Mer mimring

Den 1. februar for 10 år siden ble tomta i Bolivia min. Det var en spesiell dag med mange papirer som skulle ordnes og skrives under på. Det mest spesielle var vel hvordan pengene skulle overføres til selgerne. Jeg hadde konto i en bank og de i en annen. Da var alternativet at jeg tok ut hele beløpet i kontanter for å overlevere til dem, men da vi sto der i banken, bestemte de seg for å opprette en konto i samme bank som meg. Da kunne banken overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. 
I dag overfører vi lønninger via internet fra konto til konto eller fra bank til bank. Men enda er ikke dette helt vanlig for andre liknende prosjekt. En periode oppfordra vi sterkt de som jobber hos oss til å opprette en konto, dette for sikkerheten til dem og oss, og tidsbesparelsen for oss. 

Mimring

Vi skriver 2018 og jeg husker for 10 år siden på denne tida. Da var jeg i Bolivia, bodde og hjalp til på et barnehjem og leita etter muligheter for å starte opp med noe selv. Jeg brukte mye tid på å tenke, besøke andre prosjekt, leite etter tomter i avisa og snakke med folk. I romjula 2007 så jeg en annonse i avisa Los Tiempos i Cochabamba som virka interessang. Jeg fikk ei på barnehjemmet til å ringe for meg (jeg hadde utenlandsk aksent og ville blitt avslørt - prisen kunne stige). Hun spurte om beliggenhet, pris og andre viktige ting. Så reiste jeg for å se på tomta sammen med en bolivianer. Vi kjørte etter eieren bortover veien og jeg håpet på at tomta lå på oppsiden av veien slik at regnet kunne renne ut mot veien og ikke inn i bygninger. Jeg husker øyeblikket eieren gikk ut av bilen og på riktig side av veien for å låse opp porten. Der inne var det et villniss, det var grass over alt og ganske høyt noen steder. Jeg fikk veldig lyst på tomta og sa etter hvert at ønsket å kjøpe den. Og siden jeg var den første som så på tomta og sa jeg ville kjøpe, fikk jeg førsterett. Så begynte noen forhandlinger om prisen. Bolivianeren som jeg hadde med for å se på tomta gjorde den jobben for meg og fikk prisen litt ned i forhold til den opprinnelige prisen. Jeg kjøpte en tomt på ca 1,3 mål for 33 USD for kvadratmeteren. Jeg kjøpte tomta for rundt 43.000 USD. Slik så det ut da jeg kom dit første gangen, og min første tanke var: "Her er det mange muligheter".

Desember 2017

Desember 2017

Kjære dere alle!

“Julen er kommet med solverv for hjertene bange”. Dette er en strofe fra en julesang som datt ned i hodet mitt her en dag. Solverv er fint, det tror jeg de fleste gleder seg til. Hvor bange hjertene er det vet jeg ikke selv om det er et spennende arbeid vi driver i Bolivia. Noen ganger kan jeg sette meg ned og tenke, og nesten bli litt redd. Redd for hvordan vi disponerer midlene som kommer inn hver måned.  Midler folk har overgitt til oss i tillit til at de blir brukt godt og hensiktsmessig. Det er ganske stort å få oppleve en slik tillit.

Den største begivenheten dette året var uten tvil å få papira på stifltelsen i orden. Dette var en stor seier etter mange år med papirarbeid, vurderinger, målsetting og tanker om framtida. I Norge har vi et stifltelsespapir på èn side, i Bolivia er det en stor avhandling i detaljer som er helt enormt. Der må vi ta alle forholdsregler for hva som eventuelt kan komme til å skje en gang i framtida, fordi man vet aldri hvilken hensikt folk har for å engasjere seg i slikt arbeid. Nå har de et styre i Bolivia slik som vi har i Norge. Men enda er det ikke ferdig. Nå gjelder det å få på plass alle planer, arbeidsinstrukser og andre ting som jeg i øyeblikket ikke helt har oversikt over.

Regnskasføreren vi ansatte da jeg var i Bolivia i sommer har sendt meg regnskap for både 2016 og 2017. I fjor leita vi etter en regnskapsfører, men fant ingen som vi hadde tillit til. I sommer fant vi ei gjennom en annen stiftelse. Hun har jobba jevnt og trutt hele høsten med å få til et system som vi kan bruke i årene framover. Det ser bra ut av det jeg har sett til nå. Hun virker grundig og krever nøyaktighet og punktlighet. Det sier de som jobber med regnskapet i Bolivia nå, og det virker slik på meg. Hun tar rundt 1000 kr i måneden for arbeidet og siden hun har gjort to årsverk i høst blir dette et lite løft for oss nå på slutten av året, men så jevner det seg ut etter hvert. Da jeg bodde i Bolivia gjorde jeg regnskapet gjennom et regnskapsprogram jeg fikk anbefalt fra en regnskapsfører i Norge. Han var også veilederen min disse årene. Da jeg reiste til Norge ønsket jeg at regnskapet skulle gjøres i Bolivia, derfor denne leitingen etter en regnskapsfører som kan gjøre det ordentlig.

Grønnsakshagen har utvida seg. I  løpet av året har vi høsta rødbeter, ulike grønne blader og cherrytomater. Vi sådde også blomkål og hodekål, men dem spiste mauren. Maur er et eget tema i Bolivia. Jeg hadde en bjørnebærbusk som stadig ble spist opp av mauren, men den kom også stadig tilbake. Men nå tror jeg den har sagt takk for seg – mauren vant. Noen ganger da jeg har stått og hengt opp klær ute på snora, hendte det at maruen beit meg i foten og det er utrolig hvor hardt og vondt den kan bite. Til og med bolivianere hopper og skriker når mauren kommer for nær. Nei, det var grønnsakshagen jeg skreiv om, det har vært et stort og fint arbeide dette året. Cherrytomatene har kasta av seg bortimot 30 kg, så det er noe å satse på videre. Stiftelsen som har introdusert og hjulpet oss med dette arbeidet har virkelig fulgt opp det de lovet, selv om ikke alt har gått etter planen alltid. Elevene og noen foreldre har kommet for å lære å ta vare på produktene, tilberede dem og å lære om næringsinnhold. Det har vært godt oppmøte alle gangene og elevene har også virkelig fulgt opp og vært motiverte for dette.

Nå er skoleåret over og det er sommerferie for elevene. Denne siste uka har personalet evaluert og begynt så vidt med planlegging av neste år. Psykologen vår har sagt at hun slutter etter dette året. Hun ønsker mer arbeid og det er forståelig, men trist for oss. Hun har gjort et flott arbeid med elevene og foreldrene. Hun har bidratt svært positivt i personalgruppa og det kan bli vanskelig å erstatte henne. I år er det ei jente som ikke har klart å fullføre skoleåret. Hun har gått i 1. Klasse og kommer fra en familie med svært små ressurser på alle måter. Da jeg var i Bolivia i sommer kikka jeg på henne og så at hun var svært umoden og ikke klar til å lære å lese og skrive i det hele tatt. Hun har fått svært lite generell stimulering hjemmefra og hun vil komme til å trenge mye oppfølging i året som kommer også.

Til slutt vil jeg legge ved noen bilder fra den siste utflukten de hadde torsdag den 7. Desember til en park som heter Pairumani. Det var kaldt og regn den dagen, men det la såvisst ingen demper på opplevelsene til elevene.

Tusen takk for året som er gått, takk for alle bidrag som gjør at dette er mulig. Så ønsker vi dere alle en fredfull jul med sitat fra en annen julesang: ”Fred over jorden, menneske fryd deg. Oss er en evig Frelser født.”

Vennlig hilsen alle oss i ”Dråpen” i Norge og ”La Gotita” i Bolivia.

E-post: torilk@yahoo.no           Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629               Mobil Toril: 91240659    Toril Korsvik

Nyhetsbrev

                                                                            Søndre Land, August – oktober  2017

Kjære dere alle sammen!

Det heter augustbrev dette her. Aldri har det tatt så lang tid med å skrive det. Dette beklager jeg.

Jeg får skylde på stort arbeidspress da jeg har begynt med ny klasse på skolen og at jeg har begynt med studier ved siden av. 

En uke i Norge etter Boliviareisen, begynte livet å normalisere seg. Trøttheten kom tilbake på kveldene og jeg våknet om morgenen. Nå handler jeg på supermarkedene i stedet for de frodige markedene med frukt og grønnsaker, her kjøper jeg grønnsaker pakket inn i plast, druer uten steiner og nesten uten smak, men softis som sklir ned gjennom halsen. Kroppen føltes ikke lenger så nummen, men den svarte når den anstrengte seg - jeg hadde jo vært i høyden.

De siste dagene i Bolivia er alltid hektiske, da skal jeg rekke alt jeg ikke har rukket tidligere, men det gjør jeg jo ikke. Så jeg reiste fra en kjempestor oppvask, klær i skittentøyskurven og noen klær på snora (håper det er noen som tar dem inn til neste gang jeg kommer). Likevel kjente jeg at da jeg reiste, var det flere ting jeg var fornøyd med som hadde skjedd.

”Vi vil se Glorieta også”, sa de (de dere ser på bildet) og løp til neste buss som passa. Da vi kom dit var det stengt for dagen, men en vakt som sto der sa at det var folk der inne enda. Da begynte de å rope på disse folka, for en dør innenfor porten sto åpen. Etter en stund kom det ut en person som sa han jobba der. De spurte om å få komme inn, men han sa at det var stengt for dagen slik det sto på skiltet utenfor. Dette stoppa dem ikke fra å spørre mer og nærmest insistere på å få komme inn og se en liten tur, ”bare litte grann er du snill”. ”Vi skal betale det det koster”. ”Ok, da, men bare 10 minutter for da går vi hjem”, sa han. ”Det er greit”, sa de, løp inn og ble borte.  Jeg gikk til kontoret for å registrere oss og da kunne vi få guide dersom vi betalt guiden selv, utenom inngangspengene. Og siden lønningene ikke er altfor store i Bolivia i forhold til Norge, så gjorde vi det.

Dette er ofte måten det blir gjort på i Bolivia. Jeg tenkte flere ganger at nå måtte de gi seg, det er jo stengt. Men folk trenger arbeid og litt ekstra inntekt er kjærkomment for mange selv om åpningstidene blir utvida litt. Historien er henta fra turen til Sucre med personalet. Vi reiste en fredag kveld med nattbuss og tilbaketuren på søndag kveld. Da var vi tilbake i Cochabamba grytidlig mandag morgen. Det ble en fin tur der vi besøkte historiske steder, frihetshuset, dinosaurparken, brukskunst og da Glorieta som var et slott som spanjolene bygde da de var i landet. Personalet var fornøyd med turen, og da jeg reiste til Norge fikk jeg en fin liten bok av dem som de hadde lagd, med bilder fra turen og hilsener fra hver enkelt. En veldig hyggelig bok som jeg tok med meg til Norge.

En måned i Bolivia på vinterstid. Tørt og ganske kaldt på kveldene, men fin sol hver eneste dag og varmt på dagen. Før jeg dro så lurte jeg på om jeg fikk nok å gjøre, men det viste seg at jeg gjerne skulle hatt en måned til. Alt tar sin tid, og det er mye som skjer som er fint å få med seg. Strikking av pledd, leiting etter ny bil, papirer som skulle skrives under og feires, medarbeidersamtaler, personalmøter og et foreldremøte, brødbaking, organisasjonsutvikling sammen med Olivia og Secundino, en fin og lang tur oppover fjella fikk jeg, aktiviteter med ungene i ferien, elevene som høster inn fra kjøkkenhagen og lager mat med veiledning av en kokk, handling til Norge og mange andre ting.

De har høsta rundt 25 kg cherrytomater.

Under medarbeidersamtalene fikk jeg inntrykk av at lærerne er veldig fornøyde. De opplever at de jobber godt sammen og har et godt forhold til lederne av senteret. Utfordringen ligger i arbeidet med elevene, foreldrene og det å gi disse en best mulig hjelp. Foreldrene har utfordringer i livet og det har elevene også, derfor kan det være andre behov enn bare leksehjelp som må jobbes med for at elevene skal kunne forbedre skolehverdagen sin.

Kjøkkenet fungere også godt, men der var det vel mye trafikk. Lærere som ville hjelpe til med å hente tallerkener til ungene, elever som skulle hente maten sin når de kom litt seint eller noen som bare ville spørre om noe. Alt var godt ment, men vi ble enige om at kjøkkenet er viktig å holde reinslig og hygienisk, så der er det ingen som skal gå inn uten tillatelse. Så håper jeg dette følges opp etter at jeg reiste. Foreldrene følger opp sine forpliktelser på kjøkkenet. De kommer etter tur hver uke og hjelper til med forberedelsene.

Advokaten ringte da jeg var der og sa at nå er stiftelsespapirene i orden. Dette har tatt utrolig lang tid av ulike årsaker, men nå er vi en stiftelse i Bolivia også. Olivia kom for å skrive under (hun er leder av styret), så gikk vi på kafe og feiret. Det var en lettelse å få dette i orden. Advokaten sa også at så lang tid har han ikke opplevd at det har tatt før, og han har hjulpet mange stiftelser med dette arbeidet.

Tusen takk for alle gode bidrag! 

Mange hilsener fra alle oss i Bolivia og i Norge.

E-post: torilk@yahoo.no           

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629               

Mobil Toril: 91240659    

Toril Korsvik

Årsmøte på lørdag.

Håper mange har muligheten og lyst til å komme på årsmøte til Dråpen på lørdag. Mest av alt er det en fin sosial sammenkomst der det blir mye informasjon om det som skjer i Bolivia, sosialt samvær med andre som støtter oss, muligheter for å stille mange spørsmål, bevertning, utlodning og ikke minst et møte med Roxana som er bolivianer og jobber i ledelsen i leksehjelpa.

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Lørdag den 09. september 2017, kl 14.00 på
Kleppan i Stokke

I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.

Dagsorden:
Sak 1 – Åpning/konstituering
Sak 2 – Godkjenne:
a) Dagsorden
b) Valg av dirigent
c) Valg av referent
d) Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll
Sak 3 – Årsberetning
Sak 4 – Regnskap for 2016
Sak 5 – Økonomi 2017/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.
Sak 6 – Innkomne saker og forslag
Sak 7 – Valg
Sak 8 – Avslutning

Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 02.09.2017.

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta gjerne med kopp!

VELKOMMEN!

VEIBESKRIVELSE

Fra Stokke sentrum: Følg riksvei 303 mot Sandefjord, forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Adresse: Kleppanveien 53. Vi holder til på en låve innerst i veien. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

Dette har vi venta på så lenge .....

 Jeg stopper opp av og til, ser meg rundt og tenker: Det fungerer, vi har klart å bygge opp et senter for barn og familier som trenger så mye av det grunnleggende i livet. Samtidig har det vært tøffe tider, skikkelig tøffe tider har det vært innimellom. Jeg har tenkt flere ganger: hvorfor gjør jeg det her? Kunne ikke jeg også bare blitt i Norge og jobba slik som alle andre gjør? Det hadde utvilsomt vært en mye lettere tilværelse. Kanskje jeg nå kunne ligget på stranda, tatt meg et bad, vandra i fjellet eller reist til steder der jeg kunne nyte livet! Samtidig ser jeg på ungene som kommer hit nå, aktivitetene som skjer og hva som skjer med dem. Hva som skjer med hvert enkelt av barna som utvikler seg, fysisk, psykisk og motorisk. De modner og vokser. Foreldrene uttrykker at de er fornøyde med det som skjer og det er flott å oppleve. Personalet som gir av seg selv til hvert enkelt barn, personalet som bidrar til at dette kan finne sted, personalet som ler sammen, tuller og vaser av og til og som viser til barna at livet har mange sider. Det er flott å se barn leke og glede seg over aktiviteter som skjer, det er flott å se barn som henger opp ned i stativet, det er flott å se barn som anstrenger seg for å lære og det er flott å se barn som ler og lærer.

Nå er det vinterferie for skoleelevene, men vi driver på likevel med andre aktiviteter og de aller fleste elevene kommer. Ei mor ba om permisjon for sin 9 år gamle sønn i går for at han skulle selge is for å tjene penger til en ny skolesekk, noe han trenger. Dette er en familie som har store behov for det aller meste. Mor har nok aldri opplevd grensesetting og det har ikke barna hennes heller. Vi satt på kontoret her og prata om dette med mor, tre fra prosjektet i tillegg til ei som jobber på kjøkkenet for at hun kunne oversette mellom spansk og quechua. Vi ga ikke permisjon til sønnen hennes. For det første er det forbudt for barn å arbeide, for det andre vet vi ikke hva som skjer når han vandrer rundt med en isoporboks for å selge is, hvem han treffer eller om han vil gå inn på internettkafe, som finnes på hvert hjørne, og spille spill og for det tredje så trenger han å jobbe med skolefag. Vi sa at dersom han kommer hit, kan han hjelpe til her med enkelte ting og dersom han gjør leksene sine og gjør det han skal på skolen, så skal vi kjøpe en skolesekk til han. Dette godtok mor og i dag kom gutten kl.10 på morgenen for å hjelpe til. Han hjalp til på kjøkkenet og han virka fornøyd.

Til slutt vil jeg fortelle om papiret som endelig har kommet. Dette har vi venta på så lenge. Nå er vi en lovlig registrert stiftelse her i landet også. Det har tatt vanvittig med tid og det har vært enorme frustrasjoner til tider, men nå er det her. Vi har bytta advokat en gang og har nok brukt for mye penger på dette, samtidig er det slikt som kan skje. Den siste advokaten vi har hatt sa også at det er den lengste prosessen han har vært med på i det med å registrere en stiftelse. Byråkratiet er stort og en vet aldri helt hva som kan skje.

Her er beviset, nå er vi der vi vil og vi kan bare kjøre på videre. Men først må jeg sove. Jeg sitter her på overtid. Klokka har passert ti på kvelden og jeg sover rundt ni timer hver natt. 

Boliviaferie, eller -jobb!

Den fineste strekningen på flyturen til Bolivia denne gangen var mellom Munchen og Madrid. Der fløy vi på nordsida av alpene og et stykke bortover så jeg en fjellformasjon som raget høyere enn de andre. Det var Mont. Blanc. Bortsett fra det var det veldig fint å komme fram til Bolivia. Flyet mitt landa kl. 07.00 på mandag morgen den 19. juni, og dagen lå foran meg. Jeg følte meg ganske opplagt i begynnelsen og vi begynte å arbeide. Vi var tre stykker som samla oss og jobba med organisasjonsutvikling. Dette ble en nyttig dag, da vi analyserte situasjonen vi er i nå og jobba med hvordan vi ønsker å ha det framover. Utover dagen ble kroppen tyngre og tyngre og kl 20.00 på kvelden sov jeg.

Dagen etter ble en innholdsrik dag. Brødbaking og menneskemøter, gode møter. Den første som kom den dagen var hun som skulle bake brød. Hun begynte med det for noen uker siden og hadde aldri bakt brød tidligere. Kan du hjelpe meg, spurte hun. Ja, det kan jeg sa jeg, men forsto først etter hvert hvilken hjelp hun trengte. Denne familien er ny i prosjektet dette året og jeg kjente henne ikke. Men hun ønsket å lære å bake brød, noe vi har forsøkt med flere tidligere uten å lykkes. Så sa hun at hun ikke kunne lese. "Kan du lese oppskriften for meg?" spurte hun, den hang på kjøleskapet. Jeg så på den, det var en blanding av bilder og tekst. Slik så den ut:

Selv om det var bilder, hadde  den også en del tekst, dermed forsto hun den ikke. Hun fortalte meg at hun aldri hadde fått gå på skole, de bodde på landsbygda da hun vokste opp og de hadde ikke mye. Det var brødrene hennes som fikk lov til det. Men hun har lyst til å lære både å lese og skrive og å bake brød. Hun har tre jenter der to av dem er i skolealder.

Så kom personalet og ungene og det ble en dag med mange og gode gjensynsklemmer. Også til slutt med jenta som ble borte for oss i over to timer. Dette skriver jeg om seinere.

Nå over til noe flott som skjer. Under ser dere ei lita jente som vanner rødbetene som vokser i kjøkkenhagen vår. Der er det ferdige produkter selv om det er vinter. Ungene har ansvar for å vanne og stelle og de har bygd hele kjøkkenhagen med støtte, plastikk i bunn og lagt på jord. Nå er det vanning. Neste uke kommer en kokk som skal vise hva vi kan lage av de produktene vi har nå. Ungene er delt inn etter alder og de får undervisning i det å så, dyrke, høste og benytte produktene i matlagingen.

Til slutt kom det en kake på bordet der det sto: Velkommen! Alle samla seg for å ønske meg velkommen tilbake til Bolivia og La Gotita. Det er en flott gjeng som arbeider i prosjektet og flotte barn som nå har fått muligheter til å forandre livet sitt og litt av landet sitt. Vi satser på ringvirkninger av verdier, kunnskaper og holdninger disse barna kan få her og gi videre til neste generasjon.

TUSEN TAKK TIL ALLE BIDRAGSYTERE, DERE ER GULL VERDT FOR HVER OG EN AV DISSE BARNA!