gi meg kraft til å dele mitt brød

En stund siden sist nå, men dagene flyr med mange ting som skjer og mye som må gjøres. Hverdagen er full av små hendelser og gjøremål, planlagte og ikke planlagte, som tar mye tid og mange tanker. En mor som kommer og vil vite mer og evt. vil skrive inn ungene sine, en student som vil låne internett, ei mor som kommer for å betale månedskvota, handling til ungene tidlig på morgenen, og kanskje noe som er glemt, en av lærerne ønsker materiell som vi ikke har enda eller en som driver praksis her og som trenger veiledning og gjennomgang av planer. Og så har vi de som kommer for å reparere motorsykkelen sin av han som bor her. Og til slutt er det regnskapet som stadig skulle vært gjort. Når ungene er her vandrer jeg rundt til ulike klasserom og hele tida er det unger som kommer og trenger materiell eller spør om ting eller som trenger litt ekstra hjelp eller som vil ha en ball og leke med. Vi jobber med mennesker og det er ikke alltid det planlagte som blir utført i løpet av dagen.
Noe som heller ikke var planlagt var at ei mor i en familie vi har her er blitt alvorlig syk. Familien er på mor, far og seks unger fra fem til 17 år. De leier der de bor og har et par små rom til sammen. Flere av ungene deres har vært hos oss nesten siden oppstarten. Far jobber som murer og det er ikke der det er flest penger å tjene. Det er en fin familie, ansvarsfulle og pliktoppfyllende. I mars dette året kom plutselig ikke ungene lenger, etter litt tid fikk vi greie på at mor var blitt syk og pengene måtte brukes på å hjelpe henne og at ungene måtte være hjemme og hjelpe til. Denne mora fikk etterhvert konstatert kreft som ikke kunne helbredes. Far har prøvd alt av leger og naturleger for å prøve en gang til om hun kan bli frisk. Han har brukt opp alle sparepengene sine og i tillegg satt seg i en god gjeld. Vi har også bidratt noe i tillegg til at vi har kjørt dem til sykehus og andre steder. Jeg ble stum da far fortalte om sykehusoppholdet og hvor mye det kostet. En seng for natta, blodoverføring, intravenøs, legevisitt, medisiner - alt hadde sin pris som måtte betales. Jeg har også ligget på sykehus, men tenkte da aldri på hvor mye ei brødskive kosta en gang. Far har jobba helt sporadisk i det siste, han har hatt noen småjobber, men har ikke kunnet ta på seg noe større arbeid da kona sin sykdom har blitt prioritert. Jeg lurer nå på om det er noen der hjemme som kunne tenke seg å støtte denne familien økonomisk. Stort eller lite beløp, alt vil hjelpe, kanskje en liten innsamlingsaksjon, eller en kjede av hjelp. "Jeg gir så mye, hvem gir like mye eller mer?" Det hadde vært fint det. Jeg har sett det som skjer i familien, de har virkelig behov, de har ikke mer penger igjen og de vet ikke hvor de skal få tak i penger til mat i morgen. Nå går det i smertestillende og det koster hver dag og gjelden deres blir stadig større. Dere kan sette inn på kontoen jeg har i margen av denne bloggen, så kan dere skrive til meg eller på blanketten at det er penger til denne familien, da vil alt gå direkte til dem og jeg vet at de vil være takknemlige.

...,ingen ting er som påsketur,...

Etter to uker med besøk er vi tilbake i hverdagen igjen. Det er fint med hverdager, men det er bra fint med besøk og turer også. Jeg fikk komme tilbake til "landsbyen" min igjen, landsbyen mellom fjellene, der jeg bodde første året mitt i Bolivia, der jeg ikke ville flytte fra og til en stor by, der jeg gikk turer i fjella flere ganger i uka, der jeg møtte mennesker som alltid prata med meg selv om det var på quechua, der det var stille og rolig - bare bussen som tuta da den skulle reise til byen, der lufta var rein hele tida og der stjernehimmelen var enorm hver natt.
Tinguipaya heter denne landsbyen og vi reiste dit nå i påsken, det var påskesamling i kirka og folk kom langveisfra. Mange hadde gått og vandra i flere timer for å komme fram, helt opp til en dag var det noen som måtte gå. Og det kom folk, mye folk. Misjonssambandet sier at Tinguipaya er det beste distriktet for kirka deres her i Bolivia. Jeg tenkte med meg selv der jeg tusla rundt og kikka på folk, hvorfor det er slik. Og jeg tenkte at i Tinguipaya har prosjekter som helse, innstallering av drikkevann, bedre dyrehold, veving for salg og internat for ungdom vært en del av misjonens arbeid i nesten 20 år. Det er mange i prosjektet som har reist og vandra rundt i fjella i disse åra, både nordmenn og lokale. De har vist medmenneskelighet ved å gi folka bedre livsgrunnlag. Folk så f.eks. at ungene deres fikk mindre diare med innlagt drikkevann og slikt skaper tillit. Dermed tror jeg at evangeliet får bedre grobunn og bedre feste i hvert enkelt menneske. Medmenneskelighet og nestekjærlighet er noe som jeg ønsker skal være grunnmuren i arbeidet vi har satt i gang her i Cochabamba også. Litt helhet og flere innfallsvinkler tror jeg skaper integrerte mennesker med mange muligheter.

Norges Lover

Det jeg glemte å skrive om i forrige innlegg var de kokatyggende arbeiderne. Med litt inntak av kokablader som blir liggende i kjakan en stund trenger de nesten ikke mat. Når det kommer et lass med folk for å legge et sementlag som gulv og tak, ber de om koka og litt brus. Da holder de nesten hele dagen. Presidenten her i landet vil at verden skal forstå at det er forskjell mellom kokablader og kokain, og det er det jo. For jeg har ikke tygd bladene, men drukket teen av kokablader og jeg ble ikke høy slik som han trodde han som satt i tollen på Gardermoen for noen år siden. Dette skjedde da jeg spurte om jeg kunne ta med meg en te inn i landet som var en blanding av kokablader, anis og kamomille. Først var han i tvil, så sa han at det gikk nok ikke. Lurer på hvor mye kokain jeg kunne lage av en tepose med tre forskjellige urter i?

Åtte små, to store og en

lastebil tenkte jeg på her en dag da denne bilen kom innenfor portene. Men der var hverken små eller store, den var fullasta med stein. Stein som var henta i elva rett ved siden av oss. Tror den har sett bedre dager og mens den holdt på venta jeg bare på at den skulle knekke på midten. Den gjorde ikke det, den kom til og med tilbake med mer stein, opptil syv lass tror jeg den tok i løpet av dagen. I tillegg ser dere at den går på gass. Under lasteplanet er det en gul gasskolbe og det gjorde også at det gikk litt tungt, men det gikk. Svingradiusen var heller ikke av de mest utprega så noen fram og tilbakerunder trengte den.

Her er noe av steinen den henta i løpet av dagen. Da jeg var liten plukka vi stein vekk fra jordene, men her henter vi stein i lassevis, ikke for å legge på jordene forsåvidt, men til muringsarbeid.

Tidligere en dag fant vi disse arbeiderne i et elveleie som var sikker 100 m. bredt. Denne elva er ganske langt unna der vi holder til. Her kommer jullasteren med sand og stein fra elva, tømmer det på toppen av denne haugen slik at sanda og steinen blir skylla og vaska nedover noen renner og samtidig skilt fra hverandre.

Og alt dette er til bygging til meg slik at jeg nå snart kan gå tørrskodd fra rommet mitt til både kjøkken og bad.

Fotballkamp

For litt siden var jeg på fotballkamp på stadion. Det var en anderledes fotballkamp. Landslaget fra USA-VM i 94 var gjenoppretta og spilte mot et mixa lag fra byen. Anledningen var en kamp for å samle inn penger til flomofrene i Cochabamba. I sommer har det regna mye og kraftig. Regnet kom seint, men da det kom, kom det mye på kort tid. Dette førte til flom nede på flatene og i nærheten av elvene. Mange familier mista alt de eide, de måtte overnatte andre steder, der skoler også ble brukt. Avlinger gikk tapt og de sier at dette året vil det bli knapphet på bl.a. grønnsaker, poteter og kylling. Av den grunn vil også prisene stige på det som finnes. Det kan bli et hardt år for mange familier.

I 1994 kom Bolivia til sluttspillet i fotball-VM i USA. Dette er første og eneste gang de har vært i et sluttspill og spillerne er dermed helter enda i dette landet. Ho jeg satt ved siden av og reiste sammen med kunne navna på alle heltene fra den gang. En av de er nå trener for sønnen hennes som dere ser på bildet sammen med meg. Stadion var full av mennesker og full av liv, likevel har jeg aldri opplevd det så rolig på en fotballkamp her i byen før (har vært på noen kamper, men ikke mange). Det var stor trengsel for å komme inn og et sted trekte jeg meg ut av køen og gikk i en annen, men da vi var kommet inn var det en fin og artig opplevelse.

Heltene fra 94 tapte 2-4, laget som vant rusla stille ut av banen, mens heltene som tapte tok seiersrunden og mottok hyllesten fra bublikum etter kampen.

Besøk

Vi har antakeligvis unger som ikke vet hva en konsert er, hva dukketeater er eller hva det er å opptre for andre. På tirsdag fikk vi besøk av en gruppe som kaller seg "Kindered". Fire unge, frivillige som er på turne for å opptre for unger som sjelden eller aldri opplever musikk og teater "live". De hadde med seg instrumenter, sang, spilte, dramatiserte og hadde dukketeater. De dramatiserte bl.a. Noas ark sammen med ungene, der de snekra, bygde, åpna den tunge døra, var regnvær, sov og vaska klær inne i arken og til slutt var de dua som fant tørt land. Her er de fire i aksjon med musikk og sang.

Dukketeater var at det morsomme slaget og ungene var .......

.....helt med.

Til slutt var det noen som ville prøve seg.

En oppdatering

For noen dager siden fikk jeg en mail med noen spørsmål fra ei ung jente om hva jeg driver med her i Bolivia. Tenkte jeg kunne legge det ut slik at andre også fikk en oppdatering. Spørsmåla var:

1. hva er det egentlig du driver der nede, er det barnehjem eller daghjem?
2. er det du som er leder?
3. jobber du sammen med andre fra Norge/Europa, eller er det lokale?
4. hvordan kom du på ideen å begynne å jobbe i Bolivia? var du på ferie der ?

jeg ble som sagt bare nysgjerrig :)


Hei på deg!

Veldig hyggelig at du er interessert i å vite mer om hva jeg driver med her i Bolivia. Jeg skal prøve å forklare litt. Jeg har en tomt med noen rom på, noen toalett og et kjøkken. Hit kommer unger etter skoletid, ca. Kl. 13.00, for å spise middag, som er midt på dagen, og å gjøre lekser. Dersom det er tid etter at de er ferdig med leksene kan vi undervise dem i det de trenger mest. Noen trenger å øve seg i gangetabellen, deling med større tall, rettskrivning, grammatikk eller andre ting. Før de går hjem i 16.30 tida får de litt frukt. Det er ingen unger som bor her, alle kommer på dagtid. Vi driver nå tre dager i uka med leksehjelp og en dag i uka med litt engelskundervisning for de som har lyst til det.

Det er jeg som leder det som skjer, men jeg har gode folk med meg som jeg stoler på. Det er 10 stykker som jobber her, to som lager mat og ordner alt på kjøkkenet og åtte som hjelper til med lekser. Ungene er fordelt på fire grupper slik at det er to voksne hjelpere på hver gruppe. Vi har for tida 50 unger fra ett til 15 år. De yngste er enten yngre søsken av unger som er på leksehjelp eller unger av personalet. Området der vi holder til er et område med mange innflyttere fra landsbygda. Det er mange av mødrene som ikke kan lese og skrive og det er foreldre som jobber fra tidlig om morgenen til seint på kvelden slik at ungene er mye hjemme aleine. I tillegg er det mange familier som sliter økonomisk, ungene får ikke det de trenger av mat, næring og utstyr til skolearbeid. Det er gratis offentlig skole, men bøker, skrivesaker, skrivebøker, uniform og annet utstyr de trenger på skolen må de kjøpe selv og det kan bli dyrt, spesielt for de familiene som har mange unger. I tillegg kan det være opptil 40 unger i en klasse og da klarer ikke en lærer å hjelpe alle. Det fører til at de som er litt svake i et fag blir hengendes etter og også at de stryker. For dersom de ikke klarer eksamen til slutt må de gå året om igjen og det er ganske hardt for mange.

Alle som jobber her er bolivianere og de fleste bor i nærheten av der vi holder til. Noen av dem er studenter og noen er ferdig utdannet lærere. Så har vi en bilmekaniker som er mann og som kan lære ungene litt andre ting i tillegg. I øyeblikket har vi ei ung dame fra Norge som er her for å lære seg spansk. Hun bor hos venninna si som jobber på den norske skolen her i byen og hun kommer til oss som en frivillig for å hjelpe til og å praktisere språket.

Hvordan jeg kom på å begynne å arbeide i Bolivia kan jeg ikke helt svare på. Det har vært en lang prosess som har jobba inne i meg med mange tanker og ideer. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prøve på en eller annen måte og siden har tingene gått slag i slag. Alt dette er prosesser som skjer inne i hver og en og noen av prosessene stopper opp og forsvinner, mens andre fortsetter og en kjenner på en uro helt til en i alle fall har prøvd. Så tror jeg at utdanning av befolkningen er en viktig vei å gå i forhold til den generelle utviklingen i landet, i forhold til å lære og vise respekt for mennesket og menneskeverdet og i forhold til å ta ansvar for andre og det som skjer i samfunnet på en samvittighetsfull måte.

Håper du har fått svar på noe av det du lurte på, har du fått flere spørsmål nå så tar jeg de i mot. Lykke til videre med din skolegang.
Vennlig hilsen Toril