Godt Nytt År

I dag er det nyttårsdag i Bolivia, vi har fri fra jobb og skole alle sammen og nyter solsnu. I dag går vi inn i det Andinske og Amazoniske år 5520, men etter hva er jeg ikke helt sikker på. Det nye året begynner i det solstrålene dukker fram fra horisonten, litt over seks på morgenen, eller litt seinere avhengig av hvor en befinner seg. Folk sover ute eller står opp tidlig, de strekker hendene mot sola for å ta i mot energien fra de første solstrålene. Så er det noen som ofrer spesielle måltider til Moder Jord (Pacha Mama). Århundret som vi er inne i nå er viet jordbruket. Sol, måne og stjernehimmelen var viktig for de som bodde her før. De hadde avanserte og imponerende kunnskaper om universet og dets system. Dersom noen vil vite mer kan dere finne mer på internett. Tiwanaku, et før-Inka-sted utenfor La Paz, er hovedsetet på dagen i dag. Jeg var der for to år siden sammen med presidenten (og noen til).Da gjenstår det bare å ønske oss alle et riktig godt nytt år.

Uten mat og drikke, duger .........

Ernæring er en viktig del av jobben vår. Uten god ernæring fungerer ikke hjernen eller kroppen som den skal. Vi har unger som både er underernærte og feilernærte og noen som er vanlig, godt ernærte. Vi har unger som er tynne og vi har unger som er tykke, vi har unger som er lange og noen som er små og så har vi de som kalles helt vanlige. De som er overvektige er det p.g.a. feilernæring og mye sukker, salt og fett i kostholdet. Vi har unger som hjemme spiser mye ris og pasta og ikke er vant til å spise grønnsaker og det koster en del for noen å bli vant til det. Vi har nå kontakt med ei dame som er lege med speisalitet i ernæring. Hun har begynt med et foreldremøte og å jobbe med de to som vi jobber på kjøkkenet. Vi ønsker noen flere oppskrifter som kan gi bedre ernæring til ungene som kommer og vi ønsker å vise foreldrene at det er en sammenheng mellom ernæring, helse og skoleprestasjoner.

Siamey og Pedro liker det meste som blir servert.

Denne tallerkenen ble laget i går. Den består av en potet, litt ris, en salat med revet gulrot, agurk, tomat og spinat og en linsekarbonade. Linsekarbonaden består av løk, tomat, en deig av linser og litt kjøttdeig, kavring og egg.

Dette ble veldig godt, alle grytene ble spist helt tomme.

Coca og chuño

Det er mange måter å overleve på, her i landet bruker de bl.a. coca og chuño. I dag skal det handle om chuño, en frysetørra potet. I går var  min bolivianske familie hjemme på Altiplano en tur for å hente chuñoen som de hadde liggendes. De reiste herfra kl. 05.00 på morgenen og var tilbake kl.20.00 på kvelden. For et par uker siden var de der også for å ta opp potetene, men på fjellet har de ingen gode lagringsmuligheter til poteter så det beste er å lage chuño. Det de gjør er å legge potetene på et lag med grass eller strå i noen dager og netter med frost. Da fryser potetene. Så bruker de beina til å tråkke ut vannet av potetene og etter det ligger potetene ute i sola for å tørke en stund. Dersom de er gjennomtørre kan de vare i 10 år sa ho mor her ute. Chuñoen brukes i matlaging om lag som vanlige poteter, jeg lurer på jeg, hvor mange som har overlevd i dette landet på grunn av denne frysetørra poteten.

Nå er det blitt chuño, her ligger alt sammen utover banen vår for å tørke enda litt til. Alle bolivianere liker denne poteten veldig godt - i alle fall de som bor i høyden, mens så og si ingen nordmenn synes den er særlig god. Den har en spesiell konsistens og smak og en må nok være helt spesiell eller ha vokst opp med den for å like den.

Etter litt jobbing satte mor og far Bolivia seg ned for å hvile. Han far med en pose med coca og ho mor med en balje chuño som trenger litt mer behandling.

Toppmøte og skolefri

Denne uka har det vært skolefri hele uka, bare i morgen, fredag, blir vanlig dag. Dette gjelder de som går på skole i kommunen vår som heter Tiquipaya (ikke å forveksle med Tinguipaya som ligger langt ut på landsbygda der jeg bodde første året mitt i Bolivia). Fra søndag til tirsdag ble det arrangert toppmøte mellom de amerikanse stater litt lenger ut fra byen enn der jeg bor. Mange presidenter kom og mange representanter for regjeringene i de ulike landa kom. Dette går ikke upåaktet hen i disse omgivelser. Jeg hørte at regjeringen hadde bevilga rundt 42 mill. kr til å pusse opp gater og veier på forhånd, og skal si det ble jobba rundt omkring. Det var omkjøringer, innsnevringer, planting, vanning og utjevning av fartsdumper, men klokka i rundkjøringa klarte de aldri å rette opp, den står fremdeles på kl. 92:27.
Et slikt toppmøte krever også sine politimenn og -kvinner for å bevare sikkerheten og kontrollen. Dette førte til skolefri her i omegn og fritt fram andre steder i byen. På nyhetene etterlyste de politifolk til å overholde de nye kjøre- og parkeringsrestriksjonene i sentrum og mer kontroll på det store markedet i byen der tjuvraddenen holder til. Men tilbake til skolefri. De to første dagene var det skolefri p.g.a. toppmøte, så kom onsdag den 6. juni som er lærernes dag. Det er dagen da lærerne blir hylla og får en dag fri. Og til slutt var det torsdag 7. juni som er offentlig høytidsdag med feiring av Kristi Kropp - hans virke, lidelse og død i den katolske kirka. Jeg har aldri helt fått taket på den dagen, men den er visst stor for katolikkene. For meg har det i grunnen vært ganske ok å få noen dager til andre ting. Jeg har fått trena litt, gjort regnskap, begynt å samle bøker til et kartotek, vært i byen og ordna ting, skrevet til styret i Norge som skal ha møte neste uke og samla inn noen klær som jeg nå bør sortere. Neste prosjekt er å sy gardiner til kontoret mitt og et gjesterom.

Kaos eller orden

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sag: "Din dustemikkel" i trafikken her i Bolivia om jeg enten har vært fotgjenger eller sjåfør. Kaos er et daglig fenomen og defensiv kjøring er et ukjent fenomen. Her er det om å gjøre å komme fortest mulig fram om så på bekostning av andre. Slalom er en metode det kan skje på. På de mest trafikkerte veiene er det to kjørebaner og der veksler sjåførene mellom begge etter flyten i trafikken og dersom en bil  blir stående bittelitt er tuta et vanlig middel for de som står bak. Av og til tar jeg taxitrufi som er det raskeste offentlige fremkomstmiddel utenom vanlig taxi. Disse bilene er det vanlig størrelse på. Ofte dekker de til øverste delen av frontruta med en farga teip som skjermer for sola, nederste delen kan de også dekke til med dekorasjon av et eller annet slag. Da har de en stripe midt på som de ser gjennom. Dersom jeg, som er ganske lang når jeg sitter, da sitter i baksetet, ser jeg en liten del av asfalten som bare flimrer forbi, dersom det da i tillegg går i slalom og i rykk og napp p.g.a. mange fartsdumper og lyskryss, er jeg godt på vei til å bli bilsyk før vi er halveis til målet. 

Av og til er jeg selv sjåfør, og som dere skjønner er trafikken ganske uforutsigbar og det er her "dustemikkel" kommer inn. Alt skjer så plutselig, noen presser seg inn, noen drar på for å komme foran, noen følger ikke med i lyskryss, noen må bare stoppe der og da midt i kjørebanen eller i krysset for f.eks. å ta på eller slippe av en passasjer og noen tror de kan parkere i tredje rekke ved lukeparkering langs veien. Om noen har sagt "dustemikkel" om meg er jeg ikke sikker på, men det er ikke helt usannsynlig. Jeg kjører i vei likevel, prøver å unngå de verste stedene til de verste tidene og  når noen tuter rundt meg, tenker jeg at det er ikke meg de tuter på. (Det kan jo være at de gjør det, men for ikke å miste hodet helt prøver jeg å legge det over på andre og kjører videre).
Noen ganger er jeg fotgjenger i byen eller ved store veier. Fotgjengerovergang finnes i de fleste kryss, men av egen sikkerhet velger jeg som regel å krysse veien mellom to veikryss. Der er det ingen fotgjengerovergang, men det er heller ikke så mange veier bilene kan komme fra. I et lyskryss kan f.eks. de som har grønt kjøre på helt til det er blitt rødt og vel så det og da de som har rødt begynner å kjøre når de ser at de som krysser får gult så er det ikke så lett å følge med på når en fotgjenger kan krysse veien.
Men, så er det det da at landet er inne i en forandringsreform og nå var det trafikken sin tur. Noen forandringer fører til forbedringer for noen, andre forandringer fører til opprør, sultestreiker og tåregass og andre forandringer bare skjer. Nå har myndighetene bestemt at parkering i sentrum kun skal foregå på godkjente parkeringsplasser og ikke i gatene, det blir restriksjoner for bilene å kjøre i sentrum - nummeret på bilen min f.eks.ender på 0 så jeg får ikke lov til å kjøre til sentrum på mandager - og slik er det for andre biler andre dager og så er det bestemt at offentlige transportmidler kun skal stoppe for pasasjerer på slutten av et kvartal og ikke i begynnelsen. Om det blir gjennomførbart vil bare tiden vise - det er jo slik at jo flere passasjerer jo mer penger og pengene vil vel styre dette også en stund til vil jeg tro. Men alt i alt så får vi håpe at trafikken nå vil flyte lettere, det blir mer orden, mer forutsigbart og at det blir mindre forurensing i sentrum.

Midt i

leken med ula-ula og pata-pata sitter noen og gjør lekser. Her tegnes det kart over fylker i Bolivia.

Ula-ula

ula-ula

og pata-pata, det er det det dreier seg om for tida.

pata-pata