Klokka fire i dag morges kom beskjeden om at vår alles bestefar var gått bort. Han ble 93 år gammel. Første gang jeg traff han var da jeg besøkte han og kona på pampaen der de bodde i alle sine år, på Altiplano nesten 4000 m.o.h. Der bodde de med horisonten som utsikt, myste mot sola, sto i mot vinden og vassa i overvann i regntida. Der dyrka de poteter i alle farger, bønner og quinua. Der vandra de med sine sauer for å finne noen tuster de kunne spise. Ansiktene deres var prega av vær og vind, vakre skrukker som tegn på livet de hadde levd. For to år siden døde kona hans og i disse to åra har han bodd hos barna sine. En tid bodde han her også. Det var koselig å ha han her, tuslende rundt på tomta, prate om tidligere tider og ønske seg tilbake til pampaen sin.
 |
| Adobehus på Altiplano |
 |
| Dette møter deg når du stikker hodet ut av døra på morgenen, ingen steder å feste blikket, bare horisont. |
 |
| Bestemor mysende mot den sterke sola |
 |
| Bestemor og bestefar med lam og saueflokken bak. |
 |
Sykkel er et fint fremkomstmiddel her på flata.
Når han bestefar bodde hos oss måtte han alltid ha noe i hendene. Her har han fått tak i noe lamaull og av det lagde han tau, et sterkt godt tau som han trengte til å binde eselet sitt.
|
Jeg føler meg priviligert som fikk møte disse folka, som har hatt et liv så anderledes enn mitt eget at det er helt umulig å forestille seg, men et lite innblikk har jeg fått og det innblikket har satt seg fast hos meg og der kommer det til å sitte resten av livet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar