Coca og chuño

Det er mange måter å overleve på, her i landet bruker de bl.a. coca og chuño. I dag skal det handle om chuño, en frysetørra potet. I går var  min bolivianske familie hjemme på Altiplano en tur for å hente chuñoen som de hadde liggendes. De reiste herfra kl. 05.00 på morgenen og var tilbake kl.20.00 på kvelden. For et par uker siden var de der også for å ta opp potetene, men på fjellet har de ingen gode lagringsmuligheter til poteter så det beste er å lage chuño. Det de gjør er å legge potetene på et lag med grass eller strå i noen dager og netter med frost. Da fryser potetene. Så bruker de beina til å tråkke ut vannet av potetene og etter det ligger potetene ute i sola for å tørke en stund. Dersom de er gjennomtørre kan de vare i 10 år sa ho mor her ute. Chuñoen brukes i matlaging om lag som vanlige poteter, jeg lurer på jeg, hvor mange som har overlevd i dette landet på grunn av denne frysetørra poteten.

Nå er det blitt chuño, her ligger alt sammen utover banen vår for å tørke enda litt til. Alle bolivianere liker denne poteten veldig godt - i alle fall de som bor i høyden, mens så og si ingen nordmenn synes den er særlig god. Den har en spesiell konsistens og smak og en må nok være helt spesiell eller ha vokst opp med den for å like den.

Etter litt jobbing satte mor og far Bolivia seg ned for å hvile. Han far med en pose med coca og ho mor med en balje chuño som trenger litt mer behandling.

Toppmøte og skolefri

Denne uka har det vært skolefri hele uka, bare i morgen, fredag, blir vanlig dag. Dette gjelder de som går på skole i kommunen vår som heter Tiquipaya (ikke å forveksle med Tinguipaya som ligger langt ut på landsbygda der jeg bodde første året mitt i Bolivia). Fra søndag til tirsdag ble det arrangert toppmøte mellom de amerikanse stater litt lenger ut fra byen enn der jeg bor. Mange presidenter kom og mange representanter for regjeringene i de ulike landa kom. Dette går ikke upåaktet hen i disse omgivelser. Jeg hørte at regjeringen hadde bevilga rundt 42 mill. kr til å pusse opp gater og veier på forhånd, og skal si det ble jobba rundt omkring. Det var omkjøringer, innsnevringer, planting, vanning og utjevning av fartsdumper, men klokka i rundkjøringa klarte de aldri å rette opp, den står fremdeles på kl. 92:27.
Et slikt toppmøte krever også sine politimenn og -kvinner for å bevare sikkerheten og kontrollen. Dette førte til skolefri her i omegn og fritt fram andre steder i byen. På nyhetene etterlyste de politifolk til å overholde de nye kjøre- og parkeringsrestriksjonene i sentrum og mer kontroll på det store markedet i byen der tjuvraddenen holder til. Men tilbake til skolefri. De to første dagene var det skolefri p.g.a. toppmøte, så kom onsdag den 6. juni som er lærernes dag. Det er dagen da lærerne blir hylla og får en dag fri. Og til slutt var det torsdag 7. juni som er offentlig høytidsdag med feiring av Kristi Kropp - hans virke, lidelse og død i den katolske kirka. Jeg har aldri helt fått taket på den dagen, men den er visst stor for katolikkene. For meg har det i grunnen vært ganske ok å få noen dager til andre ting. Jeg har fått trena litt, gjort regnskap, begynt å samle bøker til et kartotek, vært i byen og ordna ting, skrevet til styret i Norge som skal ha møte neste uke og samla inn noen klær som jeg nå bør sortere. Neste prosjekt er å sy gardiner til kontoret mitt og et gjesterom.

Kaos eller orden

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sag: "Din dustemikkel" i trafikken her i Bolivia om jeg enten har vært fotgjenger eller sjåfør. Kaos er et daglig fenomen og defensiv kjøring er et ukjent fenomen. Her er det om å gjøre å komme fortest mulig fram om så på bekostning av andre. Slalom er en metode det kan skje på. På de mest trafikkerte veiene er det to kjørebaner og der veksler sjåførene mellom begge etter flyten i trafikken og dersom en bil  blir stående bittelitt er tuta et vanlig middel for de som står bak. Av og til tar jeg taxitrufi som er det raskeste offentlige fremkomstmiddel utenom vanlig taxi. Disse bilene er det vanlig størrelse på. Ofte dekker de til øverste delen av frontruta med en farga teip som skjermer for sola, nederste delen kan de også dekke til med dekorasjon av et eller annet slag. Da har de en stripe midt på som de ser gjennom. Dersom jeg, som er ganske lang når jeg sitter, da sitter i baksetet, ser jeg en liten del av asfalten som bare flimrer forbi, dersom det da i tillegg går i slalom og i rykk og napp p.g.a. mange fartsdumper og lyskryss, er jeg godt på vei til å bli bilsyk før vi er halveis til målet. 

Av og til er jeg selv sjåfør, og som dere skjønner er trafikken ganske uforutsigbar og det er her "dustemikkel" kommer inn. Alt skjer så plutselig, noen presser seg inn, noen drar på for å komme foran, noen følger ikke med i lyskryss, noen må bare stoppe der og da midt i kjørebanen eller i krysset for f.eks. å ta på eller slippe av en passasjer og noen tror de kan parkere i tredje rekke ved lukeparkering langs veien. Om noen har sagt "dustemikkel" om meg er jeg ikke sikker på, men det er ikke helt usannsynlig. Jeg kjører i vei likevel, prøver å unngå de verste stedene til de verste tidene og  når noen tuter rundt meg, tenker jeg at det er ikke meg de tuter på. (Det kan jo være at de gjør det, men for ikke å miste hodet helt prøver jeg å legge det over på andre og kjører videre).
Noen ganger er jeg fotgjenger i byen eller ved store veier. Fotgjengerovergang finnes i de fleste kryss, men av egen sikkerhet velger jeg som regel å krysse veien mellom to veikryss. Der er det ingen fotgjengerovergang, men det er heller ikke så mange veier bilene kan komme fra. I et lyskryss kan f.eks. de som har grønt kjøre på helt til det er blitt rødt og vel så det og da de som har rødt begynner å kjøre når de ser at de som krysser får gult så er det ikke så lett å følge med på når en fotgjenger kan krysse veien.
Men, så er det det da at landet er inne i en forandringsreform og nå var det trafikken sin tur. Noen forandringer fører til forbedringer for noen, andre forandringer fører til opprør, sultestreiker og tåregass og andre forandringer bare skjer. Nå har myndighetene bestemt at parkering i sentrum kun skal foregå på godkjente parkeringsplasser og ikke i gatene, det blir restriksjoner for bilene å kjøre i sentrum - nummeret på bilen min f.eks.ender på 0 så jeg får ikke lov til å kjøre til sentrum på mandager - og slik er det for andre biler andre dager og så er det bestemt at offentlige transportmidler kun skal stoppe for pasasjerer på slutten av et kvartal og ikke i begynnelsen. Om det blir gjennomførbart vil bare tiden vise - det er jo slik at jo flere passasjerer jo mer penger og pengene vil vel styre dette også en stund til vil jeg tro. Men alt i alt så får vi håpe at trafikken nå vil flyte lettere, det blir mer orden, mer forutsigbart og at det blir mindre forurensing i sentrum.

Midt i

leken med ula-ula og pata-pata sitter noen og gjør lekser. Her tegnes det kart over fylker i Bolivia.

Ula-ula

ula-ula

og pata-pata, det er det det dreier seg om for tida.

pata-pata

Søndagstur

I dag dro vi på tur. Vi starta fra huset, ut av porten og bortover veien. Først nedom kjøttsjappa for å kjøpe et par koteletter. Så ned til markedet for å kjøpe et par avokadoer til salaten som jeg hadde lagd på forhånd. På markedet var det fullt av folk, jeg har aldri vært der på søndag, jeg har aldri sett så mange folk der og jeg har heller aldri sett så fine og friske grønnsaker - med andre ord: søndag er markedsdag. Så dro vi videre, litt for langt før vi tok av oppover mot fjellet, det førte til en runde rundt templet til mormonerne. Et tempel jeg har hørt mye om, men bare sett på avstand helt til i dag. Veien opp dit var upåklagelig og det kan man ikke si om andre veier i byen, den var fint asfaltert, uten et eneste hull, grønt gress på sidene og i midtrabatten og fine gule og hvite striper. Området deres var strigla, grønt, blomster, velholdte bygninger, vakter rundt det hele og det lyste av rikdom. Har hørt at toppen av templet er av gull - hvor får de penga fra?

Så leita vi oss fram til en grusvei langt der oppe med utrolig mange steiner som stakk opp både her og der og med humpler i drøssevis. Mange steder så veien mer ut som et elveleie enn en vei. Vi kom til bommen og måtte betale en liten sum til ei jente som åpna bommen for oss. Så hørte vi lillebror si i bakgrunnen: "hola tia", som betyr "hei tante" - så i dag ble jeg tante til en fin liten gutt. En drøy mil kjørte vi oppover fjellsida på dårlig vei, gjennom eukalyptusskog og lenger opp furuskog. Saken er den at her i landet brenner de i fjellsidene hvert år for å dyrke etterpå, det fører til mange branner, skog og gressbranner og for et par år siden så brant hele denne fjellsida med skog, trær og planter. Trestammene var svarte over et enormt stort område, mange trær hadde fått igjen grønne blader og så ut til å klare seg, men mange stammer stod der også tørre og svarte. På veien lå det rester av trær som hadde ramla ned i brannen eller etterpå, de hadde rydda en del, men tømmer stakk ut i veien og trær hang over veien enda.

Da vi synes vi hadde kjørt lenge nok og det var en avstikker stoppa vi, tok med oss pikpakket og lagde bål. Jeg følte meg på finnmarkstur hvor vi alltid hadde bål. Etterpå gikk vi en tur gjennom furuskogen og jeg fikk så fryktelig lyst til å løpe orientering som jeg gjorde i Norge. Men nærmere den idretten kommer jeg nok ikke i dette landet dersom jeg ikke lager kart og setter ut poster selv.
På hjemveien tok vi med oss noen oppkutta vedkubber så nå har vi til tre wathiaer til.

En fin gjeng

Her ser dere en bra fin gjeng. Det er 3. - 5. klassingene, ti elever med styrker og svakheter som folk ellers i verden, men mye humor er det i alle fall sikkert at de har. Navnene fra venstre er: Juan, Nik, Rosario, Jasmin, Aracely, Madelene, Guadalupe, Eliana, Zabdiel og Juan José. De har to lærere til å passe på dem og hjelpe dem med det de trenger og hjelp trenger de nesten hele tida med et eller annet, for det er en aktiv gjeng med masse lærevillighet og det er fortsatt mye de ikke forstår, om det er av skolelærdom eller av livets lærdom. En av disse guttene har ikke papirer på at han finnes, som fødselsattest. Så i teorien finnes han ikke. Nå hjelper vi familien hans med denne prosessen, vi samler de papirene han kan ha, som karakterbok fra skolen og fødselsattest til mora og noen som kan skrive et vitneutsagn. På den måten kan vi gå til myndighetene slik at han kan få sin fødselsattest og videre sitt eget identitetskort som er viktig for alle å ha her i landet. Det er en fin gutt som jobber jevnt og trutt og har vist bra fremgang mens han har vært hos oss. Han kom med far, stemor og småsøsknene sine fra landsbygda i Potosí fylke for omtrent et år siden, stemora snakker bare quechua, mens faren snakker noe spansk. Gutten snakker også best quechua og dette er også en stor utfordring for mange. På landsbygda snakkes det så og si bare det opprinnelige språket som var før spanjolene erobra landet og når folk da kommer til byen for utdanning eller arbeid er det som å komme til et annet land med et annet språk som ikke har noe til felles med deres eget. Og når foreldrene i tillegg ikke kan lese eller skrive så er det ikke rart at de strever på skolen.