Kjære
dere alle sammen!
Det er
august i Bolivia og varmen sniker seg langsomt på. Den verste vinterkulda er
over, våren er i anmars og vi tiner opp også på kvelden og morgenen. Det er
kaldt i juli å spise frokost på et kjøkken der sola ikke kommer inn. De siste
par månedene har jeg sittet i sofaen på kveldene under en dundyne fra Norge,
sett på nyheter og strikka. Da har jeg hatt det fint.
Strikking,
ja, vi har hatt fire damer som har strikka for livet i det siste. I mars fikk
vi bestillinger på fire store alpakkapledd som har økt til fem i tillegg til
tre små som passer til barnevogn. Mesteparten av overskuddet av pledda går til
strikkerne og en liten del til prosjektet.
Så om noen dager setter jeg meg på flyet mot Norge med fem store
alpakkapledd i kofferten og litt garn. Flere bestillinger kan tas opp mens jeg
er i Norge.
Arbeidet
med ungene går sin gang, det er framgang, men også stillstand eller tilbakegang
på ulike områder. Vi har en stor gutt som etter en del år med jobbing nå tar
mer ansvar for yngre søsken, han kommer mer presis, han leker med og passer på
de yngste (en ny side ved han som vi har sett nå), han har en vei å gå enda med
å jobbe med skolesaker, men han kommer seg. Vi har et søskenpar som aldri har
møtt gode grenser i hjemmet som nå begynner å høre etter og gjøre det vi sier til
dem. Foreldrene har så veldig lett for å gi seg når ungene begynner å
protestere, de kan til og med gjøre leksene for dem dersom ungene ikke har
lyst. Så er det en gutt som har slutta, det var dumt, men slik er det. Han er
15 år og gikk i 7. klasse. Han bor sammen med far og ei stemor som han ikke har
noe godt forhold til. Faren kan ikke lese eller skrive så han klarer ikke å
oppmuntre gutten til å studere videre. Det er denne gutten vi har hjulpet med å
ordne fødselsattest til, og så, når han får det slutter han på skolen og her og
begynner å jobbe, det er trist og vi er skuffa, men vi har pressa han ganske
mye og til slutt må han bestemme selv. Og da det ikke er noe støtte i hjemmet
til å fortsette skolegangen, er det vanskelig. Samtidig håper vi at vi har gitt
han mye den tida han har vært her som han ser og verdsetter når han blir eldre.
Med karakterene til ungene går det litt opp og ned etter innsatsen. Av og til
må vi konsentrere oss om noen unger og av og til om andre og til tider er det
oppfølging en til en som gir resultater.
Vi
fortsetter å lese for ungene, førskolegruppa har lest nesten alltid og har nå
lest ut alle bøkene vi har som er tilpassa dem, de to eldste gruppene har
intensivert lesinga dette året og vi ser at interessen øker hos de fleste.
Lesing hjelper på lang sikt med å kunne formulere seg, forbedre rettskrivinga
og øke forståelse for det de leser og alt dette er noe elevene vårer er svake
på. Utenom lekser og lesing er det mye fysisk akvititet, ballspill, basket –
bare det å droppe ballen og øke koordinasjonen mellom øyne og hender, sandkassa
og puslespill blir brukt nesten hver gang.
Hver
onsdag ettermiddag tar jeg med meg en av ungene og drar til tannlegen. Jeg
husker at da jeg kom til Bolivia sa de norske som bodde her at tannhelsen til
ungene viser hvordan forholdene er i familien. Det er forferdelig mye dårlige
tenner, de som fremdeles har melketenner kan bare ha noen brune stubber til
fortenner. Tannlegen sukker av og til over tilstanden på tennene og det er
alltid mer å gjøre enn det foreldrene tror.
Bilverkstedet
er i gang, det er vi veldig fornøyde med. Det er ikke de store inntektene enda,
men med tid og stunder håper vi .... Mekanikeren vår driver med en del andre
ting også i tillegg til at akkurat nå står det tre biler her og venter på at
eieren enten skal skaffe penger til deler eller skaffe delene. En bil trenger
en ny motor og en annen en ny aksel. Det er ikke vanlig at verkstedet gjør alt
først og så betaler bileieren etterpå, så mye tillit har de ikke til
hverandre. Bileierne må betale noe på
forskudd og så litt etter litt og det siste helt til slutt. Her må det sikres
på begge sider. Mekanikeren vår er også lærer for de eldste ungene og av og til
tar han de med seg ned i verkstedet for å vise dem hvordan ting fungerer, om
det er bilmekanikk, elektrisitet eller andre ting. I tillegg har han ansvaret
for at vannforsyningen til alle husstandene i området fungerer
tilfredsstillende. Da vi kom hit for rundt seks år siden hadde vi ikke stabilt
tilgang til vann på tomta. I rundt fire år nå har mekanikeren vår hatt ansvaret
for å tilrettelegge for vanntilførsel for alle husstandene og nå fungerer det
fint. På søndag jobba han hele dagen med innstallasjon av vann i en husstand som bor på grensa
mellom vårt område og naboens. Mandag vaska han den gamle vanntanken fordi det
nå var lite vann i den og da var det bare å utnytte det. Dette er ulønnet
arbeid som er til beste for befolkningen i området, og til tider har det vært
veldig mye arbeid. Det å ha reint vann i springen er slett ikke en selvfølge
som det er i Norge.
Dette
året har jeg litt etter litt gitt arbeiderne en månedslønn ekstra for hvert av
de åra de har jobba her. Dette er lovfesta og skal gis hvert femte år eller når
de slutter i jobben. Fra nå av vil jeg gi dette på slutten av hvert år. Dette
har ført til økte utgifter for oss, samtidig vil jeg si at her betaler ingen
skatt og dermed har de ingen rettigheter eller forsikringer i helsevesenet som
vi har i Norge. Dersom noe skjer og en person må legges inn på sykehus må
pasienten betale alt. Det betyr; alt fra arbeidet til legen, leie av seng og
sengetøy, sprøyter, sprøytespisser og innholdet i sprøyta, maten må pårørende
ofte skaffe, ja til og med engangshanskene som legen bruker i behandlingen må
pasienten selv betale. Når pasienten er blitt frisk nok til å reise hjem, må
hele regninga betales før dette kan skje. Jeg har hørt om og sett på tv at folk
ikke har kunnet reise hjem fordi de ikke klarer å betale regningen, det betyr
at beløpet øker for hver dag og time pasienten må ligge der. I tillegg vil jeg
si at de som jobber her hos oss ikke har mye å rutte med, ingen av dem kommer
fra familier med gode inntekter og flere av dem har virkelig kjempa for å komme
seg opp og fram i livet.
Om noen
dager reiser jeg til Norge for et opphold på to måneder. Det skal bli godt å
komme hjem en tur og se skogen, sjøen, kjenne den friske lufta og være sammen
med familie, venner og kjente, spise reker og annet godt.
Takk for
all støtte til unga, til Bolivia og til de som jobber her, det er en fin gjeng
av både store og små som gjør det beste de kan for at verden skal bli litt
bedre.
Vennlig
hilsen alle oss i «Dråpen» Bolivia v/Toril Korsvik
Gavekonto:
9488 05 44629
Tel:
+591 44313544
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar