hjerter

Her kommer et lite tilbakeblikk fra før jeg dro til Norge. Jeg hadde med meg noen hjerter og fisker som ungene hadde laget i perler. Her ser dere hvordan hjertene ble laget, med omsorg og takk for den hjelpa dere bidrar med for at noen barn skal få en bedre hverdag og større muligheter i fremtiden.

Disse hjertene ble laget i vinterferien, i begynnelsen av juli. Nå står sommerferien på tur og vi holder på med aktiviteter fram til midten av desember. Jeg liker ferieaktivitetene vi driver med, da kan vi gjøre andre ting som de ellers ikke har tid og muligheter til. Da får vi også et annet forhold til hverandre, vi kan drive med aktiviteter som stimulerer interessene til ungene og til generell utvikling.

Alpakkapledd

Da tar vi i mot nye bestillinger på de fine pledda våre, håndstrikka i den fineste alpakkaull. Utrolig deilig og varmt pledd som strikkes av kvinner i Bolivia. Pleddet måler ca. 1,10 m. x 1,80 m og har en pris på 1300 NOK. Vi strikker også i størresle barnevogn ca 54 cm. x 84 cm. Disse pledda har en pris på 400 NOK. Jeg tar med pledda neste gang jeg kommer til Norge i 2015 en gang. Jeg holder til i Vestfold og sending av pledd innad i Norge må betales av kjøperen. 

 

Legg inn bestilling med ønsket størresle og farge her på bloggen, på facebook eller på e-postadressa som vises på bloggsida. Dersom det er veldig mange bestillinger og jeg til slutt ikke har plass i kofferten er det først til mølla som gjelder.

Referat fra årsmøtet

Referat fra årsmøte i Dråpen, 21. september 2014.

Hvor: Betel Feen, Stokke.
Til stede fra styret: Laila Korsvik, Lene Vårum, Jørn Toverud, Nina Nøvik og Hege Falkum Arboix
Antall til stede totalt: 19.

Sak 1:

Åpning ved Nina Nøvik.

Sak 2:

Godkjenning av:

•        Representantenes fullmakter

•        Dagsorden

•        Valg av dirigent; Nina Nøvik

•        Valg av referent; Hege Falkum Arboix

•        Valg av to representanter for underskrift av protokoll; Laila Korsvik og Toril Korsvik.

Sak 3:
Årsberetning.

Toril Korsvik informerer. Hun forteller at året til nå stort sett har vært bra, men med noen bølgedaler.

Noe av det mest positive er at foreldrene forteller at barna tar mer ansvar hjemme!

•        Barna er delt inn i fire grupper etter alder. Det har blitt kuttet ned til 25 barn, de som trenger det mest.

De blir kontrollert av lege tre ganger i året med tanke på underernæring/feilernæring. De underernærte får ekstra olje i maten.
De går til tannlegen en gang i året, og det er tannpuss hver dag hos Dråpen.

•        Personalet. I fjor var det en del turbulens, men etter et lite oppgjør har det blitt mye bedre i år. Det er 13 ansatte.

•        Foreldrene kan tidvis være en utfordring. De har stort sett lite utdanning og kommer fra landsbygda. Generasjonsforskjellene blir store. Foreldrene er analfabeter og snakker ofte bare quechua, mens barna kan både lese, skrive og snakke spansk. Dette kan føre til at det er barna som styrer hjemme i stedet for foreldrene.

Det er barn fra ni familier, hvor det er bl.a. to enkemenn og to alenemødre. Fem mødre kan ikke lese eller skrive, og to fedre kan ikke dette.

Sak 4
Regnskap/økonomi
2013 var er godt år, men mange av de ansatte sluttet i dette året, noe som førte til mange ”sluttpakker”. Disse har blitt delt ut gradvis i 2014 (i Bolivia er det en lov som sier at når man slutter i en jobb har man krav på en månedslønn per år man har jobbet et sted). I tillegg har myndighetene pålagt bedrifter å betale ut enda en månedslønn til sine ansatte i desember (i tillegg til de to som var kravet fra før). Det vil derfor fra og med 2014 bli budsjettert med å betale ut fire månedslønner per ansatt i desember måned.

Bilverkstedet har kommet i gang. Det er en mekaniker og en hjelper som jobber der. Fra mai har det stadig kommet flere biler inn til reparasjon. Det er ønske om å kjøpe en container til å lagre redskaper i. Visjonen er at verkstedet skal vokse, og at det etter hvert kan flytte til et mer sentralt sted. Overskuddet skal gå til leksehjelpen hos Dråpen. I tillegg er det ønskelig at noen av barna skal få prøve seg på verkstedet, og at man etter hvert kan få til et samarbeid med et institutt slik at man kan ha lærlinger der som kan ta fagbrev.

En annen visjon er å starte et bakeri med utsalg.

Sak 5

Budsjett for 2014
Per 31. august har det kommet inn ca 20.000 kr mindre enn fjoråret. Men pga gaver fra i fjor, finnes det kapital til drift i år. Det er kalkulert med at det må brukes mer i år enn det som kommer inn, p.g.a. økte lønnsutgifter (se under sak 4, regnskap).

Den største utgiftspost er lønninger, andre utgifter er drift av bil, mat, skrivesaker, leker, elektrisitet, internett, administrasjon og advokatutgifter (grunnet et svært byråkratisk system i landet).

Planer for 2015 er bl.a. å øke antall barn noe, og å la mekanikeren kun jobbe på verkstedet (ikke som leksehjelper). Trolig vil inntektene og utgiftene jevne seg noe mer ut sammenliknet med 2014.

Sak 6

Innkomne saker.
Ingen innkomne saker.

Sak 7

Valg av nye styremedlemmer.
Jørn og Nina trekker seg etter flere år i styret.

Heidi Toverud og Anja Jørgensen velges til nye styremedlemmer ved akklamasjon. Deres verv i styret vil bli valgt ved første styremøte etter årsmøtet.

Sak 8
”Småting”/Info

•        Toril selger ullpledd som er strikket av kvinner i området. Det er bare å ta kontakt med henne hvis noen flere ønsker å bestille.

•        Toril informerer om planer om å organisere en rundtur i Bolivia. Hun sender ut et detaljert tilbud etter hvert.

•        Toril bruker Handelsbanken, som hun er godt fornøyd med. Hun prøver å forandre kontoeier fra henne selv til Dråpen.

marked

For tida oppholder jeg meg i Norge, men her kommer et innlegg fra Bolivia. Hver tirsdag morgen sånn i 5-6 tida på morgenen er det en av oss i prosjektet som reiser til Quillacollo på marked for å handle grønnsaker og andre matvarer til leksehjelpa. Quillacollo ligger nesten to mil fra oss og der er det markedsdag hver tirsdag og søndag. Det vil si at produsentene kommer inn til byen for å selge varene sine disse dagene, noe som gjør grønnsakene friske og fine. Det er en spesiell opplevelse å gå der og sno seg mellom folk og grønnsaker i alle former, fasonger og farger, traller og trillebårer, jutesekker og bikkjer. Folk prater til deg og smiler og prøver å selge varene sine og da det er ganske så mange som selger det samme må de nok være ganske frampå. Jeg har gått der et hodet eller to høyere enn de andre og har sikkert gitt de noe å snakke om en tid framover.

 Noen har dandert veldig fint som disse tomatene.

 Og noen legger alt på bakken på jutesekker.

De dagene jeg har reist for å handle har jeg alltid kjøpt det grønne hos denne dama. Selleriblader og persille som hakkes og strøs over suppa.

Årsmøte

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Innkalling til Årsmøte “Dråpen”

21.september 2014, kl 14.00

Betel, Feen, Stokke

Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 3 km mot Sandefjord. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

Dagsorden:

Sak 1 – Åpning/konstituering

Sak 2 – Godkjenne

a)     Representantenes fullmakter

b)    Dagsorden

c)     Valg av dirigent

d)    Valg av referent

e)     Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll

            Sak 3 – Årsberetning

            Sak 4 – Regnskap for 2013

            Sak 5 – Budsjett for 2014/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.

Sak 6 – Innkomne saker og forslag    

Sak 7 – Valg

            Sak 8 – Avslutning

           

Dersom noen har saker eller forslag kan de sende til ninovik@online.no  innen 14.09.14

Det blir informasjon med bilder fra Bolivia, noe å bite i, salg av varer fra Bolivia og utlodning.

Alle interesserte er velkomne til å delta på årsmøte.

augustbrev

                                                                                                                                Cochabamba 12.08.2014

Kjære dere alle sammen!

Det er august i Bolivia og varmen sniker seg langsomt på. Den verste vinterkulda er over, våren er i anmars og vi tiner opp også på kvelden og morgenen. Det er kaldt i juli å spise frokost på et kjøkken der sola ikke kommer inn. De siste par månedene har jeg sittet i sofaen på kveldene under en dundyne fra Norge, sett på nyheter og strikka. Da har jeg hatt det fint.

Strikking, ja, vi har hatt fire damer som har strikka for livet i det siste. I mars fikk vi bestillinger på fire store alpakkapledd som har økt til fem i tillegg til tre små som passer til barnevogn. Mesteparten av overskuddet av pledda går til strikkerne og en liten del til prosjektet.  Så om noen dager setter jeg meg på flyet mot Norge med fem store alpakkapledd i kofferten og litt garn. Flere bestillinger kan tas opp mens jeg er i Norge.

Arbeidet med ungene går sin gang, det er framgang, men også stillstand eller tilbakegang på ulike områder. Vi har en stor gutt som etter en del år med jobbing nå tar mer ansvar for yngre søsken, han kommer mer presis, han leker med og passer på de yngste (en ny side ved han som vi har sett nå), han har en vei å gå enda med å jobbe med skolesaker, men han kommer seg. Vi har et søskenpar som aldri har møtt gode grenser i hjemmet som nå begynner å høre etter og gjøre det vi sier til dem. Foreldrene har så veldig lett for å gi seg når ungene begynner å protestere, de kan til og med gjøre leksene for dem dersom ungene ikke har lyst. Så er det en gutt som har slutta, det var dumt, men slik er det. Han er 15 år og gikk i 7. klasse. Han bor sammen med far og ei stemor som han ikke har noe godt forhold til. Faren kan ikke lese eller skrive så han klarer ikke å oppmuntre gutten til å studere videre. Det er denne gutten vi har hjulpet med å ordne fødselsattest til, og så, når han får det slutter han på skolen og her og begynner å jobbe, det er trist og vi er skuffa, men vi har pressa han ganske mye og til slutt må han bestemme selv. Og da det ikke er noe støtte i hjemmet til å fortsette skolegangen, er det vanskelig. Samtidig håper vi at vi har gitt han mye den tida han har vært her som han ser og verdsetter når han blir eldre. Med karakterene til ungene går det litt opp og ned etter innsatsen. Av og til må vi konsentrere oss om noen unger og av og til om andre og til tider er det oppfølging en til en som gir resultater.

Vi fortsetter å lese for ungene, førskolegruppa har lest nesten alltid og har nå lest ut alle bøkene vi har som er tilpassa dem, de to eldste gruppene har intensivert lesinga dette året og vi ser at interessen øker hos de fleste. Lesing hjelper på lang sikt med å kunne formulere seg, forbedre rettskrivinga og øke forståelse for det de leser og alt dette er noe elevene vårer er svake på. Utenom lekser og lesing er det mye fysisk akvititet, ballspill, basket – bare det å droppe ballen og øke koordinasjonen mellom øyne og hender, sandkassa og puslespill blir brukt nesten hver gang.

Hver onsdag ettermiddag tar jeg med meg en av ungene og drar til tannlegen. Jeg husker at da jeg kom til Bolivia sa de norske som bodde her at tannhelsen til ungene viser hvordan forholdene er i familien. Det er forferdelig mye dårlige tenner, de som fremdeles har melketenner kan bare ha noen brune stubber til fortenner. Tannlegen sukker av og til over tilstanden på tennene og det er alltid mer å gjøre enn det foreldrene tror.

Bilverkstedet er i gang, det er vi veldig fornøyde med. Det er ikke de store inntektene enda, men med tid og stunder håper vi .... Mekanikeren vår driver med en del andre ting også i tillegg til at akkurat nå står det tre biler her og venter på at eieren enten skal skaffe penger til deler eller skaffe delene. En bil trenger en ny motor og en annen en ny aksel. Det er ikke vanlig at verkstedet gjør alt først og så betaler bileieren etterpå, så mye tillit har de ikke til hverandre.  Bileierne må betale noe på forskudd og så litt etter litt og det siste helt til slutt. Her må det sikres på begge sider. Mekanikeren vår er også lærer for de eldste ungene og av og til tar han de med seg ned i verkstedet for å vise dem hvordan ting fungerer, om det er bilmekanikk, elektrisitet eller andre ting. I tillegg har han ansvaret for at vannforsyningen til alle husstandene i området fungerer tilfredsstillende. Da vi kom hit for rundt seks år siden hadde vi ikke stabilt tilgang til vann på tomta. I rundt fire år nå har mekanikeren vår hatt ansvaret for å tilrettelegge for vanntilførsel for alle husstandene og nå fungerer det fint. På søndag jobba han hele dagen med innstallasjon  av vann i en husstand som bor på grensa mellom vårt område og naboens. Mandag vaska han den gamle vanntanken fordi det nå var lite vann i den og da var det bare å utnytte det. Dette er ulønnet arbeid som er til beste for befolkningen i området, og til tider har det vært veldig mye arbeid. Det å ha reint vann i springen er slett ikke en selvfølge som det er i Norge.

Dette året har jeg litt etter litt gitt arbeiderne en månedslønn ekstra for hvert av de åra de har jobba her. Dette er lovfesta og skal gis hvert femte år eller når de slutter i jobben. Fra nå av vil jeg gi dette på slutten av hvert år. Dette har ført til økte utgifter for oss, samtidig vil jeg si at her betaler ingen skatt og dermed har de ingen rettigheter eller forsikringer i helsevesenet som vi har i Norge. Dersom noe skjer og en person må legges inn på sykehus må pasienten betale alt. Det betyr; alt fra arbeidet til legen, leie av seng og sengetøy, sprøyter, sprøytespisser og innholdet i sprøyta, maten må pårørende ofte skaffe, ja til og med engangshanskene som legen bruker i behandlingen må pasienten selv betale. Når pasienten er blitt frisk nok til å reise hjem, må hele regninga betales før dette kan skje. Jeg har hørt om og sett på tv at folk ikke har kunnet reise hjem fordi de ikke klarer å betale regningen, det betyr at beløpet øker for hver dag og time pasienten må ligge der. I tillegg vil jeg si at de som jobber her hos oss ikke har mye å rutte med, ingen av dem kommer fra familier med gode inntekter og flere av dem har virkelig kjempa for å komme seg opp og fram i livet.

Om noen dager reiser jeg til Norge for et opphold på to måneder. Det skal bli godt å komme hjem en tur og se skogen, sjøen, kjenne den friske lufta og være sammen med familie, venner og kjente, spise reker og annet godt.

Takk for all støtte til unga, til Bolivia og til de som jobber her, det er en fin gjeng av både store og små som gjør det beste de kan for at verden skal bli litt bedre.

Vennlig hilsen alle oss i «Dråpen» Bolivia v/Toril Korsvik

Gavekonto: 9488 05 44629  

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Mail: torilk@yahoo.no

Tel: +591 44313544

 

Siste dagers hendelse.

Torsdag kveld i 10 tida ringte det på porten. En 20-år gammel nabogutt spurte om jeg kunne være sjåfør for broren hans til det nærmeste lokale helsesenteret. Jeg tok med meg lommeboka, låste døra og dro ut med bilen. Mye penger tok jeg ikke med meg, men litt, sånn i tilfelle. Det er en familie som ikke har alt for store økonomiske ressurser og så er de seks søsken i alt. Da jeg kom fram til porten deres kom han hinkende ut med støtte av sine to eldste søsken. Låret og kneet hans var hovent, stivt og vondt.  Det som hadde skjedd var at lørdagen før hadde han vært sammen med en vennegjeng der det hadde kommet til konfrontasjoner, en annen hadde trekt kniven og denne gutten fikk to stikk i låret. Han hadde dratt til legen rett etterpå, og det så bra ut. Men utover i uka ble det vondere og vondere, samtidig som det hovnet opp. Så vi dro da til helsesenteret denne torsdagskvelden, men der var det ingen som kunne hjelpe han, så dro vi til et lite sykehus i nærheten. Der sa de at vi måtte reise til et større og mer sentralt sykehus, der har de større ekspertise, sa legen. Bror til han som trengte behandling hadde tatt med seg ca 18 kr, det var vel det det ville koste på det første stedet vi dro til. Men for å dra til det store sykehuset i byen fant jeg ut at jeg ville ta med meg mer penger, så vi dro hjemom en tur. Da vi kom fram til sykehusets akuttavdeling fikk vi etter noe venting en lege som sa at de rett og slett ikke hadde plass. Han kikka på de to korte kutta gutten hadde i låret, sa at de var små og ba oss om å komme tilbake dagen etter kl.8:00 på morgenen. Vi dro da hjem igjen og gutten, som er 18 år, hinka inn i huset. Jeg ble enig med broren om at vi skulle reise hjemmefra kl. 6:00 morgenen etter, både for å være der tidlig i forhold til e.v.t. kø og p.g.a. varsel om veiblokkeringer. Jeg sov ganske bra i fem timer den natta,  gutten med knivstikka hadde nesten ikke sovet i det hele tatt. Men vi reiste til byen og begynte å vente. Etter en stund kom han inn til en lege, men han kom fort ut igjen med beskjed om å dra til et sted der de kunne ta røntgenbilde. Vi reiste, rota litt for å finne fram, tok røntgen av låret og reiste tilbake til sykehuset. Der ble det mer venting, venting og atter venting. Så til slutt ble broren kalt inn til legen, gutten satt fremdeles i bilen da venteværelse er utendørs. Broren kom også forholdsvis raskt ut igjen og ble bra sint på broren sin som sa han ikke passer på seg selv. Han trengte operasjon og det måtte skje på et privat sykehus for der vi var hadde de ikke lege som kunne gjøre det, og, det hasta. Vi dro til et privat sykehus for å spørre om pris på en slik operasjon, men legen som kunne svare på det, var ikke kommet på jobb enda, så vi fikk ingen svar. Da bestemte jeg at nå drar vi hjem, hviler litt, spiser litt, snakker litt med dem hjemme og jobber videre med saken etterpå. Da jeg kom hjem var kl. mellom 15 og 15:30. Fram til da hadde jeg spist en banan og litt snacks og de to andre hadde nok ikke spist noe mer. Jeg la fram saken for medarbeideren min og ba han ta over for å finne et sykehus som er bra og ikke det dyreste. Han tok over, reiste med de to brødrene og kom hjem seinere på kvelden med ny informasjon. Vi samla familien til denne gutten for informasjon.

Min medarbeider forklarte hva legen hadde sagt: kniven han hadde fått i låret hadde sneia hovedpulsåra som går nedover i beinet og det hadde begynt å blø der inne. Litt etter litt hadde dette skapt en utposning av blod som bare ville fortsette å vokse, og dersom den ikke ble operert bort ville den en dag sprekke og han ville dø av blødningen. Så var det prisen, han hadde snakka med en lege som kunne ta operasjonen og inkludert alt, var han villig til å gå ned til 2500 USD. Det var en pris som familien ikke ville klare på stående fot aleine. Her måtte det handles og planer ble lagt fram. I tillegg trengte han tre blodgivere i tilfelle det skjedde noe, hovedpulsåra er ikke til å spøke med. Vi starta altså med 18 kr. for å gå på det lokale helsesenteret og det endte med 2500 USD på et privat sykehus. Det siste døgnet har familien mobilisert seg for å finansiere denne operasjonen og for å finne blodgivere. Gutten ble innlagt lørdag morgen og operasjonen foregikk lørdag kveld. I Bolivia har de lovfesta minstelønn og 2500 USD er omtrent en årslønn for denne minstelønna. I tillegg kan jeg si at faren i familien er enkemann etter at kona døde i kreft for noen år siden. Han har enda gjeld etter kona si sykehusbehandling.

Jeg skriver ikke dette for at dere der hjemme skal bidra økonomisk til denne operasjonen. Jeg skriver for å gi dere informasjon om at vi støtter og hjelper der vi kan og det er på mange områder og det utvider seg stadig. Det denne gutten trenger hjelp til er å få skikk på seg selv, ta ansvar og se sin oppgave i livet. Faren er sint på han for tida fordi han bare henger og slenger med disse «vennene» sine som slett ikke stiller opp når det skjer noe som dette. Og fordi han ikke hjelper til hjemme av noe slag. Vi vil låne han en del av dette beløpet som operasjonen kommer på, men han må jobbe for å betale det tilbake litt etter litt.

Nå sitter jeg her søndag kveld, gutten er operert og familien sliter med å finne noen som kan låne dem penger. Gutten ligger på sykehuset og han vil ikke bli skrevet ut før hele sykehusregninga er betalt. Så kanskje jeg må be dere likevel om å bidra så skal vi følge opp gutten og hjelpe han så godt vi kan til å få et bedre liv. I øyeblikket er politiet på vei til å gripe fatt i den gutten som knivstakk.