August
2016
KJÆRE ALLE SAMMEN!
Fredag den 26.
August fyller ”Dråpen” i Bolivia 8 år. Jeg husker for åtte år siden, da jeg
kjøpte tomta, og det var omtrent ingen bygninger på den. Det eneste som var der
var et villniss av grass, blomster og andre
vekster. Det var så vidt vi klarte å tråkke oss fram på stier som vi lagde. Det
første vi gjorde var å rydde tomta, og så sto vi der og kikka. Da tenkte jeg at
her er det mange muligheter, hva gjør vi, hvilken vei går vi? Da jeg sto på
tomta nå i sommer så jeg en tomt som var dekt opp av ulike bygg og aktiviteter.
Vi har gradvis valgt en vei, en vei som på en måte er ferdig da det ikke er
plass til mer på tomta, men på en annen måte er vi langt fra ferdige i
”Dråpen”. Det er mange veier å gå, både de praktiske og de andre, der de andre
er mest spennende og tar mest tid. Det gjelder hva vi gjør med unga, hvorfor vi
gjør som vi gjør og hva vi kan gjøre anderledes. Men om vi har valgt rett vei
alltid, er ikke lett å si.
I sommer
reiste jeg til Bolivia for første gang på besøk. Den største forandringen for
meg, var det å være der i kun fire uker for så å reise igjen, resten var
akkurat som før. Det første jeg opplevde var barn som venta på meg da jeg kom
fra flyplassen. De skulle egentlig ha gått hjem for dagen, men noen av dem
venta på meg og jeg fikk en ordentlig bamseklem. De videre dagene så jeg barn
som løp rundt, smilte og lo. Jeg så barn spise med hele seg, nyte den gode
maten og be om mer. Jeg så barn som hilste når de kom, de tok runden rundt
bordet og inn på kjøkkenet. Jeg så voksne oppriktig interessert i at barna skal
få noen gode øyeblikk før de går hjem. Videre så jeg en bil med en person inne
i bilen der motoren skulle stå, og en person under bilen, banke og skru til den
var fiks ferdig til å kjøre ut på veien igjen. Taket på bilverkstedet var blitt
utvida og det er en fryd å jobbe der nå. Hverken sterk sol eller regn kommer
inn på arbeidsplassen, selv om verkstedet fremdeles ikke har vegger. I tillegg
var lageret nesten ferdig, kun glass i vinduene og døra manglet fremdeles.
Den første dagen
med ungene begynte de å spørre meg om ting de alltid spurte meg om før, det var
som om jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Toril, kan jeg låne en ball,
Toril, kan jeg ta et puslespill, Toril, jeg har lyst til å leke med lego, kan
jeg gå i sandkassa? Det var rart å kjenne på, vi var tilbake til den tida da
jeg dreiv stedet, samtidig som jeg nå ikke hadde helt oversikten. Men morsomt
var det da å bli spurt.
Jeg hadde
samtaler med personalet, hvordan går det, hvordan har dere det sammen? Alle har
gode opplevelser om at det fungerer. Noen småting er det alltid å ta tak i, men
i det store og det hele var det en positiv gjeng som jobber jevnt og trutt med
å få ting til å fungere. Vi hadde to møter da jeg var der, vi reiste ut for å
spise en kveld og vi hadde en søndag der vi solgte brukte klær.
To av
personalet har vært ute av arbeidet en periode. Ei fordi hun har fått ei jente
og ei som fikk sykdom i familien. Dermed hadde vi to nye personer i personalet.
Ei helt ung ei som er på trappene til å begynne å studere og ei litt eldre som
har sosialfaglig bakgrunn. Begge har vi funnet gjennom kjente. Det er i grunnen
det tryggeste, da kjenner vi liksom litt til dem.
For litt siden
fikk jeg en venneforesørsel på facebook. Det var fra en gutt som har deltatt på
leksehjelpa tidligere og som for et par år siden droppa ut av skolen. Han fant
andre venner som heller ikke hadde fullført skolen, men som hadde begynt å
jobbe. De kjøpte seg mobil, motorsykkel og andre ting og jeg skjønner at det er
fristenden for en ungdom. Og da det ikke var noen støtte til skolegang fra
hjemmet var det enkelt for han å begynne å jobbe i stedet. Det er vanskelig å
se hva de går glipp av ved ikke å fullføre grunnskolen, men med tid og stunder
tror jeg han vil modnes og forstå denne konsekvensen. Men han ønsket å bli venn
med meg på facebook og noen dager etter skreiv han til meg og spurte meg
hvordan det gikk. Vi chatta litt, jeg sendte han noen bilder fra en elv/foss i
Norge som han hadde hørt hadde vann hele året. Til slutt, da vi skulle
avslutte, skreiv han at jeg måtte ta vare på meg selv. Det var en god
opplevelse.
Om alt er rett
det vi har gjort, om veien vi har valgt var den beste, vet jeg ikke, men det
skjer noe. Barn får hjelp, foreldre er fornøyde og personalet jobber i vei med
en lønn jeg gjerne skulle hevet. I tillegg har en av kjøkkenpersonalet fullført
et kurs i matlaging og hygiene på helt eget initiativ og egen kostnad, bare for
å lære mer slik at hun kan gjøre jobben sin med ungene enda bedre.
Den 3.
September skal vi ha årsmøte i ”Dråpen” Norge i Stokke. Dit skal også Roxana
komme og fortelle om hvordan det var å ta over ansvaret og hva som har skjedd
den siste tida i Bolivia. Jeg tror det blir fint og jeg håper mange av dere har
muligheten til å komme.
Tusen takk til
alle gode medarbeidere og givere. Det er blitt en del nye givere etter at jeg
kom til Norge, takk til hver og en av dere. Vi er avhengig av dere og det er
flott at dere er med.
Vennlig hilsen
Juana, Pedro, Siamey, Luana, Temis, Neysa, Tomas, Camila, Rosario, Alan, Gabriel,
Maria, Sulema, Cristina og alle oss andre i “Dråpen” i Bolivia.
Gavekonto: 9488 05 44629 Mobil Toril: 91240659
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar