...,ingen ting er som påsketur,...

Etter to uker med besøk er vi tilbake i hverdagen igjen. Det er fint med hverdager, men det er bra fint med besøk og turer også. Jeg fikk komme tilbake til "landsbyen" min igjen, landsbyen mellom fjellene, der jeg bodde første året mitt i Bolivia, der jeg ikke ville flytte fra og til en stor by, der jeg gikk turer i fjella flere ganger i uka, der jeg møtte mennesker som alltid prata med meg selv om det var på quechua, der det var stille og rolig - bare bussen som tuta da den skulle reise til byen, der lufta var rein hele tida og der stjernehimmelen var enorm hver natt.
Tinguipaya heter denne landsbyen og vi reiste dit nå i påsken, det var påskesamling i kirka og folk kom langveisfra. Mange hadde gått og vandra i flere timer for å komme fram, helt opp til en dag var det noen som måtte gå. Og det kom folk, mye folk. Misjonssambandet sier at Tinguipaya er det beste distriktet for kirka deres her i Bolivia. Jeg tenkte med meg selv der jeg tusla rundt og kikka på folk, hvorfor det er slik. Og jeg tenkte at i Tinguipaya har prosjekter som helse, innstallering av drikkevann, bedre dyrehold, veving for salg og internat for ungdom vært en del av misjonens arbeid i nesten 20 år. Det er mange i prosjektet som har reist og vandra rundt i fjella i disse åra, både nordmenn og lokale. De har vist medmenneskelighet ved å gi folka bedre livsgrunnlag. Folk så f.eks. at ungene deres fikk mindre diare med innlagt drikkevann og slikt skaper tillit. Dermed tror jeg at evangeliet får bedre grobunn og bedre feste i hvert enkelt menneske. Medmenneskelighet og nestekjærlighet er noe som jeg ønsker skal være grunnmuren i arbeidet vi har satt i gang her i Cochabamba også. Litt helhet og flere innfallsvinkler tror jeg skaper integrerte mennesker med mange muligheter.