Streik, unger, psykolog, ernæring, skriver

Transportstreik stopper ikke oss fra å jobbe med ungene. Om det er skole eller ei så kommer ungene jevnt og trutt for å komme seg videre i livet. I dag hadde noen av lærerne vansker med å komme fram og noe færre unger var det, men de som kom gjorde en god jobb. Vi har sagt til foreldrene at dersom det en dag ikke er skole av en eller annen årsak så jobber vi her likevel, det er så mange behov at selv om de ikke har lekser har vi mye å jobbe med. Men på høytidsdager og offentlige fridager så tar vi fri vi også. Det er forholdsvis ofte det skjer forandringer fra det hverdagslige her i landet. Det å lære seg å leve med uforutsigbarhet og plutselige forandringer er noe som har tatt litt tid - vi er jo så gode på planlegging i Norge. Ta  f.eks bryllup: invitasjoner blir delt ut maks to uker i forveien, ofte bare et par dager før festen eller også dagen før. Hadde de blitt sendt ut så tidlig som i Norge hadde nok de aller fleste glemt det.

Vi har endelig ansatt psykolog. Alle organisasjoner eller institusjoner som jobber med unger og familier er nærmest pliktige til å ha en psykolog tilknytta seg. Den forrige forsvant i begynnelsen av februar og siden da har vi vært på utkikk. Det har ikke vært så lett fordi jeg synes det er viktig å finne en gjennom noen kjente slik at vi kan ha noen referanser. Hun som har begynt er ganske nyutdannet, men har noe erfaring med et annet leksehjelpprosjekt og noe arbeid blant gatebarn. Hun har tatt initiativ og har vært opptatt med unger eller foreldre hele tida de tre ukene hun har jobba her hos oss.

Ernæringseksperten har gjort ferdig kontrakten sin og fått til en ny meny som er mye mer variert og helhetlig. I tillegg har hun vært med på å ta initiativ til aktiviteter med foreldrene. Vi har begynt med en gruppe lørdag ettermiddag da foreldre kan komme og lære ulike ting. Til nå har vi lagd to kaker og neste gang skal vi lage en til, men da skal de i tillegg måle spiseborda sine slik at de kan kjøpe seg stoff til  å sy seg duker som mange har lyst til. Etter hvert håper vi at foreldrene kan lage ting for salg slik at de kan få en tilleggsinntekt og at prosjektet vårt kan få en liten del av overskuddet. På disse ettermiddagene vil ernæringseksperten legge inn noen drypp av gode ord for diverse sunne produkter og hvorfor det f.eks. ikke er så lurt med mye sukker. Vi har akkurat kommet i gang og vi håper og tror at flere og flere skal komme inn i vanen med å komme for å lære noe nytt og tjene litt. Alt er ikke ferdig planlagt enda, for vi ønsker også at foreldrene skal komme med ønsker og kanskje at de kan noe som de kan lære bort til de andre. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg.

Etter kermessen for en måned siden har det gått ganske i ett, noe det bare gjør til tider. Kermessen gikk bra, vi har hatt evaluering med personalet og med foreldrene og alt i alt var vi alle fornøyde selv om det er ting vi kan gjøre bedre neste gang. Et oversudd på rundt 2000,- NOK var helt greit første gangen vi gjorde det. For pengene har vi til nå kjøpt en ny skriver til elevene. Den vi hadde var en lidelse for å få til å virke, spesielt i forhold til blekk som tørka ut mellom hver gang elevene var her. Og da disse blekkpatronene koster ganske så mye, var vi helt enige om å kjøpe en ny skriver der blekket sitter i flasker på siden og bare kan fylles på etter hvert.

Et lite visdomsord til slutt: "Det er ikke de STORE gledene som teller mest, men å gjøre et STORT nummer av de små."

Studentenes dag

Når begynner våren hos dere har jeg fått spørsmål om. "Tja", sier jeg, "noen steder begynner den i februar eller mars, noen steder i april og noen steder kommer vinteren igjen i mai." Da blir de litt forvirra for her i Bolivia begynner våren den 21. september, verken før eller etter og sånn er det med den saken. I tillegg er det "studentenes dag", akkurat som 1. mai er arbeidernes dag. Alle studenter og elever har fri eller at de har kortere dager hvor de gjør andre ting en vanlige skolesaker. De som har fri i dag gjorde gjerne noe annet for å feire sin dag i går. Og det gjorde vi også, det å feire en student eller en elev som lærer, er noe fint og viktig for motivasjonen til å gå videre i livet. Vi gjorde først lekser som vanlig, så var det noen store som begynte å lage fruktsalat som skulle serveres til hele gjengen, noen lekte og noen ordna med musikk - en riktig god arbeidsfordeling. Her kommer noen bilder:

Fruktsalat skal det bli

Men lekser først

Lek: innervgg, yttervegg og leieboer

 

Fruktsalaten ble spist sammen ute i et deilig vårvær.

Musikken kom på til slutt, men da ble jeg bedt opp til dans av de største gutta så da ble det ingen flere bilder.

 

 



Restaurant "Dråpen"

Gutta baker ut brøda

Da har livet roet seg litt ned og formen er oppadgående, selv om det på kontoret enda er noe kaos, spesielt ved symaskinen og på gulvet under. I noen uker nå har vi planlagt og forberedt en restaurant i gata vår utenfor der vi holder til, som ble gjennomført på søndag. Det har vært mye jobb, men alle har bidratt av foreldre, barn og personalet. Ønsket vårt var å gjøre noe sammen og få litt inntekter til prosjektet. Det er en helt vanlig dugnadsform og når det gjelder mat - spesielt i Cochabamba - kommer det garantert mye folk. Og det kom mye folk, fra mange kanter. På forhånd hadde alle reklamert hos familie, venner og bekjente og vi hadde kalkulert 180 tallerkener av fire retter. Spenninga gjaldt hvor mange som ville komme og om vi klarte å beregne sånn omtrent riktig. Vi ville ikke sitte igjen med mye mat, for da hadde det ikke blitt noe overskudd, men vi ønska heller ikke at det skulle komme mange som ikke fikk mat fordi vi hadde lagd for lite. Vi sier til oss selv at dette er første gangen og det gir oss en pekepinne og erfaring for videre arbeid med kermesse, som dette heter. I tillegg til middagsrettene hadde vi bakt brød og kaker for salg, vi hadde sydd et sett med duker og servietter og ei mor lagde is og solgte. Det kom mye folk og det ble desverre manko på mat. Noen måtte gå igjen uten å ha spist, det var dumt, men som sagt det var vanskelig å beregne, vi får håpe de likevel kommer igjen neste gang. Overskuddet er ikke nøyaktig telt opp enda, men får vi et greit overskudd så blir det nok gjentatt etter en annen dag. Her kommer noen bilder fra de to siste dagene, forberedelser på lørdag og gjennomføring på søndag.

Vasking av poteter

 

Tilbereding av krydder, chilipepper og hvitløk

Duk

Kermesse

Folk hygget seg

Utsalg

Til inntekt for disse

Kermesse

I dag handla jeg hvetekli, havregryn, hvetekim, quinuaflak, egg, gjær, bakepulver, bananer, gulrøtter og litt til. Potetene er i boks, svinekjøttet, silpanchokjøttet og hvetemelet er også i boks. Kyllingen, alle grønnsakene og diverse andre saker blir kjøpt i morgen tidlig, tidlig. I tre - fire tida kommer lastebilene inn fra landsbygda med friske, fine grønnsaker. Da vil noen i personalet og noen foreldre være på plass og handle løk, tomater, salat, gulrøtter og andre gode grønnsaker. Alt dette skal bli min. 30 brød, banankaker, gulrotkaker og sjokoladekaker - noen store og noen små, silpancho, picante de pollo, pollo al horno og chicharron (gode lokale middagsretter) i tillegg til lokale juicer og friske drikker til søndagens kermesse. I morgen tidlig begynner jeg og noen flere å bake brød og kaker og på ettermiddagen kommer foreldre og personale for å forberede middagsrettene. Vi har også sydd duker som er typiske i Bolivia - de vil vi også prøve å selge. Foreldre og personale har planlagt i noen uker for at vi på søndag skal lage en restaurant i gata der vi holder til og gjennom det håper vi å tjene noen bolivianos som skal komme ungene til gode. Alle har reklamert i øst og vest, til kjente og ukjente og vi håper det kommer mange folk, i tillegg blir det spennende om vi har klart å beregne riktig antall tallerkner. Får vi mat til overs er det dumt og blir det for lite er det også dumt, det er vanskelig å beregne, men vi håper å samle oss erfaringer til neste gang. Den første gangen er alltid den vanskeligste. Det har vært mange meninger og mange diskusjoner, og håper at vi har valgt riktig. En evaluering etterpå vil gi svar på dette. Denne måten å samle inn penger på er helt vanlig her til lands og spesielt i Cochabamba fungerer det der med mat av et eller annet slag. Nå skal jeg snart ha meg en tur på canchaen - Bolivias største utendørsmarket og kjøpe kjøleskap og litt til for å gjøre ferdig dukene. Kjøleskapet er til mitt nye hus - som ikke er helt ferdig enda, men jeg tenkte at vi trenger sikkert litt mer plass nå til å oppbevare maten mellom lørdag og søndag.

"Dråpe for dråpe skaper vi en bedre framtid"

I  dag, den 26. august for fire år siden, så "Dråpen" dagens lys for første gang.  Den første tida kom det rundt 20 unger, tre leksehjelpere og to kjøkkenpersoner, vi holdt på ute under tak til det første rommet ble ferdig bygd. Vi hadde et bad hvor det stadig ble lengre køer, vi fikk tak i noen bord, benker og utstyr til kjøkkenet. Litt skrivesaker hadde vi også. Vi fikk noe materiell av noen snille norske unge frivillige, hvor noe av det har vart helt til nå. Siden har det gått slag i slag med unger, elever, vansker, seire, gleder, frustrasjoner, diskusjoner, bygging, daglige valg og andre større veivalg. Tre av de voksne har vært med helt fra starten av og unger fra tre familier har vært med hele tida. Satsingsområdene våre er ernæring, lekser og skolevansker. Vansker kan noen ha kun p.g.a. lite stimulering fra fødselen av, foreldre som ikke klarer å hjelpe ungene og noen som ikke har kontroll på at de i det hele tatt gjør leksene sine.

I dag har vi 50 unger som kommer til oss tre dager i uka. Vi har fire rom hvor ungene holder til, vi har bad til gutter, til jenter og et til voksne. Vi har en ballbane med basketballkurv, vi har pc med internett, bøker til studier og diverse leker, spill, baller og gymmatter som vi bruker til generell stimulering for barn og unge i alle aldre. Vi har unger fra 3 til 17 år som alle kommer fra ressurssvake hjem på en eller annen måte. Mange familier er eneforsørgere, noen av foreldrene har jobb fra dag til dag uten noen form for sikkerhet, noen hjem er prega av alkohol og vold, mødre som ikke kan lese eller som leser dårlig og i alle familiene jobbes det mye. Mange unger er aleine på ettermiddagene før foreldrene kommer hjem seint på kvelden og da er det lettere å se på TV enn å gjøre lekser.
Når ungene kommer til oss etter skoletid, serverer vi en middag, som to flotte damer har forberedt hele morgenen, så får de en liten pause  med lek og spill til avkobling før de begynner med leksene. Først gjøres leksene, så jobber vi med vanskene og det de kan forbedre seg på. På skolene har elevene eksamen tre gange i året fra 1. klasse av. Gjennom disse karakterene og gjennom jobbingen med elevene her, får vi et bra bilde på hva elevene trenger å jobbe mer med og om de forbedrer seg ved å komme hit. Før elevene går hjem på ettermiddagen får de en liten forfriskning gjennom frukt, kake, milkshake eller annet som kan gi de noe å gå på videre. Av og til har de ikke lekser, eller det en dag plutselig ikke er skole - som ved transportstreiker og andre streiker som det i grunnen har vært mye av dette året, så kommer de likevel til oss og vi gir de oppgaver ut i fra generell stimulering eller hva de trenger mest av hver enkelt. Noen ganger ser vi store forandringer raskt og andre ganger tar det lang tid og kanskje en tilbakegang før vi ser forbedringer, men slik er det å jobbe med mennesker, tålmodighet og utholdenhet er noe vi må bruke mye av i dette arbeidet.

Elevene er delt inn i fire grupper med sine egne lærere og hjelpere. De yngste, førskoleungene er i en gruppe, så er det 1. og 2. klassingene som er sammen, så 3. - 5. klasse og til sist en gruppe fra 6. klasse og oppover. Førskoleungene har en førskolelærerstudent som ansvarlig og de eldste har en lærer med spesialitet i matematikk. Ellers er det allmennlærere, en student i informatikk, en assistent og en bilmekaniker. På kjøkkenet jobber det to damer som kanskje har fem år på skolen hver, men de er flinke. Det å lage smakfull mat rik på ernæring til unger er ikke alltid like lett. Men vi har også de tre siste månedene jobba med ei dame som er lege og har spesialitet i ernæring. Hun har hatt dager på kjøkkenet med ernæring, nye retter og veiledning i tillegg til at hun har hatt møter med foreldrene, tatt en helsetest av ungene og gjort en del andre ting som hun har hatt ideer om. Vi har unger som er underernærte og vi har unger som er overvektige. Overvekt kommer som regel av feilernæring med mye sukker, fett og slikkerier i kostholdet og lite frukt og grønnsaker.

Foreldrene skriver under på en kontrakt da de skriver inn ungene sine. Der står det at de må komme på foreldremøte en gang i måneden. Hensikten med det er å gi de input til å være mor og far. Vi tar opp temaer som er aktuelle for dem som familie, som grenser, godterier, TV, tid med ungene sine, respekt, kommunikasjon, relasjoner og verdier. Det er mange som f.eks ikke tør eller vet hvordan de skal sette grenser for ungene sine og hvilke konsekvenser det kan få ikke å sette de nødvendige grensene. Pisken er et godt og kjent arbeidsredskap som fremdeles brukes mye til å sette disse grensene.

Nå er det tre måneder igjen av skoleåret, i slutten av november foregår de siste eksamenene og da kommer det endelige resultatet på hva som har skjedd dette året. Så får vi jobbe for at den siste delen av året blir fin for unger, ungdom og voksne med mye god jobbing slik at elevene kan oppleve å forbedre både karakterer og selvbilde.

Bursdag

I går feira vi fire år for "Dråpen". Den store feiringa ble det ikke da en del elever er mitt i eksamen, men god mat og blide fjes hører til i en bursdag. Vi lagde kylling i ovn med tilbehør og det er alltid populært og godt. Og før de gikk hjem fikk de kaker, to stykker til og med. En banankake og en marengskake med krem og frukt. Her kommer noen bilder.

 

Før

 

 

 

 

Etter

Kakene klarte jeg ikke å ta bilder av, de gikk unna for fort.

Innvielse

Innvielser med påfølgende fester er de gode på her i landet. I går var jeg med på en jeg også her i bydelen vår og den dreide seg om vann. Vann er godt å ha, nok vann til å drikke, lage mat, vanne planter, vaske seg og vaske andre ting som vi trenger. De siste månedene har det kommet lite eller ingen ting vann inn i tanken vår som vi bruker til ungene. Vannet har vi fått fra en annen bydel som ligger lenger opp og de har ikke vært så ivrige etter å gi oss vann. Da har vi måttet hente vann fra den private delen av tomta vår som får vann fra vår egen del. Bydelene, kommunene og fylkene har større sjølvråderett enn de har i Norge, noe som gjør at de kan bestemme mer selv hva de vil prioritere, men det kan også føre til mer konkurranse mellom de ulike delene på godt og vondt. Siden mars i år har komiten for vann i vår bydel borra etter vann, 120 m ned i jorda kom de. De tenkte at de måtte enda dypere, men etter nesten tre måneder med borring og mye stein og fjell og da de i tillegg fant vann på den dybden, stoppa de der. Etter borringa var det å sikre hullet så det ikke raste sammen av sand og stein. Så var det å grave grøfter og legge rør fra borrehullet til tanken og derfra til de ulike husstandene. Alle i området har bidratt, med hakke og spade har de gravd seg fram gjennom gatene til de ulike enhetene hvor de etter tilkobling inn til husa nå har tilgang på vann hele døgnet. Så nå fosser det inn deilig, reint vann her hos oss også, det er utrolig godt.
Helt problemfritt gikk ikke denne prosessen fra mars til juli. De begynte å borre på grensa til den neste bydelen som ligger på oversida av oss. Da maskinene kom for å borre kom også folket fra den andre bydelen for å protestere, der ville de ikke at noen skulle borre noe som ikke ble til deres fordel. Det ble krisemøte for arbeidsgruppa og de bestemte seg for å finne andre løsninger enn å kjempe mot naboen, noe som ikke alltid er vanlig her i landet. I tillegg kom en nabo som sa seg villig til å rive en del av muren rundt tomta for at de kunne borre på fortauet hans. Borrebilen kjørte inn på halve eiendommen og sto der til de var ferdige. Denne frivilligheten ble behørig anerkjent gjennom taler på innvielsen. Det er nemlig ikke så vanlig her å tenke på alle i området, men mest på seg selv og sin egen fordel her og nå. Men borring ble det og mannen har fått ny mur inn til tomta si så jeg tror at også han er fornøyd nå. Så over til festen i går. Det var besøk av prominente gjester med taler og musikk, avduking av plakett, utdeling av utmerkelser, underskrifter og ch'alla og helt til slutt et godt måltid som seg hør og bør. Her kommer noen bilder.

Venting  på øvrighetene

Der var de kommet

De ansvarlige for prosjektet vann

Challa om at det må gå godt med brønnen og vannet

Minneplakett

Tror jeg spiste like mye som en Cochabambina denne dagen.

Det var utdeling av påskjønnelser til de som har utmerka seg spesielt i denne prosessen. Og selv om jeg ikke har bidratt direkte fikk vi i Dråpen en påskjønnelse for arbeidet vårt med ungene. Det var både hyggelig og overraskende.