fredag 28. desember 2012

Verksted

Da er vi i gang, elevene har for så vidt ferie, men her bygges det og skuffes og steinlegges og mures og andre ting. Som jeg har skrevet tidligere har vi fått tilskudd fra en stiftelse i Nederland som heter ONAMIKA til å bygge verkstedhall uten vegger. Her skal vi jobbe med barn og unge som har lyst og iver til å lære noen nytt og få ny motivasjon til å komme seg videre på skolen og/eller i livet. Bygginga begynte for to uker siden og siden da har det gått i ett. Taket av bølgeblekk inkludert  jernbjelker og fester ble først bestilt, 4,20 m på det høyste ble taket. Taket skal beskytte mot sol og regn, utenom det er det bare å kle på seg, evt kle av seg det som trengs etter årstid og temperatur. Mens dette taket ble jobba med hos leverandøren kom en traktor for å planere og grave til en grop for å komme under bilene. Noe steinlegging ble også gjort i mellomtida. Så kom taket i div. deler og ble sveisa i hop. Da kom folka som begynte med gulvet og mur mot resten av tomta. Nå er det fullt kjør med steinhenting i elva, steinlegging på gulv og i gropa og muring. Sand, stein og murstein velta inn i går over hele området, og det som ikke kom innenfor murene ble liggende utenfor så lenge. Nå er Secundino reist ut for å handle inn 30 sekker sement, som skal dekke det meste av gulvet og gropa. Her kommer noen bilder av den foreløpige prosessen:
Den første oppmålinga foregikk med to av studentene

 

Et rør måtte legges nytt etter traktoren

Bjelker av jernforsterkninger til taket

Steinlegging
Det er regntid og regnet høljer ned innimellom

En liten pause


Fortsettelse og flere bilder kommer etter hvert.

mandag 24. desember 2012

God jul

Da er jula kommet. Ungene i "Dråpen" har sommerferie og vi håper alle vil få oppleve noe ekstra i forbindelse med julehøytiden.
Jeg skal feire jul sammen med "min bolivianske familie" som bor her sammen med meg og noen andre venner. Vi blir 14 med stort og smått, kalkun til middag i kveld i mitt nye hus med gardiner i 25 % av vinduene. Men jeg sier som i sangen, "det ble jul alikevel".

Fattigdommen tar ikke ferie, folkens. Det er ikke helt enkelt å feire jul med god mat og gode venner i slike omgivelser. Vi har familier som bare må se på andre som handler og spiser god mat. Sigurd Hoel har skrevet en sang jeg kom på i går. Et vers går omtrent slik (husker ikke alt helt ordrett):

"Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord. Er Gud som menneske da vet vi og at du er stor. Når svoltens her fra land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for en mektig Gud du er."

Vi har en mektig Gud som er med oss hvem vi enn er, hvor vi enn er og hva vi enn gjør i livet vårt.

Ønsker alle en riktig fin og velsignet julehøytid.
Hilsen store og små i "Dråpen"

fredag 14. desember 2012

Julebrev 2012

 Kjære dere alle sammen!
Det nærmer seg jul, enda en gang. I fjor feira jeg jul sammen med familien i Norge, i år blir det sammen med «familien» i Bolivia. Jeg skal feire jul i mitt eget nye hus, endelig har jeg fått meg noe å bo i som er mitt eget og som ikke er på tomta til prosjektet. Det beste med det er å ha sitt eget kjøkken, tidligere delte jeg kjøkken med prosjektet og hadde mitt eget lille overskap og en hylle i kjøleskapet. Så nå boltrer jeg meg rundt på et romslig kjøkken og vil helst ikke gå derfra.
September begynte med en kjempedugnad for personalet, ungdommene og forledrene. Vi arrangerte kermesse, som er en type matmesse. Vi handla inn og forberedte fire ulike middagsretter hvor folk kunne komme å kjøpe, sette seg ned, spise godt og prate. Det ble mye arbeid, men vi jobba sammen, det kom mye folk og folk kosa seg. I tillegg fikk vi et overskudd på ca. 2000,- kr. Det var første gang vi gjorde dette og vi var veldig spente på forhånd om hvor mange som ville komme. Slike ting er alltid vanskelig å beregne. Vi bestemte oss for å lage 180 tallerkener til sammen, men det kom mye folk og vi hadde lagd for lite. Det ble en fin erfaring så neste gang lager vi mer.

Vi fikk tak i en psykolog i september. Ei dame som er ganske nyutdannet, men med mange ideer og mye pågangsmot. Hun har begynt med forskjellige ting i forhold til barn, unge og foreldre.

Ernæringsfysiologen slutta i august med arbeidet med de to som jobber på kjøkkenet. Resultatet har vært at menyen nå er mer variert, flere grønnsaker er i bruk og fruktmåltidet er utvida med f.eks havregryn med melk og andre ting. Hun vil fortsette med arbeidet her med å kontrollere helsa til ungene hver 3. – 4. måned. Det viktige er å følge med på om noen har gått opp i vekt eller ned i vekt av de som skal det, om de vokser slik de skal og evt om det dukker opp andre ting som er viktige for helsa deres. I tillegg har hun begynt  med en foreldregruppe lørdag ettermiddag. Hensikten med denne gruppa er å få foreldre til å lære noe nytt, noe de kan ha nytte av for seg selv eller for husholdningen og gjerne tjene litt ekstra etter hvert. De som har kommet har begynt med håndarbeid, i tillegg til ernæringstemaer. Vi ønsker at flere blir med i den gruppa for å lære seg noe og for å kunne forbedre kostholdet i hjemmet.
Siste delen av året er alltid via til ekstra tid og innsats med lekser og med det de er på etterskudd i. Det er alltid noe å forbedre seg på til siste eksamen og alle tar denne tida på alvor. Foreldrene kan være mer aktiv i forhold til hva vi gjør, ungene er mer opptatt av å komme i mål og lærerne gjør en ekstra innsats for at alle skal gjøre det best mulig til slutt. De aller fleste har kommet seg fint gjennom året. Vi vet at en må gå om igjen og to - tre er fremdeles usikre. Han som vi vet må gå om igjen var helt greit. Læreren her hos oss sa: «så fint». Det er en gutt som har fått lite stimulering i familien sin i tillegg til at han har bursdag helt på slutten av skoleåret, så han er en av de yngste i klassen sin.

Etter at skolene slutta til ferien har det kommet rundt 30 unger hit til oss. Da satte vi i gang med formingsarbeid. Alle ungene har lagd ting til julemessa som arrangeres søndag den 16. desember.

Vi har opplevd litt frafall fra den eldste gruppa i siste halvdel av året. Det er ulike årsaker til det, men de eldste må vise noe ansvar for sin egen læring for at det skal være til noen hjelp å komme hit. Av den grunn ønsker vi litt forandringer i denne gruppa fra neste år. Vi vil prøve å tilby hjelp til de nyttigste faga og de som de strever mest med, som matte, englesk, språk i tillegg til å gi de noe praktisk erfaring. Med dette håper vi at hjelpa til denne gruppa blie mer effektiv.
Siste nyheten er at vi har fått midler fra en stiftelse i Nederland til å bygge et lite verksted her på tomta. I utgangspunktet blir det til et bilverksted der ungdom kan komme å mekke og få opplæring  i dette. Videre ønsker vi å gjøre andre ting der også som å sveise og dreie, men det vil bli på sikt. Dette kan kanskje bli en motivasjon for de unge til å fortsette å komme hit og å fortsette på skolen. Nå har vi gått ut med et opprop om å samle inn penger til verktøy som skal brukes i dette verkstedet. Vi vil kjøpe det aller mest nødvendige først og litt etter litt samle til et mer eller mindre komplett verksted. Han som har ansvaret for dette har også snakka om at han ønsker seg en container til å oppbevare verktøyet i.

Det har vært et spennende år med en del nye ting som vi har satt i gang. For første gang har vi klart å samle inn litt penger her i landet og håper at vi kan få flere muligheter til det. Vi har hatt bortimot 50 unger her hele året, selv om det har vært noe frafall for de eldste. I perioder har det vært krevende saker som har tatt oppmerksomheten og kosta krefter, men vi har jobbet oss gjennom det som har vært utfordrende og er klare for nye muligheter når skolene begynner igjen i februar.
Takk til dere som bidrar, dere som er kommet til i løpet av dette året og alle dere andre som har holdt på en stund og som fortsatt tror på oss. Vi får støtte av folk som bor i hele landet, fra Lakselv til Kvinesdal, Fra Blomvåg til Gjøvik, fra søndagsskole til eldretreff, fra Rotary til Bondekvinnelag, og mange andre enkeltpersoner og familier.  Vi setter stor pris på dere og ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år.
Mange hilsener fra alle oss i «Dråpen» i Bolivia, Toril Korsvik.

Adresse: Casilla 1519, Cochabamba, Bolivia
Tel:  +591 44313544                                                                         
Mob: +591 76407027
Gavekonto: 9488 05 44629  

torsdag 6. desember 2012

Språkforvirring

Språket kan gå litt i surr av og til. Jeg er ingen rikt språklig utstyrt person fra fødselen av, men det funker. Så har jeg vært litt på etterskudd med regnskapet en stund, på det meste bortimot tre måneder, ikke avskrekkende mye, men nok til at jeg går og tenker på det. Når jeg gjør regnskap må jeg ha ro rundt meg, litt tid på meg og ikke for mange ting i hodet av andre ting som skulle vært gjort. Så for et par - tre uker siden følte jeg meg klar, jeg satte av tid og begynte. Og her en dag var jeg der jeg ville være. Så sa jeg til meg selv: "Yes, nå er jeg al dia". Og videre "nå er jeg up to date". Så tenkte jeg, hva heter det egentlig på norsk? Så sa jeg til meg selv: "Jeg er a jouer", men det heter jo ikke det heller på norsk (det var et forsøk på å skrive fransk). Så tre dager etter kom jeg på at jeg kan jo si at jeg er "i rute".  Det er ikke helt enkelt dette her med språk.

tirsdag 4. desember 2012

Nissens juleverksted

Om ikke nissen er her og jobber så er mange av hjelperne hans her i alle fall. Skolene er ferdige, eksamen er unnagjort, de aller fleste har bestått, mens noen er usikre enda - de siste resultatene kommer i løpet av uka. Nå er det jobbing for fulle mugger fram til julemessa vi skal ha søndag den 16. desember. Her kommer noen bilder:

Her klipper hun ut stjerner med tenger vi brukte på orienteringa før i tida


Nøkkelringer

Nisseeske med noe godt i

India?

torsdag 29. november 2012

Utflukt

Skolene er ferdige, eksamen er unnagjort, et helt år med mye godt arbeid er over - da er det godt å komme seg bort litt og gjøre noe annet. I dag tok vi med oss hele gjengen av unger og voksne og reiste til en park. Alle spiste her før vi tok en micro (liten buss) til Parque Centenario. Der var det mange apparater og mye å finne på. Her kommer noen bilder.










onsdag 21. november 2012

Å telle!

Ja, ja, så sitter jeg her da, i heimen min og kan ikke annet. I dag vil jeg bli telt, sammen med alle de andre 9 mill innbyggerne i Bolivia. Av den grunn har vi fått beskjed om å holde oss hjemme et helt døgn, alle oss 9 mill innbyggere i Bolivia. Jeg har holdt meg hjemme før jeg, av egen fri vilje, men i dag er jeg beordra til det og dersom jeg går ut på gata en liten tur og blir tatt vil jeg få 10 dagers straff, enten som bot eller i fengsel. Politiet er ute for å overholde disse reglene. Mange ganger i arbeidet her med ungene har jeg tenkt at foreldre og av og til lærere trenger et kurs i å holde på grensene. Ofte synes jeg at ungene "vinner" fordi de holder ut lengst og foreldrene gir seg. Derfor er jeg veldig imponert over hva myndighetene får til i enkelte sammenhenger. Det har selvfølgelig vært protester mot denne folketellinga, og det er selvfølgelig enkelte som var ute og kjørte etter midnatt i natt. Men en enorm mobilisering av hele folket har de fått til. I dagene forut har folk reist hjem til sin landsby, sin by, sitt sted for å bli talt. For det er slik at jo flere innbyggere en landsby har, jo mer offentlig støtte får landsbyen, kanskje de får oppussing av skolen, kanskje de får et bedre helsetilbud - man vet jo ikke og man må jo prøve. Og så er det slik at noe folkeregister finnes ikke så det er hodene i hvert hjem som blir talt, og der de finner hodene der hører de hjemme. Men jeg har også hørt om de som har tenkt å registrere seg pr. telefon. Da gjør de en avtale med den som har ansvaret for tellinga på hjemstedet og så ringer de og gir alle dataene som trengs. Dermed blir det registrert flere enn hodene tilsier, så noen friheter kan man jo ta seg.
Noen utvalgte vil gå fra hus til hus i hele landet for å registrere folk og da sitter jeg her og tenker på om de klarer å nå alle. Det er et stort land, mange bor utilgjengelig langt oppe i fjella, eller dypt inne i skogene i lavlandet. Framkommeligheten er variabel og vanskelig mange steder. Hvor mye gjør de seg bry med å nå fram til disse, og hva med de som her i byen ikke har noen steder å bo, de som holder til under broene, på gata, som sover oppe i trærne og andre steder folk synes det er farlig å oppholde seg. Teller disse meneskene like mye som alle andre?

mandag 12. november 2012

Bilverksted

Mannen - den ene - som jobber her og som jeg kaller vaktmester er utdanna bilmekaniker (brukelig til mye forskjellig). Han er også flink med unger og ungdom og av den grunn har vi lenge tenkt på å bygge opp et bilverksted i hjørnet av tomta til Dråpen. I løpet av 2013 håper vi at vi har et bilverksted med nok verktøy og utstyr til å kunne ta inn biler til reparasjon. I begynnelsen vil de ungene og ungdommene som kommer til leksehjelpa få en annen mulighet til aktivitet og læring. Etter hvert ønsker vi å hanke inn de som faller ut av skolesystemet, ungdommer som sliter på en eller annen måte, kan komme og lære et fag og øke motivasjonen for videre læring. Dersom vi en dag får overskudd av verkstedet vil dette gå til inntekt for leksehjelpa. Jeg ser for meg at en dag har vi et verksted ved en hovedvei med ungdommer som jobber, lærer og som tjener til seg selv, verkstedet og leksehjelpa.
Til å bygge opp dette har vi søkt midler hos en tiftelse i Nederland. De vil støtte oss med et beløp som dekker støpt gulv, tak og skillevegger mot resten av tomta. Det vi trenger nå er mer verktøy. Noe har vi, men det meste mangler. I dag har vi kjøpt et sett med nøkler med en luftpistol (vet ikke helt hva alt dette heter) som er til å løsne og feste skruene på dekka. Dette settet kostet rundt 1700,- NOK. Kjøpet ble gjort i en stor hall der de importerer varer fra Tyskland og Sveits. Dette settet hadde de inne nå og måtte kjøpes før noen andre kom foran oss. For videre innkjøp ønsker vi støtte fra dere. De midlene som kommer inn nå går med til leksehjelpa og diverse ting som dukker opp. Verktøy krever mer og derfor henvender jeg meg til dere der hjemme. Du som vil støtte dette kan bruke kontonr på bloggsiden min. Skriv en beskjed om at dette er til verktøy, så setter vi det av og bruker det kun til dette. Alle beløp er velkomne, stort eller lite, alt kommer til nytte. Mer info kommer etter hvert. Takk skal dere ha for alle dere som vil være med på dette.
 Dersom noen har spørsmål så skriv til meg på mailen min som også står på bloggsida.

søndag 28. oktober 2012

Juancito Pinto

I går var det utdeling av Juancito Pinto på noen av skolene. Juancito Pinto er noe den nåværende presidenten har innført og er en bonus for elever som fullfører skoleåret. Hver elev får utdelt 200 bs. (ca 180 kr) i kontanter på skolen sin en dag på slutten av året. Utdelinga skjer etter alfabetiske  lister for hver klasse. Da må foreldrene følge med og være parate da turen kommer til deres unge. Det betyr at de som har flere unger på en skole må følge med på alle sine klasser og ile til da det er deres tur. Hvis de ikke er der i det øyeblikket må de enten vente helt til slutt eller gå på et kontor etterpå for å få bonusen utbetalt. Dersom foreldrene har alle papirer i orden, d.v.s. eget identitetskort og fødselsattest til ungen, går det raskt å få utbetalingen. Vi har en gutt hos oss som ikke har fødselsattest, og om foreldrene har sine identitetskort vet jeg ikke, de møtte i alle fall ikke opp i går til utdelingen. Vaktmesteren vår tok saken i sine hender. I går dro han opp på skolen for å skrive under for de to yngste ungene til denne familien og for å være vitne til at gutten uten fødselsattest er til og fortjener sin bonus slik som alle andre. Etter en stund kom han tilbake for å kopiere: sitt identitetskort, læreren sitt identitetskort, formannen i bydelen sitt identitetskort og fraværslista til klassen. Da dro han tilbake til skolen for å skrive under, så ble det i orden for denne gutten også.
Vaktmesteren vår har jobba en stund for at denne gutten skal få sin fødselsattest. Det eneste som mangla nå var dåpsattesten hans - han ble døpt da han var liten langt ute på landsbygda i Potosi fylke. Denne attesten har storebroren hans hatt, og han har bodd der på landsbygda noen år nå, men da far til gutten reiste dit for litt siden sa broren at han hadde den ikke. Nå er broren her i byen og i går traff vaktmesteren vår han og da sa han at attesten var hos en advokat på den andre sida av byen. Så etter utdelinga av Juancito Pinto i går dro gutten, storebror og vaktmester ut ditt for å finne denne attesten. Da han kom tilbake hadde han med seg originalen som var godt slitt, men den var der. Nå kan denne gutten få sin fødselsattest han også og da blir alt så mye lettere.

onsdag 24. oktober 2012

Blokkeringer...

igjen. Det virker ikke som det tar slutt på streikene og blokkeringene til transportarbeiderne. Nå var det en ny lov som var lagt fram som de ikke likte. Ingen transportmiddel var ute og kjørte og alle veiene var stengt. Det var så vidt vi klarte å handle inn det mest nødvendige av matvarene tidlig på morgenen. Dermed ble det ingen skolegang denne dagen heller. Men noen hadde gått på skolen som vanlig og da de så at det ikke ble noe kom de til oss. Her ble de satt i gang med å hjelpe til på kjøkkenet da det var tidlig formiddag enda.
Her sitter 1. og 2. klassinger og renser bønner. Dette er en type bønner som jeg så på jordene i Norge for første gang i fjor da jeg var hjemme. Men der blir de brukt til dyrefor -  heldige de dyra for disse bønnene er både næringsrike og gode. Etterpå var det noen som ble satt til å skrelle poteter og rense erter.

Brann i Bolivia!

Ja da kom Brann til Bolivia også, kan hende de har vært her før, men hos oss har de i alle fall ikke vært. For litt siden fikk vi besøk av noen nordmenn, Mie med en del av familien. Det var et hyggelig besøk hvor vi gikk rundt på området og prata om prosjektet. Ungene var i full gang med lekser og leker og diverse andre ting. Familien bor i Bergensområdet og hadde med en gave til ungene. En knall rød fotball hvor det stod: Sparebanken Vest og Brann på. Så nå sparker vi fotball sammen med Brann. Takk for koselig besøk, takk for fotballen og ikke minst, takk for sjokoladen.

tirsdag 9. oktober 2012

Streik, unger, psykolog, ernæring, skriver

Transportstreik stopper ikke oss fra å jobbe med ungene. Om det er skole eller ei så kommer ungene jevnt og trutt for å komme seg videre i livet. I dag hadde noen av lærerne vansker med å komme fram og noe færre unger var det, men de som kom gjorde en god jobb. Vi har sagt til foreldrene at dersom det en dag ikke er skole av en eller annen årsak så jobber vi her likevel, det er så mange behov at selv om de ikke har lekser har vi mye å jobbe med. Men på høytidsdager og offentlige fridager så tar vi fri vi også. Det er forholdsvis ofte det skjer forandringer fra det hverdagslige her i landet. Det å lære seg å leve med uforutsigbarhet og plutselige forandringer er noe som har tatt litt tid - vi er jo så gode på planlegging i Norge. Ta  f.eks bryllup: invitasjoner blir delt ut maks to uker i forveien, ofte bare et par dager før festen eller også dagen før. Hadde de blitt sendt ut så tidlig som i Norge hadde nok de aller fleste glemt det.

Vi har endelig ansatt psykolog. Alle organisasjoner eller institusjoner som jobber med unger og familier er nærmest pliktige til å ha en psykolog tilknytta seg. Den forrige forsvant i begynnelsen av februar og siden da har vi vært på utkikk. Det har ikke vært så lett fordi jeg synes det er viktig å finne en gjennom noen kjente slik at vi kan ha noen referanser. Hun som har begynt er ganske nyutdannet, men har noe erfaring med et annet leksehjelpprosjekt og noe arbeid blant gatebarn. Hun har tatt initiativ og har vært opptatt med unger eller foreldre hele tida de tre ukene hun har jobba her hos oss.

Ernæringseksperten har gjort ferdig kontrakten sin og fått til en ny meny som er mye mer variert og helhetlig. I tillegg har hun vært med på å ta initiativ til aktiviteter med foreldrene. Vi har begynt med en gruppe lørdag ettermiddag da foreldre kan komme og lære ulike ting. Til nå har vi lagd to kaker og neste gang skal vi lage en til, men da skal de i tillegg måle spiseborda sine slik at de kan kjøpe seg stoff til  å sy seg duker som mange har lyst til. Etter hvert håper vi at foreldrene kan lage ting for salg slik at de kan få en tilleggsinntekt og at prosjektet vårt kan få en liten del av overskuddet. På disse ettermiddagene vil ernæringseksperten legge inn noen drypp av gode ord for diverse sunne produkter og hvorfor det f.eks. ikke er så lurt med mye sukker. Vi har akkurat kommet i gang og vi håper og tror at flere og flere skal komme inn i vanen med å komme for å lære noe nytt og tjene litt. Alt er ikke ferdig planlagt enda, for vi ønsker også at foreldrene skal komme med ønsker og kanskje at de kan noe som de kan lære bort til de andre. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg.

Etter kermessen for en måned siden har det gått ganske i ett, noe det bare gjør til tider. Kermessen gikk bra, vi har hatt evaluering med personalet og med foreldrene og alt i alt var vi alle fornøyde selv om det er ting vi kan gjøre bedre neste gang. Et oversudd på rundt 2000,- NOK var helt greit første gangen vi gjorde det. For pengene har vi til nå kjøpt en ny skriver til elevene. Den vi hadde var en lidelse for å få til å virke, spesielt i forhold til blekk som tørka ut mellom hver gang elevene var her. Og da disse blekkpatronene koster ganske så mye, var vi helt enige om å kjøpe en ny skriver der blekket sitter i flasker på siden og bare kan fylles på etter hvert.

Et lite visdomsord til slutt: "Det er ikke de STORE gledene som teller mest, men å gjøre et STORT nummer av de små."

fredag 21. september 2012

Studentenes dag

Når begynner våren hos dere har jeg fått spørsmål om. "Tja", sier jeg, "noen steder begynner den i februar eller mars, noen steder i april og noen steder kommer vinteren igjen i mai." Da blir de litt forvirra for her i Bolivia begynner våren den 21. september, verken før eller etter og sånn er det med den saken. I tillegg er det "studentenes dag", akkurat som 1. mai er arbeidernes dag. Alle studenter og elever har fri eller at de har kortere dager hvor de gjør andre ting en vanlige skolesaker. De som har fri i dag gjorde gjerne noe annet for å feire sin dag i går. Og det gjorde vi også, det å feire en student eller en elev som lærer, er noe fint og viktig for motivasjonen til å gå videre i livet. Vi gjorde først lekser som vanlig, så var det noen store som begynte å lage fruktsalat som skulle serveres til hele gjengen, noen lekte og noen ordna med musikk - en riktig god arbeidsfordeling. Her kommer noen bilder:

Fruktsalat skal det bli

Men lekser først

Lek: innervgg, yttervegg og leieboer
 
Fruktsalaten ble spist sammen ute i et deilig vårvær.

Musikken kom på til slutt, men da ble jeg bedt opp til dans av de største gutta så da ble det ingen flere bilder.
 
 


onsdag 12. september 2012

Restaurant "Dråpen"

Gutta baker ut brøda
Da har livet roet seg litt ned og formen er oppadgående, selv om det på kontoret enda er noe kaos, spesielt ved symaskinen og på gulvet under. I noen uker nå har vi planlagt og forberedt en restaurant i gata vår utenfor der vi holder til, som ble gjennomført på søndag. Det har vært mye jobb, men alle har bidratt av foreldre, barn og personalet. Ønsket vårt var å gjøre noe sammen og få litt inntekter til prosjektet. Det er en helt vanlig dugnadsform og når det gjelder mat - spesielt i Cochabamba - kommer det garantert mye folk. Og det kom mye folk, fra mange kanter. På forhånd hadde alle reklamert hos familie, venner og bekjente og vi hadde kalkulert 180 tallerkener av fire retter. Spenninga gjaldt hvor mange som ville komme og om vi klarte å beregne sånn omtrent riktig. Vi ville ikke sitte igjen med mye mat, for da hadde det ikke blitt noe overskudd, men vi ønska heller ikke at det skulle komme mange som ikke fikk mat fordi vi hadde lagd for lite. Vi sier til oss selv at dette er første gangen og det gir oss en pekepinne og erfaring for videre arbeid med kermesse, som dette heter. I tillegg til middagsrettene hadde vi bakt brød og kaker for salg, vi hadde sydd et sett med duker og servietter og ei mor lagde is og solgte. Det kom mye folk og det ble desverre manko på mat. Noen måtte gå igjen uten å ha spist, det var dumt, men som sagt det var vanskelig å beregne, vi får håpe de likevel kommer igjen neste gang. Overskuddet er ikke nøyaktig telt opp enda, men får vi et greit overskudd så blir det nok gjentatt etter en annen dag. Her kommer noen bilder fra de to siste dagene, forberedelser på lørdag og gjennomføring på søndag.

Vasking av poteter
 
Tilbereding av krydder, chilipepper og hvitløk




Duk
Kermesse
Folk hygget seg


Utsalg



Til inntekt for disse

fredag 7. september 2012

Kermesse

I dag handla jeg hvetekli, havregryn, hvetekim, quinuaflak, egg, gjær, bakepulver, bananer, gulrøtter og litt til. Potetene er i boks, svinekjøttet, silpanchokjøttet og hvetemelet er også i boks. Kyllingen, alle grønnsakene og diverse andre saker blir kjøpt i morgen tidlig, tidlig. I tre - fire tida kommer lastebilene inn fra landsbygda med friske, fine grønnsaker. Da vil noen i personalet og noen foreldre være på plass og handle løk, tomater, salat, gulrøtter og andre gode grønnsaker. Alt dette skal bli min. 30 brød, banankaker, gulrotkaker og sjokoladekaker - noen store og noen små, silpancho, picante de pollo, pollo al horno og chicharron (gode lokale middagsretter) i tillegg til lokale juicer og friske drikker til søndagens kermesse. I morgen tidlig begynner jeg og noen flere å bake brød og kaker og på ettermiddagen kommer foreldre og personale for å forberede middagsrettene. Vi har også sydd duker som er typiske i Bolivia - de vil vi også prøve å selge. Foreldre og personale har planlagt i noen uker for at vi på søndag skal lage en restaurant i gata der vi holder til og gjennom det håper vi å tjene noen bolivianos som skal komme ungene til gode. Alle har reklamert i øst og vest, til kjente og ukjente og vi håper det kommer mange folk, i tillegg blir det spennende om vi har klart å beregne riktig antall tallerkner. Får vi mat til overs er det dumt og blir det for lite er det også dumt, det er vanskelig å beregne, men vi håper å samle oss erfaringer til neste gang. Den første gangen er alltid den vanskeligste. Det har vært mange meninger og mange diskusjoner, og håper at vi har valgt riktig. En evaluering etterpå vil gi svar på dette. Denne måten å samle inn penger på er helt vanlig her til lands og spesielt i Cochabamba fungerer det der med mat av et eller annet slag. Nå skal jeg snart ha meg en tur på canchaen - Bolivias største utendørsmarket og kjøpe kjøleskap og litt til for å gjøre ferdig dukene. Kjøleskapet er til mitt nye hus - som ikke er helt ferdig enda, men jeg tenkte at vi trenger sikkert litt mer plass nå til å oppbevare maten mellom lørdag og søndag.

søndag 26. august 2012

"Dråpe for dråpe skaper vi en bedre framtid"

I  dag, den 26. august for fire år siden, så "Dråpen" dagens lys for første gang.  Den første tida kom det rundt 20 unger, tre leksehjelpere og to kjøkkenpersoner, vi holdt på ute under tak til det første rommet ble ferdig bygd. Vi hadde et bad hvor det stadig ble lengre køer, vi fikk tak i noen bord, benker og utstyr til kjøkkenet. Litt skrivesaker hadde vi også. Vi fikk noe materiell av noen snille norske unge frivillige, hvor noe av det har vart helt til nå. Siden har det gått slag i slag med unger, elever, vansker, seire, gleder, frustrasjoner, diskusjoner, bygging, daglige valg og andre større veivalg. Tre av de voksne har vært med helt fra starten av og unger fra tre familier har vært med hele tida. Satsingsområdene våre er ernæring, lekser og skolevansker. Vansker kan noen ha kun p.g.a. lite stimulering fra fødselen av, foreldre som ikke klarer å hjelpe ungene og noen som ikke har kontroll på at de i det hele tatt gjør leksene sine.

I dag har vi 50 unger som kommer til oss tre dager i uka. Vi har fire rom hvor ungene holder til, vi har bad til gutter, til jenter og et til voksne. Vi har en ballbane med basketballkurv, vi har pc med internett, bøker til studier og diverse leker, spill, baller og gymmatter som vi bruker til generell stimulering for barn og unge i alle aldre. Vi har unger fra 3 til 17 år som alle kommer fra ressurssvake hjem på en eller annen måte. Mange familier er eneforsørgere, noen av foreldrene har jobb fra dag til dag uten noen form for sikkerhet, noen hjem er prega av alkohol og vold, mødre som ikke kan lese eller som leser dårlig og i alle familiene jobbes det mye. Mange unger er aleine på ettermiddagene før foreldrene kommer hjem seint på kvelden og da er det lettere å se på TV enn å gjøre lekser.
Når ungene kommer til oss etter skoletid, serverer vi en middag, som to flotte damer har forberedt hele morgenen, så får de en liten pause  med lek og spill til avkobling før de begynner med leksene. Først gjøres leksene, så jobber vi med vanskene og det de kan forbedre seg på. På skolene har elevene eksamen tre gange i året fra 1. klasse av. Gjennom disse karakterene og gjennom jobbingen med elevene her, får vi et bra bilde på hva elevene trenger å jobbe mer med og om de forbedrer seg ved å komme hit. Før elevene går hjem på ettermiddagen får de en liten forfriskning gjennom frukt, kake, milkshake eller annet som kan gi de noe å gå på videre. Av og til har de ikke lekser, eller det en dag plutselig ikke er skole - som ved transportstreiker og andre streiker som det i grunnen har vært mye av dette året, så kommer de likevel til oss og vi gir de oppgaver ut i fra generell stimulering eller hva de trenger mest av hver enkelt. Noen ganger ser vi store forandringer raskt og andre ganger tar det lang tid og kanskje en tilbakegang før vi ser forbedringer, men slik er det å jobbe med mennesker, tålmodighet og utholdenhet er noe vi må bruke mye av i dette arbeidet.

Elevene er delt inn i fire grupper med sine egne lærere og hjelpere. De yngste, førskoleungene er i en gruppe, så er det 1. og 2. klassingene som er sammen, så 3. - 5. klasse og til sist en gruppe fra 6. klasse og oppover. Førskoleungene har en førskolelærerstudent som ansvarlig og de eldste har en lærer med spesialitet i matematikk. Ellers er det allmennlærere, en student i informatikk, en assistent og en bilmekaniker. På kjøkkenet jobber det to damer som kanskje har fem år på skolen hver, men de er flinke. Det å lage smakfull mat rik på ernæring til unger er ikke alltid like lett. Men vi har også de tre siste månedene jobba med ei dame som er lege og har spesialitet i ernæring. Hun har hatt dager på kjøkkenet med ernæring, nye retter og veiledning i tillegg til at hun har hatt møter med foreldrene, tatt en helsetest av ungene og gjort en del andre ting som hun har hatt ideer om. Vi har unger som er underernærte og vi har unger som er overvektige. Overvekt kommer som regel av feilernæring med mye sukker, fett og slikkerier i kostholdet og lite frukt og grønnsaker.

Foreldrene skriver under på en kontrakt da de skriver inn ungene sine. Der står det at de må komme på foreldremøte en gang i måneden. Hensikten med det er å gi de input til å være mor og far. Vi tar opp temaer som er aktuelle for dem som familie, som grenser, godterier, TV, tid med ungene sine, respekt, kommunikasjon, relasjoner og verdier. Det er mange som f.eks ikke tør eller vet hvordan de skal sette grenser for ungene sine og hvilke konsekvenser det kan få ikke å sette de nødvendige grensene. Pisken er et godt og kjent arbeidsredskap som fremdeles brukes mye til å sette disse grensene.

Nå er det tre måneder igjen av skoleåret, i slutten av november foregår de siste eksamenene og da kommer det endelige resultatet på hva som har skjedd dette året. Så får vi jobbe for at den siste delen av året blir fin for unger, ungdom og voksne med mye god jobbing slik at elevene kan oppleve å forbedre både karakterer og selvbilde.

fredag 24. august 2012

Bursdag

I går feira vi fire år for "Dråpen". Den store feiringa ble det ikke da en del elever er mitt i eksamen, men god mat og blide fjes hører til i en bursdag. Vi lagde kylling i ovn med tilbehør og det er alltid populært og godt. Og før de gikk hjem fikk de kaker, to stykker til og med. En banankake og en marengskake med krem og frukt. Her kommer noen bilder.

 
Før
 
 
 
 
Etter
Kakene klarte jeg ikke å ta bilder av, de gikk unna for fort.

søndag 12. august 2012

Innvielse

Innvielser med påfølgende fester er de gode på her i landet. I går var jeg med på en jeg også her i bydelen vår og den dreide seg om vann. Vann er godt å ha, nok vann til å drikke, lage mat, vanne planter, vaske seg og vaske andre ting som vi trenger. De siste månedene har det kommet lite eller ingen ting vann inn i tanken vår som vi bruker til ungene. Vannet har vi fått fra en annen bydel som ligger lenger opp og de har ikke vært så ivrige etter å gi oss vann. Da har vi måttet hente vann fra den private delen av tomta vår som får vann fra vår egen del. Bydelene, kommunene og fylkene har større sjølvråderett enn de har i Norge, noe som gjør at de kan bestemme mer selv hva de vil prioritere, men det kan også føre til mer konkurranse mellom de ulike delene på godt og vondt. Siden mars i år har komiten for vann i vår bydel borra etter vann, 120 m ned i jorda kom de. De tenkte at de måtte enda dypere, men etter nesten tre måneder med borring og mye stein og fjell og da de i tillegg fant vann på den dybden, stoppa de der. Etter borringa var det å sikre hullet så det ikke raste sammen av sand og stein. Så var det å grave grøfter og legge rør fra borrehullet til tanken og derfra til de ulike husstandene. Alle i området har bidratt, med hakke og spade har de gravd seg fram gjennom gatene til de ulike enhetene hvor de etter tilkobling inn til husa nå har tilgang på vann hele døgnet. Så nå fosser det inn deilig, reint vann her hos oss også, det er utrolig godt.
Helt problemfritt gikk ikke denne prosessen fra mars til juli. De begynte å borre på grensa til den neste bydelen som ligger på oversida av oss. Da maskinene kom for å borre kom også folket fra den andre bydelen for å protestere, der ville de ikke at noen skulle borre noe som ikke ble til deres fordel. Det ble krisemøte for arbeidsgruppa og de bestemte seg for å finne andre løsninger enn å kjempe mot naboen, noe som ikke alltid er vanlig her i landet. I tillegg kom en nabo som sa seg villig til å rive en del av muren rundt tomta for at de kunne borre på fortauet hans. Borrebilen kjørte inn på halve eiendommen og sto der til de var ferdige. Denne frivilligheten ble behørig anerkjent gjennom taler på innvielsen. Det er nemlig ikke så vanlig her å tenke på alle i området, men mest på seg selv og sin egen fordel her og nå. Men borring ble det og mannen har fått ny mur inn til tomta si så jeg tror at også han er fornøyd nå. Så over til festen i går. Det var besøk av prominente gjester med taler og musikk, avduking av plakett, utdeling av utmerkelser, underskrifter og ch'alla og helt til slutt et godt måltid som seg hør og bør. Her kommer noen bilder.
Venting  på øvrighetene

Der var de kommet

De ansvarlige for prosjektet vann

Challa om at det må gå godt med brønnen og vannet


Minneplakett


Tror jeg spiste like mye som en Cochabambina denne dagen.

Det var utdeling av påskjønnelser til de som har utmerka seg spesielt i denne prosessen. Og selv om jeg ikke har bidratt direkte fikk vi i Dråpen en påskjønnelse for arbeidet vårt med ungene. Det var både hyggelig og overraskende.