en tid for alt

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skulle innlede dette blogginnlegget: Da er billetten i boks, er et alternativ, dette er vemodig, da er tida inne, plutselig fikk jeg jobb, eller noe annet om at tida mi i Bolivia er over - i alle fall for å bo der. Det har vært en fantastisk reise med utrolig mange flotte opplevelser og noen vanskelige. Gode erfaringer er i flertall, men også noen dyrekjøpte erfaringer har jeg fått - uansett har jeg lært enormt mye som har gjort meg til et litt annet, og kanskje litt bedre, menneske, tror jeg. Det har vært utrolig flott å møte mennesker, jobbe med barn og få til et prosjekt som jeg nå forlater fysisk og som andre skal føre videre. Noen ganger har jeg bare stoppa opp midt inne i aktivitetene her og tenkt og følt at: Dette fungerer! Det kommer barn og unge hit for å spise bedre enn de fleste gjør hjemme, de blir møtt med åpne armer og en klem, de får leke og bare være barn uten bekymringer, de får gjøre lekser i et stimulerende miljø, de får hjelp til det de strever med og de blir proppa fulle med gode verdier for livet.


I perioder har jeg tenkt på Jesus og hvordan han møtte menneskene - han traff mange som hadde problemer og som levde på sida av samfunnets normer, og alle ble møtt med forståelse, anerkjennelse, kjærlighet og fred, men også med utfordringer til den enkelte. Jeg kan tenke meg at det var tøfft for mange å bli avslørt av han, men at det også var en enorm lettelse å bli møtt og bekrefta av han. Dette har jeg tenkt på når jeg vet at foreldrene drikker, de slår barna sine, de ydmyker dem, det er overgrep og det er lite kjærlighet i den forstand Jesus viste oss. Hvordan møter jeg disse foreldrene og barna når jeg ser og vet hvordan de strever på ulike områder i livet. Hvor ligger skylda i at barna glemmer det de har lært, de har dårlige karakterer, de ikke har lyst til å gjøre lekser, de har ikke lyst til å gå hjem, de skulker, de lyver eller at de kommer springende mot deg stadig vekk for å bli omfavna. Hva gjør jeg, hvordan møter jeg disse mennskene og hvor setter jeg grensene for dem og for meg? Dette har vært dilemmaer hele veien. Jeg har på ingen måte klart å møte hvert enkelt menneske på en fornuftig måte til enhver tid, men slik har jeg lært og slik har vi oppklart ting som har skjedd. Så har vi klart å gå videre og mange ganger har jeg opplevd enorme gleder ved å se forandringer som har skjedd med foreldre og/eller barna.


Jeg reiser til Norge nå med vemod, med glede, med spenning, med tårer i øya og med et håp om en bedre verden. Jeg gleder meg til å komme til Norge for å bo der, jeg gleder meg til snø og skiturer, til fjellturer og være med venner og familie. Så tenker jeg på Bolivia, et flott land med mange muligheter, på alle de jeg kjenner her og som det blir vanskelig å ta avskjed fra. Jeg kjenner på sorg og jeg kjenner på glede. Sorg over å forlate de jeg er blitt glad i, glede både over å komme til Norge nå, men også over det som har skjedd i Bolivia, det vil alltid være med meg i hjertet. Hvert enkelt menneske, barn eller voksen som har bidratt til mitt liv i dette landet. Men jeg vet at de er her, vi vil holde kontakt og jeg vil komme tilbake på besøk. 


Prosjektet går videre med flotte mennesker som tar ansvar. Vi har vyer og drømmer videre for både prosjektet og barna. Store behov og nye muligheter for mennesker ser vi rundt oss på alle kanter. Takk for støtte og god omsorg til dere i Norge som er med på dette laget. Vi er med på noe stort i verden.