Vinterferieaktiviteter

Da er vi snart ferdige med tre uker vinterferie. Vanligvis er den på to uker, men p.g.a. kuldefronten som lå over landet, ble den utvida med en uke til for de som bor i høyden. I helga var det merkbart varmere, men i går kveld kom det en front til hvor det regnte i lavlandet og snødde i fjella denne natta. Vi våkna til et nydelig og klart vær i dag med hvite fjell rundt oss.
Vi har hatt tre fine uker med ulike aktiviteter, nesten alle elevene har kommet og det er vi fornøyde med. Noe har vi jobba med skolefag for å holde ved like det de har lært og for å jobbe litt med de som trenger ekstra hjelp, men mest har vi gjort andre ting.
Psykologen har veksla mellom de ulike gruppene og har hatt aktiviteter i forhold til selvbilde, selvforståelse og hvordan vi verdsetter oss selv. Vi har mange unger med lavt selvbilde, noe som også virker inn på skolearbeidet.
Så har vi sett film, to ganger. Første gangen så vi Flåklypa Grand Prix. Teksten var på norsk, men bildene taler jo ganske så godt i den filmen. Jeg hoppa over noe av de lengste sekvensene med samtale og prøvde å få med de sekvensene der det skjedde en del. Billøpet til slutt var en ubetinget suksses. Den andre filmen var av Pippi. Det var en amerikansk versjon, med dubbing på spansk, som var litt anderledes enn originalen. Det var enkelte ting jeg ikke likte i den, men både store og små var engasjerte, fulgte godt med og de var fornøyde etterpå.
Så har vi hatt eventyrstund med stearinlys, vi har bakt brød og vi har hatt aerobic på ballbanen - eller Røris- som jeg fikk i Norge i fjor.
Til uka begynner skolene igjen og da er det tilbake til leksene.  

 Noen har jobba med å dekorere egg med plastelina. Da gjaldt det å passe på så de ikke knuste. Slik må vi ta vare på oss selv også.

 Brødbakst.

Det å samarbeide er ikke alltid like lett. Her er to jenter knytta sammen rundt anklene mens de skal hoppe over matta.

Kulde!

Hei igjen!
Jeg skreiv på Facebook litt tidligere om at det er den kalde årstida her nå. Vi ligger sør for ekvator så da blir årstidene omvendt enn i Norge. Nå er årstidene mye mer markert i Norge enn i Bolivia, men vi merker både kulde og varme her også. I går var nok den kaldeste dagen jeg noensinne har opplevd i Cochabamba. Det regnte fra fredag kveld til lørdag utpå ettermiddagen og det er uhyre sjeldent å oppleve på denne årstida. I fjella snødde det og i dag er det hvitt i området rundt byen. Det betyr at byene som ligger høyere enn oss og landsbyene og folk som bor lenger opp har det ganske tøfft nå. I går fikk jeg liksom ikke opp temperaturen i kroppen, jeg gikk med lue hele dagen både inne og ute og tenkte på de som virkelig opplever det å  være kalde. I Norge opplever vi ikke å være kalde da vi har klær å ta på oss og når vi fryser kan vi bare gå inn i varme og gode hus. Uteliggerne er nok de som vet best hva virkelig kulde er  i Norge.

I formiddag besøkte jeg en familie som kommer til oss. Der var det gjørme på gårdsplassen der ungene lekte. Jeg hadde med noen klær til dem som en annen familie ville gi dem. Så hadde jeg med meg en fotball, havregryn og tørrmelk. Jeg spurte mora om de hadde sokker og det svarte hun nei på. Sokker er en forbruksvare så de sokkene (eller undertøy i det hele tatt) de har blir spart til skolebruk. Hjemme går de barbeint i sandaler elle abarcas (sandaler lagd av bildekk - utrolig slitesterke) uansett vær og temperatur. Det er vel en grunn til at de er forkjøla det meste av denne årstida.

 Takk for ballen kjære nabo på Kleppan.

Jeg blei litt fascinert av denne leken. I endene av trådene har han en bil og et fly.

Litt fra gårsdagen!

Å bli lest for er fint, da!

 

Lego og glede hører sammen!

 



 De eldste driver med rettskriving, bokstaven h er stum i spansk og kan være vanskelig å plassere riktig.

 Tavla er i bruk hver dag, ofte til matematikk. Her er det deling som det øves på.

Ikke alle lekser er like inspirerende, men likevel må de gjøres.

Dagens gjøremål

Komfyren og vannet i huset blir varma opp av gass. Til nå har vi hatt gasskolber som blir bytta ut når de er tomme. Lastebiler har kommet med en uling som forvarsel som forteller at nå er gassbilen på vei. Da er det bare å slippe alt en har i hendene og kontrollere alle gasskolbene, demontere de, finne penger og springe så den ikke forsvinner før jeg får stoppa den.

Nå er det en forandring på gang. Det blir  installert  gassrør  fra gata til kjøkkenet i alle husstandene i området. Dette har de holdt på med en to - tre dager nå bare i mitt hus. Gule rør er nå  plassert langs muren der gassen skal gå gjennom en dag, da alle installasjoner er ferdige.

Installering til kjøkkenet og komfyren.

 

Det neste var rensing og vasking av quinoa. Quinoa er et produkt som er veldig næringsrikt og det blir produsert på høyslettene i Bolivia og andre land i Sør-Amerika. Dama på bildet under har spist quinoa i hele sitt liv, dyrka, rensa, vaska, solgt og spist, så dette kan hun. For litt siden reíste hun til området der hun kommer fra for å handle, hun kom tilbake med to sekker quinoa, rundt 100 kg. til sammen I dag spurte jeg henne om hun kunne rense og vaske en del som jeg kan bruke til å ha i brøda jeg baker. Hun satte i gang, først med en batan (stein til å knuse eller male div matprodukter med - vi bruker kjøkkenmaskin) for å få bort skallet. Det lå igjen som støv under frøa. Så løfta ho bøtta med frøa opp i lufta og tømte den ned på et underlag som lå på bakken.  Da blåste skallet av gårde med vinden mens frøa landa på bakken. Så vaska ho dem for å få vekk de siste restene og for å få bort en litt bitter smak som er i disse frøa.

 

 

Quinoafrø

Da ligger de til tørk i sola og kan brukes i morgen.

Tirsdag den 19. mai 2015

Det er blitt kjølig her i Cochabamba og det er tørt. Det merka jeg tirsdag 19. mai da jeg stod opp kl. 05:00 for å reise på marked. Egentlig er det Roxana og Eddy som handler til leksehjelpa, men bilen deres var på verksted så da måtte jeg trå til. Da jeg lå i senga før jeg stod opp tenkte jeg: "fy så brutalt," en deilig og varm seng måtte forlates for en kald og mørk kjøretur til Quillacollo. Men jeg kom meg opp, dro på meg stilongs, lue og pulsvanter, kjørte ut bilen og plukka opp Roxana. Blanco Galindo er og blir en motorvei med tre kjørefelt hver vei, som jeg ikke liker og aldri kommer til å like. Det verste er når voksne folk med små eller større barn krysser veien rett under gangbrua fordi de da tror at de sparer litt tid. I stedet leker de med livet sitt. Nå var det ikke så mange folk ute enda, men likevel tok vi oss ned på gamleveien som ligger parallellt. Den er roligere og med alle hulla i veien så kan man ikke kjøre fort der.

I Quillacollo er det markedsdag hver tisdag, da bugner det av grønnsaker over et stort område, friske, fine og i alle farger. Roxana sveiper rundt og leiter etter de beste produktenen og prisene, jeg henger litt etter. Av og til stiger prisen når de får se meg som er lang og lys i huden. Vi handla inn gulrøtter, nepe, blomkål, brokkoli, bønner, hestebønner, erter, papalisa (en liten gul potet), tomater, paprika og litt til som jeg ikke kan navna på på norsk. Løk kjøpte vi en sekk av tidligere i måneden. I tillegg kjøpte jeg litt til å bake brød av, quinua, knust hvete og linfrø. Så bar det tilbake til Cruze Taquiña for å kjøpe kjøtt, kjøttdeig, egg og melk. Kl 8:30 var jeg hjemme igjen, bar alt opp til kjøkkenet og tok meg en liten privat frokostpause med oppvask. Frokostdrikken består av varmt vann med sitron, fra sitrontreet i hagen, og honning for tida, halsen er utsatt for infeksjon i denne kulda og tørka.

Så ble den en liten briefing av dagen, men en medarbeider, før jeg rett og slett tok en liten treningsøkt. Det er lenge siden sist, men nå må jeg bare stå på dersom jeg skal klare å henge med fjellfolket fra Nordheimsund som kommer på besøk i slutten av juli.

Dusjen etterpå er best, sto det på en t-skjorte jeg hadde i ungdomstida, og dusjen er god den, dusj oppvarma av gass bruker vi her og den er bedre enn den i Norge som er oppvarma på strøm.

Så begynte unga å komme, det kommer alltid noen litt før tida og det er bra. De hjelper til med å bære benker og krakker til der vi skal spise (vi har ikke nok til å dekke både klasseromma og der vi spiser så benkene går i skytseltrafikk mellom spisebordet og klasserommet). Koppene og vann må på bordet og toalettene må skjekkes: håndkle på plass, nok såpe i flaskene, toalettpapir og bøttene på plass. I Sør-Amerika slippes ikke toalettpapiret i doskåla, men i en bøtte ved siden av. Dette gjør de fordi de ikke har kloakksystem som kan ta i mot så mye, systemet vil rett og slett tette seg. Da var vi klare for silpancho som var middagsretten denne dagen. Ungene kommer litt etter litt, men vi begynner med de som er kommet. "Damos gracias señor por el pan, ...." Vi synger for maten eller ber salme 23, 1. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting". Den er ganske sterk for meg da jeg vet hva disse barna mangler og det jeg vet hva de fleste barn og unge har i Norge, både av materielle ting og av omsorg.

Etter måltidet kommer unga til meg og spør: "Toril kan jeg få et puslespill, Toril kan jeg låne en ball, et hoppetau eller et slengtau, kan jeg leke i sandkassa, kan jeg ......?" Og jeg sier stort sett "ja, det kan du", og så leker de en stund før de begynner på leksene. Denne dagen var jeg sammen med to barn som skulle lage en folder over sunne matvarer. De satt sammen og tegna og skreiv om frukt og grønnsaker. De andre jobba jevnt og trutt i sine klasserom. Så kom tida da jeg skulle dra til tannlegen med to unger. Vi hoppa inn i bilen, festa sikkerhetsbelte, som krever litt instruksjon, og kjører omtrent et kvarter før vi er framme hos tannlegen vår. Ei av de fyllte igjen et hull den andre trekte to tenner da de nye var på vei under. Hjemme igjen på leksehjelpa kjørte jeg de to og søsknene deres hjem da de bor et stykke unna og det begynte å bli seint. Da jeg var hjemme igjen var klokkca mellom seks og halv sju og jeg også begynte å bli sigen, så da tok jeg kvelden med kveldsmat, nyheter og strikking av et lite pledd til min egen sofa. Jeg strikker av restegarn av de andre store pledda som vi strikker, fargene blir da etter det og veldig fint.

Utflukt 2

 En vidunderlig deilig dag med foreldre og barn.

 Potetefatet før.

 Det myldra av små og store.

Full innsats.

 Bestemor i mål

Gryta

 Potetfatet etter.

 Matutdeling. Mat er viktig i en cochabambiners liv.

 Omtrent hele gjengen, 80 stykker pluss de under fire år.

Bussen som frakta oss trygt fram og tilbake.

aprilbrev

Cochabamba april 2015

Kjære dere alle sammen. Håper dere har hatt en fin start på det nye året. Vi begynte med ungene i slutten av januar dette året, vi ville prøve noe nytt for å få de i gang igjen etter ferien.

Siste uka av januar inviterte vi dermed til en aktivitetsuke før skolene begynte for de som trenger ekstra inspirasjon og stimulasjon for å komme seg et hakk videre. Det ble en fin uke der vi begynte dagen med å lese et kapittel av Pippi Langstrømpe (som jeg har kjøpt på spansk hos Norli i Oslo), siden spiste vi frokost og gjorde ulike aktiviteter. Vi tok opp et tema hver dag som f.eks ansvar, hvorfor gå på skole, matteleker, språkleker, gymleker og hygiene.

Samtidig med dette foregikk innskrivinger av «nye og gamle» barn og unge. Pågangen var merkbart større dette året enn tidligere. Jeg skjønner at leksehjelpa vi driver har har spredt seg i nabolaget og til skolene i nærheten. Pågangen var større enn jeg hadde forberedt meg på slik at det ble vanskelig å si nei. Likevel tror jeg vi nå klarer bedre å velge ut de med størst behov. I utgangspunket hadde vi et tall på 35 unger som vi ønsket å ta inn, men ettersom behovene og pågangen bare økte endte vi opp med 46 unger totalt. Vi har fem førskolebarn som er søsken av andre som er med i leksehjelpa eller barn av ansatte, i gruppa 1. – 4. klasse er det 20 barn med to lærere. I gruppa 4. – 5. klasse er det 9 barn med en lærer og i gruppa fra 6. klasse og oppover er det 12 elever med en og av og til to lærere. Alle familiene har små ressurser av et eller annet slag, økonomiske, sosiale, utdanningsmessig, språkmessig eller annet.

Vi har en fin gjeng av barn og unge, de viser mange ulike sider ved seg selv og utfolder seg som barn skal. Det hender det går noe tregt i leksetida, noen er opptatt av hva de andre driver med og noen kikker opp i taket, noen må på do litt ofte og noen beveger seg opp og ned på stubben de sitter på. Leksene de har er ikke alltid av det motiverende slaget, egentlig synes jeg det er veldig sjelden de yngste har spennende lekser. Da er det forståelig at motivasjonen er lav. Det er litt synd for er det noe de yngste trenger så er det å begynne skoleløpet med glede og arbeidslyst.  Gruppa fra 1. til 4. klasse er ganske stor, noe som vi også ønsker da det er viktig å begynne godt tidlig. Vi prøver å legge vekt på innsats og mestring noe som også vil gi motivasjon og inspirasjon i det lange løp.

Foreldrene må skrive inn barna sine hvert eneste år, vi vil vite om endringer og ting som har skjedd siden året før. Noen har skifta skole, noen har flytta og noen har rett og slett forandra seg. Vi begynte i februar med foreldremøte der nesten alle foreldrene kom. Vi informerte,  fortalte om oss selv og spurte foreldrene om ulike saker. Vi la fram våre mål, tanker, holdninger, handlinger, verdier, foreldrenes oppgave, helse, tannlege o.a. Vi gav en mappe til hver av familiene med informasjon om aktiviteter i løpet av året, telefonlister og kalender. I mars skulle vi ha dugnad på tomta til leksehjelpa, men da kom det en kermesse i stedet. Vi hjalp til med å selge mat til inntekt for ei mor til en gutt som kommer hit. Hun trengte hjelp til utgifter fra et ganske langt  sykehusopphold. I april gjennomrørte vi individuelle foreldresamtaler og 1. mai reiser vi på ekskursjon med foreldre og barn.

Personalet er de samme som i fjor bare at vi har utvida med en lærer til og en psykolog. Læreren  er nyutdannet fra universitet som språklærer og hun jobber blant de eldste elevene. Hun kan spansk, quechua og engelsk. Hun har starta med å ta tak i rettskriving og andre grunnleggende ferdigheter som de mangler eller der de har hull i kunnskapene. Psykologen er også nyutdanna, men virker rolig og strukturert. Hun har begynt med de barna vi ser strever på en eller annen måte og følger de  opp over tid. Etter hvert vil hun ta opp ulike temaer for de ulike aldersgruppene innenfor overskriften: «SLIK ER JEG». De andre i personalet er de samme som tidligere, men kanskje de har utvikla seg litt de også. Nå har jeg nettopp starta opp en runde med medarbeidersamtaler og det er mye bra som kommer fram i slike samtaler.

Økonomien vår er litt på gyngende grunn, men det fungerer. Grunnen til den gyngende grunnen er først og fremst at krona har svekket seg, at det i fjor kom inn noe mindre enn forrige året og at vi har flere elever. Vi prøver mer og mer å finne måter å tjene penger på her i landet også. Verkstedet er i gang, men det er opp og ned hvor mange biler som kommer. I stille perioder har bilmekanikeren reist til Chile med søstera si for å kjøpe og selge bildeler. Søster hans driver med det som inntekt og han fant ut at vi kan benytte oss av hennes kontakter for å få noen inntekter her også. Til nå har han reist to ganger og for det første overskuddet kjøpte vi oss en ny skriver. Skriveren vår har sunget på det siste verset en stund med utskrift i den fargen det falt den inn i øyblikket, så det var nødvendig. Den ble også kjøpt i Chile der den var litt rimeligere. Nye bildekk ble også kjøpt i Chile, eller de var visst litt brukt, men de er gode og vi betalte omtrent halvparten av prisen  ville vært for nye dekk i Bolivia. Jeg baker litt brød og siden det er jeg som gjør det går det meste av overskuddet direkte til leksehjelpa. Så strikker vi fremdeles, i øyeblikket har vi fire strikkere i gang med pledd og ei som er ferdig med sitt. Hver enkelt av disse sakene gir ikke store inntekten i seg selv, men med flere små beløp fra ulike områder kan de bli store til slutt.

Det kommer også inn gode beløp fra dere der hjemme og det er vi glade for. Små og store beløp som gjør sitt til at vi kan hjelpe små håpefulle til å bli store en dag i sinn og skinn. Jeg satt i kø i banken her en dag og så på tv-skjermen de har der. Plutselig kom det opp en kampanje om at ører kan bli til noe stort. Gi noen ører sto det så kan de gå til en fattig unge, som da kan få seg en utdannelse, en familie, sin egen bedrift som kan ansette nye personer, noe som vil hjelpe samfunnet der de bor, landet de bor i og til og med hele verden. Til slutt sto det at å gi noen ører er ikke å donere, det er å investere. Takk til dere som er med å gi jevnt og trutt og tror på arbeidet vi gjør. Og takk til dere som dropper innom eller gjør en jobb i Norge for å samle inn til oss. Alt er kjærkomment og bidrar til slutt til en bedre verden.

Så ønsker jeg dere en fin vår og en fin 17. mai.

Med hilsen alle oss i «Dråpen» i Bolivia v/Toril Korsvik

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

E-post: torilk@yahoo.no

Gavekonto: 9488 05 44629