pc med internett, bøker til studier og diverse leker, spill, baller og gymmatter som vi bruker til generell stimulering for barn og unge i alle aldre. Vi har unger fra 3 til 17 år som alle kommer fra ressurssvake hjem på en eller annen måte. Mange familier er eneforsørgere, noen av foreldrene har jobb fra dag til dag uten noen form for sikkerhet, noen hjem er prega av alkohol og vold, mødre som ikke kan lese eller som leser dårlig og i alle familiene jobbes det mye. Mange unger er aleine på ettermiddagene før foreldrene kommer hjem seint på kvelden og da er det lettere å se på TV enn å gjøre lekser.
Når ungene kommer til oss etter skoletid, serverer vi en middag, som to flotte damer har forberedt hele morgenen, så får de en liten pause  med lek og spill til avkobling før de begynner med leksene. Først gjøres leksene, så jobber vi med vanskene og det de kan forbedre seg på. På skolene har elevene eksamen tre gange i året fra 1. klasse av. Gjennom disse karakterene og gjennom jobbingen med elevene her, får vi et bra bilde på hva elevene trenger å jobbe mer med og om de forbedrer seg ved å komme hit. Før elevene går hjem på ettermiddagen får de en liten forfriskning gjennom frukt, kake, milkshake eller annet som kan gi de noe å gå på videre. Av og til har de ikke lekser, eller det en dag plutselig ikke er skole - som ved transportstreiker og andre streiker som det i grunnen har vært mye av dette året, så kommer de likevel til oss og vi gir de oppgaver ut i fra generell stimulering eller hva de trenger mest av hver enkelt. Noen ganger ser vi store forandringer raskt og andre ganger tar det lang tid og kanskje en tilbakegang før vi ser forbedringer, men slik er det å jobbe med mennesker, tålmodighet og utholdenhet er noe vi må bruke mye av i dette arbeidet.

Elevene er delt inn i fire grupper med sine egne lærere og hjelpere. De yngste, førskoleungene er i en gruppe, så er det 1. og 2. klassingene som er sammen, så 3. - 5. klasse og til sist en gruppe fra 6. klasse og oppover. Førskoleungene har en førskolelærerstudent som ansvarlig og de eldste har en lærer med spesialitet i matematikk. Ellers er det allmennlærere, en student i informatikk, en assistent og en bilmekaniker. På kjøkkenet jobber det to damer som kanskje har fem år på skolen hver, men de er flinke. Det å lage smakfull mat rik på ernæring til unger er ikke alltid like lett. Men vi har også de tre siste månedene jobba med ei dame som er lege og har spesialitet i ernæring. Hun har hatt dager på kjøkkenet med ernæring, nye retter og veiledning i tillegg til at hun har hatt møter med foreldrene, tatt en helsetest av ungene og gjort en del andre ting som hun har hatt ideer om. Vi har unger som er underernærte og vi har unger som er overvektige. Overvekt kommer som regel av feilernæring med mye sukker, fett og slikkerier i kostholdet og lite frukt og grønnsaker.

Foreldrene skriver under på en kontrakt da de skriver inn ungene sine. Der står det at de må komme på foreldremøte en gang i måneden. Hensikten med det er å gi de input til å være mor og far. Vi tar opp temaer som er aktuelle for dem som familie, som grenser, godterier, TV, tid med ungene sine, respekt, kommunikasjon, relasjoner og verdier. Det er mange som f.eks ikke tør eller vet hvordan de skal sette grenser for ungene sine og hvilke konsekvenser det kan få ikke å sette de nødvendige grensene. Pisken er et godt og kjent arbeidsredskap som fremdeles brukes mye til å sette disse grensene.

Nå er det tre måneder igjen av skoleåret, i slutten av november foregår de siste eksamenene og da kommer det endelige resultatet på hva som har skjedd dette året. Så får vi jobbe for at den siste delen av året blir fin for unger, ungdom og voksne med mye god jobbing slik at elevene kan oppleve å forbedre både karakterer og selvbilde.

fredag 24. august 2012

Bursdag

I går feira vi fire år for "Dråpen". Den store feiringa ble det ikke da en del elever er mitt i eksamen, men god mat og blide fjes hører til i en bursdag. Vi lagde kylling i ovn med tilbehør og det er alltid populært og godt. Og før de gikk hjem fikk de kaker, to stykker til og med. En banankake og en marengskake med krem og frukt. Her kommer noen bilder.

 
Før
 
 
 
 
Etter
Kakene klarte jeg ikke å ta bilder av, de gikk unna for fort.

søndag 12. august 2012

Innvielse

Innvielser med påfølgende fester er de gode på her i landet. I går var jeg med på en jeg også her i bydelen vår og den dreide seg om vann. Vann er godt å ha, nok vann til å drikke, lage mat, vanne planter, vaske seg og vaske andre ting som vi trenger. De siste månedene har det kommet lite eller ingen ting vann inn i tanken vår som vi bruker til ungene. Vannet har vi fått fra en annen bydel som ligger lenger opp og de har ikke vært så ivrige etter å gi oss vann. Da har vi måttet hente vann fra den private delen av tomta vår som får vann fra vår egen del. Bydelene, kommunene og fylkene har større sjølvråderett enn de har i Norge, noe som gjør at de kan bestemme mer selv hva de vil prioritere, men det kan også føre til mer konkurranse mellom de ulike delene på godt og vondt. Siden mars i år har komiten for vann i vår bydel borra etter vann, 120 m ned i jorda kom de. De tenkte at de måtte enda dypere, men etter nesten tre måneder med borring og mye stein og fjell og da de i tillegg fant vann på den dybden, stoppa de der. Etter borringa var det å sikre hullet så det ikke raste sammen av sand og stein. Så var det å grave grøfter og legge rør fra borrehullet til tanken og derfra til de ulike husstandene. Alle i området har bidratt, med hakke og spade har de gravd seg fram gjennom gatene til de ulike enhetene hvor de etter tilkobling inn til husa nå har tilgang på vann hele døgnet. Så nå fosser det inn deilig, reint vann her hos oss også, det er utrolig godt.
Helt problemfritt gikk ikke denne prosessen fra mars til juli. De begynte å borre på grensa til den neste bydelen som ligger på oversida av oss. Da maskinene kom for å borre kom også folket fra den andre bydelen for å protestere, der ville de ikke at noen skulle borre noe som ikke ble til deres fordel. Det ble krisemøte for arbeidsgruppa og de bestemte seg for å finne andre løsninger enn å kjempe mot naboen, noe som ikke alltid er vanlig her i landet. I tillegg kom en nabo som sa seg villig til å rive en del av muren rundt tomta for at de kunne borre på fortauet hans. Borrebilen kjørte inn på halve eiendommen og sto der til de var ferdige. Denne frivilligheten ble behørig anerkjent gjennom taler på innvielsen. Det er nemlig ikke så vanlig her å tenke på alle i området, men mest på seg selv og sin egen fordel her og nå. Men borring ble det og mannen har fått ny mur inn til tomta si så jeg tror at også han er fornøyd nå. Så over til festen i går. Det var besøk av prominente gjester med taler og musikk, avduking av plakett, utdeling av utmerkelser, underskrifter og ch'alla og helt til slutt et godt måltid som seg hør og bør. Her kommer noen bilder.
Venting  på øvrighetene

Der var de kommet

De ansvarlige for prosjektet vann

Challa om at det må gå godt med brønnen og vannet


Minneplakett


Tror jeg spiste like mye som en Cochabambina denne dagen.

Det var utdeling av påskjønnelser til de som har utmerka seg spesielt i denne prosessen. Og selv om jeg ikke har bidratt direkte fikk vi i Dråpen en påskjønnelse for arbeidet vårt med ungene. Det var både hyggelig og overraskende.  

mandag 6. august 2012

Bolivia

I dag fyller Bolivia 187 år. Den 6. august 1825 fikk de uavhengighet fra Spania. Navnet Bolivia kommer fra den store frihetshelten Simom Bolivar som var den mest sentrale personen i frihetskampen i flere av de Sør Amerikanske statene. «De valgte å kalle opp landet etter frihetskjempen Simón Bolívar, som i utgangspunktet var mot et selvstendig Bolivia. Han mente det burde være en del av Peru, men ledelsen i Bolivia antok, med rette, at det var mindre sannsynlig at han ville motsette seg selvstendigheten til en nasjon som bar hans navn

Bolivia har 36 ofisielle språk, som var de opprinnelige språkene i ulike deler av landet før spanjolene kom. De tre største språkene av disse heter: quechua, aymara og guarani. I tillegg kommer spansk, som er hovedspråket i dag, men de opprinnelige språkene lever godt, de er blitt obligatoriske i skolene (hvilket språk en lærer på skolen avhenger av hvor en bor) og det er mange enda på landsbygda som ikke har lært seg spansk. Da blir det vanskelig for ungene når familien flytter til byen og alt på skolen foregår på spansk. Jeg har truffet flere unger i fjella som bare har kunnet sitt opprinnelige språk. Her hos oss har vi flere flerspråklige unger og vi har noen foreldre som kun kan quechua. Ute i gata her snakkes det quechua og de som bor her hos meg snakker aymara.
Flagget til Bolivia
Riksvåpen
 «Hovedstadeni Bolivia er Sucre. Presidentembedet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conqistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz

Bolivia er det fattigste landet i Sør Amerika og de fleste er urbefolkning og mestiser. I går på tv var det et underholdningsprogram fram mot nasjonaldagen. Programlederen hadde et innlegg der han sa bl.a. at Bolivia er et rikt land, rikt på naturressurser, men likevel er det mye fattigdom. Det er mye egoisme i Bolivia sa han, folk som tenker på seg selv og egne fordeler i øyeblikket og ikke på lang sikt. Dersom folk kunne slutte med korrupsjon – noe som begynner med å jukse på eksamen på skolene, slutte å lyve, slutte å prate og prate og i stedet begynne å handle, da ville Bolivia begynne på en forandring som er til beste for hele landet og alle som bor der.

De viktigste næringene i Bolivia er gruvedrift, som spanjolene begynte og hvor de frakta med seg enorme mengder gull og sølv til Spania, jordbruk og petroleum. I gruvene nå er det mest sølv og tinn som blir henta ut. Petroleumsdrifta kom i gang på siste halvdel av 1900 tallet. «Det nasjonale petroleumsselskapet i Bolivia ble nasjonalisert etter Gass-krigen i 2003Denne nasjonaliseringen har ført til større inntekter til landet.
I dag har vi en sosialistisk regjering i Bolivia, nasjonaliseringer og forandringer foregår på ulike områder av industrien og i samfunnet på godt og ondt. Det er opprør, protester og marsjer både mot og for disse forandringene noe som har ført til uroligheter av et eller annet slag nesten hele dette året. Men det er forandringer på gang, og forandringer trengs som han på tv sa, så får vi håpe at det på lang sikt får befolkningen til å handle og ønske forandringer til det gode for hele befolkningen og ikke bare til seg selv.

De som ønsker å lese mer om landet kan gå inn på Wikipedia der sitatene og det meste av informasjonen er hentet fra.