Årsmøte 2016

INNKALLING TIL ÅRSMØTE I DRÅPEN!

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Lørdag den 03. september 2016, kl 14.00 på

Kleppan i Stokke

I år blir Roxana Choque med oss. Hun tok over mine oppgaver i Bolivia da jeg reiste til Norge.

Dagsorden:

Sak 1 – Åpning/konstituering

Sak 2 – Godkjenne:     

                          a)    Dagsorden

                          b)    Valg av dirigent

                          c)    Valg av referent    

                          d)    Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll

            Sak 3 – Årsberetning

            Sak 4 – Regnskap for 2015

            Sak 5 – Økonomi 2016/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.

Sak 6 – Innkomne saker og forslag    

Sak 7 – Valg

            Sak 8 – Avslutning

           

Dersom noen har saker eller forslag til drøfting, kan de sendes til heidi.toverud@live.no innen 30.08.2016.

Utenom årsmøtesaker bli det informasjon med bilder fra Bolivia v/Roxana og Toril, kaffe med tilbehør og utlodning. NB! Ta med kopp!

VELKOMMEN!

      

VEIBESKRIVELSE

Fra Stokke: Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 2 km. Ta så av mot Råstad (Kleppanveien). Kjør 600 m til toppen av den første bakken, ta så av mot venstre (grusvei). Vi holder til på en låve innerst i veien.  Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659.

 Da jeg var i Bolivia var det vinterferie i to av ukene. Det gav oss muligheter til å drive med andre ting enn lekser og det er alltid kjærkomment. Jeg tok fram legoen jeg hadde fått i Norge og da var de i gang. Kreativiteten blomstra og resultatene ble fine.

 Samarbeid der tingen. En gjeng stolte gutter.
Mange takk til Lars Olav for at han gav bort så mye og fin lego.

Reise!

Da er jeg i Europa igjen, Bolivia er tilbakelagt, identitetskortet er i boks, det er også førerkortet, om enn med noen komplikasjoner helt til det siste.  Nå sitter jeg på Charles De Gaulle flyplassen i Paris, noe som heller ikke var planen. I Sao Paulo sa de at flyet mitt til Norge fra Amsterdam, kanskje kom til å bli kansellert, så da ville han ombokke meg til Paris. OK, sa jeg, så her sitter jeg. Det lengste og mest krevende strekket på turen er over:  Brasil – Europa tar omtrent 11 timer. Ingebrigt Steen Jensen sier at har du sittet i et fly over ti timer i løpet av en natt, vet du hva mareritt er. På veien til Bolivia fant jeg ut at i løpet av disse 11/12 årene jeg har holdt på i Bolivia har jeg reist til Norge omtrent hvert år og da en runde (tur/retur) tar omtrent tre døgn, blir det ca en måned på reise.
Det er en opplevelse  å reise så langt, selv om reiseruta ofte er den samme er det ulike ting som skjer. I Cochabamba sto jeg opp kl. 4.00 på morgenen, drakk litt yoghurt med chia og reiste til flyplassen. Flyet var beregna til 06.15, men det var noe enormt med kontroller i tillegg til  migrasjonen, så vi ble forsinka. Jeg var vel en av de siste inn i flyet. Det virker som om de tar narkotikatrafikken alvorlig i Bolivia, for alt ble sjekka til siste detalj, slik har jeg ikke opplevd det tidligere. Jeg ble også skanna av en røntgenmaskin, kanskje jeg kunne ha svelga noe! Flyet fra Cochabamba til Santa Cruz tar omtrent en halv time. Der fikk jeg et glass vann og så på at de andre rundt meg spiste et eller annet. Flyet var helt fullt og da jeg satt omtrent midt i flyet konkluderte jeg med at de ikke hadde mer igjen til seterekka mi. Tror ikke det var så mye jeg gikk glipp av, sikkert et eller annet søtt som jeg alikevel ikke har lyst på så tidlig på morgenen.
Fra Santa Cruz til Sao Paulo i Brasil tar det tre timer. Jeg leste at Sao Paulo er den største byen på det Sør-Amerikanske kontinentet og den syvende største byen i verden.  Da jeg kom dit, tok jeg det med ro for jeg tenkte at jeg hadde god tid, men plutselig hadde jeg under en time på meg da jeg bytta fra KLM til Air France. Like godt å komme seg av gårde med en gang. Inne i flyet tenkte jeg at jeg glemte å si at jeg ønska å sitte ved midtgangen. Jeg fikk et sete midt i flyet med to unge menn på hver sin side av meg. Jeg satte meg ned og tenkte at her gjelder det å holde armer og bein innenfor min grense. Gutter har jo en tendens til å sette knærne ut til hver side og det gjorde han til venstre for meg. Men etter at vi hadde tatt av spurte han til høyre for meg, som satt ved midtgangen, om jeg ønsket å bytte sete med han? Det var jo hyggelig tenkte jeg, det pleier jo å være omvendt. Han sa at han kom til å sove omtrent hele turen, så da ville jeg være litt friere til å bevege meg, enn om jeg måtte forbi han som satt og sov. Jeg takka og bukka og tok i mot. Og jammen sov han, jeg er sikker på at han til sammen sov i ni av de 11 timen. Et stykke ut på natta spurte han meg om vi hadde spist middag. Ja, sa jeg, vi hadde fått middag noen timer tidligere. Han spiste noe av middagen og så sovna han fra resten. Da han spurte meg tok han seg til magen og jeg tenkte at nå var han sulten.
Charles De Gualle flyplassen i Paris har jeg vært på en gang tidligere, men jeg husker ikke noe fra den gang. Jeg kom inn et sted og fant ut at jeg skulle ut fra terminal 2G. Jeg fulgte skiltene, tok heisen ned selv om ingen andre gjorde det og der stoppa det. Ei dame sa på fransk at det skulle åpnes snart, og snart kom en buss og tok oss med (da hadde det kommet en to – tre stykker til). Vi kjørte buss i sikkert 20 min og det er da mye på en flyplass. En så  kronglete flyplass har jeg aldri opplevd før. Vi kjørte og kjørte og kom mer og mer ut på landsbygda virka det som.  Her jeg sitter nå i en hall med en del folk og noen butikker ser  jeg åser rundt denne delen av  flyplassen, tror vi er et godt stykke unna hovedområdet der alle de store destinasjonene foregår. Enda en gang opplever jeg at Norge ikke er midtpunktet i verden.
Men nå skal det bl godt å komme fram, jeg kunne gjerne vært lenger i Bolivia, men for reisa sin del gleder jeg meg til en dusj og en flat seng å sove i. Takk for meg og takk for denne gangen, Bolivia.

Flere innlegg fra det som skjedde i Bolivia kommer etter hvert. Tida gikk fryktelig fort og det ble bare mer og mer å gjøre mens jeg var der.

Det er vinterferie, vi slipper å gjøre lekser.

Ja, dette ble litt av en dag, en fin dag. Den begynte med at alt gikk lekende lett da jeg dro til legesenteret for å få en legeattest til førerkortet mitt. Jeg tok blodprøve for å bekrefte blodtypen min (blodtypen skal stå på førerkortet i tilfelle ulykke - veldig bra synes jeg), så var det en test av synet, av reflekser og balanse - alt var veldig bra. Så gikk jeg hjem via et market for å kjøpe appelsiner, her gjelder det å få i seg så mange c-vitaminer som mulig, da det er forkjølelsestid. Da jeg kom hjem tok jeg en runde på tomta for å plukke søppel, det ble en forholdsvis stor pose. Så tok jeg vannslangen og spyla over toalettene som var fulle av støv, sand og aske.

En liten digresjon her for å fortelle litt om kvelden i går: Da jeg satt i bilen på vei hjem i går kveld, da det begynte å mørkne, så vi at det brant oppe i fjellsia over der vi bor. Det blåste ganske kraftig og vi så tydelig flammene oppover fjellsida, selv om vi var et godt stykke unna. Det var heftig å se på og trist at et så stort areal brant opp. Jeg vet at det er folk som bor oppe i den fjellsida og noen familier som kommer hit viste seg å være berørt, selv om det gikk bra med alt og alle.

Så da jeg spyla toalettene i dag før ungene kom var det også mye aske jeg skylla ut. Det var aske på kjøkkenet mitt også, som hadde blåst inn under døra. Etter denne vaska, måtte jeg vaske meg selv og det var deilig. Så kom unga og vi spiste en nydelig gresskarsuppe med mye grønnsaker. Ungene vasker over tallerknene sine etter at de har spist, og i dag ble dette oppvaskvannet ganske så grønt. (For ordens skyld blir  alt vaska på kjøkkenet etterpå av kjøkkendamene).

Vi har bestemt at på søndag skal vi ha basar og selge bruktklær her på bruket. Jeg har hatt med brukte klær fra Norge flere ganger og noe har vi fått her i landet. Denne gangen hadde jeg med meg ganske mye i tillegg til tre poser med strikka ullsokker. Etter måltidet tok vi fram alt vi hadde av klær, la de i esker og satte priser på. Tidligere har vi gitt bort en del klær, men denne gangen har personalet og foreldrene sammen bestemt at vi skal ta litt betaling for det. Grunnen til det er at tidligere har folk tatt med seg hva som helst, selv om det ikke passer til noen i familien, så kan de selge det videre og tjene litt på det. De som har gjort det har nok trengt pengene, men vi ønsker at disse klærne skal brukes av ungene som får/kjøper de.

Siste runde i dag var psykologen som hadde tegne og malekurs for en gruppe av elevene. Hun vil fortsette de neste dagene med dette og hun har temaer som: Å kjenne seg selv, si sannheten, gjennkjenne følelser og at hver enkelt skal tenke på livet sitt og framtida.

Her brenner det kraftig.

Mye klær!

Rødhette kom også for å hjelpe til.

Takk til alle gode sokkestrikkedamer. Mange hilsener fra oss alle.

Litt lek må også til, Disse to er ikke redde for å gå inn i taklingene med de store.

Mulkt og bot.

Ja, da sitter jeg her da, aleine i heimen og kan ikke anna. Dama som bor her har dratt for å blokkere en vei og mannen som bor her (vaktmesteren og bilmekanikeren) har reist for å marsjere. Begge to for å protestere mot de lokale myndighetene som ikke har gjort det de lovte. Det er ikke det at de hadde så veldig lyst til å blokkere og marsjere, men dersom de ikke hadde dratt ville de fått bot. Dama ville fått en bot på drøyt 100 kr og det er mye for henne. Hva myndighetene ikke har gjort som de hadde lovt, vet jeg ikke, men hvem fullfører nå det de lover fullt ut? Likevel går det nok en grense, folk ønsker forandring og framgang.

Så har jeg også fått min første bot har i landet. Ikke fordi jeg har forsert noe i trafikken, men fordi jeg ikke oppdaterte identifikasjonspapiret (carnet) mitt tidsnok. Mitt carnet gikk ut i januar og jeg skulle ordna med nytt innen 25 dager, men da var jeg i Norge. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på mulkt i forhold til dette, selv om jeg hører om mulkt og bot både her og der, og at det er slik det fungerer her i landet. Jeg tenkte, som vi tenker i Norge regner jeg med, at det som ikke fungerer det fungerer ikke, men 10 kr pr virkedag siden det gikk ut, måtte jeg betale. Så da har jeg lært det. Jeg har tenkt at det er noe herk med bot, spesielt når du har lite penger og må bruke arbeidstida di på å følge opp det som du blir pålagt (og det mener jeg fremdeles), men jeg ser jo at det fungerer også. For å ta ansvar utenom sin egen familie, er vanskelig for mange. Folk som har lite, har nok å tenke på for å få endene til å møtes i hverdagen, med skolegang for barna, arbeid og hjem.

Min plan i formiddag var å reise til el transito - trafikkpolitiet -  og få meg en antecedente, et papir som forteller at jeg har oppført meg bra i trafikken og dra innom legen for en legeattest. Dette trenger jeg for å fornye sertifikatet mitt som også gikk ut på dato i januar. Jeg har ikke hørt om noe bot der enda, så jeg håper at jeg slipper det. Så da ble det en formiddag hjemme, i stedet for å ordne med papirer, men jeg håper at jeg får gjort noe av det i ettermiddag. En dag der alt går etter planen skjer vel sjeldent i Norge også, men her i landet må en stadig snu rundt på tankene og ha plan B og plan C klar nesten hele tida.

Tilbake!

Da er det omtrent en uke siden jeg kom fram til Bolivia. Denne gjengen sto og venta på meg da jeg kom. De skulle egentlig gått hjem for en stund siden, men siden de bor i nærheten ville de vente. De kom løpendes i mot meg og omfavna meg i en stereoklem fra fem barn. Så hadde de skrevet og tegna en velkomsthilsen som dere ser bak oss. 

 Neste dag vi møttes fikk jeg deklamert et dikt fra denne lille karen her. Noen sang for meg og jeg fikk selvlagde kort med hilsener på.

Det er neimen ikke verst å komme "hjem" igjen til mine gamle kjente. Nå er det som om jeg ikke har vært borte i det hele tatt.

Samtale med ei jente på seks år ved middagsbordet i dag: Toril, hvor mange år er du? Tja, hva tror du? 11? Ja, nesten, jeg er 12. Oj, er du sååååå stor? Så hvit du er, hva har du smørt på deg? Ingen ting, jeg er slik jeg. Hvorfor det? Jeg tror vi skylder på mammaen min, jeg. Har du farga håret ditt? Nei, det har jeg heller ikke gjort. Søstera mi sa at du hadde farga håret. (Nei, det har jeg ikke sagt - innspill fra søster, 12 år, som sitter og hører). Men selv om jeg er hvit så har vi samme farge på blodet, vet du hva blod er for noe? Ja, det er rødt. Hvor er blodet hen da? I hjertet, og litt i hodet. Tror du det er blod her ute i fingertuppen din da? Ja, for ellers hadde den vært stiv som en pinne.

Det ble en interresant samtale der det ble ganske stille rundt, oss selv om flere satt og spiste enda. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Aprilbrev fra Bolivia!

Aprilbrev 2016

«Det er vårdag i skogen det spretter og gror». Ja, jammen spretter og gror det for tida, blåveis og hvitveis ser jeg daglig til og fra jobben på tross av snøbyger og kuldegrader. Det er rart å være i Norge nå over flere måneder, men det er en fin tid og det er fint å være her. Det er også en fin tid i Bolivia i april. Etter at regnet har gitt seg og før kulda setter inn for alvor. Det er grønt og frodig over alt etter regntida. Druesesongen er vel på hell, men gode var de nok i år også.

Det skjer mye i Bolivia selv om jeg ikke er der, og det er bra. Roxana og Secundino som nå har ansvaret klarer det veldig godt. Det går bra sier de og det er jeg helt sikker på, selv om det ikke har vært helt uten frustrasjoner og utfordringer. Det samme personalet som var der i fjor jobber også i år. Det er godt å ha en god og stabil personalgjeng som trives, som jeg kan stole på og som jobber godt med barna.

Barna og familiene som var med i fjor har kommet tilbake. Enkelte små utskiftninger er det, som f.eks et tvillingpar som nå ikke kommer fordi planen er at de skal reise til foreldrene sine i Spania. Og ingen ting er vel bedre enn at barna kan få bo sammen med foreldrene sine. Ei jente reiste til foreldrene sine i Spania i fjor sommer og jeg hørte at det var tøft i begynnelsen, men etter hvert gikk det seg til og nå trives hun. Det er ikke lett å møte foreldrene sine igjen etter mange års atskillelse og også treffe og bli vant til yngre søsken som de ikke har sett før.

Noen familier har skrevet inn yngre søsken, søsken som absolutt trenger et sted der de kan få hjelp og stimulering på deres nivå. Det er nå 42 barn og unge som kommer for å få hjelp til lekser og læring, i tillegg til ernæring og helse. Dusjen er jevnlig i bruk, tannlegen får stadig besøk og hygiene er et stadig tilbakevennende tema.

Jobbinga med foreldrene fortsetter som et prioritert område. Det nye i år er at familiene kommer til senteret annenhver lørdag ettermiddag etter tur for å bake brød. De baker grove rundstykker som stekes i en ovn oppvarmet av ved. Roxana er med på dette arbeidet og veileder familiene både med hensyn til å bake brød og i forhold til relasjoner i familiene. Familiene gjør dette sammen og det viser seg at gjennom dette arbeidet bedrer kommunikasjonen og tilliten seg mellom voksne og barn og mellom familiene og senteret. Foreldrene forstår mer og mer av hva barna deres trenger av relasjoner og oppfølging og ikke bare det å skaffe seg mat på bordet.

I november i fjor fikk vi et beløp av ONAMIKA (stiftelse i Nederland) til utbygging av taket på bilverkstedet. Tidligere ble sola for sterk og regnet kom inn på området. Dette arbeidet er nå ferdigstilt og det er nå en fryd å jobbe der sier de ansvarlige. 

Det kommer biler inn til reparasjon og andre aktiviteter skjer der også.

Økonomien vår er fremdeles spent. I fjor hadde vi ca. 30.000,- NOK større utgifter enn inntekter. Gaveinntektene var omtrent det samme som tidligere, men på grunn av den svake krona fikk vi mindre igjen etter overføringene fra Norge til Bolivia. Og slik er det å drive arbeid i et annet land. Vekslingskursen er og vil aldri være stabil. Av den grunn er det viktig med gode givere og støttespillere. Jeg takker alle som er med på arbeidet og håper at ingen detter ut fordi jeg nå er i Norge, vi trenger dere fremdeles, alle og enhver. Derfor legger jeg også ved et brev jeg har skrevet om Roxana som nå har tatt over mange av mine oppgaver i «Dråpen». Hun gjør en flott jobb og er svært motivert til å fortsette i denne jobben selv om hun kunne tjent bedre i en annen jobb.

Jeg ønsker dere fine dager framover. Våren er en eksplosjon, ja, nesten voldelig her i Skandinavia leste jeg i en kronikk i Bolivia en gang.

Vennlig hilsen «Dråpen» v/Toril Korsvik

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629                

E-post: torilk@yahoo.no

Roxana ser dere framme til venstre.

Roxana og Secundino har nå det fulle og hele ansvaret for drifta av leksehjelpa i Bolivia. Jeg vet at de har kapasitet og vilje til å gjøre det bra, likevel er det en overgang for dem også at jeg nå befinner meg i Norge. Den 1. februar begynte et nytt skoleår i Bolivia og med det begynte vi også. For øyeblikket er det 42 barn og unge som kommer til leksehjelpa. Vi har ni ansatte, to damer på kjøkkenet, en psykolog, fem lærere og en alt-mulig-mann/bilmekaniker. Siden jeg har reist til Norge er det Roxana som tar over mange av mine arbeidsoppgaver. Det betyr større ansvar, mer arbeid og lengre arbeidsdager. I den forbindelse lurte jeg på om noen ville være med på å støtte lønna til Roxana. Hun kommer nå inn i en mer fast stilling og lønna hennes vil øke ganske kraftig. I forhold til kronekursen vi har nå vil gjennomsnittslønna hennes bli rundt 2800 NOK pr måned, inkludert den ekstra lønna i desember som myndighetene krever. Jeg vet om mange i Norge som er glad i Roxana, at hun er en flott person og har mange gode kvaliteter. Hun gjør en utmerket jobb hos oss i Bolivia. Hun har mange gode tanker og brenner for å jobbe mer med relasjonen mellom foreldre og barn og at foreldrene skal ta større ansvar for barna sine. Gjennom å støtte hennes lønn vil dere også støtte barna og familiene hun ønsker å jobbe med. Roxana har hatt en ekstrem tøff oppvekst selv og vet hva det vil si å ha det vanskelig.

De som ønsker å bidra til lønn til Roxana, kan enten gi meg beskjed via mail, på facebook eller skrive en melding på fakturaen.
TAKK!