Gjøvik 20. november 2015
Kjære dere alle sammen!
Nå sitter jeg på Gjøvik og ønsker å skrive til dere for å informere fra de siste dagers hendelser. For tre uker siden kom jeg til Norge for å bo her. Det har vært prosesser i hodet mitt en god stund nå uten at jeg har gitt direkte informasjon om når jeg tenker å reise til Norge. Noen har jeg prata med om det og noen ikke. Jeg var i Norge i august og september dette året. I begynnelsen av oktober fikk jeg melding fra en tidligere kollega og god venninne om at det er ledig stilling på skolen i Hov (der jeg jobba før jeg reiste til Bolivia i 2004). Jobben var å være norkslærer for asylsøkere. Dette var en jobb jeg tenkte at jeg hadde lyst på, jeg har utdannelse og jeg har erfaring fra det å være ny i et land jeg ikke kjenner. Jeg snakka om det i Bolivia, mest til de to jeg hadde tenkt meg kunne ta over og de sa at jeg bare kunne søke –” Vi tar over”. Så fikk jeg jobben og da ville skolen jeg ble ansatt ved, ha meg så fort som mulig til Norge. Og dermed gikk alt veldig fort. Jeg kjøpte billett, vi jobba mye i Bolivia med overtakelsen og jeg reiste. Jeg har snakka med dem tidligere og de visste at jeg var i tankene om å flytte til Norge, men det er alltid en overgang både for dem og for meg den dagen det virkelig skjer.
Men prosjektet ”Dråpen” i Bolivia lever i beste velgående selv om jeg bor i Norge. De som nå har ansvaret er to bolivianere som heter Roxana Choque og Secundino Cachi. De to har vært med meg og hjulpet meg helt fra starten av så de kjenner prosjektet godt og de kjenner at det også er deres prosjekt. Jeg vet at prosjektet er i gode hender og at det kommer til å fortsette som før, dog med noen små justeringer som det alltid blir med nye folk i ledelsen. Jeg kommer til å fortsette å jobbe for prosjektet fra Norge. Jeg vil ha ansvar for å skaffe midler, gi informasjon til støttespillere, veilede de i Bolivia og være en inspirator for dem. Jeg kommer til å reise til Bolivia med ujevne mellomrom for å følge opp og bistå der jeg kan.
Vi har et styre i Norge som vil fortsette å jobbe for prosjektet.
ØKONOMI
Det andre jeg vil informere om er økonomien. Jeg hadde ikke forutsett at krona ville bli så svak som den er blitt nå. Samtidig har den bolivianske valutaen vært stabil i mange år.
For å konkretisere forskjellen vil jeg gi et eksempel. Vi har en konto i Norge som kun er til prosjektet her og en konto i Bolivia som kun er til prosjektet der. Jeg har tilgang til begge kontoene.
Jeg har ofte overført beløp på 40.000 NOK av gangen.
I februar 2014 ble det i boliviansk valuta omtrent: 46.400 BOB
I november 2015 ble det i boliviansk valuta omtrent: 32.300 BOB
Dette har veldig store konsekvenser for oss i Bolivia, vi må kutte ned, spare og prioritere veldig godt for å få det daglige til å gå. Utvikling av prosjektet, ønsker og ekstra aktivitet som innebærer en økonomisk investering, må vi legge på vent.
Gamle og nye givere er velkommen til å være med og bidra i denne situasjonen. Også 100,-kr i måneden er kjærkomment og har betydning for prosjektet.
I tillegg har vi planer om å kjøpe inn noe mer nødvendig verktøy til bilverkstedet for at det skal gi muligheter for flere typer reparasjoner. Vi ser også for oss at kjøkkenet kan brukes til å bake brød for salg og gi inntekter. Til det trengs en stor eltemaskin.
Derfror er vi også glade hvis noen vil gi oss et engangsbeløp.
Dette var litt om situasjonen for prosjektet i Bolivia.
Takk til dere som bidrar, ungene vokser i høyde, styrke og visdom og det er det vi er til for.
Hilsen Toril og styret i Norge;
Leder: Heidi Toverud,
Nestleder: Annja Jørgensen
Sekretær: Nina Nøvik
Kasserer: Sidsel Holter Bekkelund
Styremedlem: Lene Vårum
lørdag 21. november 2015
søndag 1. november 2015
Tur til Samaipata
Da jeg skjønte at det nærma seg reise til Norge, snudde vi oss rundt og reiste på en tur med personalet. Da jeg var i Norge i august fikk vi noen penger som skulle gå til det formålet og alle ønsket å reise før jeg dro. Så vi tok buss fredag kveld den 23. oktober fra Cochabamba til Santa Cruz, der var vi framme tidlig på morgenen dagen etter, så tok vi en minibuss til Samaipata. Det er et flott sted med kulper til å bade i, en fin landsby og et fort fra førinkatida. Det ble en fin tur meg mange opplevelser og god stemning. Her kommer noen bilder:
 |
| På vei til badekulpene. |
 |
| Her bada vi. |
 |
| Idyllisk |
 |
| Førinkatid. Stedet for sermonier. |
 |
| Svin på spidd. |
 |
| Veldig godt. |
tirsdag 27. oktober 2015
en tid for alt
Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skulle innlede dette blogginnlegget: Da er billetten i boks, er et alternativ, dette er vemodig, da er tida inne, plutselig fikk jeg jobb, eller noe annet om at tida mi i Bolivia er over - i alle fall for å bo der. Det har vært en fantastisk reise med utrolig mange flotte opplevelser og noen vanskelige. Gode erfaringer er i flertall, men også noen dyrekjøpte erfaringer har jeg fått - uansett har jeg lært enormt mye som har gjort meg til et litt annet, og kanskje litt bedre, menneske, tror jeg. Det har vært utrolig flott å møte mennesker, jobbe med barn og få til et prosjekt som jeg nå forlater fysisk og som andre skal føre videre. Noen ganger har jeg bare stoppa opp midt inne i aktivitetene her og tenkt og følt at: Dette fungerer! Det kommer barn og unge hit for å spise bedre enn de fleste gjør hjemme, de blir møtt med åpne armer og en klem, de får leke og bare være barn uten bekymringer, de får gjøre lekser i et stimulerende miljø, de får hjelp til det de strever med og de blir proppa fulle med gode verdier for livet.
I perioder har jeg tenkt på Jesus og hvordan han møtte menneskene - han traff mange som hadde problemer og som levde på sida av samfunnets normer, og alle ble møtt med forståelse, anerkjennelse, kjærlighet og fred, men også med utfordringer til den enkelte. Jeg kan tenke meg at det var tøfft for mange å bli avslørt av han, men at det også var en enorm lettelse å bli møtt og bekrefta av han. Dette har jeg tenkt på når jeg vet at foreldrene drikker, de slår barna sine, de ydmyker dem, det er overgrep og det er lite kjærlighet i den forstand Jesus viste oss. Hvordan møter jeg disse foreldrene og barna når jeg ser og vet hvordan de strever på ulike områder i livet. Hvor ligger skylda i at barna glemmer det de har lært, de har dårlige karakterer, de ikke har lyst til å gjøre lekser, de har ikke lyst til å gå hjem, de skulker, de lyver eller at de kommer springende mot deg stadig vekk for å bli omfavna. Hva gjør jeg, hvordan møter jeg disse mennskene og hvor setter jeg grensene for dem og for meg? Dette har vært dilemmaer hele veien. Jeg har på ingen måte klart å møte hvert enkelt menneske på en fornuftig måte til enhver tid, men slik har jeg lært og slik har vi oppklart ting som har skjedd. Så har vi klart å gå videre og mange ganger har jeg opplevd enorme gleder ved å se forandringer som har skjedd med foreldre og/eller barna.
Jeg reiser til Norge nå med vemod, med glede, med spenning, med tårer i øya og med et håp om en bedre verden. Jeg gleder meg til å komme til Norge for å bo der, jeg gleder meg til snø og skiturer, til fjellturer og være med venner og familie. Så tenker jeg på Bolivia, et flott land med mange muligheter, på alle de jeg kjenner her og som det blir vanskelig å ta avskjed fra. Jeg kjenner på sorg og jeg kjenner på glede. Sorg over å forlate de jeg er blitt glad i, glede både over å komme til Norge nå, men også over det som har skjedd i Bolivia, det vil alltid være med meg i hjertet. Hvert enkelt menneske, barn eller voksen som har bidratt til mitt liv i dette landet. Men jeg vet at de er her, vi vil holde kontakt og jeg vil komme tilbake på besøk.
Prosjektet går videre med flotte mennesker som tar ansvar. Vi har vyer og drømmer videre for både prosjektet og barna. Store behov og nye muligheter for mennesker ser vi rundt oss på alle kanter. Takk for støtte og god omsorg til dere i Norge som er med på dette laget. Vi er med på noe stort i verden.
I perioder har jeg tenkt på Jesus og hvordan han møtte menneskene - han traff mange som hadde problemer og som levde på sida av samfunnets normer, og alle ble møtt med forståelse, anerkjennelse, kjærlighet og fred, men også med utfordringer til den enkelte. Jeg kan tenke meg at det var tøfft for mange å bli avslørt av han, men at det også var en enorm lettelse å bli møtt og bekrefta av han. Dette har jeg tenkt på når jeg vet at foreldrene drikker, de slår barna sine, de ydmyker dem, det er overgrep og det er lite kjærlighet i den forstand Jesus viste oss. Hvordan møter jeg disse foreldrene og barna når jeg ser og vet hvordan de strever på ulike områder i livet. Hvor ligger skylda i at barna glemmer det de har lært, de har dårlige karakterer, de ikke har lyst til å gjøre lekser, de har ikke lyst til å gå hjem, de skulker, de lyver eller at de kommer springende mot deg stadig vekk for å bli omfavna. Hva gjør jeg, hvordan møter jeg disse mennskene og hvor setter jeg grensene for dem og for meg? Dette har vært dilemmaer hele veien. Jeg har på ingen måte klart å møte hvert enkelt menneske på en fornuftig måte til enhver tid, men slik har jeg lært og slik har vi oppklart ting som har skjedd. Så har vi klart å gå videre og mange ganger har jeg opplevd enorme gleder ved å se forandringer som har skjedd med foreldre og/eller barna.
Jeg reiser til Norge nå med vemod, med glede, med spenning, med tårer i øya og med et håp om en bedre verden. Jeg gleder meg til å komme til Norge for å bo der, jeg gleder meg til snø og skiturer, til fjellturer og være med venner og familie. Så tenker jeg på Bolivia, et flott land med mange muligheter, på alle de jeg kjenner her og som det blir vanskelig å ta avskjed fra. Jeg kjenner på sorg og jeg kjenner på glede. Sorg over å forlate de jeg er blitt glad i, glede både over å komme til Norge nå, men også over det som har skjedd i Bolivia, det vil alltid være med meg i hjertet. Hvert enkelt menneske, barn eller voksen som har bidratt til mitt liv i dette landet. Men jeg vet at de er her, vi vil holde kontakt og jeg vil komme tilbake på besøk.
Prosjektet går videre med flotte mennesker som tar ansvar. Vi har vyer og drømmer videre for både prosjektet og barna. Store behov og nye muligheter for mennesker ser vi rundt oss på alle kanter. Takk for støtte og god omsorg til dere i Norge som er med på dette laget. Vi er med på noe stort i verden.
onsdag 30. september 2015
Tilbake igjen!
Da er jeg tilbake i Bolivia, til landet med de mange fjell og dype daler, til landet med tinder så høye som 6000 m.o.h. og med lavland helt ned til 200 m.o.h. Tilgang til eget hav har de ikke selv om de kjemper tappert for å få det. Det er en uke siden jeg kom i dag og formen er stigende. Hodet var bra tungt de første dagene - både p.g.a. tidsforskjellen og kanskje litt for høyden. Vi ligger et par hundre meter høyere enn Galløpiggen og selv om det ikke høres så veldig høyt ut, så kan en merke det i hodet i begynnelsen.
Det har skjedd en del allerede og det kommer til å skje mye her enda. Den første dagen satt jeg med oppgave i forhold til studiet mitt hele dagen. Jeg tar et nettstudie i Norge for å få større muligheter til valg av jobb den dagen jeg flytter dit. Andre dagen pakka jeg ut kofferten og sekken som var fulle av ullsokker som damene i Sandefjord og Stokke hadde strikka, klær til ungene, noen puslespill, noen spill og mye lego fra en gutt på Notodden. Tusen takk til dere alle. En dundyne og ullundertøy hadde jeg med til ei venninne som bor i Potosi - 4000 m.o.h. og der er det kaldt om vinteren - og som skal vandre rundt i fjella de neste årene. Bittelitt av mine ting fikk jeg også plass til. Lørdagen var det sølvbryllup på ferieplassen til misjonen. Det var nesten som et nytt brullyp med seremoni i "kirken" og fest etterpå. Søndagen dro jeg i kirken og inviterte alle til kermesse som vi skal ha den kommende søndagen. Mandag måtte jeg begynne å lese til neste oppgave. Tirsdag og onsdag har jeg hilst på og omfavna små og store, lekt litt og bare vært sammen med barn og voksne i prosjektet.
Den neste store begivenhet er kermesse kommende søndag. Da blir det kjempedugnad med foreldre og personalet med å lage middager og selge. Fire ulike retter skal lages og det er planlagt å lage til sammen for rundt 270 personer. I tillegg skal det bakes kaker, lage drikke og kanskje noen av ungene vil lage gele for å selge. Det siste er alltid populært her. Det skal ordnes med bord og stoler, provisorisk tak over spisestedet, musikkanlegg og en del andre ting. Dette er virkelig mye jobb, men så håper vi at mange kommer og at alt blir solgt slik at vi kan tjene en slump med penger.
Ungene jobber jevnt og trutt med lekser og oppgaver, de er iherdige og flinke ut i fra forutsetningene deres. Det er mange som får gode karakterer på tross av vanskelige kår og mye annet av ansvar, komplikasjoner og tankegods.
Takk for all god støtte og gode ord da jeg var i Norge.
Så ønsker jeg dere alle mange, fine og gode høstdager.
Det har skjedd en del allerede og det kommer til å skje mye her enda. Den første dagen satt jeg med oppgave i forhold til studiet mitt hele dagen. Jeg tar et nettstudie i Norge for å få større muligheter til valg av jobb den dagen jeg flytter dit. Andre dagen pakka jeg ut kofferten og sekken som var fulle av ullsokker som damene i Sandefjord og Stokke hadde strikka, klær til ungene, noen puslespill, noen spill og mye lego fra en gutt på Notodden. Tusen takk til dere alle. En dundyne og ullundertøy hadde jeg med til ei venninne som bor i Potosi - 4000 m.o.h. og der er det kaldt om vinteren - og som skal vandre rundt i fjella de neste årene. Bittelitt av mine ting fikk jeg også plass til. Lørdagen var det sølvbryllup på ferieplassen til misjonen. Det var nesten som et nytt brullyp med seremoni i "kirken" og fest etterpå. Søndagen dro jeg i kirken og inviterte alle til kermesse som vi skal ha den kommende søndagen. Mandag måtte jeg begynne å lese til neste oppgave. Tirsdag og onsdag har jeg hilst på og omfavna små og store, lekt litt og bare vært sammen med barn og voksne i prosjektet.
Den neste store begivenhet er kermesse kommende søndag. Da blir det kjempedugnad med foreldre og personalet med å lage middager og selge. Fire ulike retter skal lages og det er planlagt å lage til sammen for rundt 270 personer. I tillegg skal det bakes kaker, lage drikke og kanskje noen av ungene vil lage gele for å selge. Det siste er alltid populært her. Det skal ordnes med bord og stoler, provisorisk tak over spisestedet, musikkanlegg og en del andre ting. Dette er virkelig mye jobb, men så håper vi at mange kommer og at alt blir solgt slik at vi kan tjene en slump med penger.
Ungene jobber jevnt og trutt med lekser og oppgaver, de er iherdige og flinke ut i fra forutsetningene deres. Det er mange som får gode karakterer på tross av vanskelige kår og mye annet av ansvar, komplikasjoner og tankegods.
Takk for all god støtte og gode ord da jeg var i Norge.
Så ønsker jeg dere alle mange, fine og gode høstdager.
mandag 21. september 2015
reise
I dag reiste grågåsa og i morgen reiser jeg. I dag så jeg grågåsa i sin velkjente plog på vei sørover. Skvaldrende flyr de for å oppmuntre hverandre. Jeg har lest at de som flyr lenger bak i plogen sparer noe slikt som 70 % energi i forhold til den som ligger først i plogen. Ganske fantastisk.
Takk for et fint opphold i Norge. Jeg har truffet mange, men jeg rakk dessverre ikke alle. Takk til alle dere som har solgt kalendere og takk til dere som har kjøpt. Takk for pratestunder og takk for fjellturer. Takk for regnvær og takk for sol. Takk for det å kunne føle meg hjemme og takk for det å kunne lengte til Bolivia. Takk for arbeidet dere gjør sammen med meg.
Ønsker dere alle en fin høst, ta vare på dere selv og deres nærmeste.
I morgen reiser jeg rundt halve jordkloden, Det tar nesten 44 timer denne gangen med en natt i Sao Paulo i en god seng. Det er en lang reise, likevel er vi mennesker i samme verden, I bunn og grunn er vi så like, selv om vi er forskjellige, akkurat som jeg og naboen min, vi er like og vi er forskjellige. Sånn er det bare. Så ønsker jeg at vi også kan ta vare på noen som ikke er oss så nære, de som ikke bor i nabolaget, men kanskje enda lenger unna. De har akkurat de samme behova, ønskene og drømmene som oss.
Takk for et fint opphold i Norge. Jeg har truffet mange, men jeg rakk dessverre ikke alle. Takk til alle dere som har solgt kalendere og takk til dere som har kjøpt. Takk for pratestunder og takk for fjellturer. Takk for regnvær og takk for sol. Takk for det å kunne føle meg hjemme og takk for det å kunne lengte til Bolivia. Takk for arbeidet dere gjør sammen med meg.
Ønsker dere alle en fin høst, ta vare på dere selv og deres nærmeste.
I morgen reiser jeg rundt halve jordkloden, Det tar nesten 44 timer denne gangen med en natt i Sao Paulo i en god seng. Det er en lang reise, likevel er vi mennesker i samme verden, I bunn og grunn er vi så like, selv om vi er forskjellige, akkurat som jeg og naboen min, vi er like og vi er forskjellige. Sånn er det bare. Så ønsker jeg at vi også kan ta vare på noen som ikke er oss så nære, de som ikke bor i nabolaget, men kanskje enda lenger unna. De har akkurat de samme behova, ønskene og drømmene som oss.
torsdag 17. september 2015
Referat fra årsmøte, og litt til
ÅRSMØTE 2015 DRÅPEN
Sandefjord 30 aug. 2015
Antall deltagere: 14
Møtested : Betel på Feen
Laila Korsvik åpner møte med å gå gjennom dagsorden, ingen kommentarer til denne.
Heidi Toverud og Berit Ulseth velges til å underskrive protokollen.
Toril Korsvik gjennomgår årsrapport samt regnskap for 2014. Denne ble sendt ut på mail til alle i januar 2015
Gjennomgang av budsjett 2015, ingen spesielle kommentarer til dette.
Toril forteller litt om året 2014 , en del utfordringer som er tatt tak i, og samlet sett har «Dråpen» kommet styrket ut av dette.
Økonomisk, har året vi nå er inne i fram til aug. 2015 gitt større inntekter enn tidligere. Dette er i hovedsak ikke faste givere, men inntekter fra utlodning, sommergaver, jubileer o. l. Samtidig er det overført større midler til Bolivia p.g.a. svekket kronekurs.
Kaffe & kaker samt frukt.
Utlodding
Valg, Hege Falkum Aribox og Laila Korsvik går ut av styre, vi takker dem for en flott innsatts over mange år. Nina Nøvik og Sidsel Holter Bekkelund er nye styremedlemmer.
Innkommende saker:
Oppfordring til alle som var på årsmøte om å hjelpe til å samle gevinster til neste års utlodding på bygdetunet på «Bokmoa».
Sign: ___________________________ Sign: ______________________________
Sandefjord 30 aug. 2015
Antall deltagere: 14
Møtested : Betel på Feen
Laila Korsvik åpner møte med å gå gjennom dagsorden, ingen kommentarer til denne.
Heidi Toverud og Berit Ulseth velges til å underskrive protokollen.
Toril Korsvik gjennomgår årsrapport samt regnskap for 2014. Denne ble sendt ut på mail til alle i januar 2015
Gjennomgang av budsjett 2015, ingen spesielle kommentarer til dette.
Toril forteller litt om året 2014 , en del utfordringer som er tatt tak i, og samlet sett har «Dråpen» kommet styrket ut av dette.
Økonomisk, har året vi nå er inne i fram til aug. 2015 gitt større inntekter enn tidligere. Dette er i hovedsak ikke faste givere, men inntekter fra utlodning, sommergaver, jubileer o. l. Samtidig er det overført større midler til Bolivia p.g.a. svekket kronekurs.
Kaffe & kaker samt frukt.
Utlodding
Valg, Hege Falkum Aribox og Laila Korsvik går ut av styre, vi takker dem for en flott innsatts over mange år. Nina Nøvik og Sidsel Holter Bekkelund er nye styremedlemmer.
Innkommende saker:
Oppfordring til alle som var på årsmøte om å hjelpe til å samle gevinster til neste års utlodding på bygdetunet på «Bokmoa».
Sign: ___________________________ Sign: ______________________________
Det nye styret har også hatt sitt første styremøte og de ulike verva ble fordelt slik:
Leder: Heidi Toverud
Nestleder: Annja Marie Jørgensen
Kasserer: Sidsel Holter Bekkelund
Sekretær. Nina Nøvik
Styremedlem: Lene Vårum
Det ble et fint styremøte der folk er villige til å ta på seg oppgaver. Takk for det!
Nå sier jeg ikke lenger "jeg", nå sier jeg "vi" om arbeidet i Bolivia. Nå kjenner jeg at jeg har mange gode folk rundt meg og bak meg som jobber sammen. "Unga våre" vil også ha fordeler av at det er mange som er med i arbeidet.
Takk til alle gode bidragsytere på ulike arenaer. Og takk til alle som har kjøpt kalendere. Det er enda noen igjen, så gi beskjed dersom du vil ha en eller fler. Prisen er på kun 50 kr. Kalenderen er for 2016 og viser arbeidet vi driver i tillegg til natur i Bolivia.
mandag 24. august 2015
Augustbrev!
Stokke august 2015
Kjære dere alle!
For litt siden kom jeg til Norge for et opphold på syv uker. Jeg merker allerede at dette kommer til å gå fort. Jeg har tuffet noen av dere, men har enda mange igjen. Ukene kommer til å gå med til å skrive brev, forberede og gjennomføre årsmøte, skrive søknader, ordne bilder, besøke støttespillere, fjellturer, besøke venner og familie, fester o.a. Jeg gleder meg til å treffe mange enda.
Den siste tida i Bolivia var hektisk, men fin. Jeg fikk storfint besøk fra Norge. En gruppe på syv personer kom for å oppleve et kontinent helt anderledes enn vårt. Det gikk i hundre og ett og de fikk oppleve mye på de dagene de var der. Jeg kan jo nevne fruktmarked der lastebilene kommer inn til byen. Frukta lå som små fjell på utsiden av lastebilene, og bananene, appelsinene og mandarinene kostet noen øre pr stykk. Da er det bare å fråtse i solmoden og smakfull frukt. Vi reiste til Torotoro nasjonalpark, der vi hadde noen opplevelsesrike dager, vi dumpa rett opp i en fest for en helgen der gatene var stengt så vi måtte bruke elva for å komme oss til hotellet med bilen. Men da vi kom fram til gata der hotellet lå var den opptatt av en gruppe dansere. Dansen var Tinko (ikke vet jeg hvordan det staves, men det uttales slik på norsk) og den er råstilig den dansen. Gå inn på google, eller er det youtube, og se den, den ender med en slåsskamp der, i alle fall før i tida, en døde til slutt. Første dagen i Torotoro gikk vi en tur på to timer i en høyde på 3900 m.o.h. En flott tur i solskinn, inne i huleganger og med en utsikt som kan ta pusten fra en. Så var det inn i dryppsteinsgrotta. Jentungen på seks år gikk foran med guiden og hoppa, klatra, rappelerte og åla seg gjennom de ulike pasasjene. Dagen etter var det tur til canyon, først så vi den ovenfra, så gikk vi nedi for å bade i kulpene og dusje i de naturlige vannfallene. Det ble noe magisk over de dagene, som han sa gutten på 16 år. Det er mye mer jeg kunne skrevet fra dette besøket, men nå over til noe annet.
Som vi har gjort de siste åra i leksehjelpa reiste vi også i år på ekskursjon til ferieplassen til misjonen med barn og foreldre den 1. mai. Et flott sted med gressplen, frukttrær og basseng. Der er det bare å slippe løs unga, så kommer aktivitetene av seg selv. Likevel er det bassenget som alltid er det store høydepunktet. Dette året lagde vi også wathia – mat kokt nede i jorda, psykologen hadde et lite foredrag for foreldrene, vi brukte god tid på måltidet og vi lekte sammen til glede for barn og voksne. Det var kun en familie som ikke kunne bli med dette året. Enda har jeg et bilde på netthinna da den første familien kom. Det var en far med fire barn som kom gående lette og glade bortover veien mot leksehjelpa der vi skulle møtes. I det øyeblikket sto jeg ute på gata og så de komme mot meg. Denne familien har vi måttet dra og hale i de tidligere åra for at de skulle bli med.
To lørdager før vinterferien leide vi inn ei dame som hadde kurs for personalet, en psykopedagog som hadde mye erfaring. Hun prata om den grunnleggende lese og skriveopplæringa og matematikkundervisningen. Hun prata om ”våre” unger, den bakgrunnen og de erfaringene disse har i forhold til de som har vokst opp i byen. Hun prata bl.a. om at alle unger lærer best ut i fra den erfaring de selv har og ”våre” unger som kommer fra landsbygda der alt er anderledes, må det tas hensyn til.
Vinterferien varte i tre uker dette året. Den begynner alltid med to uker og av og til blir den utvida med en uke dersom kulda holder seg. Og dette året var det virkelig kaldere enn tidligere år. Jeg likte godt at den ble på tre uker, da kunne vi gjøre andre ting med ungene som vi ikke får tid til når de må gjøre lekser. I klasseromma jobba de godt med grunnleggende saker som elevene strever med. Ellers hadde jeg noen aktiviteter som eventyrstund i et klasserom, aerobic ute på gårdsplassen (Røris 5) til stor glede for alle små og noen store. Vi så film to ganger, første gangen så vi Flåklypa Grand Prix, en fantastisk engasjerende film utenom pratesekvensene som bare jeg forsto – disse spola jeg forbi. Under billøpet mot slutten av filmen satt alle konsentrerte og så på med noen flotte ansiktsuttrykk. Uka etter så vi en film om Pippi Langstrømpe, det var en amerikansk versjon som jeg aldri hadde sett før, men det var også en engasjerende film som alle satte pris på.
Noen av barna som kommer til oss har foreldrene sine i Spania. Barna bor da ofte med tanter, onkler eller besteforeldre. I april fikk ei jente pappaen sin tilbake fra Spania. Hun lyste opp og var blid og glad. Kusinene hennes som ikke fikk noen av foreldrene sine tilbake, så dette og ble mer melankolske og plundra med å konsentrere seg om leksene. Samtidig var de også glade for å få onkelen sin på besøk. Det gjør noe med en å føle seg forlatt av foreldrene sine, og når de er i Spania er det heller ikke lett å prate med dem eller besøke dem når det er behov for det. Jenta som fikk far sin på besøk reiste til Spania i slutten av juli og bor der nå sammen med foreldrene sine og to småsøsken som hun aldri hadde sett før.
Vi har en fin personalgruppe dette året. Vi fungerer fint sammen, de tar ansvar, initiativ og hjelper hverandre der det trengs. Denne gruppa håper jeg kan bli der en del år for å forme prosjektet videre og evt. ta ansvar for drifta den dagen jeg reiser til Norge.
Besøket fra Norge fikk også treffe ungene våre. Den 6-årige jenta sklei rett inn i ungeflokken og var stadig å se i sandkassa eller i fikentreet sammen med noen bolivianske barn. Guttene fra Norge sto og slengte slengtauet som er en populær aktivitet mellom arbeidsøktene. Siste dagen besøkte vi familien oppe i lia. Vi hadde med naboen som tolk, frukt, yoghurt og noen klær. Ungene der oppe i lia var tilbaketrukne med en gang vi kom, men tødde raskt opp. Da gi gikk ned igjen var det chau-rop til vi var langt nede i bakken.
Tre dager etter besøket reiste jeg til Norge med koffertene fulle av alpakkapledd og kalendere. Pledda kommer jeg til å dele ut når jeg treffer dere og kalenderne har vi begynt å selge. Jeg lagde kalender for 2016 med bilder fra Bolivia og ungene i "Dråpen", så håper jeg at vi får solgt de alle sammen. De koster 50,- kr stk, meld i fra dere som jeg ikke har truffet enda og som ønsker å støtte oss ved å kjøpe kalender(e).
Så gjenstår det å minne om årsmøte den 29. august kl. 15:00 på Feen Bedehus i Stokke. Velkommen.
Mange hilsener fra "Dråpen"v/Toril Korsvik
Blog: www boliviadraaper.blogspot.com
E-post: torilk@yahoo.no
Gavekonto: 9488 05 44629
Kjære dere alle!
For litt siden kom jeg til Norge for et opphold på syv uker. Jeg merker allerede at dette kommer til å gå fort. Jeg har tuffet noen av dere, men har enda mange igjen. Ukene kommer til å gå med til å skrive brev, forberede og gjennomføre årsmøte, skrive søknader, ordne bilder, besøke støttespillere, fjellturer, besøke venner og familie, fester o.a. Jeg gleder meg til å treffe mange enda.
Den siste tida i Bolivia var hektisk, men fin. Jeg fikk storfint besøk fra Norge. En gruppe på syv personer kom for å oppleve et kontinent helt anderledes enn vårt. Det gikk i hundre og ett og de fikk oppleve mye på de dagene de var der. Jeg kan jo nevne fruktmarked der lastebilene kommer inn til byen. Frukta lå som små fjell på utsiden av lastebilene, og bananene, appelsinene og mandarinene kostet noen øre pr stykk. Da er det bare å fråtse i solmoden og smakfull frukt. Vi reiste til Torotoro nasjonalpark, der vi hadde noen opplevelsesrike dager, vi dumpa rett opp i en fest for en helgen der gatene var stengt så vi måtte bruke elva for å komme oss til hotellet med bilen. Men da vi kom fram til gata der hotellet lå var den opptatt av en gruppe dansere. Dansen var Tinko (ikke vet jeg hvordan det staves, men det uttales slik på norsk) og den er råstilig den dansen. Gå inn på google, eller er det youtube, og se den, den ender med en slåsskamp der, i alle fall før i tida, en døde til slutt. Første dagen i Torotoro gikk vi en tur på to timer i en høyde på 3900 m.o.h. En flott tur i solskinn, inne i huleganger og med en utsikt som kan ta pusten fra en. Så var det inn i dryppsteinsgrotta. Jentungen på seks år gikk foran med guiden og hoppa, klatra, rappelerte og åla seg gjennom de ulike pasasjene. Dagen etter var det tur til canyon, først så vi den ovenfra, så gikk vi nedi for å bade i kulpene og dusje i de naturlige vannfallene. Det ble noe magisk over de dagene, som han sa gutten på 16 år. Det er mye mer jeg kunne skrevet fra dette besøket, men nå over til noe annet.
Som vi har gjort de siste åra i leksehjelpa reiste vi også i år på ekskursjon til ferieplassen til misjonen med barn og foreldre den 1. mai. Et flott sted med gressplen, frukttrær og basseng. Der er det bare å slippe løs unga, så kommer aktivitetene av seg selv. Likevel er det bassenget som alltid er det store høydepunktet. Dette året lagde vi også wathia – mat kokt nede i jorda, psykologen hadde et lite foredrag for foreldrene, vi brukte god tid på måltidet og vi lekte sammen til glede for barn og voksne. Det var kun en familie som ikke kunne bli med dette året. Enda har jeg et bilde på netthinna da den første familien kom. Det var en far med fire barn som kom gående lette og glade bortover veien mot leksehjelpa der vi skulle møtes. I det øyeblikket sto jeg ute på gata og så de komme mot meg. Denne familien har vi måttet dra og hale i de tidligere åra for at de skulle bli med.
To lørdager før vinterferien leide vi inn ei dame som hadde kurs for personalet, en psykopedagog som hadde mye erfaring. Hun prata om den grunnleggende lese og skriveopplæringa og matematikkundervisningen. Hun prata om ”våre” unger, den bakgrunnen og de erfaringene disse har i forhold til de som har vokst opp i byen. Hun prata bl.a. om at alle unger lærer best ut i fra den erfaring de selv har og ”våre” unger som kommer fra landsbygda der alt er anderledes, må det tas hensyn til.
Vinterferien varte i tre uker dette året. Den begynner alltid med to uker og av og til blir den utvida med en uke dersom kulda holder seg. Og dette året var det virkelig kaldere enn tidligere år. Jeg likte godt at den ble på tre uker, da kunne vi gjøre andre ting med ungene som vi ikke får tid til når de må gjøre lekser. I klasseromma jobba de godt med grunnleggende saker som elevene strever med. Ellers hadde jeg noen aktiviteter som eventyrstund i et klasserom, aerobic ute på gårdsplassen (Røris 5) til stor glede for alle små og noen store. Vi så film to ganger, første gangen så vi Flåklypa Grand Prix, en fantastisk engasjerende film utenom pratesekvensene som bare jeg forsto – disse spola jeg forbi. Under billøpet mot slutten av filmen satt alle konsentrerte og så på med noen flotte ansiktsuttrykk. Uka etter så vi en film om Pippi Langstrømpe, det var en amerikansk versjon som jeg aldri hadde sett før, men det var også en engasjerende film som alle satte pris på.
Noen av barna som kommer til oss har foreldrene sine i Spania. Barna bor da ofte med tanter, onkler eller besteforeldre. I april fikk ei jente pappaen sin tilbake fra Spania. Hun lyste opp og var blid og glad. Kusinene hennes som ikke fikk noen av foreldrene sine tilbake, så dette og ble mer melankolske og plundra med å konsentrere seg om leksene. Samtidig var de også glade for å få onkelen sin på besøk. Det gjør noe med en å føle seg forlatt av foreldrene sine, og når de er i Spania er det heller ikke lett å prate med dem eller besøke dem når det er behov for det. Jenta som fikk far sin på besøk reiste til Spania i slutten av juli og bor der nå sammen med foreldrene sine og to småsøsken som hun aldri hadde sett før.
Vi har en fin personalgruppe dette året. Vi fungerer fint sammen, de tar ansvar, initiativ og hjelper hverandre der det trengs. Denne gruppa håper jeg kan bli der en del år for å forme prosjektet videre og evt. ta ansvar for drifta den dagen jeg reiser til Norge.
Besøket fra Norge fikk også treffe ungene våre. Den 6-årige jenta sklei rett inn i ungeflokken og var stadig å se i sandkassa eller i fikentreet sammen med noen bolivianske barn. Guttene fra Norge sto og slengte slengtauet som er en populær aktivitet mellom arbeidsøktene. Siste dagen besøkte vi familien oppe i lia. Vi hadde med naboen som tolk, frukt, yoghurt og noen klær. Ungene der oppe i lia var tilbaketrukne med en gang vi kom, men tødde raskt opp. Da gi gikk ned igjen var det chau-rop til vi var langt nede i bakken.
Tre dager etter besøket reiste jeg til Norge med koffertene fulle av alpakkapledd og kalendere. Pledda kommer jeg til å dele ut når jeg treffer dere og kalenderne har vi begynt å selge. Jeg lagde kalender for 2016 med bilder fra Bolivia og ungene i "Dråpen", så håper jeg at vi får solgt de alle sammen. De koster 50,- kr stk, meld i fra dere som jeg ikke har truffet enda og som ønsker å støtte oss ved å kjøpe kalender(e).
Så gjenstår det å minne om årsmøte den 29. august kl. 15:00 på Feen Bedehus i Stokke. Velkommen.
Mange hilsener fra "Dråpen"v/Toril Korsvik
Blog: www boliviadraaper.blogspot.com
E-post: torilk@yahoo.no
Gavekonto: 9488 05 44629
Abonner på:
Innlegg (Atom)