fredag 22. juli 2016

Reise!

Da er jeg i Europa igjen, Bolivia er tilbakelagt, identitetskortet er i boks, det er også førerkortet, om enn med noen komplikasjoner helt til det siste.  Nå sitter jeg på Charles De Gaulle flyplassen i Paris, noe som heller ikke var planen. I Sao Paulo sa de at flyet mitt til Norge fra Amsterdam, kanskje kom til å bli kansellert, så da ville han ombokke meg til Paris. OK, sa jeg, så her sitter jeg. Det lengste og mest krevende strekket på turen er over:  Brasil – Europa tar omtrent 11 timer. Ingebrigt Steen Jensen sier at har du sittet i et fly over ti timer i løpet av en natt, vet du hva mareritt er. På veien til Bolivia fant jeg ut at i løpet av disse 11/12 årene jeg har holdt på i Bolivia har jeg reist til Norge omtrent hvert år og da en runde (tur/retur) tar omtrent tre døgn, blir det ca en måned på reise.
Det er en opplevelse  å reise så langt, selv om reiseruta ofte er den samme er det ulike ting som skjer. I Cochabamba sto jeg opp kl. 4.00 på morgenen, drakk litt yoghurt med chia og reiste til flyplassen. Flyet var beregna til 06.15, men det var noe enormt med kontroller i tillegg til  migrasjonen, så vi ble forsinka. Jeg var vel en av de siste inn i flyet. Det virker som om de tar narkotikatrafikken alvorlig i Bolivia, for alt ble sjekka til siste detalj, slik har jeg ikke opplevd det tidligere. Jeg ble også skanna av en røntgenmaskin, kanskje jeg kunne ha svelga noe! Flyet fra Cochabamba til Santa Cruz tar omtrent en halv time. Der fikk jeg et glass vann og så på at de andre rundt meg spiste et eller annet. Flyet var helt fullt og da jeg satt omtrent midt i flyet konkluderte jeg med at de ikke hadde mer igjen til seterekka mi. Tror ikke det var så mye jeg gikk glipp av, sikkert et eller annet søtt som jeg alikevel ikke har lyst på så tidlig på morgenen.
Fra Santa Cruz til Sao Paulo i Brasil tar det tre timer. Jeg leste at Sao Paulo er den største byen på det Sør-Amerikanske kontinentet og den syvende største byen i verden.  Da jeg kom dit, tok jeg det med ro for jeg tenkte at jeg hadde god tid, men plutselig hadde jeg under en time på meg da jeg bytta fra KLM til Air France. Like godt å komme seg av gårde med en gang. Inne i flyet tenkte jeg at jeg glemte å si at jeg ønska å sitte ved midtgangen. Jeg fikk et sete midt i flyet med to unge menn på hver sin side av meg. Jeg satte meg ned og tenkte at her gjelder det å holde armer og bein innenfor min grense. Gutter har jo en tendens til å sette knærne ut til hver side og det gjorde han til venstre for meg. Men etter at vi hadde tatt av spurte han til høyre for meg, som satt ved midtgangen, om jeg ønsket å bytte sete med han? Det var jo hyggelig tenkte jeg, det pleier jo å være omvendt. Han sa at han kom til å sove omtrent hele turen, så da ville jeg være litt friere til å bevege meg, enn om jeg måtte forbi han som satt og sov. Jeg takka og bukka og tok i mot. Og jammen sov han, jeg er sikker på at han til sammen sov i ni av de 11 timen. Et stykke ut på natta spurte han meg om vi hadde spist middag. Ja, sa jeg, vi hadde fått middag noen timer tidligere. Han spiste noe av middagen og så sovna han fra resten. Da han spurte meg tok han seg til magen og jeg tenkte at nå var han sulten.
Charles De Gualle flyplassen i Paris har jeg vært på en gang tidligere, men jeg husker ikke noe fra den gang. Jeg kom inn et sted og fant ut at jeg skulle ut fra terminal 2G. Jeg fulgte skiltene, tok heisen ned selv om ingen andre gjorde det og der stoppa det. Ei dame sa på fransk at det skulle åpnes snart, og snart kom en buss og tok oss med (da hadde det kommet en to – tre stykker til). Vi kjørte buss i sikkert 20 min og det er da mye på en flyplass. En så  kronglete flyplass har jeg aldri opplevd før. Vi kjørte og kjørte og kom mer og mer ut på landsbygda virka det som.  Her jeg sitter nå i en hall med en del folk og noen butikker ser  jeg åser rundt denne delen av  flyplassen, tror vi er et godt stykke unna hovedområdet der alle de store destinasjonene foregår. Enda en gang opplever jeg at Norge ikke er midtpunktet i verden.
Men nå skal det bl godt å komme fram, jeg kunne gjerne vært lenger i Bolivia, men for reisa sin del gleder jeg meg til en dusj og en flat seng å sove i. Takk for meg og takk for denne gangen, Bolivia.

Flere innlegg fra det som skjedde i Bolivia kommer etter hvert. Tida gikk fryktelig fort og det ble bare mer og mer å gjøre mens jeg var der.

tirsdag 5. juli 2016

Det er vinterferie, vi slipper å gjøre lekser.

Ja, dette ble litt av en dag, en fin dag. Den begynte med at alt gikk lekende lett da jeg dro til legesenteret for å få en legeattest til førerkortet mitt. Jeg tok blodprøve for å bekrefte blodtypen min (blodtypen skal stå på førerkortet i tilfelle ulykke - veldig bra synes jeg), så var det en test av synet, av reflekser og balanse - alt var veldig bra. Så gikk jeg hjem via et market for å kjøpe appelsiner, her gjelder det å få i seg så mange c-vitaminer som mulig, da det er forkjølelsestid. Da jeg kom hjem tok jeg en runde på tomta for å plukke søppel, det ble en forholdsvis stor pose. Så tok jeg vannslangen og spyla over toalettene som var fulle av støv, sand og aske.

En liten digresjon her for å fortelle litt om kvelden i går: Da jeg satt i bilen på vei hjem i går kveld, da det begynte å mørkne, så vi at det brant oppe i fjellsia over der vi bor. Det blåste ganske kraftig og vi så tydelig flammene oppover fjellsida, selv om vi var et godt stykke unna. Det var heftig å se på og trist at et så stort areal brant opp. Jeg vet at det er folk som bor oppe i den fjellsida og noen familier som kommer hit viste seg å være berørt, selv om det gikk bra med alt og alle.

Så da jeg spyla toalettene i dag før ungene kom var det også mye aske jeg skylla ut. Det var aske på kjøkkenet mitt også, som hadde blåst inn under døra. Etter denne vaska, måtte jeg vaske meg selv og det var deilig. Så kom unga og vi spiste en nydelig gresskarsuppe med mye grønnsaker. Ungene vasker over tallerknene sine etter at de har spist, og i dag ble dette oppvaskvannet ganske så grønt. (For ordens skyld blir  alt vaska på kjøkkenet etterpå av kjøkkendamene).

Vi har bestemt at på søndag skal vi ha basar og selge bruktklær her på bruket. Jeg har hatt med brukte klær fra Norge flere ganger og noe har vi fått her i landet. Denne gangen hadde jeg med meg ganske mye i tillegg til tre poser med strikka ullsokker. Etter måltidet tok vi fram alt vi hadde av klær, la de i esker og satte priser på. Tidligere har vi gitt bort en del klær, men denne gangen har personalet og foreldrene sammen bestemt at vi skal ta litt betaling for det. Grunnen til det er at tidligere har folk tatt med seg hva som helst, selv om det ikke passer til noen i familien, så kan de selge det videre og tjene litt på det. De som har gjort det har nok trengt pengene, men vi ønsker at disse klærne skal brukes av ungene som får/kjøper de.

Siste runde i dag var psykologen som hadde tegne og malekurs for en gruppe av elevene. Hun vil fortsette de neste dagene med dette og hun har temaer som: Å kjenne seg selv, si sannheten, gjennkjenne følelser og at hver enkelt skal tenke på livet sitt og framtida.

Her brenner det kraftig.

Mye klær!

Rødhette kom også for å hjelpe til.


Takk til alle gode sokkestrikkedamer. Mange hilsener fra oss alle.

Litt lek må også til, Disse to er ikke redde for å gå inn i taklingene med de store.


mandag 4. juli 2016

Mulkt og bot.

Ja, da sitter jeg her da, aleine i heimen og kan ikke anna. Dama som bor her har dratt for å blokkere en vei og mannen som bor her (vaktmesteren og bilmekanikeren) har reist for å marsjere. Begge to for å protestere mot de lokale myndighetene som ikke har gjort det de lovte. Det er ikke det at de hadde så veldig lyst til å blokkere og marsjere, men dersom de ikke hadde dratt ville de fått bot. Dama ville fått en bot på drøyt 100 kr og det er mye for henne. Hva myndighetene ikke har gjort som de hadde lovt, vet jeg ikke, men hvem fullfører nå det de lover fullt ut? Likevel går det nok en grense, folk ønsker forandring og framgang.

Så har jeg også fått min første bot har i landet. Ikke fordi jeg har forsert noe i trafikken, men fordi jeg ikke oppdaterte identifikasjonspapiret (carnet) mitt tidsnok. Mitt carnet gikk ut i januar og jeg skulle ordna med nytt innen 25 dager, men da var jeg i Norge. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på mulkt i forhold til dette, selv om jeg hører om mulkt og bot både her og der, og at det er slik det fungerer her i landet. Jeg tenkte, som vi tenker i Norge regner jeg med, at det som ikke fungerer det fungerer ikke, men 10 kr pr virkedag siden det gikk ut, måtte jeg betale. Så da har jeg lært det. Jeg har tenkt at det er noe herk med bot, spesielt når du har lite penger og må bruke arbeidstida di på å følge opp det som du blir pålagt (og det mener jeg fremdeles), men jeg ser jo at det fungerer også. For å ta ansvar utenom sin egen familie, er vanskelig for mange. Folk som har lite, har nok å tenke på for å få endene til å møtes i hverdagen, med skolegang for barna, arbeid og hjem.

Min plan i formiddag var å reise til el transito - trafikkpolitiet -  og få meg en antecedente, et papir som forteller at jeg har oppført meg bra i trafikken og dra innom legen for en legeattest. Dette trenger jeg for å fornye sertifikatet mitt som også gikk ut på dato i januar. Jeg har ikke hørt om noe bot der enda, så jeg håper at jeg slipper det. Så da ble det en formiddag hjemme, i stedet for å ordne med papirer, men jeg håper at jeg får gjort noe av det i ettermiddag. En dag der alt går etter planen skjer vel sjeldent i Norge også, men her i landet må en stadig snu rundt på tankene og ha plan B og plan C klar nesten hele tida.