Årsrapport 2017

ÅRSRAPPORT DRÅPEN 2017

2017 ble et spennende år med mange utfordringer og gode opplevelser.

ØKONOMI

Inn på konto i Norge i NOK:

Januar             21.350

Februar           15.100

Mars               13.300

April                27.100

Mai                 15.450

Juni                 24.940

Juli                  14.950

August             32.610

September      28.320

Oktober          26.885

November       17.850

Desember       27.700

Totalt:            265.700 kr.

Til sammenligning kom det i 2016 inn 271.704 kr. Altså en liten nedgang.

Det ble overført kr. 290.000 fra Norge til Bolivia. Det betyr et underskudd på 24.300 kr.

I Bolivia ble det brukt 33.988 USD, der vekslingen med NOK varierte ca. mellom 8,20 og 8,70 NOK. Med en gjennomsnittlig kurs på 8,50 Nok, ble det brukt ca. 289.000 kr i Bolivia i 2017.

Det trengs mer penger i Bolivia nå enn tidligere. Lønningene øker, matvarepriser øker og andre ting øker. Vi har ikke fått flere givere dette året, så inntektene holder seg omtrent på det samme som tidligere år. Vi har ikke nok faste givere til å dekke driftsutgiftene, men er avhengig av andre inntekter som loddsalg, salg av pledd,gaver fra bursdager o.a. Vi brukte ikke noe på vedlikehold av bygninger i 2017, så dette må nok påregnes i 2018.

ELEVER: Vi har hatt rundt 35 elever gjennom året. Det var nærmere 40 da året startet, men en familie trakk seg ut sannsynligvis p.g.a. at foreldrene måtte hjelpe til på kjøkkenet. Elevene har jobba jevnt og trutt. Vi har fire ulike grupper ut i fra alder. Under skolealder, 1., 2., og 3. klasse sammen, 4. og 5. klasse sammen og fra 6. klasse og oppover. De yngste skoleeleven har flest ressurser, da vi ønsker å gi dem en god start. Det er viktig hva som skjer de første årene i forhold til grunnlag og motivasjon. Vi har dyktige studenter som hjelper dem, men som samtidig trenger oppfølging og opplæring i metoder og kommunikasjon med elever.

Tirsdag, onsdag og torsdag kommer elevene etter skoletid. Dagsrytmen var som følger:

13.00: Elevene ankommer leksehjelpa

13.20 – 14.00: Middag og evt lek dersom tid.

14.00 – 16.00: Lekser, lek, spill og annen hjelp til skolearbeid eller generell stimulering.

16.00: Et like måltid som kan bestå av frukt, yoghurt, havregryn med melk e.l.

16.00 – 17.00: Opprydding, vasking, lek, spill.

17.00: Elevene går hjem.

Datoer:

7. februar (tirsdag) Leksehjelpa starter opp igjen etter sommerferie.

27. og 28. Februar: Karnevalsferie

1.      mai: Utflukt for foreldre og barn til Apote.

To uker i overgangen juni/juli: Vinterferie. Lekpregede aktiviteter for de som kommer.

26. august: La Gotita 9 år, vi feirer.

Studentdagen: 21. september, og våren begynner: en liten feiring.

I hele november er det eksamen for alle elever.

30. november: Skoleåret er over

Lørdag 9 desember: avslutning av året hos La Gotita. Feiring med god mat og aktiviteter med klovn.

Den nye aktiviteten,som varte hele året, var anleggelse, såing og drift av grønnsakhage som ble starta og fulgt opp av en annen stiftelse. Hensikten var at elevene og evt. foreldrene skulle lære å dyrke egne grønnsaker selv om de har liten plass. En agronom og en kokk med hjelpere kom til oss for å undervise i dyrking og hva slags matretter de kunne lage for å utnytte alle grønnsakene. Det ble sådd i kasser, bøtter, plastrør, brusflasker der de kutta toppen på langs av flaska og på marka. Det ble en umiddelbar suksess der mange elever deltok og lærte mye.

FORELDRE: Foreldrene deltar på møter, utflukt og dugnader. Det spesielle dette året var at vi hjalp to mødre til å legge seg inn for å gjøre et inngrep slik at de ikke kan få flere barn.Vi betalte hele behandlingen, selv hadde de ikke mulighet til det. Roxana fortsetter sitt arbeide med flere av familiene. Hun besøker familier som er av de aller mest ressursfattige både med hensyn på økonomi og personlige ressurser. Etter tur hjelper foreldrene til på kjøkkenet. Dette har fungert stort sett greit.

PERSONALET: Det er noen utskiftninger i personalet nesten hvert år. Nye studenter gjør ferdig studiene sine. De får vitnemål etter en ganske lang prosess med myndighetene. Det koster også ganske mye å få utlevert et vitnemål. Da en slik prosess er i mål ønsker de seg ofte nye utfordringer og større stillinger, mens vi er fornøyde med at andre får muligheten til å finansiere noe av studiene sine ved å jobbe hos oss.  Vi har vært fornøyde med lærerne de siste årene. Vi finner studenter og de som jobber hos oss gjennom kjente. Det er viktig med tillit og at de er gode forbilder for elevene i holdninger, det å være presis, i kommunikasjon og annet.

Vi ser nå at det fungerer ikke bra med to personer i ledelsen. Det går bra enda, men i lengden må det være en person som er leder. Dette er noe å jobbe med neste år.

INFRASTRUKTUR: Det ble ikke utført noe vedlikehold eller nybygg dette året. Økonomien tillot ikke til det. Dermed er det et større behov neste år.

BILVERKSTED: Bilverkstedet går som tidligere, med arbeid i rykk og napp.

Bilen vår havarerte i mai dette året, vi har ikke kjøpt noen ny, da biler generelt har steget mye i pris siden jeg kjøpte den vi hadde.

KJØKKENHAGE: Mot slutten av 2016 kom vi i kontakt med en annen stiftelse som ønsket å samarbeide med institusjoner om å lage kjøkkenhage på et lite areal. De hjalp oss med å bygge opp ulike steder der vi kunne dyrke grønnsaker. Langs muren nedover mot porten brukte vi gamle bord til støtte for jorda, det ble en slags terrasse der det ble sådd ulike grønnsaker som rødbeter, grønnkål, persille, o.a. Et annet sted gjerda vi inn et lite område der det ble sådd cherrytomater som klatra oppover gjerdet i tillegg til kål, blomkål o.a. Kålen ble stort sett spist opp av mauren, mens tomatene bar mye. Da jeg reiste derifra i juli 2017 hadde de høsta bortimot 25 kg cherrytomater.

I tillegg fikk foreldre og elever opplæring av en kokk som lærte dem å lage enkle retter av disse grønnsakene. Dette var populært. Elevene fikk forklær og et kjøkkenhåndkle til å bruke de dagene det var undervisning, og til slutt fikk de det til odel og eie. Ulike redskap som ble brukt i undervisningen ble satt igjen hos oss på kjøkkenet. Det kommer nå kjøkkenpersonalet til gode.

Jevnt over et godt år, med noen utfordringer.

Toril Korsvik

Da "elva kom"

I går, søndag, hyra vi en nabo som kjører taxi til å frakte oss (Secundino og meg) oppover fjellsida. Vi ville se om vi fant raskante fra februar da "elva kom". Det bar oppover på steinete veier, bratt og ulendt. Et sted måtte vi ut for å dytte bilen da det var så løst og så bratt at den bare sto og spant. På bildet under har vi stoppa underveis og vi ser byen langt der nede.

Elveleiet slik det ser ut ovenfra nå. Den store grønne sletta omtrent midt på bildet er en fotballbane med kunstgress - en gave fra Evo (presidenten). Elva tok hjørnet av gjerde som er rundt denne banen. Lenger ned gikk elva over sine bredder og tok med seg alt den traff på. Langs hele elveleiet som vi ser på bildet ligger det igjen enorme mengder med stein- og jordmasser. 

Bildet under er tatt på lang avstand, men her er den ene raskanten, det gikk ras på begge sider av elva i to runder, i en trang og bratt dal. 

 På bildet under besøker vi svigerbror til han som kjørte oss oppover. Han dyrker blomster og har flere bikuber. Vi kjøpte med oss fem kilo honning. Der hadde han også solcellepanel og vannspreder. Det er forunderlig å se slike ting langt til fjells der det ikke går vei helt fram.

 Denne mannen var kristen, og i Bibelen står det at du skal gi tiende av det du tjener, sa han. Så for hver ti kilo honning, solgte han ni og gav en kilo til kirken - eller til Gud, som han sa. Etter at vi hadde vært der skulle han gå til kirken som ligger enda lenger opp i fjellet. Vi må be, be om at slike naturkatastrofer ikke skjer, sa han.

Han fortalte også om den dagen da "elva kom". Det hadde vært mye regn i lang tid. Denne dagen/ettermiddagen regnte og hagla det kraftig lenger opp enn der han bor. Det var veldig lokalt. Det gikk to ras med et lite mellomrom og dette demte opp elva som hadde stor vannføring. Da elva vant over rasmassene buldra det nedover elva og jorda rista, sa han. Støvskyen - eller vannskyen sto høyt opp i været og mobilsignalene ble borte. Av den grunn fikk han ikke varsla de som bodde lenger nede. Andre versjoner av dette er at folk som så raset oppe i fjella ringte og varsla kommunen, men ingen i kommunen reagerte, så ingen ting ble gjort før det var for seint. 
Etter hvert gikk vi nedover mot elva, det var bratt, løst og mye småstein. Andesfjella består av mye sand, grus og stein, og lite fast fjell. Da vi kom ned kjente jeg meg ikke igjen hvor i dalen jeg var, og her har jeg gått mange, og det betyr mange turer i flere år. Da vi kom lenger ned skjønte jeg hvor vi var. 

Steinen på bildet under hadde vannmassene tatt med seg, og det var ikke den eneste steinen på den størrelsen som vannet tok med seg. Det er ikke rart at det buldra i elva den dagen.

Etter at jeg kjøpte tomta her vi er nå, steg prisene mye i flere år. Til slutt hadde tomteprisen vår dobla seg. Etter raset har også hus- og tomteprisene i området rast nedover. Det har vært geologer her som sier at dette kan skje flere ganger, og dersom elva tar en annen vei enn der den går nå, er vi heller ikke sikre her på tomta vår.

Ti timer søvn gjorde susen for meg. I dag (23.juni) har jeg observert en gjeng på 20 elever som kom for å trene judo. De har holdt på hver lørdag i en måned og har allerede begynt å trene kast. To av lærerne som jobber her driver med judo og hadde lyst til å gjøre det med ungene. Allerede ser de forandringer i måten elevene ter seg på i forhold til hverandre. De er mer hensynsfulle og ikke så klønete i måten å omgå hverandre på. Og etter bare en måned er de jammen blitt gode. Noe å tenke på til gymtimene i Norge? Da de hadde gått hadde de som bor her lagd middag i ovnen som besto av poteter, søtpotet, stekt banan, kylling og kjøtt med en salat ved siden av. Åtte til bords er sjelden kost for meg i Norge. Gleder meg til fortsettelsen.

Reise til Bolivia.

Da er Roxana godt i gang med sommerjobb på Vøringfoss kafe ved Eidfjord. Stikk gjerne innom dersom du er forbi (hun snakker norsk). Jeg setter meg på flyet til Bolivia i kveld (torsdag 21. juni) og er framme i morgen kveld. Før Roxana reiste til Norge jobba hun mye på senteret vårt og litt blant flomofrene. Det siste hun gjorde blant flomofrene var å bidra til murstein og sement for å kunne bygge opp husa igjen. Midlene er ikke brukt opp enda, men jeg tenker jeg kan fortsette med hjelp av noen der nede. Jeg er spent på hvordan det ser ut i området etter det som skjedde, og hvordan folk har det.
I går kveld fikk jeg en del informasjon fra senteret vårt. Jeg fikk et inntrykk av at det jobbes bra for tida og Ruth Mary (den nye lederen) er godt i gang med å jobbe seg inn og sette sitt preg på arbeidet. De skriver om aktivitetsplaner og fornyelser, og om vedlikehold som er nødvendig. Det første er at vi nå trenger nye tallerkener og kopper til elevene. Vi har brukt de samme i rundt 10 år, så de har metta mange mager. Nå begynner de å bli bra slitt og vi får dem ikke helt rene. Er det noen som vil bidra til dette økonomisk, setter vi stor pris på det. Alle faste bidrag må gå til daglig drift, så er det noe større ting vi må handle inn, trenger vi ekstra midler. Takk til alle som bidrar til at barn i Bolivia får bedre ernæring og skolegang. Ønsker alle en riktig god sommer!

Kjære dere alle!

2017 ble avsluttet med en evaluering av «La Gotita». Vi fikk inn to personer som driver med slikt. De evaluerte drifta, økonomi, elevenes trivsel, foreldrenes fornøydhet og de ansatte med ledelse. De fant ut at det er mye bra, men samtidig er det mye som kan forbedres. Den største forandringen er vel at vi trenger en leder og ikke to som vi har hatt til nå. Det har vært litt vanskelig med to ledere som vil litt forskjellige ting, men som samtidig vil det beste for senteret. Da er det nok bedre med en som har det siste og avgjørende ordet i de sakene som dukker opp og det som må gjøres. Videre trenger vi tydeligere avklaringer i forhold til arbeids- og ansvarsfordeling. Vi har brukt en del tid på å finne en person, men har nå funnet en leder som begynner i halv stilling den 1. mai. Dette blir spennende. Det er ei godt voksen dame som er utdannet pedagog. 

Dette året vil «La Gotita» fylle ti år. Jeg har begynt å skrive noe på bloggen fra da jeg kjøpte tomta den 1. februar 2008, og tenkte at jeg ville skrive mye om dette året da «Dråpen» stod  i startgropa. Tirsdag den 6. februar kom jeg bort fra den planen, i alle fall for en stund. Det var dagen da vi begynte med nytt skoleår etter sommerferien. Nye hadde skrevet seg inn og alt var klart til å jobbe med ungene. Så «kom elva» den samme ettermiddagen. Elevene hadde akkurat rukket å komme seg hjem da det skjedde. «Elva kom» med jord, gjørme, steiner og steinblokker. Det hadde regna kraftig i flere dager, så gikk det et jordras lenger opp i elvedalen som kom nedover elva. Dette gjorde store skader, spesielt i området vårt. Den tok med seg mange hus og enda flere hus ble skadet. Fem personer omkom, deriblant en gutt, Gamaliel på 12 år, som har vært hos oss tidligere. Mor hans jobbet som lærer på leksehjelpa noen år og dermed var han også hos oss. Det var en aktiv gutt med mye fotball der han gikk inn i taklingene uansett hvor store motspillere han hadde. Denne dagen da «elva kom» skulle han bare inn for å hente hunden sin før han skulle løpe av gåre med familien sin, men mens han var inne kom neste runde med elva og han hadde ikke mulighet til å komme seg ut. Flere leita etter han hele kvelden og natta, de fant han på formiddagen dagen etter i gjørma uten liv. Mor var skilt og hadde to gutter som hun fulgte opp i tykt og tynt. Nå er eldste bror igjen aleine.

Senteret vårt ble ikke direkte berørt av denne flommen, men leksehjelpa stengte for å bli brukt til å samle inn og dele ut klær, matvarer, vann og annet til de som var hardest ramma. Det var også flere som kom og brukte området til å lage mat og å være på dagtid. Etter to uker begynte vi arbeidet igjen med leksehjelpa. Da var det noen forandringer i elevflokken. Noen familier som hadde skrevet inn barna sine hadde nå flytta til andre steder fordi de hadde mista huset sitt. Nye elever fikk plass og i dag har vi 40 elever som er skrevet inn for skoleåret 2018. Roxana og Secundino har gjort en formidabel jobb etter jordskredet. De har jobba sammen med andre i området for å kunne hjelpe flest mulig så godt som mulig. En del av elevene vi har, opplevde flommen på nært hold. Dette har gitt dem flere vonde opplevelser som de burde vært foruten. Psykologistudenter har kommet for å hjelpe både i området generelt og senteret vårt spesielt til de som har vonde opplevelser etter flommen.

Vi har nye lærere dette året. Noen som ønsket seg større jobber slutta og andre studenter har blitt ansatt. Og nå også en leder for senteret. Hun heter Rose Mary, er ei godt voksen dame og er ansatt i halv stilling. Roxana jobber nå spesielt med et par elever med ekstra store behov for hjelp og støtte, og hun sier det skal bli godt å få en leder med større ballast og tyngde i forhold til elever, foreldre, personalet og det pedagogiske arbeidet.

Vi er i en økonomisk noe utfordrende situasjon. Da kan en vel si at en ikke skal ansette flere folk, men jeg tror det var helt nødvendig nå med en leder utenfra, siden de to personene som har hatt ansvaret er veldig forskjellige og det har fungert noe varierende. Prisene stiger også i Bolivia, og lønningene stiger. Minstelønn for arbeidere i Bolivia er nå 2000 bs som tilsvarer rundt 2200 kr. Dette er for en person i hel stilling uten utdanning. Da vi starta for ti år siden var minstelønnen i måneden rundt 800 kr. Det har skjedd en enorm utvikling på det området. De som jobber hos oss har lønn fra 800 bs til 2500 bs pr mnd, avhengig av stillingsstørrelse og ansvar. Det er kun kjøkkenpersonalet som har større stilling enn 50 %. De fleste hos oss har utdanning eller er under utdanning og vi tenker at de fortjener noe mer enn minstelønn. I lønninger bruker vi rundt 11.000 NOK pr. måned. Lønna til den nye lederen vi bli rundt 3000 kr i måneden som vil komme i tillegg. Hun har lang utdanning og mye erfaring. Hun har en annen jobb i tillegg, der hun reiser rundt og holder kurs for lærere, så henne kan vi lære mye av. Rundt 3500 kr pr. mnd går til matvarer til elevene. Til opplysning kan jeg si at på den norske kontoen er det kommet inn 20100,- kr i gjennomsnitt pr. måned de fire første måneden i 2018.

Vi har fått noen nye faste givere siden nyttår, men vi trenger flere. Et lite beløp i måneden merkes ikke så godt her i Norge, men i Bolivia merker vi det veldig godt. Det kan virke som en dråpe i havet, men Mor Teresa har sagt: «Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen». Det er akkurat den dråpen vi trenger.

Det er spennende tider framover for senteret vårt. Flommen har påvirka hele området og alle som bor der, vi får en ny leder med nye ideer og ny kompetanse, vi trenger utvikling på flere områder slik at vi ikke stagnerer. Alt er i utvikling, også i Bolivia. Takk for all god støtte, det er mange behov i verden og vi er alle deler av denne verden. Ingen kan hjelpe alle, men du verden så godt det er å kunne bidra til at noen få får det bedre.

Vennlig hilsen alle oss i ”Dråpen” i Norge og ”La Gotita” i Bolivia.

E-post: torilk@yahoo.no           Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629       Mobil Toril: 912 40 659              Toril Korsvik

Mer mimring

Den 1. februar for 10 år siden ble tomta i Bolivia min. Det var en spesiell dag med mange papirer som skulle ordnes og skrives under på. Det mest spesielle var vel hvordan pengene skulle overføres til selgerne. Jeg hadde konto i en bank og de i en annen. Da var alternativet at jeg tok ut hele beløpet i kontanter for å overlevere til dem, men da vi sto der i banken, bestemte de seg for å opprette en konto i samme bank som meg. Da kunne banken overføre pengene fra den ene kontoen til den andre. 
I dag overfører vi lønninger via internet fra konto til konto eller fra bank til bank. Men enda er ikke dette helt vanlig for andre liknende prosjekt. En periode oppfordra vi sterkt de som jobber hos oss til å opprette en konto, dette for sikkerheten til dem og oss, og tidsbesparelsen for oss. 

Mimring

Vi skriver 2018 og jeg husker for 10 år siden på denne tida. Da var jeg i Bolivia, bodde og hjalp til på et barnehjem og leita etter muligheter for å starte opp med noe selv. Jeg brukte mye tid på å tenke, besøke andre prosjekt, leite etter tomter i avisa og snakke med folk. I romjula 2007 så jeg en annonse i avisa Los Tiempos i Cochabamba som virka interessang. Jeg fikk ei på barnehjemmet til å ringe for meg (jeg hadde utenlandsk aksent og ville blitt avslørt - prisen kunne stige). Hun spurte om beliggenhet, pris og andre viktige ting. Så reiste jeg for å se på tomta sammen med en bolivianer. Vi kjørte etter eieren bortover veien og jeg håpet på at tomta lå på oppsiden av veien slik at regnet kunne renne ut mot veien og ikke inn i bygninger. Jeg husker øyeblikket eieren gikk ut av bilen og på riktig side av veien for å låse opp porten. Der inne var det et villniss, det var grass over alt og ganske høyt noen steder. Jeg fikk veldig lyst på tomta og sa etter hvert at ønsket å kjøpe den. Og siden jeg var den første som så på tomta og sa jeg ville kjøpe, fikk jeg førsterett. Så begynte noen forhandlinger om prisen. Bolivianeren som jeg hadde med for å se på tomta gjorde den jobben for meg og fikk prisen litt ned i forhold til den opprinnelige prisen. Jeg kjøpte en tomt på ca 1,3 mål for 33 USD for kvadratmeteren. Jeg kjøpte tomta for rundt 43.000 USD. Slik så det ut da jeg kom dit første gangen, og min første tanke var: "Her er det mange muligheter".