Desember 2017

Desember 2017

Kjære dere alle!

“Julen er kommet med solverv for hjertene bange”. Dette er en strofe fra en julesang som datt ned i hodet mitt her en dag. Solverv er fint, det tror jeg de fleste gleder seg til. Hvor bange hjertene er det vet jeg ikke selv om det er et spennende arbeid vi driver i Bolivia. Noen ganger kan jeg sette meg ned og tenke, og nesten bli litt redd. Redd for hvordan vi disponerer midlene som kommer inn hver måned.  Midler folk har overgitt til oss i tillit til at de blir brukt godt og hensiktsmessig. Det er ganske stort å få oppleve en slik tillit.

Den største begivenheten dette året var uten tvil å få papira på stifltelsen i orden. Dette var en stor seier etter mange år med papirarbeid, vurderinger, målsetting og tanker om framtida. I Norge har vi et stifltelsespapir på èn side, i Bolivia er det en stor avhandling i detaljer som er helt enormt. Der må vi ta alle forholdsregler for hva som eventuelt kan komme til å skje en gang i framtida, fordi man vet aldri hvilken hensikt folk har for å engasjere seg i slikt arbeid. Nå har de et styre i Bolivia slik som vi har i Norge. Men enda er det ikke ferdig. Nå gjelder det å få på plass alle planer, arbeidsinstrukser og andre ting som jeg i øyeblikket ikke helt har oversikt over.

Regnskasføreren vi ansatte da jeg var i Bolivia i sommer har sendt meg regnskap for både 2016 og 2017. I fjor leita vi etter en regnskapsfører, men fant ingen som vi hadde tillit til. I sommer fant vi ei gjennom en annen stiftelse. Hun har jobba jevnt og trutt hele høsten med å få til et system som vi kan bruke i årene framover. Det ser bra ut av det jeg har sett til nå. Hun virker grundig og krever nøyaktighet og punktlighet. Det sier de som jobber med regnskapet i Bolivia nå, og det virker slik på meg. Hun tar rundt 1000 kr i måneden for arbeidet og siden hun har gjort to årsverk i høst blir dette et lite løft for oss nå på slutten av året, men så jevner det seg ut etter hvert. Da jeg bodde i Bolivia gjorde jeg regnskapet gjennom et regnskapsprogram jeg fikk anbefalt fra en regnskapsfører i Norge. Han var også veilederen min disse årene. Da jeg reiste til Norge ønsket jeg at regnskapet skulle gjøres i Bolivia, derfor denne leitingen etter en regnskapsfører som kan gjøre det ordentlig.

Grønnsakshagen har utvida seg. I  løpet av året har vi høsta rødbeter, ulike grønne blader og cherrytomater. Vi sådde også blomkål og hodekål, men dem spiste mauren. Maur er et eget tema i Bolivia. Jeg hadde en bjørnebærbusk som stadig ble spist opp av mauren, men den kom også stadig tilbake. Men nå tror jeg den har sagt takk for seg – mauren vant. Noen ganger da jeg har stått og hengt opp klær ute på snora, hendte det at maruen beit meg i foten og det er utrolig hvor hardt og vondt den kan bite. Til og med bolivianere hopper og skriker når mauren kommer for nær. Nei, det var grønnsakshagen jeg skreiv om, det har vært et stort og fint arbeide dette året. Cherrytomatene har kasta av seg bortimot 30 kg, så det er noe å satse på videre. Stiftelsen som har introdusert og hjulpet oss med dette arbeidet har virkelig fulgt opp det de lovet, selv om ikke alt har gått etter planen alltid. Elevene og noen foreldre har kommet for å lære å ta vare på produktene, tilberede dem og å lære om næringsinnhold. Det har vært godt oppmøte alle gangene og elevene har også virkelig fulgt opp og vært motiverte for dette.

Nå er skoleåret over og det er sommerferie for elevene. Denne siste uka har personalet evaluert og begynt så vidt med planlegging av neste år. Psykologen vår har sagt at hun slutter etter dette året. Hun ønsker mer arbeid og det er forståelig, men trist for oss. Hun har gjort et flott arbeid med elevene og foreldrene. Hun har bidratt svært positivt i personalgruppa og det kan bli vanskelig å erstatte henne. I år er det ei jente som ikke har klart å fullføre skoleåret. Hun har gått i 1. Klasse og kommer fra en familie med svært små ressurser på alle måter. Da jeg var i Bolivia i sommer kikka jeg på henne og så at hun var svært umoden og ikke klar til å lære å lese og skrive i det hele tatt. Hun har fått svært lite generell stimulering hjemmefra og hun vil komme til å trenge mye oppfølging i året som kommer også.

Til slutt vil jeg legge ved noen bilder fra den siste utflukten de hadde torsdag den 7. Desember til en park som heter Pairumani. Det var kaldt og regn den dagen, men det la såvisst ingen demper på opplevelsene til elevene.

Tusen takk for året som er gått, takk for alle bidrag som gjør at dette er mulig. Så ønsker vi dere alle en fredfull jul med sitat fra en annen julesang: ”Fred over jorden, menneske fryd deg. Oss er en evig Frelser født.”

Vennlig hilsen alle oss i ”Dråpen” i Norge og ”La Gotita” i Bolivia.

E-post: torilk@yahoo.no           Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629               Mobil Toril: 91240659    Toril Korsvik

Nyhetsbrev

                                                                            Søndre Land, August – oktober  2017

Kjære dere alle sammen!

Det heter augustbrev dette her. Aldri har det tatt så lang tid med å skrive det. Dette beklager jeg.

Jeg får skylde på stort arbeidspress da jeg har begynt med ny klasse på skolen og at jeg har begynt med studier ved siden av. 

En uke i Norge etter Boliviareisen, begynte livet å normalisere seg. Trøttheten kom tilbake på kveldene og jeg våknet om morgenen. Nå handler jeg på supermarkedene i stedet for de frodige markedene med frukt og grønnsaker, her kjøper jeg grønnsaker pakket inn i plast, druer uten steiner og nesten uten smak, men softis som sklir ned gjennom halsen. Kroppen føltes ikke lenger så nummen, men den svarte når den anstrengte seg - jeg hadde jo vært i høyden.

De siste dagene i Bolivia er alltid hektiske, da skal jeg rekke alt jeg ikke har rukket tidligere, men det gjør jeg jo ikke. Så jeg reiste fra en kjempestor oppvask, klær i skittentøyskurven og noen klær på snora (håper det er noen som tar dem inn til neste gang jeg kommer). Likevel kjente jeg at da jeg reiste, var det flere ting jeg var fornøyd med som hadde skjedd.

”Vi vil se Glorieta også”, sa de (de dere ser på bildet) og løp til neste buss som passa. Da vi kom dit var det stengt for dagen, men en vakt som sto der sa at det var folk der inne enda. Da begynte de å rope på disse folka, for en dør innenfor porten sto åpen. Etter en stund kom det ut en person som sa han jobba der. De spurte om å få komme inn, men han sa at det var stengt for dagen slik det sto på skiltet utenfor. Dette stoppa dem ikke fra å spørre mer og nærmest insistere på å få komme inn og se en liten tur, ”bare litte grann er du snill”. ”Vi skal betale det det koster”. ”Ok, da, men bare 10 minutter for da går vi hjem”, sa han. ”Det er greit”, sa de, løp inn og ble borte.  Jeg gikk til kontoret for å registrere oss og da kunne vi få guide dersom vi betalt guiden selv, utenom inngangspengene. Og siden lønningene ikke er altfor store i Bolivia i forhold til Norge, så gjorde vi det.

Dette er ofte måten det blir gjort på i Bolivia. Jeg tenkte flere ganger at nå måtte de gi seg, det er jo stengt. Men folk trenger arbeid og litt ekstra inntekt er kjærkomment for mange selv om åpningstidene blir utvida litt. Historien er henta fra turen til Sucre med personalet. Vi reiste en fredag kveld med nattbuss og tilbaketuren på søndag kveld. Da var vi tilbake i Cochabamba grytidlig mandag morgen. Det ble en fin tur der vi besøkte historiske steder, frihetshuset, dinosaurparken, brukskunst og da Glorieta som var et slott som spanjolene bygde da de var i landet. Personalet var fornøyd med turen, og da jeg reiste til Norge fikk jeg en fin liten bok av dem som de hadde lagd, med bilder fra turen og hilsener fra hver enkelt. En veldig hyggelig bok som jeg tok med meg til Norge.

En måned i Bolivia på vinterstid. Tørt og ganske kaldt på kveldene, men fin sol hver eneste dag og varmt på dagen. Før jeg dro så lurte jeg på om jeg fikk nok å gjøre, men det viste seg at jeg gjerne skulle hatt en måned til. Alt tar sin tid, og det er mye som skjer som er fint å få med seg. Strikking av pledd, leiting etter ny bil, papirer som skulle skrives under og feires, medarbeidersamtaler, personalmøter og et foreldremøte, brødbaking, organisasjonsutvikling sammen med Olivia og Secundino, en fin og lang tur oppover fjella fikk jeg, aktiviteter med ungene i ferien, elevene som høster inn fra kjøkkenhagen og lager mat med veiledning av en kokk, handling til Norge og mange andre ting.

De har høsta rundt 25 kg cherrytomater.

Under medarbeidersamtalene fikk jeg inntrykk av at lærerne er veldig fornøyde. De opplever at de jobber godt sammen og har et godt forhold til lederne av senteret. Utfordringen ligger i arbeidet med elevene, foreldrene og det å gi disse en best mulig hjelp. Foreldrene har utfordringer i livet og det har elevene også, derfor kan det være andre behov enn bare leksehjelp som må jobbes med for at elevene skal kunne forbedre skolehverdagen sin.

Kjøkkenet fungere også godt, men der var det vel mye trafikk. Lærere som ville hjelpe til med å hente tallerkener til ungene, elever som skulle hente maten sin når de kom litt seint eller noen som bare ville spørre om noe. Alt var godt ment, men vi ble enige om at kjøkkenet er viktig å holde reinslig og hygienisk, så der er det ingen som skal gå inn uten tillatelse. Så håper jeg dette følges opp etter at jeg reiste. Foreldrene følger opp sine forpliktelser på kjøkkenet. De kommer etter tur hver uke og hjelper til med forberedelsene.

Advokaten ringte da jeg var der og sa at nå er stiftelsespapirene i orden. Dette har tatt utrolig lang tid av ulike årsaker, men nå er vi en stiftelse i Bolivia også. Olivia kom for å skrive under (hun er leder av styret), så gikk vi på kafe og feiret. Det var en lettelse å få dette i orden. Advokaten sa også at så lang tid har han ikke opplevd at det har tatt før, og han har hjulpet mange stiftelser med dette arbeidet.

Tusen takk for alle gode bidrag! 

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge.

E-post: torilk@yahoo.no           

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629               

Mobil Toril: 91240659    

Toril Korsvik

Årsmøte på lørdag.

Håper mange har muligheten og lyst til å komme på årsmøte til Dråpen på lørdag. Mest av alt er det en fin sosial sammenkomst der det blir mye informasjon om det som skjer i Bolivia, sosialt samvær med andre som støtter oss, muligheter for å stille mange spørsmål, bevertning, utlodning og ikke minst et møte med Roxana som er bolivianer og jobber i ledelsen i leksehjelpa.

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Lørdag den 09. september 2017, kl 14.00 på
Kleppan i Stokke

I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.

Dagsorden:
Sak 1 – Åpning/konstituering
Sak 2 – Godkjenne:
a) Dagsorden
b) Valg av dirigent
c) Valg av referent
d) Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll
Sak 3 – Årsberetning
Sak 4 – Regnskap for 2016
Sak 5 – Økonomi 2017/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.
Sak 6 – Innkomne saker og forslag
Sak 7 – Valg
Sak 8 – Avslutning

Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 02.09.2017.

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta gjerne med kopp!

VELKOMMEN!

VEIBESKRIVELSE

Fra Stokke sentrum: Følg riksvei 303 mot Sandefjord, forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Adresse: Kleppanveien 53. Vi holder til på en låve innerst i veien. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

Dette har vi venta på så lenge .....

 Jeg stopper opp av og til, ser meg rundt og tenker: Det fungerer, vi har klart å bygge opp et senter for barn og familier som trenger så mye av det grunnleggende i livet. Samtidig har det vært tøffe tider, skikkelig tøffe tider har det vært innimellom. Jeg har tenkt flere ganger: hvorfor gjør jeg det her? Kunne ikke jeg også bare blitt i Norge og jobba slik som alle andre gjør? Det hadde utvilsomt vært en mye lettere tilværelse. Kanskje jeg nå kunne ligget på stranda, tatt meg et bad, vandra i fjellet eller reist til steder der jeg kunne nyte livet! Samtidig ser jeg på ungene som kommer hit nå, aktivitetene som skjer og hva som skjer med dem. Hva som skjer med hvert enkelt av barna som utvikler seg, fysisk, psykisk og motorisk. De modner og vokser. Foreldrene uttrykker at de er fornøyde med det som skjer og det er flott å oppleve. Personalet som gir av seg selv til hvert enkelt barn, personalet som bidrar til at dette kan finne sted, personalet som ler sammen, tuller og vaser av og til og som viser til barna at livet har mange sider. Det er flott å se barn leke og glede seg over aktiviteter som skjer, det er flott å se barn som henger opp ned i stativet, det er flott å se barn som anstrenger seg for å lære og det er flott å se barn som ler og lærer.

Nå er det vinterferie for skoleelevene, men vi driver på likevel med andre aktiviteter og de aller fleste elevene kommer. Ei mor ba om permisjon for sin 9 år gamle sønn i går for at han skulle selge is for å tjene penger til en ny skolesekk, noe han trenger. Dette er en familie som har store behov for det aller meste. Mor har nok aldri opplevd grensesetting og det har ikke barna hennes heller. Vi satt på kontoret her og prata om dette med mor, tre fra prosjektet i tillegg til ei som jobber på kjøkkenet for at hun kunne oversette mellom spansk og quechua. Vi ga ikke permisjon til sønnen hennes. For det første er det forbudt for barn å arbeide, for det andre vet vi ikke hva som skjer når han vandrer rundt med en isoporboks for å selge is, hvem han treffer eller om han vil gå inn på internettkafe, som finnes på hvert hjørne, og spille spill og for det tredje så trenger han å jobbe med skolefag. Vi sa at dersom han kommer hit, kan han hjelpe til her med enkelte ting og dersom han gjør leksene sine og gjør det han skal på skolen, så skal vi kjøpe en skolesekk til han. Dette godtok mor og i dag kom gutten kl.10 på morgenen for å hjelpe til. Han hjalp til på kjøkkenet og han virka fornøyd.

Til slutt vil jeg fortelle om papiret som endelig har kommet. Dette har vi venta på så lenge. Nå er vi en lovlig registrert stiftelse her i landet også. Det har tatt vanvittig med tid og det har vært enorme frustrasjoner til tider, men nå er det her. Vi har bytta advokat en gang og har nok brukt for mye penger på dette, samtidig er det slikt som kan skje. Den siste advokaten vi har hatt sa også at det er den lengste prosessen han har vært med på i det med å registrere en stiftelse. Byråkratiet er stort og en vet aldri helt hva som kan skje.

Her er beviset, nå er vi der vi vil og vi kan bare kjøre på videre. Men først må jeg sove. Jeg sitter her på overtid. Klokka har passert ti på kvelden og jeg sover rundt ni timer hver natt. 

Boliviaferie, eller -jobb!

Den fineste strekningen på flyturen til Bolivia denne gangen var mellom Munchen og Madrid. Der fløy vi på nordsida av alpene og et stykke bortover så jeg en fjellformasjon som raget høyere enn de andre. Det var Mont. Blanc. Bortsett fra det var det veldig fint å komme fram til Bolivia. Flyet mitt landa kl. 07.00 på mandag morgen den 19. juni, og dagen lå foran meg. Jeg følte meg ganske opplagt i begynnelsen og vi begynte å arbeide. Vi var tre stykker som samla oss og jobba med organisasjonsutvikling. Dette ble en nyttig dag, da vi analyserte situasjonen vi er i nå og jobba med hvordan vi ønsker å ha det framover. Utover dagen ble kroppen tyngre og tyngre og kl 20.00 på kvelden sov jeg.

Dagen etter ble en innholdsrik dag. Brødbaking og menneskemøter, gode møter. Den første som kom den dagen var hun som skulle bake brød. Hun begynte med det for noen uker siden og hadde aldri bakt brød tidligere. Kan du hjelpe meg, spurte hun. Ja, det kan jeg sa jeg, men forsto først etter hvert hvilken hjelp hun trengte. Denne familien er ny i prosjektet dette året og jeg kjente henne ikke. Men hun ønsket å lære å bake brød, noe vi har forsøkt med flere tidligere uten å lykkes. Så sa hun at hun ikke kunne lese. "Kan du lese oppskriften for meg?" spurte hun, den hang på kjøleskapet. Jeg så på den, det var en blanding av bilder og tekst. Slik så den ut:

Selv om det var bilder, hadde  den også en del tekst, dermed forsto hun den ikke. Hun fortalte meg at hun aldri hadde fått gå på skole, de bodde på landsbygda da hun vokste opp og de hadde ikke mye. Det var brødrene hennes som fikk lov til det. Men hun har lyst til å lære både å lese og skrive og å bake brød. Hun har tre jenter der to av dem er i skolealder.

Så kom personalet og ungene og det ble en dag med mange og gode gjensynsklemmer. Også til slutt med jenta som ble borte for oss i over to timer. Dette skriver jeg om seinere.

Nå over til noe flott som skjer. Under ser dere ei lita jente som vanner rødbetene som vokser i kjøkkenhagen vår. Der er det ferdige produkter selv om det er vinter. Ungene har ansvar for å vanne og stelle og de har bygd hele kjøkkenhagen med støtte, plastikk i bunn og lagt på jord. Nå er det vanning. Neste uke kommer en kokk som skal vise hva vi kan lage av de produktene vi har nå. Ungene er delt inn etter alder og de får undervisning i det å så, dyrke, høste og benytte produktene i matlagingen.

Til slutt kom det en kake på bordet der det sto: Velkommen! Alle samla seg for å ønske meg velkommen tilbake til Bolivia og La Gotita. Det er en flott gjeng som arbeider i prosjektet og flotte barn som nå har fått muligheter til å forandre livet sitt og litt av landet sitt. Vi satser på ringvirkninger av verdier, kunnskaper og holdninger disse barna kan få her og gi videre til neste generasjon.

TUSEN TAKK TIL ALLE BIDRAGSYTERE, DERE ER GULL VERDT FOR HVER OG EN AV DISSE BARNA!

Aprilbrev

                                                                                                Hov April 2017

Kjære dere alle sammen!

Håper dere har en fin vår om enn det er grønt eller hvitt i omgivelsene deres.

Fra rundt den 1. Desember til den 1. Februar har skoleelevene sommerferie i Bolivia. Vi holder på noen dager ut i desember, ellers har de fri fra leksehjelpa også i den tida. Lærerne får ferie etter noen dager med evaluering og planlegging. Dette er fine dager der vi får prata sammen i rolige omgivelser om hva som har skjedd og hva vi kan gjøre anderledes. Vi lager gjerne wathia en dag og spiser godt sammen, i tillegg til at lærerne får en liten gave og litt feriepenger.  Roxana og Secundino er ansatt i halve stillinger, de har litt mindre ferie. Denne tida benytter de til å avslutte året administrativt og til forefallende arbeid. Det er alltid noe som må ordnes, utbedres eller ryddes opp i. Dette året ble tida bl.a. benytta til å pusse opp kjøkkenet, noe vi har tenkt på en god stund. Vi fikk midler i fjor sommer til å pusse opp kjøkkenet, men praktisk så er det best å gjøre det når elevene har ferie. Overskapa og alle løse møbler ble plassert ute, så ble veggene vaska, malt og flislagt. Nå er alt på plass igjen, reingjøring er mye enklere og ved evt inspeksjon av institusjonen fra høyere myndigheter, kan vi vise til rutiner med god hygiene.

Nytt skoleår starta mandag den 6. Februar. Da dukka de opp alle sammen, små og store, nye og gamle. En flott gjeng med nytt pågangsmot. 40 barn, to damer som jobber på kjøkkenet,fem lærere, en psykolog og bilmekanikeren. Noen utskiftninger av elever blir det alltid av ulike grunner. Søsken kommer inn, familier flytter, noen kommer bare ikke tilbake eller elever begynner på skolen på ettermiddagen i stedet for på formiddagen.

Familien som jeg skrev om i årsrapporten som plutselig ikke kom lenger, er nå tilbake. Minstejenta kommer også og er med i førskolegruppa. Denne familien har fire barn der alle kommer til oss. Så er det en annen familie som har vært ute av leksehjelpa i to år, som nå også har kommet tilbake. Den gang ville foreldrene at barna deres skulle delta ved et annet leksehjelpsenter som var rimeligere enn oss. Da sa vi til dem at dersom dere tar dem ut nå, tar vi inn andre barn og dere kan ikke komme tilbake dette året. Så viste det seg at det ikke var så bra der de kom, slik at de slutta etter kort tid. De spurte om de kunne komme tilbake til oss, men da sa jeg at de måtte vente til neste år. De ble borte enda et år, men nå er de tilbake. Dette er en familie med marginale ressurser, både personlige og økonomiske.  Ekteskapet deres er vanskelig, de har egen tomt med noen rom som har murgulv, men de har svært lite penger. Far er  en eldre mann og har barn fra et tidligere ekteskap,mens mor er en god del yngre, men har vokst opp hos stemor og hatt det vanskelig av den grunn. Foreldrene finner jobber fra dag til dag og siden far er en eldre mann er det få som ønsker å ansette han og betalingen er liten. Men vi ser på barna at de har vokst og at de har modnet på den tida de ikke har vært hos oss. Vi setter grenser for dem og det kan være vanskelig avog, for hjemme er det lite grenser som blir satt. Barna styrer det meste, også om de vil gjøre lekser eller ikke. Foreldrene kan si til oss at gutten ville ikke gjøre lekser i går. Underforstått at da kan ikke foreldrene gjøre noe mer med det. Dette er en ganske vanlig måte å tenke på blant de familiene vi jobber med. Dersom ungene ikke vil spise grønnsaker, gjøre lekser eller andre ting de blir bedt om, så virker det som om foreldrene godtar det eller de ikke har noe å stille opp med. Det har vært en stor frustrasjon for meg mange ganger. Jeg ser hva barna har godt av, men foreldrene har ikke kjennskap, kunnskap eller erfaring som gjør at de kan gi barna dette.

En av lærerne slutta til jul, dermed trengte vi en ny, og det fant vi. Gjennom hun som jobber som psykolog fikk vi tak i en ung mann som studerer på universitetet  og er nå bl.a.  matamatikklærer. Dette har vi leita etter siden hun forrige slutta i 2013. Nå har vi både en språklærer og en matematikklærer og det er viktig for de eldste. Denne studenten satte vi til å undervise for de eldste og vi tror det er bra at det nå kommer inn en mann for denne gruppa. De eldste guttene har nok større respekt for en mannlig lærer enn en kvinnelig. Det er fremdeles et samfunn der mennene dominerer på de fleste områdene i samfunnet og i familiene. Språklæreren som var på den eldste gruppa i fjor er nå flytta til gruppa som er et hakk yngre.  Jeg tror det er sunt for alle at lærerne skifter gruppe av og til slik at vi i større grad kan kjenne på at vi er en helhet. I Bolivia er det ofte slik at lærerne ikke ønsker å samarbeide med andre lærere, det de har av kunnskap vil de gjerne beholde for seg selv. Det å kunne jobbe sammen, dele erfaringer og kunnskap til nytte for både de andre lærerne, elevene og foreldrene som igjen kan virke inn på samfunnet, er svært viktig og noe vi må jobbe videre med i årene som kommer.

Grønnskakshage: Nå er det høst i Bolivia og vi høster grønnsaker fra egen hage; agurk, tomat, salat, spinat og annet. Elevene har hatt ansvar for stell og vanning hver torsdag etter leksearbeidet. Dette har fungert bra. Noen har virkelig vist ansvarlighet, noe som er veldig bra, mens andre har tatt mindre ansvar, men slik er det.

Når det gjelder økonomi  så er kronekursen fremdeles svak, samtidig tenker jeg nå at dette er vel den nye hverdagen og vi må legge opp til aktiviteter og utgifter i forhold til dette. Jeg håper dere er med oss alle sammen og finner dere andre som ønsker å støtte arbeidet, er de hjertelig velkomne.

Vi fortsetter med å strikke, mødre eller ansatte og andre som vi finner. Vi satser på å få være med på julemessa på Bygdøy i desember 2017. Til det må vi ha mange pledd, store og små. Til sommeren kommer Roxana med ferdige pledd og med garn som vi må strikke av i løpet av høsten. Vi har fått noen strikkere her i Norge, men er det noen flere som kunne tenke seg å strikke et pledd på dugnad, stort eller lite, i løpet av høsten så er vi veldig takknemlige for det. Dette blir et spennende prosjekt, der vi håper å kunne høste en god slump overskudd.

Nå er sommerens Boliviatur i boks for meg også. Jeg reiser en måned i juni/juli og gleder meg til å treffe alle igjen.

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge som står på for at dette fungerer så godt som det gjør.

E-post: torilk@yahoo.no                             Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                          Mobil Toril: 91240659                    Toril Korsvik

Årsrapport 2016

ÅRSRAPPORT «DRÅPEN» 2016

Dråpen; lekser, læring, ernæring

”Dråpe for dråpe forandrer vi verden!”

Status:            40 barn

                        9 ansatte

                        Leksehjelp tre ettermiddager i uka

                        Cochabamba, Bolivia

Økonomi:

Inntekter og gaver på den norske kontoen løpet av 2016:

2016                                                                         

Jan                   23.850 kr                                           

Feb                  18.750 kr                                          

Mar                12.950 kr                                            

Apr                22.850 kr          Inkl 5000 (spisebord)

Mai                 21.350 kr                                           

Jun                 30.376 kr         inkl 8000 (kjøkken)   

Jul                   20.150 kr                                           

Aug                18.900 kr                                           

Sep                 25.240 kr                                           

Okt                 29.200 kr         Inkl 10.000 (bil)        

Nov                34.050 kr                                           

Des                 37.038 kr                                           

Total               294.704 kr                             

Forbruk i Bolivia:                                 ca.       265.000 NOK

Inntekter/gaver i Norge:                                   294.704 NOK  

Overskudd:                                                       29.828 NOK

Økonomien er spennende hvert eneste år i denne type arbeid. Da det i tillegg skjedde at krona svekket seg for to/tre år siden, ble det ekstra ufordrende og dette har  påvirket oss ganske mye. Likevel har vi klart det, vi har opprettholdt aktiviteten, dog med noen forandringer og innsparinger. Vi er svært fornøyde med at vi har klart å få et lite overskudd dette året. Vi er stolte og fornøyde med at denne overgangen til svakere krone har gått så bra. Alle har tatt sin tørn når det har vært mest utfordrende, fra elevene og foreldrene til lærerne, fra styret i Norge til hver enkelt giver. Tusen takk for all støtte dere bidrar med. Nå opplever jeg at vi er over en kneik, slik at vi kan fortsette arbeidet litt tryggere når det gjelder økonomien. Samtidig er det investeringer som er satt på vent, p.g.a. svakere krone og lønningene kunne vært noe høyere.

Etter at jeg kom til Norge har vi fått flere nye faste givere, dette har stor positiv innvirkning på drifta av leksehjelpa. Men krona er fremdeles svak i forhold til det den var da vi begynte, slik at vi fortsatt må tenke godt gjennom det vi gjør, likevel opplever jeg at folk trår til og bidrar med det de kan. Det er en utrolig flott opplevelse.  

Elever:

40 barn og unge fikk næringsrik mat og help til leksene sine i 2016. Av de som har vært med oss i flere år ser vi forandringer. Det er ikke alltid karakteren som bedrer seg, men arbeidet de gjør, ansvaret de viser og modningen viser endringer. Dette året var det 2 elever som strøyk til den siste og avgjørende eksamen. De må gå året om igjen. Dette var to gutter av de eldste, der den ene sliter med personlige vansker og psykologen vår er inne i bildet, og den andre var inne i en periode der han helst ikke ønsket å jobbe med skolesaker.

Fem elever slutta hos oss i løpet av året. Blant dem var det tre søsken der foreldrene tok dem ut av den grunn at eldste jente måtte passe på den yngste som var hjemme, og de andre var for små til å gå hjem aleine. Foreldrene sa ingen ting til oss før de en dag bare ikke kom. Vi prøvde å få tak i dem for å prate, men vi merket raskt at de ønsket å unngå oss.  

Elevene jobbet jevnt og trutt med god hjelp fra lærerne hele året. De trenger mye og det er mange ganger det tar tid før de kommer seg over kneika til å bli mer motiverte for og selvstendige i skolearbeidet. Mye er mekanisk læring og da er motivasjonen noe av det viktigste å jobbe med. Vi ser det også på de eldste, noen er arbeidssomme, mens andre vil gjøre minst mulig. Vi ser også at enkelte elever har mye personlig å slite med, dette går ut over skolearbeidet, både i forhold til motivasjon og i forhold til innsats og faglig forståelse.

Personalet:

Det var ingen utskiftninger i personalet dette året, bortsett fra en assistent som måtte slutte av familiære årsaker. Det førte til at hun som jobba med den yngste skolegruppa, måtte være aleine store deler av året.

Året 2016 var det første året der jeg bodde i Norge hele året. Bolivianerne Roxana og Secundino hadde ansvaret for drifta og det som skjedde. Det ble et år med noe famling, prøving og feiling, men med gode resultater og stigende læringskurve for alle parter.

Foreldrene:

Foreldrene fortsetter å utvikle seg og de forstår mer og mer hva barna deres trenger. Det er ikke alle som har mulighet til å følge opp barna sine like godt, men alle gjør så godt de kan ut i fra deres forutsetninger, personlige og økonomiske.

Roxana har fortsatt med å besøke familiene. Noen familier har hun besøkt hyppigere enn andre, noe vi ser gode resultater av. Når det gjelder arbeidet med familiene ser vi at det har sin virkning i forhold til elevenes arbeidsinnsats. Samtidig må dette arbeidet holdes ved like, slik at de ikke faller tilbake til tidligere mønstre. Det er utrolig viktig det arbeidet som gjøres med foreldrene, kontakten, møter, samtaler,  praktisk arbeid og utvikling av foreldrerollen.

Foreldrene fortsetter med å hjelpe til på kjøkkenet, de er positive til dette. Vi ønsker å bruke mye grønnsaker i maten, og da det kommer små barn som ikke er vant til å spise så mye grønnsaker, må vi kutte det opp så mye som mulig.

Prosjekt grønnsakshage: I november fikk vi en henvendelse fra et annet prosjekt, TIA (de jobber med og følger opp ungdom som har flyttet ut av ulike barnehjem), om vi ville være med på et prosjekt der familiene skulle få opplæring i å dyrke sine egne grønnsaker. Vi sa ja og fikk bli med på noe spennende. Vi fikk besøk av profesjonelle grønnsaksdyrkere og kokker. De viste oss hvordan vi kunne lage grønnsakshage på et lite areal, som f.eks. det å dyrke i potter og rør som henges på vegger. Så viste de oss nye matoppskrifter der de bruker grønnsakene på en måte som også barn liker. Det gikk både på smak og utseende. Mange famlier har vært med på dette og hos oss spiser de nå av egenproduserte grønnsaker. Mange har vært engasjerte i dette og mange har lært mye.

Infrastruktur:

Det er ikke blitt bygget noe nytt dette året. Vi fikk midler til å investere i spisebord og benker. Secundino ble satt på saken og han bygde to spisebord på tre meter hver med tilhørende sittebenker. Bordplatene er av sponplater og beina er sveisa av armeringsjern. Dette er solide saker som vi håper vil vare i mange år.

Kjøkkenet vårt har vi lenge ønsket å oppgradere. Dette året fikk vi midler til det. Hele kjøkkenet ble demontert, vaska, malt og fliser ble lagt på veggene. Nå er det mye lettere å holde reint, noe som er svært viktig. Kjøkkenpersonalet ble veldig fornøyde.

Bilverksted:

Verkstedet er i stadig utvikling. Secundino er nå ferdig med undervisningen han har hatt i tre år. Det han mangler nå er praksis og en skriftlig oppgave, så er han ferdig utdannet bilmkaniker og mekaniker innen elektronikk og elektrisitet for kjøretøy.

Så vil jeg takke alle dere som har bidratt til at vi har kunnet gjøre dette arbeidet.

Hov den 15. april 2017

Toril Korsvik