Dette har vi venta på så lenge .....

 Jeg stopper opp av og til, ser meg rundt og tenker: Det fungerer, vi har klart å bygge opp et senter for barn og familier som trenger så mye av det grunnleggende i livet. Samtidig har det vært tøffe tider, skikkelig tøffe tider har det vært innimellom. Jeg har tenkt flere ganger: hvorfor gjør jeg det her? Kunne ikke jeg også bare blitt i Norge og jobba slik som alle andre gjør? Det hadde utvilsomt vært en mye lettere tilværelse. Kanskje jeg nå kunne ligget på stranda, tatt meg et bad, vandra i fjellet eller reist til steder der jeg kunne nyte livet! Samtidig ser jeg på ungene som kommer hit nå, aktivitetene som skjer og hva som skjer med dem. Hva som skjer med hvert enkelt av barna som utvikler seg, fysisk, psykisk og motorisk. De modner og vokser. Foreldrene uttrykker at de er fornøyde med det som skjer og det er flott å oppleve. Personalet som gir av seg selv til hvert enkelt barn, personalet som bidrar til at dette kan finne sted, personalet som ler sammen, tuller og vaser av og til og som viser til barna at livet har mange sider. Det er flott å se barn leke og glede seg over aktiviteter som skjer, det er flott å se barn som henger opp ned i stativet, det er flott å se barn som anstrenger seg for å lære og det er flott å se barn som ler og lærer.

Nå er det vinterferie for skoleelevene, men vi driver på likevel med andre aktiviteter og de aller fleste elevene kommer. Ei mor ba om permisjon for sin 9 år gamle sønn i går for at han skulle selge is for å tjene penger til en ny skolesekk, noe han trenger. Dette er en familie som har store behov for det aller meste. Mor har nok aldri opplevd grensesetting og det har ikke barna hennes heller. Vi satt på kontoret her og prata om dette med mor, tre fra prosjektet i tillegg til ei som jobber på kjøkkenet for at hun kunne oversette mellom spansk og quechua. Vi ga ikke permisjon til sønnen hennes. For det første er det forbudt for barn å arbeide, for det andre vet vi ikke hva som skjer når han vandrer rundt med en isoporboks for å selge is, hvem han treffer eller om han vil gå inn på internettkafe, som finnes på hvert hjørne, og spille spill og for det tredje så trenger han å jobbe med skolefag. Vi sa at dersom han kommer hit, kan han hjelpe til her med enkelte ting og dersom han gjør leksene sine og gjør det han skal på skolen, så skal vi kjøpe en skolesekk til han. Dette godtok mor og i dag kom gutten kl.10 på morgenen for å hjelpe til. Han hjalp til på kjøkkenet og han virka fornøyd.

Til slutt vil jeg fortelle om papiret som endelig har kommet. Dette har vi venta på så lenge. Nå er vi en lovlig registrert stiftelse her i landet også. Det har tatt vanvittig med tid og det har vært enorme frustrasjoner til tider, men nå er det her. Vi har bytta advokat en gang og har nok brukt for mye penger på dette, samtidig er det slikt som kan skje. Den siste advokaten vi har hatt sa også at det er den lengste prosessen han har vært med på i det med å registrere en stiftelse. Byråkratiet er stort og en vet aldri helt hva som kan skje.

Her er beviset, nå er vi der vi vil og vi kan bare kjøre på videre. Men først må jeg sove. Jeg sitter her på overtid. Klokka har passert ti på kvelden og jeg sover rundt ni timer hver natt.