Av og til føler jeg at jeg har stor makt. Mødre, fedre, bestemødre, bestefedre, tanter og onkler ringer på porten min og spør om de kan få skrive inn ungene sine. De legger fram livene sine. Jeg vurderer og til sist må jeg bestemme. Jeg kan si ja og jeg kan si nei. Hvilken forskjell betyr det for disse ungene hva jeg svarer, eller for denne familien, eller for nabolaget, eller for landet. Tenk om denne ungen får inspirasjon til å fortsette skolegangen, kommer over en kneik, kommer seg litt bort fra TV som ikke sender spesielt barnevennlige programmer, får økt selvbilde eller får en stund fri fra problemene hjemme, kan leke litt og glemme seg bort. Tenk om en av disse ungene blir president en dag. En president som dyrker demokratiet, tar folk på alvor, får i gang systemer som gjør at folk kan tenke på noe annet enn kun å tjene seg penger til daglig liv. Eller tenk om disse ungene bare blir selvstendige, ansvarlige mennesker, gode foreldre og med en jobb som de liker- da er livet verdt å leve, da er ingenting av det vi har lagt ned av arbeid forgjeves. Men å si nei, det er ikke plass til flere i år, er like vanskelig hver gang.
"Gå inn i ferdiglagte gjerninger"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar