Bare for å fortsette Lene sitt siste innlegg på bloggen ved siden av, så har vi andre måter å våkne opp på også. Jeg våkner som regel av meg selv mellom seks og halv sju, da ser jeg lyset som kommer inn vinduet over døra. Jeg hører hanene som galer og fuglene som synger. Fuglene begynner å synge rett før dagslyset begynner å skinne. De ser ikke lyset,de bare kjenner at nå er dagen i emming. Det er et kor av fugler hver morgen nå og det er deilig å høre på. Dersom jeg ikke hører fuglene synge så er det regnet på taket som overdøver dem eller får dem til å synge litt mindre.
Etter fuglesang og evt regn begynner jeg å høre stemmer, rolige stemmer som nettopp har våkna. Så litt skramling med kjeler og av vann som renner i krana på gårdsplassen. Noen går i døra til badet og noen ringer på porten. Fra kl. seks om morgenen kan det godt ringe noen på porten, for da vet de at folk er hjemme. Etter det igjen kan det godt bli helt stille og jeg kjenner at nå er det på tide å stå opp. Da sitter folka på bruket enten å spiser frokost mens de ser nyheter eller de har begynt å jobbe på et eller annet eller at de har reist av gårde tidlig for å handle. Så begynner dagen.
onsdag 15. februar 2012
lørdag 11. februar 2012
sommer i Bolivia
Jeg gikk meg en runde på tomta med kameraet her en dag. Dette ble noe av resultatet.
Dette siste bildet er et kunstverk laget av menneskehender. Glasskår av flasker som skinner i mange farger i sola. Plasseringa er oppå muren vår mot veien og er rett og slett en sikkerhet mot innbruddstyver. Jeg ville i hvert fall ikke tatt den veien.
Dette siste bildet er et kunstverk laget av menneskehender. Glasskår av flasker som skinner i mange farger i sola. Plasseringa er oppå muren vår mot veien og er rett og slett en sikkerhet mot innbruddstyver. Jeg ville i hvert fall ikke tatt den veien.mandag 23. januar 2012
Abuelo
Da jeg kom tilbake til Bolivia fant jeg bestefar som satt i patioen og jobba. Han sier selv at han er født i 1920 så da har han jo noen tilbakelagte år i sitt liv. Han hører og ser litt dårlig for tida, men ellers er han klar til sinns og har en fantastisk hukommelse. Første gangen jeg møtte han var på pampaen nesten 4000 m.o.h. Der hadde han sine sauer og sine jorder sammen med kona som gikk bort for snart et år siden. Der har de to myst i mot sol og vind i alle år. Nå bor han her hos sønnen sin og beriker oss med sitt nærvær og sine historier. Som regel forteller han på aymara, men med en liten påminnelse så slår han over i spansk. På bildene under lager han tau av lama- og saueull helt fra grunnene av. Svigerdattera sa til han at de er for tykke, men han snakka om å binde eslene og fortsatte med å flette tauene sammen. Da skjønte vi begge at han hadde en plan med det han gjorde.
Et av oldebarna, som jeg tror han har veldig mange av, spurte han en dag om hvor mange år han hadde gått på skolen. Han hadde gått tre år sa han, da måtte han slutte fordi de trengte han hjemme for far hans hadde reist i krigen mot Paraguay. Denne krigen handla om områder med petroleum og varte fra 1932-1935. Bolivia tapte denne krigen og Paraguay fikk oljeområdene. Likevel regnes både Bolivia og Paraguay som de mest underutviklede landa i Sør-Amerika i dag.
Et av oldebarna, som jeg tror han har veldig mange av, spurte han en dag om hvor mange år han hadde gått på skolen. Han hadde gått tre år sa han, da måtte han slutte fordi de trengte han hjemme for far hans hadde reist i krigen mot Paraguay. Denne krigen handla om områder med petroleum og varte fra 1932-1935. Bolivia tapte denne krigen og Paraguay fikk oljeområdene. Likevel regnes både Bolivia og Paraguay som de mest underutviklede landa i Sør-Amerika i dag.mandag 16. januar 2012
Så hvit du er,
er noe jeg får høre stadig vekk for tida ettersom jeg møter folk igjen. Ja, ja, sånn er det når en kommer fra vinternorge til sommerbolivia. Vet ikke helt hva de mener når de sier det for det har egentlig stor status å være hvit her. Jeg er ikke den som blir brun med en gang heller, men jeg husker en gang jeg hadde ganske bra farge. Det var i januar 1994, da kom jeg hjem fra en reise på et halvt år til ulike deler av verden. Da hadde jeg gått bar nesten hele sommeren og høsten etter, da hjalp det.
Ja, skia er nå bytta ut med solkremen og solbrillene. Her er det varmt og godt og nesten for godt. Reisa var lang, men med mange hyggelige møter med folk som var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd til en som reiste med til sammen over 50 kg. bagasje. Først inn på toget, jeg og mor løfta sekken og bak kom en mann med kofferten, det samme skjedde da vi skulle av toget på Gardermoen. Så var det han engelskmannen som spanderte en cola på meg på vei til Frankfurt, han kom da fra Kristiansund, men hadde ikke sett byen så veldig godt for han jobba offshore. Så var det han som tok den lille kofferten min ned fra hylla i flyet da vi landa i Frankfurt. "Så mange hjelpsomme mennesker det er" sa jeg, men tror ikke han forsto det for etterpå snakka han med en kamerat på et språk som jeg ikke forsto. Etter det klarte jeg meg helt til jeg kom til Santa Cruz i Bolivia, der måtte jeg ta ut all bagasjen min for å få den gjennom tolla. Jeg fikk tak i en bagasjetralle, men jeg har aldri hatt ord på meg for å være først i køen så tralla var en av det gamle slaget med slitte og uregjerlige hjul, antakeligvis en som ingen andre ville ha. Jeg dytta og pusha den her bagasjetralla i køen fram mot tolla og bak meg hadde jeg en som stadig hjalp meg til å få den i riktig retning. Da jeg omsider kom til Cochabamba var det ingen bagasjetraller igjen, jeg orka ikke bære alt så da måtte jeg ta han som sto der med en tralle og venta på noen å få hjelpe. Det betydde at han ville ha betaling for hjelpa, den første som tok seg betaling av alle som gav en hjelpende hånd på en tur rundt halve kloden.
Ja, skia er nå bytta ut med solkremen og solbrillene. Her er det varmt og godt og nesten for godt. Reisa var lang, men med mange hyggelige møter med folk som var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd til en som reiste med til sammen over 50 kg. bagasje. Først inn på toget, jeg og mor løfta sekken og bak kom en mann med kofferten, det samme skjedde da vi skulle av toget på Gardermoen. Så var det han engelskmannen som spanderte en cola på meg på vei til Frankfurt, han kom da fra Kristiansund, men hadde ikke sett byen så veldig godt for han jobba offshore. Så var det han som tok den lille kofferten min ned fra hylla i flyet da vi landa i Frankfurt. "Så mange hjelpsomme mennesker det er" sa jeg, men tror ikke han forsto det for etterpå snakka han med en kamerat på et språk som jeg ikke forsto. Etter det klarte jeg meg helt til jeg kom til Santa Cruz i Bolivia, der måtte jeg ta ut all bagasjen min for å få den gjennom tolla. Jeg fikk tak i en bagasjetralle, men jeg har aldri hatt ord på meg for å være først i køen så tralla var en av det gamle slaget med slitte og uregjerlige hjul, antakeligvis en som ingen andre ville ha. Jeg dytta og pusha den her bagasjetralla i køen fram mot tolla og bak meg hadde jeg en som stadig hjalp meg til å få den i riktig retning. Da jeg omsider kom til Cochabamba var det ingen bagasjetraller igjen, jeg orka ikke bære alt så da måtte jeg ta han som sto der med en tralle og venta på noen å få hjelpe. Det betydde at han ville ha betaling for hjelpa, den første som tok seg betaling av alle som gav en hjelpende hånd på en tur rundt halve kloden.
fredag 6. januar 2012
Med retning Bolivia
Godt nytt år til dere alle.
Enda sitter jeg her i Norge og venter på snøen. Likevel hadde jeg en skitur i dag, min første for sesongen, min første på kunstig snø og min første med grønne lier ved siden av løypene. Det var en snodig opplevelse, men deilig selv om ryggen verka litt. I morgen blir det nok andre deler av kroppen som verker regner jeg med.
Det er kveld og jeg sitter og ser på tv hos naboen, selv om jeg sitter i mitt hus - de har visst en stor skjerm der inne. Når jeg ikke ser på tv hos naboen så tenker jeg på reisa jeg har foran meg, med retning Bolivia. Onsdag morgen bærer det av sted. Det skal bli godt å komme fram nå, men gleder meg ikke til selve reisa. Først toget til Gardermoen - ønsker meg avganger til flere byer i Europa fra Torp - det hadde spart meg for flere timer i reise. Så til Frankfurt hvor de ikke har noe speisiell innbydende flyplass, der må jeg vente i over seks timer. Etter det bærer det over havet - Atlanterhavet - gjennom natta. Natta hvor jeg bare lengter etter å få sove slik at jeg slipper å kjenne på kløe i beina, stikking i rompa, vond rygg og stiv nakke. Når jeg kommer fram til Sao Paulo blir alt så meget bedre og jeg ser enden, men enda mangler noen flyturer, først til Acuncion i Paraguay - hvor flyplassen er en morsom liten rundkjøring. Der skal jeg vente i tre timer og får da sikkert tid til å ta noen runder der. Da er det Bolivia neste og siste stopp. Mitt kjære Bolivia.
Jeg har pakka litt de siste dagene, en koffert og en sekk i tillegg til håndbagasjen. Jeg har fått en del ting av flere av dere som jeg tar med meg til ungene, en juice-maskin, puslespill, andre spill, duploklosser, klær, engelskbøker, bøtter, spader og lego. Jeg gleder meg til å vise det fram og bruke det sammen med ungene. I tillegg er det mange som støtter oss økonomisk - enda fler enn før og det er jeg veldig glad for. Det gir oss muligheter til å fortsette dette arbeidet som så mange familier ønsker og trenger.
Selv om reisa virker lang så ønsker jeg meg besøk i tida framover. Regner med å være der i over et år før jeg kommer til Norge igjen og da kan det være muligheter for noen besøk fra Norge. For reisa er veldig spennende for den som tar den for første gang, og dersom man virkelig vil noe så er ikke en slik reise noe å hefte seg med.
Enda sitter jeg her i Norge og venter på snøen. Likevel hadde jeg en skitur i dag, min første for sesongen, min første på kunstig snø og min første med grønne lier ved siden av løypene. Det var en snodig opplevelse, men deilig selv om ryggen verka litt. I morgen blir det nok andre deler av kroppen som verker regner jeg med.
Det er kveld og jeg sitter og ser på tv hos naboen, selv om jeg sitter i mitt hus - de har visst en stor skjerm der inne. Når jeg ikke ser på tv hos naboen så tenker jeg på reisa jeg har foran meg, med retning Bolivia. Onsdag morgen bærer det av sted. Det skal bli godt å komme fram nå, men gleder meg ikke til selve reisa. Først toget til Gardermoen - ønsker meg avganger til flere byer i Europa fra Torp - det hadde spart meg for flere timer i reise. Så til Frankfurt hvor de ikke har noe speisiell innbydende flyplass, der må jeg vente i over seks timer. Etter det bærer det over havet - Atlanterhavet - gjennom natta. Natta hvor jeg bare lengter etter å få sove slik at jeg slipper å kjenne på kløe i beina, stikking i rompa, vond rygg og stiv nakke. Når jeg kommer fram til Sao Paulo blir alt så meget bedre og jeg ser enden, men enda mangler noen flyturer, først til Acuncion i Paraguay - hvor flyplassen er en morsom liten rundkjøring. Der skal jeg vente i tre timer og får da sikkert tid til å ta noen runder der. Da er det Bolivia neste og siste stopp. Mitt kjære Bolivia.
Jeg har pakka litt de siste dagene, en koffert og en sekk i tillegg til håndbagasjen. Jeg har fått en del ting av flere av dere som jeg tar med meg til ungene, en juice-maskin, puslespill, andre spill, duploklosser, klær, engelskbøker, bøtter, spader og lego. Jeg gleder meg til å vise det fram og bruke det sammen med ungene. I tillegg er det mange som støtter oss økonomisk - enda fler enn før og det er jeg veldig glad for. Det gir oss muligheter til å fortsette dette arbeidet som så mange familier ønsker og trenger.
Selv om reisa virker lang så ønsker jeg meg besøk i tida framover. Regner med å være der i over et år før jeg kommer til Norge igjen og da kan det være muligheter for noen besøk fra Norge. For reisa er veldig spennende for den som tar den for første gang, og dersom man virkelig vil noe så er ikke en slik reise noe å hefte seg med.
søndag 13. november 2011
Referat fra årsmøte
Referat fra årsmøte 5/11-20011 Stokke 7.11.11
Årsmøtet blei holdt på Bygdetunet i Stokke.
Leder Mikal ønsket alle velkommen før han blei valgt til møtets dirigent.
Deretter informerte Toril om virksomheten i ”La Gotita” i Bolivia ved hjelp av bilder som er blitt tatt i løpet av oppbygginga av prosjektet.
Det er blitt bygget 5 toaletter og 4 skolerom for lekser. Hun har 10 som er ansatt 3 dager i uken. Leksehjelperne fra kl 13.00 – ca kl 17. Kjøkkenpersonalet kommer fra morgenen.
Antall barn som kommer er 45. ( fra 3 og 15 år.)
Økonomien har vært stabil det siste året med ca 8800 i mnd fra faste givere + tilfeldige gaver som hun er avhengig av for drifta. De faste utgiftene i Bolivia er på mellom 10 og 12.000 norske kr.
Pr 30.06 i år har det kommet inn kr 70700 og det er brukt 73000 bs, (dvs ca 63000 norske kr). Nå står det kr 59.000 på kontoen.
Lokale Rotary har vært der og snakket til foreldrene om brannsikkerhet, tannhelse og andre temaer.
Jostein snakket litt om NAV utland og det han jobber med for at Toril skal få norske rettigheter når det gjelder helse og pensjon
Det kom flere spørsmål fra medlemmene som var veldig positive.
Framtidsplaner: Vi skal jobbe med å få et bilverksted på tomta som skal være med å finansiere drifta, vi satser på sikt at prosjektet skal bli selvfinansierende, og at de lokale personalet skal overta. Flere ville prøver å finne ut av verktøymuligheter for sending herfra. Alternativt kjøpe i Chile eller Brasil (pga kvaliteten). Flere forslag er å starte bakeri, selge Aloe Vera –produkter i Bolivia og også strikking av varme barneklær for salg i Norge. (tollutfordringer)
Budsjett for 2012 er bl a lønn 90000 nok med totalsum på 150000nok
Valg av styret: Mikal har gått ut av styret.
Det nye er: Nina Nøvik, Vestskogen Nøtterøy ny
Hege Falkum Oslo ny
Jørn Toverød Sandefjord ny
Lene Vårum Bolivia/Ski forts
Laila Korsvik Stokke forts
Rollene vil bli fordelt på et styremøte vi skal ha den nærmeste tiden.
Noen hadde stor interesse i å gjøre noe ekstra for å få inn penger, bra, men hva?
16 hadde møtt opp i tillegg til Mikal og Toril, det var bra!
Det var en meget engasjert gjeng som hadde møtt opp.
For styret: Laila Korsvik
Årsmøtet blei holdt på Bygdetunet i Stokke.
Leder Mikal ønsket alle velkommen før han blei valgt til møtets dirigent.
Deretter informerte Toril om virksomheten i ”La Gotita” i Bolivia ved hjelp av bilder som er blitt tatt i løpet av oppbygginga av prosjektet.
Det er blitt bygget 5 toaletter og 4 skolerom for lekser. Hun har 10 som er ansatt 3 dager i uken. Leksehjelperne fra kl 13.00 – ca kl 17. Kjøkkenpersonalet kommer fra morgenen.
Antall barn som kommer er 45. ( fra 3 og 15 år.)
Økonomien har vært stabil det siste året med ca 8800 i mnd fra faste givere + tilfeldige gaver som hun er avhengig av for drifta. De faste utgiftene i Bolivia er på mellom 10 og 12.000 norske kr.
Pr 30.06 i år har det kommet inn kr 70700 og det er brukt 73000 bs, (dvs ca 63000 norske kr). Nå står det kr 59.000 på kontoen.
Lokale Rotary har vært der og snakket til foreldrene om brannsikkerhet, tannhelse og andre temaer.
Jostein snakket litt om NAV utland og det han jobber med for at Toril skal få norske rettigheter når det gjelder helse og pensjon
Det kom flere spørsmål fra medlemmene som var veldig positive.
Framtidsplaner: Vi skal jobbe med å få et bilverksted på tomta som skal være med å finansiere drifta, vi satser på sikt at prosjektet skal bli selvfinansierende, og at de lokale personalet skal overta. Flere ville prøver å finne ut av verktøymuligheter for sending herfra. Alternativt kjøpe i Chile eller Brasil (pga kvaliteten). Flere forslag er å starte bakeri, selge Aloe Vera –produkter i Bolivia og også strikking av varme barneklær for salg i Norge. (tollutfordringer)
Budsjett for 2012 er bl a lønn 90000 nok med totalsum på 150000nok
Valg av styret: Mikal har gått ut av styret.
Det nye er: Nina Nøvik, Vestskogen Nøtterøy ny
Hege Falkum Oslo ny
Jørn Toverød Sandefjord ny
Lene Vårum Bolivia/Ski forts
Laila Korsvik Stokke forts
Rollene vil bli fordelt på et styremøte vi skal ha den nærmeste tiden.
Noen hadde stor interesse i å gjøre noe ekstra for å få inn penger, bra, men hva?
16 hadde møtt opp i tillegg til Mikal og Toril, det var bra!
Det var en meget engasjert gjeng som hadde møtt opp.
For styret: Laila Korsvik
høst
Jeg har kjøpt meg nytt kamera, med vidvinkel og bra zoom. Har prøvd ut ved å knipse noen høstbilder i nærområdet. Bildet over er fra en bakke vi kjørte på ski i da jeg var liten. Vi samla alle ungene i bygda og lagde spor, det gikk bra fort. Helt nederst før jordet var det dengang en dumpel i bekkeleie og et grantre som vi måtte bøye oss under - det var alltid et lite spenningsmoment om vi klarte det. Siden har bakken vært en treningsbakke.
Dette er en kjøttmeis ved fuglebrettet. Neste blir kolibri og kondor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)