bursdagsfering

Denne dagen våkna jeg opp til sol fra klar himmel og tenkte at i dag blir det en fin dag etter mange dager og netter med mye regn. Jeg tok på meg treningsbuksa og joggeskoa og putta kameraet i veska som jeg festa rundt livet. Jeg satte nesa i retning fjellet og beynte å gå - det blir ikke så mye jogging i 2700 m. høyde og bare oppoverbakke. Det var grønt overalt og elva brusa deilig i ørene mine av masse godt vann. Jeg tok bilder av elva og etter hvert av blomster som sto langs veien min, nydelige blomster i fine farger.Etter tre timer var jeg nede igjen, der hadde den familien som bor hos meg lagd wathia til meg. Det ble en rask dusj og rett til gode, melne poteter med kyllinggryte som tilbehør, alt sammen kokt nede i jorda. Det er snille mennesker som bor her, mor på bruket gratulerte meg og ønska at jeg skulle bo her til jeg fylte omtrent 120 år. Så kom ungene og det ble mer middag, denne gangen en linsegryte som også er veldig god. Ungene spiste godt og det gjorde de voksne også. Så, når jeg var i gang med å piske ungene inn i klasserommene sine, var det mange som hadde samla seg på plassen ute. Hva skjer her mon tro, jeg hadde ikke helt oversikten og turte vel heller ikke å spørre så mye, så jeg ble stående litt å se på til jeg ble kalt inn til å sette meg foran alle sammen. Der sto det to flotte kaker på et lite bord, med alle ungene rundt. De sang bursdagssangen for meg og etterpå måtte jeg som skikken er her, ta en bit av kaka.

Jeg bøyde meg ned for å ta en bit og ei jente dytta meg enda lenger ned, da så jeg slik ut etterpå med kake rundt munnen og opp i nesa, men kaka var god og hadde mange fine farger.

Så ble det utdeling av kake til alle unga som hver og en er en liten blomst med forskjellige og nydelige farger. Takk for en fin dag og alle gode ønsker fra fjern og nær.

Utvikling

I dette innlegget hadde jeg tenkt å legge ved et par bilder av unger som kommer til oss for å spise og gjøre lekser. Jeg satt på trappa her en dag med kameraet og venta på ungene som kom inn porten og oppover den lille bakken mot meg. De lo og smilte, noen sprang og noen rusla, men alle var sultne og klare til nye dyster. Jeg zooma inn og tok flere bilder, noen stilte seg opp og jeg tok enda flere bilder, men med nytt kamera som har større oppløsning tok det så lang tid å laste ned at jeg gav opp. Jeg tenkte nå at jeg ville får bedre bilder og muligheter til å laste ned klarere og bedre motiver. Bildene er blitt klarere og jeg liker å ta bedre bilder, men kanskje jeg bor for langt på landet for å laste de ned til bloggen. Ja, ja det er ikke lett å forutse alle konsekvenser av fornyelser og forbedringer.
I alle fall har vi starta opp med et nytt skoleår og nye muligheter. Vi har etter to ukers skolegang skrevet inn 42 unger fra tre til 15 år. Det er flere på venteliste og vi kommer til å ta inn noen til. Vi har begynt, men ikke avslutta planlegging av året og vi har avholdt det første
foreldremøtet. De aller fleste ungene fortsetter fra i fjor, noen har slutta av naturlige årsaker, og noen nye er kommet til. Alle som jobber her har jobbet her minst et år. To av dem har jobbet her siden oppstart i 2008, så litt erfaring synes vi at vi begynner å få selv om nye problemstillinger stadig dukker opp og må tas stilling til. Men vi håper på et godt år der vi klarer å fange opp hver enkelt unge og jobbe med dem ut i fra deres egne forutsetninger.

Oppvåkning 2

Bare for å fortsette Lene sitt siste innlegg på bloggen ved siden av, så har vi andre måter å våkne opp på også. Jeg våkner som regel av meg selv mellom seks og halv sju, da ser jeg lyset som kommer inn vinduet over døra. Jeg hører hanene som galer og fuglene som synger. Fuglene begynner å synge rett før dagslyset begynner å skinne. De ser ikke lyset,de bare kjenner at nå er dagen i emming. Det er et kor av fugler hver morgen nå og det er deilig å høre på. Dersom jeg ikke hører fuglene synge så er det regnet på taket som overdøver dem eller får dem til å synge litt mindre.
Etter fuglesang og evt regn begynner jeg å høre stemmer, rolige stemmer som nettopp har våkna. Så litt skramling med kjeler og av vann som renner i krana på gårdsplassen. Noen går i døra til badet og noen ringer på porten. Fra kl. seks om morgenen kan det godt ringe noen på porten, for da vet de at folk er hjemme. Etter det igjen kan det godt bli helt stille og jeg kjenner at nå er det på tide å stå opp. Da sitter folka på bruket enten å spiser frokost mens de ser nyheter eller de har begynt å jobbe på et eller annet eller at de har reist av gårde tidlig for å handle. Så begynner dagen.

sommer i Bolivia

Jeg gikk meg en runde på tomta med kameraet her en dag. Dette ble noe av resultatet.

Dette siste bildet er et kunstverk laget av menneskehender. Glasskår av flasker som skinner i mange farger i sola. Plasseringa er oppå muren vår mot veien og er rett og slett en sikkerhet mot innbruddstyver. Jeg ville i hvert fall ikke tatt den veien.

Abuelo

Da jeg kom tilbake til Bolivia fant jeg bestefar som satt i patioen og jobba. Han sier selv at han er født i 1920 så da har han jo noen tilbakelagte år i sitt liv. Han hører og ser litt dårlig for tida, men ellers er han klar til sinns og har en fantastisk hukommelse. Første gangen jeg møtte han var på pampaen nesten 4000 m.o.h. Der hadde han sine sauer og sine jorder sammen med kona som gikk bort for snart et år siden. Der har de to myst i mot sol og vind i alle år. Nå bor han her hos sønnen sin og beriker oss med sitt nærvær og sine historier. Som regel forteller han på aymara, men med en liten påminnelse så slår han over i spansk. På bildene under lager han tau av lama- og saueull helt fra grunnene av. Svigerdattera sa til han at de er for tykke, men han snakka om å binde eslene og fortsatte med å flette tauene sammen. Da skjønte vi begge at han hadde en plan med det han gjorde.

Et av oldebarna, som jeg tror han har veldig mange av, spurte han en dag om hvor mange år han hadde gått på skolen. Han hadde gått tre år sa han, da måtte han slutte fordi de trengte han hjemme for far hans hadde reist i krigen mot Paraguay. Denne krigen handla om områder med petroleum og varte fra 1932-1935. Bolivia tapte denne krigen og Paraguay fikk oljeområdene. Likevel regnes både Bolivia og Paraguay som de mest underutviklede landa i Sør-Amerika i dag.

Så hvit du er,

er noe jeg får høre stadig vekk for tida ettersom jeg møter folk igjen. Ja, ja, sånn er det når en kommer fra vinternorge til sommerbolivia. Vet ikke helt hva de mener når de sier det for det har egentlig stor status å være hvit her. Jeg er ikke den som blir brun med en gang heller, men jeg husker en gang jeg hadde ganske bra farge. Det var i januar 1994, da kom jeg hjem fra en reise på et halvt år til ulike deler av verden. Da hadde jeg gått bar nesten hele sommeren og høsten etter, da hjalp det.
Ja, skia er nå bytta ut med solkremen og solbrillene. Her er det varmt og godt og nesten for godt. Reisa var lang, men med mange hyggelige møter med folk som var mer enn villig til å gi en hjelpende hånd til en som reiste med til sammen over 50 kg. bagasje. Først inn på toget, jeg og mor løfta sekken og bak kom en mann med kofferten, det samme skjedde da vi skulle av toget på Gardermoen. Så var det han engelskmannen som spanderte en cola på meg på vei til Frankfurt, han kom da fra Kristiansund, men hadde ikke sett byen så veldig godt for han jobba offshore. Så var det han som tok den lille kofferten min ned fra hylla i flyet da vi landa i Frankfurt. "Så mange hjelpsomme mennesker det er" sa jeg, men tror ikke han forsto det for etterpå snakka han med en kamerat på et språk som jeg ikke forsto. Etter det klarte jeg meg helt til jeg kom til Santa Cruz i Bolivia, der måtte jeg ta ut all bagasjen min for å få den gjennom tolla. Jeg fikk tak i en bagasjetralle, men jeg har aldri hatt ord på meg for å være først i køen så tralla var en av det gamle slaget med slitte og uregjerlige hjul, antakeligvis en som ingen andre ville ha. Jeg dytta og pusha den her bagasjetralla i køen fram mot tolla og bak meg hadde jeg en som stadig hjalp meg til å få den i riktig retning. Da jeg omsider kom til Cochabamba var det ingen bagasjetraller igjen, jeg orka ikke bære alt så da måtte jeg ta han som sto der med en tralle og venta på noen å få hjelpe. Det betydde at han ville ha betaling for hjelpa, den første som tok seg betaling av alle som gav en hjelpende hånd på en tur rundt halve kloden.

Med retning Bolivia

Godt nytt år til dere alle.
Enda sitter jeg her i Norge og venter på snøen. Likevel hadde jeg en skitur i dag, min første for sesongen, min første på kunstig snø og min første med grønne lier ved siden av løypene. Det var en snodig opplevelse, men deilig selv om ryggen verka litt. I morgen blir det nok andre deler av kroppen som verker regner jeg med.
Det er kveld og jeg sitter og ser på tv hos naboen, selv om jeg sitter i mitt hus - de har visst en stor skjerm der inne. Når jeg ikke ser på tv hos naboen så tenker jeg på reisa jeg har foran meg, med retning Bolivia. Onsdag morgen bærer det av sted. Det skal bli godt å komme fram nå, men gleder meg ikke til selve reisa. Først toget til Gardermoen - ønsker meg avganger til flere byer i Europa fra Torp - det hadde spart meg for flere timer i reise. Så til Frankfurt hvor de ikke har noe speisiell innbydende flyplass, der må jeg vente i over seks timer. Etter det bærer det over havet - Atlanterhavet - gjennom natta. Natta hvor jeg bare lengter etter å få sove slik at jeg slipper å kjenne på kløe i beina, stikking i rompa, vond rygg og stiv nakke. Når jeg kommer fram til Sao Paulo blir alt så meget bedre og jeg ser enden, men enda mangler noen flyturer, først til Acuncion i Paraguay - hvor flyplassen er en morsom liten rundkjøring. Der skal jeg vente i tre timer og får da sikkert tid til å ta noen runder der. Da er det Bolivia neste og siste stopp. Mitt kjære Bolivia.
Jeg har pakka litt de siste dagene, en koffert og en sekk i tillegg til håndbagasjen. Jeg har fått en del ting av flere av dere som jeg tar med meg til ungene, en juice-maskin, puslespill, andre spill, duploklosser, klær, engelskbøker, bøtter, spader og lego. Jeg gleder meg til å vise det fram og bruke det sammen med ungene. I tillegg er det mange som støtter oss økonomisk - enda fler enn før og det er jeg veldig glad for. Det gir oss muligheter til å fortsette dette arbeidet som så mange familier ønsker og trenger.
Selv om reisa virker lang så ønsker jeg meg besøk i tida framover. Regner med å være der i over et år før jeg kommer til Norge igjen og da kan det være muligheter for noen besøk fra Norge. For reisa er veldig spennende for den som tar den for første gang, og dersom man virkelig vil noe så er ikke en slik reise noe å hefte seg med.