Julebrev 2016B

Kjære dere alle!

Da kom det litt snø igjen til Søndre Land også. Utrolig fin følelse bare det å sitte og se på snøfallet utenfor vinduet eller rusle i genser ute i snøværet. Dette er noe av det jeg har savna mens jeg bodde i Bolivia. Jeg lengta aldri hjem, selv om det var noe jeg savna til tider. Nå kan jeg vel si det gjelder omvendt også. Jeg lengter ikke tilbake til Bolivia, tida var inne til å reise til Norge, men det er ting jeg savner noen ganger. De bugnende frukt og grønnsaksmarkedene er en slik ting. Agurker og gulrøtter i alle slags krumninger og fasonger, men veldig gode. Appelsiner som inneholder en desiliter juice hver. Og for ikke å snakke om mangoen og druene med steiner fra Tarija. Så savner jeg selvsagt ungene, de glade, triste, sinte, fornøyde, hjelpsomme og flotte barna som er så avhengige av oss voksne på så mange områder.

Høsten i Bolivia, eller rettere sagt våren, har gått fint. De ansatte har jobba jevnt og trutt med barn og foreldre. Nå er skoleåret over for dette året og evaluering og oppsummering er i gang. Roxana har jobba godt med noen familier der foreldrene har vært i fokus, og vi ser nå etter hvert at de kommer mer og mer på banen i forhold til barna sine. De familiene som flytter fra landsbygda til byen har ikke oversikt over hvilke farer som truer i byene, eller hva som kreves av foreldrene i forhold til skolen. Der vi bor er det ingen eller liten kultur for å ta en høyere utdanning, så det er mange som faller fra, før den 12 årige obliatoriske skolegangen er unnagjort. Det at elevene fullfører grunnskolen er et av de største målene vi har. Da kan de ta seg en jobbepause dersom de ønsker det og så komme tilbake for å studere når de er eldre og ser litt anderledes på livet. Nå er det ei jente som har vært hos oss tidligere, og som har hatt en liten pause. Hun har lyst til å studere psykologi. Hun er ei fin jente, som mista mor si for en del år siden. Da fikk hun et stort ansvar for yngre søsken. Etter at hun var ferdig med grunnskolen, var hun ikke interessert i å studere. Det ble litt seine kvelder og noe festing før hun kom inn på en slags securitasskole. Da fikk hun patruljere i ulike miljøer og så utagerende ungdom. Dette var en god påvirkning på henne slik at hun nå har lyst til å studere.

I november fikk jeg en trist melding om at en gutt vi kjente, Carlos, var død.. Han var en gutt på 19/20 år som hadde vært hos oss tidligere. Han slutta skolen før han var ferdig, for å begynne å jobbe. Han hadde en yngre bror som var mer skoleflink, sa han, og det syntes han var urettferdig. Men Carlos var flink til å jobbe og hjalp familien sin med penger. Det som skjedde, var at han var kommet inn i en gjeng/bande der disse bandene møtes om natta og det ofte blir slossing. Denne natta var han kommet i håndgemeng med en annen gutt som hadde kniv. Carlos døde av skadene. Han kom fra en familie med seks barn med svært få ressurser og var til god hjelp for familien. Eldste søstera har fått et barn, men bor ikke med barnefaren.

Disse familiene er typiske eksempler på de familiene vi jobber med. De har små ressurser, og må bruke mye av tida si på å skaffe penger til mat. De har ikke utdanning selv,og forstår ikke hvor viktig dette er for framtida til ungene. Guttene kommer inn i gjenger og jentene blir gravide. Det er sterke krefter vi må jobbe mot, gjengkultur, festkultur og en machokultur der guttene regjerer. Vi ønsker på tross av dette å gi barna muligheter til utdanning, verdier de kan ta valg på og ikke minst gi dem innsikt og utholdenhet, slik at de kan se langsiktig mot en bedre framtid for seg og sine.

Det er tørke i Bolivia for tida. Regnet har latt vente på seg, selv om det har kommet noen ekstra kraftige regnskyll i det siste. Det er bare det at dette regnskyllet lager elver på overflaten og lite vann synker ned i jorda. Fire mennesker er omkommet som følge av dette regnværet, i området der vi holder til. Avlinger forsvinner og jorda tørker ut. Roxana sa her en dag at det kommer til å bli stor mangel på vann i Bolivia i framtida. Det er triste utsikter, spesielt for noen av byene som ligger høyt over havet, men også for Cochabamba. Hun sa at i Cochabamba har de i flere  år hatt mangel på vann, det er store områder der det bor mennesker som enda ikke har innlagt vann. I området der vi bor er det borrevann og ingen direkte krise enda, men fortsetter dette forsvinner grunnvannet lenger nedover og da kan det blir vanskelig.

Det er blitt laget en liten grønnsakshage på bruket. Initiativet kommer fra en annen stiftelse som jobber med ungdom (se: TIA BOLIVIA på facebook). De lurte på om vi ville være med på et prosjekt blant elever og foreldre som går ut på å lære dem hvordan de kan dyrke sine egne grønnsaker. Hensikten er å lære opp barn og foreldre til å dyrke mest mulig hjemme. Det være seg på jordflekker de har eller i krukker. De har hatt forelesninger og sådd ulike grønnsaker. Rett før jul kommer det en kokk som skal lære dem om næringsstoffer i ulike matvarer, og hvordan de kan sette sammen råvarene for å få mest mulig ut av hvert produkt. Dette prosjektet har skapt interesse og engasjement både blant elever og foreldre.

I sommer en gang fikk vi midler fra Sandar Bondekvinnelaget for å investere i nye bord og benker til spisebord. De vi hadde var nå gamle og slitte, termitter hadde forsynt seg av treverket og det hadde sprukket der ris og andre matrester lå nedi sprekkene. Secundino sveisa fundament av armeringsjern, for så å legge bordplater oppå. Dette er materiale som holder alle skadedyr unna og som er stødige og solide. Her kommer det til å sitte mange barn og spise mye god mat i årene som kommer.

Brødbaking med familier.

Leksehjelpa fungerer, det er barn som bedrer sin kompetanse, sine karakterer og sitt selvbilde. To elever har strøket og må gå året om igjen. Det er to gutter på ungdomstrinnet der den ene har det vanskelig hjemme og er svært lukket som person, og den andre er i opposisjon mot flere ting. Slik er det, men dette gjelder ikke de 80 % som utvikler seg godt med god hjelp fra lærere og omsorgspersoner hos oss. Foreldrene kommer når vi ber om det, de hjelper til på kjøkkenet etter tur. En ordning som fungerer godt og er akseptert av alle. Det arbeidet vi gjør blir verdsatt hos flere i nabolaget. Noen av dem som har penger, har kjøpt julegaver til barna som kommer til oss. Dette er deres anerkjennelse til det arbeidet vi gjør.

Tusen takk til dere alle for god hjelp og støtte til barna i Bolivia. Dere gjør en forskjell.

Gode hilsener fra barn, foreldre og personalet i ”Dråpen”, med ønske om en velsignet julehøytid og et godt nytt år.

E-post: torilk@yahoo.no                 Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                       Mobil Toril: 91240659                    

Toril Korsvik

Årsmøtet og litt til.

Da er høsten kommet, eller skal vi si vinteren, Roxana er reist tilbake til Bolivia og årsmøtet er unnagjort. Vi har hatt fine høstdager i Norge og de første snøfillene har vært på besøk. På årsmøtet prata Roxana om det hun tenker er viktig i arbeidet i Bolivia. Hun trekte spesielt fram arbeidet med foreldrene. Der vi klarer å nå fram til dem, med å få de til å engasjere seg mer i livet til barna sine, ser vi forandringer både hos barna og foreldrene. Barna blir mer engasjerte i skolearbeidet og mer ansvarlige, og foreldrene viser større engasjement for barna sine. I tillegg ser vi at relasjonene blir bedre og at tilliten til personalet i ”Dråpen” øker. Det at vi har hatt en utflukt med barn og foreldre i flere år ser vi nå resultater av. Foreldrene ser også fram til denne dagen nå, ikke bare barna. Familier som baker brød lørdags ettermiddag, gjør noe med samholdet dem i mellom. Samtidig som Roxana kan benytte anledningen til å ta en god prat med foreldrene i forhold til hva barna deres har behov for. Hjemmebesøk er også en del av dette arbeidet. Foreldrene blir stolte av å få besøk og vi blir alltid tatt godt i mot. Det at foreldrene må lære at livet i byen er anderledes enn livet på landsbygda, er et viktig tema med foreldrene. I byen og i området der vi bor er det ungdomsgjenger, det er alkohol og stoff. Dette er store utfordringer og trusler for både barna, foreldrene og ungdommen. 

Et annet tema med foreldrene er prevensjon. Dette er et delikat tema for folk fra landsbygda der de har tatt i mot de barna som har kommet og ikke tenkt så mye mer over det. De har liten erfaring med leger og sykehus og vi merker at de mangler tillit til den moderne medisinen. Likevel har vi klart å jobbe med to familier der kvinnene har fått gjort et inngrep slik at de ikke kan få flere barn. Dette er familier som har mange barn og der det ikke er nok mat på bordet.

Årsmøtet ble fint, vi var 15 stykker til sammen. Roxana og jeg prata og viste bilder fra prosjektet fra da jeg var der i sommer, og vi tok opp andre årsmøtesaker. Det ble noen forandringer i styret, navnene kommer etter det første styremøtet der de skal konstituere seg. Det er omtrent de samme som kommer til årsmøtet hvert år, dermed blir vi bedre kjent med hverandre og vi føler oss nå som en liten familie. Takk til de som stiller opp, stiller spørsmål, gir råd og er engasjerte. 

Augustbrev 2016

                                                                                   August 2016

KJÆRE ALLE SAMMEN!

Fredag den 26. August fyller ”Dråpen” i Bolivia 8 år. Jeg husker for åtte år siden, da jeg kjøpte tomta, og det var omtrent ingen bygninger på den. Det eneste som var der var et villniss av grass, blomster og  andre vekster. Det var så vidt vi klarte å tråkke oss fram på stier som vi lagde. Det første vi gjorde var å rydde tomta, og så sto vi der og kikka. Da tenkte jeg at her er det mange muligheter, hva gjør vi, hvilken vei går vi? Da jeg sto på tomta nå i sommer så jeg en tomt som var dekt opp av ulike bygg og aktiviteter. Vi har gradvis valgt en vei, en vei som på en måte er ferdig da det ikke er plass til mer på tomta, men på en annen måte er vi langt fra ferdige i ”Dråpen”. Det er mange veier å gå, både de praktiske og de andre, der de andre er mest spennende og tar mest tid. Det gjelder hva vi gjør med unga, hvorfor vi gjør som vi gjør og hva vi kan gjøre anderledes. Men om vi har valgt rett vei alltid, er ikke lett å si.

I sommer reiste jeg til Bolivia for første gang på besøk. Den største forandringen for meg, var det å være der i kun fire uker for så å reise igjen, resten var akkurat som før. Det første jeg opplevde var barn som venta på meg da jeg kom fra flyplassen. De skulle egentlig ha gått hjem for dagen, men noen av dem venta på meg og jeg fikk en ordentlig bamseklem. De videre dagene så jeg barn som løp rundt, smilte og lo. Jeg så barn spise med hele seg, nyte den gode maten og be om mer. Jeg så barn som hilste når de kom, de tok runden rundt bordet og inn på kjøkkenet. Jeg så voksne oppriktig interessert i at barna skal få noen gode øyeblikk før de går hjem. Videre så jeg en bil med en person inne i bilen der motoren skulle stå, og en person under bilen, banke og skru til den var fiks ferdig til å kjøre ut på veien igjen. Taket på bilverkstedet var blitt utvida og det er en fryd å jobbe der nå. Hverken sterk sol eller regn kommer inn på arbeidsplassen, selv om verkstedet fremdeles ikke har vegger. I tillegg var lageret nesten ferdig, kun glass i vinduene og døra manglet fremdeles.

Den første dagen med ungene begynte de å spørre meg om ting de alltid spurte meg om før, det var som om jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Toril, kan jeg låne en ball, Toril, kan jeg ta et puslespill, Toril, jeg har lyst til å leke med lego, kan jeg gå i sandkassa? Det var rart å kjenne på, vi var tilbake til den tida da jeg dreiv stedet, samtidig som jeg nå ikke hadde helt oversikten. Men morsomt var det da å bli spurt.

Jeg hadde samtaler med personalet, hvordan går det, hvordan har dere det sammen? Alle har gode opplevelser om at det fungerer. Noen småting er det alltid å ta tak i, men i det store og det hele var det en positiv gjeng som jobber jevnt og trutt med å få ting til å fungere. Vi hadde to møter da jeg var der, vi reiste ut for å spise en kveld og vi hadde en søndag der vi solgte brukte klær.

To av personalet har vært ute av arbeidet en periode. Ei fordi hun har fått ei jente og ei som fikk sykdom i familien. Dermed hadde vi to nye personer i personalet. Ei helt ung ei som er på trappene til å begynne å studere og ei litt eldre som har sosialfaglig bakgrunn. Begge har vi funnet gjennom kjente. Det er i grunnen det tryggeste, da kjenner vi liksom litt til dem.

For litt siden fikk jeg en venneforesørsel på facebook. Det var fra en gutt som har deltatt på leksehjelpa tidligere og som for et par år siden droppa ut av skolen. Han fant andre venner som heller ikke hadde fullført skolen, men som hadde begynt å jobbe. De kjøpte seg mobil, motorsykkel og andre ting og jeg skjønner at det er fristenden for en ungdom. Og da det ikke var noen støtte til skolegang fra hjemmet var det enkelt for han å begynne å jobbe i stedet. Det er vanskelig å se hva de går glipp av ved ikke å fullføre grunnskolen, men med tid og stunder tror jeg han vil modnes og forstå denne konsekvensen. Men han ønsket å bli venn med meg på facebook og noen dager etter skreiv han til meg og spurte meg hvordan det gikk. Vi chatta litt, jeg sendte han noen bilder fra en elv/foss i Norge som han hadde hørt hadde vann hele året. Til slutt, da vi skulle avslutte, skreiv han at jeg måtte ta vare på meg selv. Det var en god opplevelse.

Om alt er rett det vi har gjort, om veien vi har valgt var den beste, vet jeg ikke, men det skjer noe. Barn får hjelp, foreldre er fornøyde og personalet jobber i vei med en lønn jeg gjerne skulle hevet. I tillegg har en av kjøkkenpersonalet fullført et kurs i matlaging og hygiene på helt eget initiativ og egen kostnad, bare for å lære mer slik at hun kan gjøre jobben sin med ungene enda bedre.

Den 3. September skal vi ha årsmøte i ”Dråpen” Norge i Stokke. Dit skal også Roxana komme og fortelle om hvordan det var å ta over ansvaret og hva som har skjedd den siste tida i Bolivia. Jeg tror det blir fint og jeg håper mange av dere har muligheten til å komme.

Tusen takk til alle gode medarbeidere og givere. Det er blitt en del nye givere etter at jeg kom til Norge, takk til hver og en av dere. Vi er avhengig av dere og det er flott at dere er med.

Vennlig hilsen Juana, Pedro, Siamey, Luana, Temis, Neysa, Tomas, Camila, Rosario, Alan, Gabriel, Maria, Sulema, Cristina og alle oss andre i “Dråpen” i Bolivia.

E-post: torilk@yahoo.no                 

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                       Mobil Toril: 91240659

Årsmøte 2016

INNKALLING TIL ÅRSMØTE I DRÅPEN!

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Lørdag den 03. september 2016, kl 14.00 på

Kleppan i Stokke

I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.

Dagsorden:

Sak 1 – Åpning/konstituering

Sak 2 – Godkjenne:     

                          a)    Dagsorden

                          b)    Valg av dirigent

                          c)    Valg av referent    

                          d)    Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll

            Sak 3 – Årsberetning

            Sak 4 – Regnskap for 2015

            Sak 5 – Økonomi 2016/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.

Sak 6 – Innkomne saker og forslag    

Sak 7 – Valg

            Sak 8 – Avslutning

           

Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 30.08.2016.

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta med kopp!

VELKOMMEN!

      

VEIBESKRIVELSE

Fra Stokke: Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Vi holder til på en låve innerst i veien.  Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659.

 Da jeg var i Bolivia var det vinterferie i to av ukene. Det gav oss muligheter til å drive med andre ting enn lekser og det er alltid kjærkomment. Jeg tok fram legoen jeg hadde fått i Norge og da var de i gang. Kreativiteten blomstra og resultatene ble fine.

 Samarbeid der tingen. En gjeng stolte gutter.
Mange takk til Lars Olav for at han gav bort så mye og fin lego.

Reise!

Da er jeg i Europa igjen, Bolivia er tilbakelagt, identitetskortet er i boks, det er også førerkortet, om enn med noen komplikasjoner helt til det siste.  Nå sitter jeg på Charles De Gaulle flyplassen i Paris, noe som heller ikke var planen. I Sao Paulo sa de at flyet mitt til Norge fra Amsterdam, kanskje kom til å bli kansellert, så da ville han ombokke meg til Paris. OK, sa jeg, så her sitter jeg. Det lengste og mest krevende strekket på turen er over:  Brasil – Europa tar omtrent 11 timer. Ingebrigt Steen Jensen sier at har du sittet i et fly over ti timer i løpet av en natt, vet du hva mareritt er. På veien til Bolivia fant jeg ut at i løpet av disse 11/12 årene jeg har holdt på i Bolivia har jeg reist til Norge omtrent hvert år og da en runde (tur/retur) tar omtrent tre døgn, blir det ca en måned på reise.
Det er en opplevelse  å reise så langt, selv om reiseruta ofte er den samme er det ulike ting som skjer. I Cochabamba sto jeg opp kl. 4.00 på morgenen, drakk litt yoghurt med chia og reiste til flyplassen. Flyet var beregna til 06.15, men det var noe enormt med kontroller i tillegg til  migrasjonen, så vi ble forsinka. Jeg var vel en av de siste inn i flyet. Det virker som om de tar narkotikatrafikken alvorlig i Bolivia, for alt ble sjekka til siste detalj, slik har jeg ikke opplevd det tidligere. Jeg ble også skanna av en røntgenmaskin, kanskje jeg kunne ha svelga noe! Flyet fra Cochabamba til Santa Cruz tar omtrent en halv time. Der fikk jeg et glass vann og så på at de andre rundt meg spiste et eller annet. Flyet var helt fullt og da jeg satt omtrent midt i flyet konkluderte jeg med at de ikke hadde mer igjen til seterekka mi. Tror ikke det var så mye jeg gikk glipp av, sikkert et eller annet søtt som jeg alikevel ikke har lyst på så tidlig på morgenen.
Fra Santa Cruz til Sao Paulo i Brasil tar det tre timer. Jeg leste at Sao Paulo er den største byen på det Sør-Amerikanske kontinentet og den syvende største byen i verden.  Da jeg kom dit, tok jeg det med ro for jeg tenkte at jeg hadde god tid, men plutselig hadde jeg under en time på meg da jeg bytta fra KLM til Air France. Like godt å komme seg av gårde med en gang. Inne i flyet tenkte jeg at jeg glemte å si at jeg ønska å sitte ved midtgangen. Jeg fikk et sete midt i flyet med to unge menn på hver sin side av meg. Jeg satte meg ned og tenkte at her gjelder det å holde armer og bein innenfor min grense. Gutter har jo en tendens til å sette knærne ut til hver side og det gjorde han til venstre for meg. Men etter at vi hadde tatt av spurte han til høyre for meg, som satt ved midtgangen, om jeg ønsket å bytte sete med han? Det var jo hyggelig tenkte jeg, det pleier jo å være omvendt. Han sa at han kom til å sove omtrent hele turen, så da ville jeg være litt friere til å bevege meg, enn om jeg måtte forbi han som satt og sov. Jeg takka og bukka og tok i mot. Og jammen sov han, jeg er sikker på at han til sammen sov i ni av de 11 timen. Et stykke ut på natta spurte han meg om vi hadde spist middag. Ja, sa jeg, vi hadde fått middag noen timer tidligere. Han spiste noe av middagen og så sovna han fra resten. Da han spurte meg tok han seg til magen og jeg tenkte at nå var han sulten.
Charles De Gualle flyplassen i Paris har jeg vært på en gang tidligere, men jeg husker ikke noe fra den gang. Jeg kom inn et sted og fant ut at jeg skulle ut fra terminal 2G. Jeg fulgte skiltene, tok heisen ned selv om ingen andre gjorde det og der stoppa det. Ei dame sa på fransk at det skulle åpnes snart, og snart kom en buss og tok oss med (da hadde det kommet en to – tre stykker til). Vi kjørte buss i sikkert 20 min og det er da mye på en flyplass. En så  kronglete flyplass har jeg aldri opplevd før. Vi kjørte og kjørte og kom mer og mer ut på landsbygda virka det som.  Her jeg sitter nå i en hall med en del folk og noen butikker ser  jeg åser rundt denne delen av  flyplassen, tror vi er et godt stykke unna hovedområdet der alle de store destinasjonene foregår. Enda en gang opplever jeg at Norge ikke er midtpunktet i verden.
Men nå skal det bl godt å komme fram, jeg kunne gjerne vært lenger i Bolivia, men for reisa sin del gleder jeg meg til en dusj og en flat seng å sove i. Takk for meg og takk for denne gangen, Bolivia.

Flere innlegg fra det som skjedde i Bolivia kommer etter hvert. Tida gikk fryktelig fort og det ble bare mer og mer å gjøre mens jeg var der.

Det er vinterferie, vi slipper å gjøre lekser.

Ja, dette ble litt av en dag, en fin dag. Den begynte med at alt gikk lekende lett da jeg dro til legesenteret for å få en legeattest til førerkortet mitt. Jeg tok blodprøve for å bekrefte blodtypen min (blodtypen skal stå på førerkortet i tilfelle ulykke - veldig bra synes jeg), så var det en test av synet, av reflekser og balanse - alt var veldig bra. Så gikk jeg hjem via et market for å kjøpe appelsiner, her gjelder det å få i seg så mange c-vitaminer som mulig, da det er forkjølelsestid. Da jeg kom hjem tok jeg en runde på tomta for å plukke søppel, det ble en forholdsvis stor pose. Så tok jeg vannslangen og spyla over toalettene som var fulle av støv, sand og aske.

En liten digresjon her for å fortelle litt om kvelden i går: Da jeg satt i bilen på vei hjem i går kveld, da det begynte å mørkne, så vi at det brant oppe i fjellsia over der vi bor. Det blåste ganske kraftig og vi så tydelig flammene oppover fjellsida, selv om vi var et godt stykke unna. Det var heftig å se på og trist at et så stort areal brant opp. Jeg vet at det er folk som bor oppe i den fjellsida og noen familier som kommer hit viste seg å være berørt, selv om det gikk bra med alt og alle.

Så da jeg spyla toalettene i dag før ungene kom var det også mye aske jeg skylla ut. Det var aske på kjøkkenet mitt også, som hadde blåst inn under døra. Etter denne vaska, måtte jeg vaske meg selv og det var deilig. Så kom unga og vi spiste en nydelig gresskarsuppe med mye grønnsaker. Ungene vasker over tallerknene sine etter at de har spist, og i dag ble dette oppvaskvannet ganske så grønt. (For ordens skyld blir  alt vaska på kjøkkenet etterpå av kjøkkendamene).

Vi har bestemt at på søndag skal vi ha basar og selge bruktklær her på bruket. Jeg har hatt med brukte klær fra Norge flere ganger og noe har vi fått her i landet. Denne gangen hadde jeg med meg ganske mye i tillegg til tre poser med strikka ullsokker. Etter måltidet tok vi fram alt vi hadde av klær, la de i esker og satte priser på. Tidligere har vi gitt bort en del klær, men denne gangen har personalet og foreldrene sammen bestemt at vi skal ta litt betaling for det. Grunnen til det er at tidligere har folk tatt med seg hva som helst, selv om det ikke passer til noen i familien, så kan de selge det videre og tjene litt på det. De som har gjort det har nok trengt pengene, men vi ønsker at disse klærne skal brukes av ungene som får/kjøper de.

Siste runde i dag var psykologen som hadde tegne og malekurs for en gruppe av elevene. Hun vil fortsette de neste dagene med dette og hun har temaer som: Å kjenne seg selv, si sannheten, gjennkjenne følelser og at hver enkelt skal tenke på livet sitt og framtida.

Her brenner det kraftig.

Mye klær!

Rødhette kom også for å hjelpe til.

Takk til alle gode sokkestrikkedamer. Mange hilsener fra oss alle.

Litt lek må også til, Disse to er ikke redde for å gå inn i taklingene med de store.

Mulkt og bot.

Ja, da sitter jeg her da, aleine i heimen og kan ikke anna. Dama som bor her har dratt for å blokkere en vei og mannen som bor her (vaktmesteren og bilmekanikeren) har reist for å marsjere. Begge to for å protestere mot de lokale myndighetene som ikke har gjort det de lovte. Det er ikke det at de hadde så veldig lyst til å blokkere og marsjere, men dersom de ikke hadde dratt ville de fått bot. Dama ville fått en bot på drøyt 100 kr og det er mye for henne. Hva myndighetene ikke har gjort som de hadde lovt, vet jeg ikke, men hvem fullfører nå det de lover fullt ut? Likevel går det nok en grense, folk ønsker forandring og framgang.

Så har jeg også fått min første bot har i landet. Ikke fordi jeg har forsert noe i trafikken, men fordi jeg ikke oppdaterte identifikasjonspapiret (carnet) mitt tidsnok. Mitt carnet gikk ut i januar og jeg skulle ordna med nytt innen 25 dager, men da var jeg i Norge. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på mulkt i forhold til dette, selv om jeg hører om mulkt og bot både her og der, og at det er slik det fungerer her i landet. Jeg tenkte, som vi tenker i Norge regner jeg med, at det som ikke fungerer det fungerer ikke, men 10 kr pr virkedag siden det gikk ut, måtte jeg betale. Så da har jeg lært det. Jeg har tenkt at det er noe herk med bot, spesielt når du har lite penger og må bruke arbeidstida di på å følge opp det som du blir pålagt (og det mener jeg fremdeles), men jeg ser jo at det fungerer også. For å ta ansvar utenom sin egen familie, er vanskelig for mange. Folk som har lite, har nok å tenke på for å få endene til å møtes i hverdagen, med skolegang for barna, arbeid og hjem.

Min plan i formiddag var å reise til el transito - trafikkpolitiet -  og få meg en antecedente, et papir som forteller at jeg har oppført meg bra i trafikken og dra innom legen for en legeattest. Dette trenger jeg for å fornye sertifikatet mitt som også gikk ut på dato i januar. Jeg har ikke hørt om noe bot der enda, så jeg håper at jeg slipper det. Så da ble det en formiddag hjemme, i stedet for å ordne med papirer, men jeg håper at jeg får gjort noe av det i ettermiddag. En dag der alt går etter planen skjer vel sjeldent i Norge også, men her i landet må en stadig snu rundt på tankene og ha plan B og plan C klar nesten hele tida.

Tilbake!

Da er det omtrent en uke siden jeg kom fram til Bolivia. Denne gjengen sto og venta på meg da jeg kom. De skulle egentlig gått hjem for en stund siden, men siden de bor i nærheten ville de vente. De kom løpendes i mot meg og omfavna meg i en stereoklem fra fem barn. Så hadde de skrevet og tegna en velkomsthilsen som dere ser bak oss. 

 Neste dag vi møttes fikk jeg deklamert et dikt fra denne lille karen her. Noen sang for meg og jeg fikk selvlagde kort med hilsener på.

Det er neimen ikke verst å komme "hjem" igjen til mine gamle kjente. Nå er det som om jeg ikke har vært borte i det hele tatt.

Samtale med ei jente på seks år ved middagsbordet i dag: Toril, hvor mange år er du? Tja, hva tror du? 11? Ja, nesten, jeg er 12. Oj, er du sååååå stor? Så hvit du er, hva har du smørt på deg? Ingen ting, jeg er slik jeg. Hvorfor det? Jeg tror vi skylder på mammaen min, jeg. Har du farga håret ditt? Nei, det har jeg heller ikke gjort. Søstera mi sa at du hadde farga håret. (Nei, det har jeg ikke sagt - innspill fra søster, 12 år, som sitter og hører). Men selv om jeg er hvit så har vi samme farge på blodet, vet du hva blod er for noe? Ja, det er rødt. Hvor er blodet hen da? I hjertet, og litt i hodet. Tror du det er blod her ute i fingertuppen din da? Ja, for ellers hadde den vært stiv som en pinne.

Det ble en interresant samtale der det ble ganske stille rundt, oss selv om flere satt og spiste enda. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Aprilbrev fra Bolivia!

Aprilbrev 2016

«Det er vårdag i skogen det spretter og gror». Ja, jammen spretter og gror det for tida, blåveis og hvitveis ser jeg daglig til og fra jobben på tross av snøbyger og kuldegrader. Det er rart å være i Norge nå over flere måneder, men det er en fin tid og det er fint å være her. Det er også en fin tid i Bolivia i april. Etter at regnet har gitt seg og før kulda setter inn for alvor. Det er grønt og frodig over alt etter regntida. Druesesongen er vel på hell, men gode var de nok i år også.

Det skjer mye i Bolivia selv om jeg ikke er der, og det er bra. Roxana og Secundino som nå har ansvaret klarer det veldig godt. Det går bra sier de og det er jeg helt sikker på, selv om det ikke har vært helt uten frustrasjoner og utfordringer. Det samme personalet som var der i fjor jobber også i år. Det er godt å ha en god og stabil personalgjeng som trives, som jeg kan stole på og som jobber godt med barna.

Barna og familiene som var med i fjor har kommet tilbake. Enkelte små utskiftninger er det, som f.eks et tvillingpar som nå ikke kommer fordi planen er at de skal reise til foreldrene sine i Spania. Og ingen ting er vel bedre enn at barna kan få bo sammen med foreldrene sine. Ei jente reiste til foreldrene sine i Spania i fjor sommer og jeg hørte at det var tøft i begynnelsen, men etter hvert gikk det seg til og nå trives hun. Det er ikke lett å møte foreldrene sine igjen etter mange års atskillelse og også treffe og bli vant til yngre søsken som de ikke har sett før.

Noen familier har skrevet inn yngre søsken, søsken som absolutt trenger et sted der de kan få hjelp og stimulering på deres nivå. Det er nå 42 barn og unge som kommer for å få hjelp til lekser og læring, i tillegg til ernæring og helse. Dusjen er jevnlig i bruk, tannlegen får stadig besøk og hygiene er et stadig tilbakevennende tema.

Jobbinga med foreldrene fortsetter som et prioritert område. Det nye i år er at familiene kommer til senteret annenhver lørdag ettermiddag etter tur for å bake brød. De baker grove rundstykker som stekes i en ovn oppvarmet av ved. Roxana er med på dette arbeidet og veileder familiene både med hensyn til å bake brød og i forhold til relasjoner i familiene. Familiene gjør dette sammen og det viser seg at gjennom dette arbeidet bedrer kommunikasjonen og tilliten seg mellom voksne og barn og mellom familiene og senteret. Foreldrene forstår mer og mer av hva barna deres trenger av relasjoner og oppfølging og ikke bare det å skaffe seg mat på bordet.

I november i fjor fikk vi et beløp av ONAMIKA (stiftelse i Nederland) til utbygging av taket på bilverkstedet. Tidligere ble sola for sterk og regnet kom inn på området. Dette arbeidet er nå ferdigstilt og det er nå en fryd å jobbe der sier de ansvarlige. 

Det kommer biler inn til reparasjon og andre aktiviteter skjer der også.

Økonomien vår er fremdeles spent. I fjor hadde vi ca. 30.000,- NOK større utgifter enn inntekter. Gaveinntektene var omtrent det samme som tidligere, men på grunn av den svake krona fikk vi mindre igjen etter overføringene fra Norge til Bolivia. Og slik er det å drive arbeid i et annet land. Vekslingskursen er og vil aldri være stabil. Av den grunn er det viktig med gode givere og støttespillere. Jeg takker alle som er med på arbeidet og håper at ingen detter ut fordi jeg nå er i Norge, vi trenger dere fremdeles, alle og enhver. Derfor legger jeg også ved et brev jeg har skrevet om Roxana som nå har tatt over mange av mine oppgaver i «Dråpen». Hun gjør en flott jobb og er svært motivert til å fortsette i denne jobben selv om hun kunne tjent bedre i en annen jobb.

Jeg ønsker dere fine dager framover. Våren er en eksplosjon, ja, nesten voldelig her i Skandinavia leste jeg i en kronikk i Bolivia en gang.

Vennlig hilsen «Dråpen» v/Toril Korsvik

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                

E-post: torilk@yahoo.no

Roxana ser dere framme til venstre.

Roxana og Secundino har nå det fulle og hele ansvaret for drifta av leksehjelpa i Bolivia. Jeg vet at de har kapasitet og vilje til å gjøre det bra, likevel er det en overgang for dem også at jeg nå befinner meg i Norge. Den 1. februar begynte et nytt skoleår i Bolivia og med det begynte vi også. For øyeblikket er det 42 barn og unge som kommer til leksehjelpa. Vi har ni ansatte, to damer på kjøkkenet, en psykolog, fem lærere og en alt-mulig-mann/bilmekaniker. Siden jeg har reist til Norge er det Roxana som tar over mange av mine arbeidsoppgaver. Det betyr større ansvar, mer arbeid og lengre arbeidsdager. I den forbindelse lurte jeg på om noen ville være med på å støtte lønna til Roxana. Hun kommer nå inn i en mer fast stilling og lønna hennes vil øke ganske kraftig. I forhold til kronekursen vi har nå vil gjennomsnittslønna hennes bli rundt 2800 NOK pr måned, inkludert den ekstra lønna i desember som myndighetene krever. Jeg vet om mange i Norge som er glad i Roxana, at hun er en flott person og har mange gode kvaliteter. Hun gjør en utmerket jobb hos oss i Bolivia. Hun har mange gode tanker og brenner for å jobbe mer med relasjonen mellom foreldre og barn og at foreldrene skal ta større ansvar for barna sine. Gjennom å støtte hennes lønn vil dere også støtte barna og familiene hun ønsker å jobbe med. Roxana har hatt en ekstrem tøff oppvekst selv og vet hva det vil si å ha det vanskelig.

De som ønsker å bidra til lønn til Roxana, kan enten gi meg beskjed via mail, på facebook eller skrive en melding på fakturaen.
TAKK!

Brødbaking!

Roxana har skrevet fra Bolivia!

DULCE ES CONTEMPLAR LA SONRISA DE UN NIÑO y EL ABRAZO DE LOS NIÑOS CURA LAS HERIDAS Y LA TRISTEZA"
El proyecto "La Gotita" empezó una actividad familiar con el objetivo de integrar la familia, pasen una tarde recreativa los niños y los padres, de esta manera fortaleciendo la comunicación de los padres e hijos, no olvidemos que la educación, desarrollo y aprendizaje esta en manos de los padres.
El hogar es la primera escuela y los padres los mejores maestros que un niño puede tener en su vida. 
se puede observar la emoción y la satisfacción al elaborar pan con sus propias manos juntamente con sus padres....., los niños ya están esperando que llegue la proxima actividad..

På norsk står det omtrent slik:
Å BETRAKTE ET SMIL FRA ET BARN ER NOE AV DET FINESTE EN KAN GJØRE. EN OMFAVNELSE FRA ET BARN GJØR AT ALL TRISTHET FORSVINNER. Prosjektet "Dråpen" har begynt med en ny familieaktivitet. Hensikten er at hele familien gjør noe sammen for å bedre kommunikasjonen mellom foreldre og barn. Vi vet at ansvaret for barnets utdanning, utvikling og læring ligger i hendene på foreldrene. Hjemmet er den første skolen og foreldrene er de beste lærerne som et barn kan ha i livet sitt. Vi kan se begeistringen og gleden ved at barna baker sine egne brød sammen med sine foreldre, .... og barna bare venter på den neste aktiviteten de kan gjøre sammen.  

Disse bildene er fra to familier som hver sin lørdag ettermiddag bakte grovbrød som de tok med seg hjem.

Boliviakveld!

Velkommen til alle som er i området!

Bra jobbing!

Det jobbes godt i Bolivia, skulle gjerne snakka litt med en av dem nå, men fikk til svar at det var det ikke tid til. Kom tilbake neste uke, var svaret.

Ungene er godt i gang, personalet og foreldrene også. Vi satser på et godt arbeidsår med mange gode opplevelser og mye god lærdom. De aller fleste barna er kommet tilbake, og de er fornøyde med å være i gang igjen. Noen søsken er kommet til og noen få har slutta. Et tvillingpar har slutta fordi de venter nå på å bli henta til Spania av foreldrene sine. Og dersom det skjer i den nærmeste framtid er det det aller beste for dem. Vi ser at de som har foreldrene sine i Spania sliter på flere områder av den grunn at de ikke bor sammen med foreldrene sine. 

Ei jente har slutta, og det var trist. Hun hadde to år igjen før avgangseksamen i videregående. Mor hennes har hatt alkoholproblemer, men har hatt gode periode de siste åra. Nå hadde hun visst begynt igjen og jenta mista helt piffen. Hun ville vekk fra mor og da var det bare penger som gjaldt. Det er ei flott jente og vi vil ha kontakt med henne videre. Denne jenta har en lang historie og jeg må nå tenke på alt vi har fått gitt henne av hjelp til skolegangen hun har klart å fullføre. Så er det ikke umulig at hun kan ta det opp igjen og fullføre ved en seinere anledning. 

 Denne gutten har strevd i flere år for å lære seg å lese. Nå er han der og er storfornøyd med det.

Søskenflokken reparerte syklene sine i sommerferien. Det foregikk i bilverkstedet med kyndig veiledning.

Nå driver de å utvider taket på bilverkstedet for å få bedre beskyttelse mot sol og regn. Vi fikk midler til dette fra ONAMIKA før jul og er veldig takknemlige for det.

Roxana

Da er fjoråret oppsummert og vi kan fullt og helt konsentrere oss om 2016. Det blir et spennende år. Jeg har reist tilbake til Norge, og Roxana og Secundino har det fulle og hele ansvaret for drifta av leksehjelpa i Bolivia. Jeg vet at de har kapasitet og vilje til å gjøre det bra, likevel er det en overgang for dem også at jeg nå befinner meg i Norge. Den 1. februar begynte et nytt skoleår i Bolivia og med det begynte vi også. For øyeblikket er det 42 barn og unge som kommer til leksehjelpa. Vi har ni ansatte, to damer på kjøkkenet, en psykolog, fem lærere og en alt-mulig-mann/bilmekaniker. Siden jeg har reist til Norge er det Roxana som tar over mange av mine arbeidsoppgaver. Det betyr større ansvar, mer arbeid og lengre arbeidsdager. I den forbindelse lurte jeg på om noen ville være med på å støtte lønna til Roxana. Hun kommer nå inn i en mer fast stilling og lønna hennes vil øke ganske kraftig. I forhold til kronekursen vi har nå vil gjennomsnittslønna hennes bli rundt 2800 NOK pr måned, inkludert den ekstra lønna i desember som myndighetene krever. Jeg vet om mange i Norge som er glad i Roxana, at hun er en flott person og har mange gode kvaliteter. Hun gjør en utmerket jobb hos oss i Bolivia. Hun har mange gode tanker og brenner for å jobbe mer med relasjonen mellom foreldre og barn og at foreldrene skal ta større ansvar for barna sine. Gjennom å støtte hennes lønn vil dere også støtte barna og familiene hun ønsker å jobbe med. Roxana har hatt en ekstrem tøff oppvekst selv og vet hva det vil si å ha det vanskelig.

De som ønsker å bidra til lønn til Roxana, kan enten gi meg beskjed via mail, på facebook eller skrive en melding på fakturaen. 
TAKK!

ÅRSRAPPORT 2015

Her kommer en liten tilstandsrapport fra fjoråret.

ÅRSRAPPORT «DRÅPEN» 2015

Økonomi:

Økonomien har vært mer eller mindre spent hele året. Svekkelsen av krona har påvirka oss mye.

Inntekter på den norske kontoen i løpet av 2015:

Jan                  15.800 kr

Feb                  18.611 kr

Mar                 17.750 kr

Apr                 26.350 kr

Mai                 11.300 kr

Jun                  37.115 kr

Jul                   12.050 kr

Aug                 30.620 kr

Sep                  17.585 kr

Okt                 17.235 kr

Nov                 25.825 kr        + 46.347,80 kr fra ONAMIKA øremerka til bilverksted.

Des                 21.310 kr

Total               251.551 kr      + 46.347,80 kr  Til bilverksted.

I løpet av året har jeg overført 260.330 kr i tillegg til 46 347,80 kr fra kontoen i Norge til kontoen i Bolivia.

I reine tall (dette er ca tall p.g.a. vekslingskursen):

Forbruk i Bolivia (minus nybygg bilverksted):    ca. 276.000 NOK

Inntekter i Norge:                                                       251.551 NOK

Underskudd:                                                               24.449 NOK

Økonomien det siste året har vært noe spent og det viser seg at det er overført 8779,- kr mer fra Norge til Bolivia enn det er kommet inn på den norske kontoen. I tillegg har det fra disse overføringene kommet inn mindre på den bolivianske kontoen på grunn av den svake kronekursen. Av den grunn trenger vi mer penger nå for å gjøre det samme som tidligere. Dette har gått bra til nå, men beholdningen vår i Norge er kraftig svekket. I Bolivia har vi spart så mye vi har kunnet. På matbudsjettet har vi redusert på de dyreste rettene samtidig som vi har hatt like stor vekt på ernæring i forhold til grønnsaker, frukt, kornsorter og belgfrukter. Det er også flere ting vi kunne tenke oss å handle inn, men som er lagt på vent på grunn av økonomien.

Elever:

I begynnelsen av året tenkte vi på hvilke barn og hvilke familier vi ønsket å ta inn. Det var stor pågang på porten fra foreldre som ønsket å skrive inn barna sine. Behovene er store og det var vanskelig å si nei til så mange. Samtidig sa vi ja til noen flere enn jeg tenkte i utgangspunktet, men det var familier som virkelig trengte det. Det var familier der foreldrene hadde forlatt barna sine og reist til Spania, familier med svært små ressurser, familier med alkoholbruk og vold o.a. Elevgruppa har vært stabil hele året. Det har vært jobba jevnt og trutt. Med de yngste som driver og lærer seg å lese og skrive ser vi størst framgang. Fra da jeg reiste til Norge i begynnelsen av august til jeg kom tilbake mot slutten av september så jeg stor framgang på flere av de yngste elevene. Spesielt en som har et annet morsmål enn spansk og som har strevd mye, kunne nå trekke sammen lyder til ord og var enormt stolt av det.

Samtidig har vi også et fokus på den generelle utviklingen til barna, det med etikk, verdier, grunnleggende ferdigheter o.a. Det å samhandle, leke sammen, ta initiativ, hjelpe til der det er mulig, motorikk, koordinering, refleksjon og andre demokratiske verdier.

Vi har hatt elevsamtaler med de eldste og vi har kalt inn foreldrene der vi ser motivasjonen er lav. Barna og de unge er stort sett blide og fornøyde når de er hos oss og de vil nødig gå hjem igjen mange ganger. Vi har et godt sosialt miljø der ungene trives og utvikler seg generelt bra.

Personalet:

Vi har hatt et stabilt personal som har jobba godt. Vi ansatte ei som har jobba hos oss tidligere og er lærer i språkfag. I tillegg ansatte vi en psykolog to dager i uka. Begge disse har fungert godt i arbeidet. Psykologen har bl.a. hatt fokus på de elevene som har hatt foreldrene sine i Spania der de føler at foreldrene ikke bryr seg om dem.  

Vi har lærere som jobber godt. Den vanskeligste oppgaven er å motivere elevene, motivere de til å forstå at utdanning er viktig og at en middels god karakter ikke er godt nok for de som kan mer.

Foreldrene:

Foreldrene er viktige for barn og unge og vi har hatt generelt god kontakt med foreldrene gjennom året. Noen har vi besøkt jevnlig og noen har vi kalt inn til samtale utenom den vanlige kontakten gjennom året.

På den årlige utflukten med foreldre og barn var det kun en familie som ikke ble med. En annen familie som ikke har villet være med tidligere var de første som kom den dagen. Barna smilte sammen med far sin i alle aktivitetene hele den dagen. Vi har hatt kermesse, møter, dugnader og samtaler. Foreldrene stiller opp mer enn tidligere. De kommer nå også og spør oss hvordan det går.

Dette året begynte vi med at foreldrene skulle hjelpe til på kjøkkenet etter tur og behov. Vi har hatt flere unger enn året før og av og til er det mye som skal gjøres på kjøkkenet. Så da kontaktet vi foreldrene i stedet for å ansette en person til. Dette fikk vi forståelse for og dersom foreldrene ikke kunne stille opp, måtte de finne en annen person eller betale en som vi fant. Dette har fungert greit, men vi trenger å få det i enda fastere rammer.

Infrastruktur:

På slutten av året fikk vi midler fra stiftelsen ONAMIKA i Nederland til å bygge mer i forhold til bilverkstedet vårt. Vi bygde et lite hus der verktøy og utstyr skal oppbevares. I tillegg skal taket utvides for bedre beskyttelse mot sol og regn. Jobben med dette begynte i 2015 og vil fortsett utover i 2016 til det er ferdig.

Det er installert naturgass til kjøkkenet vårt dette året. Dette måtte vi bare hoppe på da alle i gata gjorde det og det vil være en gevinst for framtida. Kostnadene er satt på vedlikehold av infrastruktur.  

Utenom dette er det kun gjort noen små vedlikeholdsarbeider i forhold til bygninger.

Bilverksted:

I bilverkstedet skjer det nå mer og mer. Biler kommer inn til reparasjon med ujevne mellomrom. Ungene henter syklene sine for å reparere dem. Der er det plass til sveising og andre aktiviteter ungene kan være med på.

Så vil jeg takke alle dere som har bidratt til at vi har kunnet gjøre dette arbeidet. Og jeg håper på et godt samarbeid også i 2016.

Hov den 2. mars 2016

Toril Korsvik

Vedlegg:

Her har jeg tatt med regnskapet i Bolivia. Det er detaljert, men de som har interesse for det kan studere det og evt spørre meg dersom det er noe dere ikke forstår. Beløpene er i boliviansk valuta. Inntekter er overføringer fra Norge i tillegg til mindre inntekter i Bolivia. Det viser ikke det hele og sanne bildet for inntekter da jeg ikke har helt oversikt i skrivende stund hvor mye som sto på kontoen i Bolivia den 01.01.2015 i forhold til beløpet den 31.12.2015.

Utgifter til administrasjon er i hovedsak dokumenter på tomta som enda ikke er helt klare, advokat og tomteavgift.

	Res-2015	Bud-2015	Res-2014
INNTEKTER
3000 Overføringer fra Norge	-212 548,50	-254 050,00	-232 876,53
3100 Foreldrebetaling 48 barn	-5 115,00	-4 750,00	-2 265,00
3300 Håndarbeid og brød	-4 615,50	-3 000,00	-2 635,90
3400 Inntekter kermesse	-2 009,00	-3 000,00	-609,60
3500 Ekstraordinære inntekter (bilverks. +)	-48 834,78	-112 000,00	-19 569,00
3700 Bilverksted (inntekter fra biler)	-2 480,00	-4 000,00	-1 342,00
SUM INNTEKTER	-275 602,78	-380 800,00	-259 298,03
MATVARER
4000 Matvarer	29 694,77	38 000,00	25 154,71
4100 Materiell	5 388,60	6 000,00	4 888,90
4200 Utflukt	1 138,30	1 200,00	557,50
SUM MATVARER	36 221,67	45 200,00	30 601,11
PERSONALET
5000 Godtgjørelse for arbeid	126 321,50	130 000,00	137 469,20
5100 Kurs ansatte	1 625,00	1 500,00	799,00
5200 Hjelp til enkeltpersoner (barn)	555,00	3 000,00	3 195,80
5300 Apotek, lege, tannlege (barn)	1 069,00	2 000,00	790,70
5800 Reise Personal	3 993,00
5900 Gave og kantine til personalet	1 586,00	2 500,00	2 399,50
SUM PERSONALET	135 149,50	139 000,00	144 654,20
BOLIG
6000 Nybygg	25 185,97	91 000,00
6100 Vedlikehold av bygninger	5 002,40	18 000,00
6200 Strøm, gass og vann	3 762,60	3 500,00
6400 Verktøy til generelt vedlikehold	274,00	1 000,00	1 797,70
SUM BOLIG	34 224,97	113 500,00	1 797,70
FORBRUK
6500 Inventar	5 668,90	15 000,00	5 547,00
6600 Administrasjon	13 901,90	19 100,00
6700 Vedlikehold av kontormaskiner	70,00	1 500,00	933,00
6800 Telefon og internett	3 701,15	4 000,00	3 573,91
6900 Andre kostnader	175,00	1 000,00	423,00
SUM FORBRUK	23 516,95	40 600,00	10 476,91
KJØRETØY
7000 Drivstoff, parkering, bompenger	7 047,55	7 000,00	6 718,66
7100 Vedlikehold av bil	5 000,44	9 000,00
7200 Verktøy til bilverksted	13 160,00	25 000,00	17 140,13
7300 Utgifter ved reiser	0,00	1 000,00	1 000,00
7400 Forsikring av bil	110,00	500,00
SUM KJØRETØY	25 317,99	42 500,00	24 858,79
SUM KOSTNADER	254 431,08	380 800,00	212 388,71
OVERFØRINGER OG FINANSIELLE POSTER
8050 Renteinntekter	-2,74		-97,66
8150 Rentekostnad og gebyrer	1 255,26		1 343,06
SUM OVERFØRINGER OG FINANSIELLE POSTER	1 252,52		1 245,40
RESULTAT (Overskudd)	-19 919,18	0,00	-45 663,92