Årsmøte

Velkommen til årsmøte i Dråpen, ta med deg familie, venner, nabo eller den du finner og kom.

Innkalling til Årsmøte “Dråpen”

21.september 2014, kl 14.00

Betel, Feen, Stokke

Følg riksvei 303 forbi Stokke kirke ca. 3 km mot Sandefjord. Vanskelig å finne fram? Ring Toril Korsvik, 91240659

Dagsorden:

Sak 1 – Åpning/konstituering

Sak 2 – Godkjenne

a)     Representantenes fullmakter

b)    Dagsorden

c)     Valg av dirigent

d)    Valg av referent

e)     Valg av 2 representanter for underskrift av protokoll

            Sak 3 – Årsberetning

            Sak 4 – Regnskap for 2013

            Sak 5 – Budsjett for 2014/hvordan tilstanden er i dag og planer videre.

Sak 6 – Innkomne saker og forslag    

Sak 7 – Valg

            Sak 8 – Avslutning

           

Dersom noen har saker eller forslag kan de sende til ninovik@online.no  innen 14.09.14

Det blir informasjon med bilder fra Bolivia, noe å bite i, salg av varer fra Bolivia og utlodning.

Alle interesserte er velkomne til å delta på årsmøte.

augustbrev

                                                                                                                                Cochabamba 12.08.2014

Kjære dere alle sammen!

Det er august i Bolivia og varmen sniker seg langsomt på. Den verste vinterkulda er over, våren er i anmars og vi tiner opp også på kvelden og morgenen. Det er kaldt i juli å spise frokost på et kjøkken der sola ikke kommer inn. De siste par månedene har jeg sittet i sofaen på kveldene under en dundyne fra Norge, sett på nyheter og strikka. Da har jeg hatt det fint.

Strikking, ja, vi har hatt fire damer som har strikka for livet i det siste. I mars fikk vi bestillinger på fire store alpakkapledd som har økt til fem i tillegg til tre små som passer til barnevogn. Mesteparten av overskuddet av pledda går til strikkerne og en liten del til prosjektet.  Så om noen dager setter jeg meg på flyet mot Norge med fem store alpakkapledd i kofferten og litt garn. Flere bestillinger kan tas opp mens jeg er i Norge.

Arbeidet med ungene går sin gang, det er framgang, men også stillstand eller tilbakegang på ulike områder. Vi har en stor gutt som etter en del år med jobbing nå tar mer ansvar for yngre søsken, han kommer mer presis, han leker med og passer på de yngste (en ny side ved han som vi har sett nå), han har en vei å gå enda med å jobbe med skolesaker, men han kommer seg. Vi har et søskenpar som aldri har møtt gode grenser i hjemmet som nå begynner å høre etter og gjøre det vi sier til dem. Foreldrene har så veldig lett for å gi seg når ungene begynner å protestere, de kan til og med gjøre leksene for dem dersom ungene ikke har lyst. Så er det en gutt som har slutta, det var dumt, men slik er det. Han er 15 år og gikk i 7. klasse. Han bor sammen med far og ei stemor som han ikke har noe godt forhold til. Faren kan ikke lese eller skrive så han klarer ikke å oppmuntre gutten til å studere videre. Det er denne gutten vi har hjulpet med å ordne fødselsattest til, og så, når han får det slutter han på skolen og her og begynner å jobbe, det er trist og vi er skuffa, men vi har pressa han ganske mye og til slutt må han bestemme selv. Og da det ikke er noe støtte i hjemmet til å fortsette skolegangen, er det vanskelig. Samtidig håper vi at vi har gitt han mye den tida han har vært her som han ser og verdsetter når han blir eldre. Med karakterene til ungene går det litt opp og ned etter innsatsen. Av og til må vi konsentrere oss om noen unger og av og til om andre og til tider er det oppfølging en til en som gir resultater.

Vi fortsetter å lese for ungene, førskolegruppa har lest nesten alltid og har nå lest ut alle bøkene vi har som er tilpassa dem, de to eldste gruppene har intensivert lesinga dette året og vi ser at interessen øker hos de fleste. Lesing hjelper på lang sikt med å kunne formulere seg, forbedre rettskrivinga og øke forståelse for det de leser og alt dette er noe elevene vårer er svake på. Utenom lekser og lesing er det mye fysisk akvititet, ballspill, basket – bare det å droppe ballen og øke koordinasjonen mellom øyne og hender, sandkassa og puslespill blir brukt nesten hver gang.

Hver onsdag ettermiddag tar jeg med meg en av ungene og drar til tannlegen. Jeg husker at da jeg kom til Bolivia sa de norske som bodde her at tannhelsen til ungene viser hvordan forholdene er i familien. Det er forferdelig mye dårlige tenner, de som fremdeles har melketenner kan bare ha noen brune stubber til fortenner. Tannlegen sukker av og til over tilstanden på tennene og det er alltid mer å gjøre enn det foreldrene tror.

Bilverkstedet er i gang, det er vi veldig fornøyde med. Det er ikke de store inntektene enda, men med tid og stunder håper vi .... Mekanikeren vår driver med en del andre ting også i tillegg til at akkurat nå står det tre biler her og venter på at eieren enten skal skaffe penger til deler eller skaffe delene. En bil trenger en ny motor og en annen en ny aksel. Det er ikke vanlig at verkstedet gjør alt først og så betaler bileieren etterpå, så mye tillit har de ikke til hverandre.  Bileierne må betale noe på forskudd og så litt etter litt og det siste helt til slutt. Her må det sikres på begge sider. Mekanikeren vår er også lærer for de eldste ungene og av og til tar han de med seg ned i verkstedet for å vise dem hvordan ting fungerer, om det er bilmekanikk, elektrisitet eller andre ting. I tillegg har han ansvaret for at vannforsyningen til alle husstandene i området fungerer tilfredsstillende. Da vi kom hit for rundt seks år siden hadde vi ikke stabilt tilgang til vann på tomta. I rundt fire år nå har mekanikeren vår hatt ansvaret for å tilrettelegge for vanntilførsel for alle husstandene og nå fungerer det fint. På søndag jobba han hele dagen med innstallasjon  av vann i en husstand som bor på grensa mellom vårt område og naboens. Mandag vaska han den gamle vanntanken fordi det nå var lite vann i den og da var det bare å utnytte det. Dette er ulønnet arbeid som er til beste for befolkningen i området, og til tider har det vært veldig mye arbeid. Det å ha reint vann i springen er slett ikke en selvfølge som det er i Norge.

Dette året har jeg litt etter litt gitt arbeiderne en månedslønn ekstra for hvert av de åra de har jobba her. Dette er lovfesta og skal gis hvert femte år eller når de slutter i jobben. Fra nå av vil jeg gi dette på slutten av hvert år. Dette har ført til økte utgifter for oss, samtidig vil jeg si at her betaler ingen skatt og dermed har de ingen rettigheter eller forsikringer i helsevesenet som vi har i Norge. Dersom noe skjer og en person må legges inn på sykehus må pasienten betale alt. Det betyr; alt fra arbeidet til legen, leie av seng og sengetøy, sprøyter, sprøytespisser og innholdet i sprøyta, maten må pårørende ofte skaffe, ja til og med engangshanskene som legen bruker i behandlingen må pasienten selv betale. Når pasienten er blitt frisk nok til å reise hjem, må hele regninga betales før dette kan skje. Jeg har hørt om og sett på tv at folk ikke har kunnet reise hjem fordi de ikke klarer å betale regningen, det betyr at beløpet øker for hver dag og time pasienten må ligge der. I tillegg vil jeg si at de som jobber her hos oss ikke har mye å rutte med, ingen av dem kommer fra familier med gode inntekter og flere av dem har virkelig kjempa for å komme seg opp og fram i livet.

Om noen dager reiser jeg til Norge for et opphold på to måneder. Det skal bli godt å komme hjem en tur og se skogen, sjøen, kjenne den friske lufta og være sammen med familie, venner og kjente, spise reker og annet godt.

Takk for all støtte til unga, til Bolivia og til de som jobber her, det er en fin gjeng av både store og små som gjør det beste de kan for at verden skal bli litt bedre.

Vennlig hilsen alle oss i «Dråpen» Bolivia v/Toril Korsvik

Gavekonto: 9488 05 44629  

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Mail: torilk@yahoo.no

Tel: +591 44313544

 

Siste dagers hendelse.

Torsdag kveld i 10 tida ringte det på porten. En 20-år gammel nabogutt spurte om jeg kunne være sjåfør for broren hans til det nærmeste lokale helsesenteret. Jeg tok med meg lommeboka, låste døra og dro ut med bilen. Mye penger tok jeg ikke med meg, men litt, sånn i tilfelle. Det er en familie som ikke har alt for store økonomiske ressurser og så er de seks søsken i alt. Da jeg kom fram til porten deres kom han hinkende ut med støtte av sine to eldste søsken. Låret og kneet hans var hovent, stivt og vondt.  Det som hadde skjedd var at lørdagen før hadde han vært sammen med en vennegjeng der det hadde kommet til konfrontasjoner, en annen hadde trekt kniven og denne gutten fikk to stikk i låret. Han hadde dratt til legen rett etterpå, og det så bra ut. Men utover i uka ble det vondere og vondere, samtidig som det hovnet opp. Så vi dro da til helsesenteret denne torsdagskvelden, men der var det ingen som kunne hjelpe han, så dro vi til et lite sykehus i nærheten. Der sa de at vi måtte reise til et større og mer sentralt sykehus, der har de større ekspertise, sa legen. Bror til han som trengte behandling hadde tatt med seg ca 18 kr, det var vel det det ville koste på det første stedet vi dro til. Men for å dra til det store sykehuset i byen fant jeg ut at jeg ville ta med meg mer penger, så vi dro hjemom en tur. Da vi kom fram til sykehusets akuttavdeling fikk vi etter noe venting en lege som sa at de rett og slett ikke hadde plass. Han kikka på de to korte kutta gutten hadde i låret, sa at de var små og ba oss om å komme tilbake dagen etter kl.8:00 på morgenen. Vi dro da hjem igjen og gutten, som er 18 år, hinka inn i huset. Jeg ble enig med broren om at vi skulle reise hjemmefra kl. 6:00 morgenen etter, både for å være der tidlig i forhold til e.v.t. kø og p.g.a. varsel om veiblokkeringer. Jeg sov ganske bra i fem timer den natta,  gutten med knivstikka hadde nesten ikke sovet i det hele tatt. Men vi reiste til byen og begynte å vente. Etter en stund kom han inn til en lege, men han kom fort ut igjen med beskjed om å dra til et sted der de kunne ta røntgenbilde. Vi reiste, rota litt for å finne fram, tok røntgen av låret og reiste tilbake til sykehuset. Der ble det mer venting, venting og atter venting. Så til slutt ble broren kalt inn til legen, gutten satt fremdeles i bilen da venteværelse er utendørs. Broren kom også forholdsvis raskt ut igjen og ble bra sint på broren sin som sa han ikke passer på seg selv. Han trengte operasjon og det måtte skje på et privat sykehus for der vi var hadde de ikke lege som kunne gjøre det, og, det hasta. Vi dro til et privat sykehus for å spørre om pris på en slik operasjon, men legen som kunne svare på det, var ikke kommet på jobb enda, så vi fikk ingen svar. Da bestemte jeg at nå drar vi hjem, hviler litt, spiser litt, snakker litt med dem hjemme og jobber videre med saken etterpå. Da jeg kom hjem var kl. mellom 15 og 15:30. Fram til da hadde jeg spist en banan og litt snacks og de to andre hadde nok ikke spist noe mer. Jeg la fram saken for medarbeideren min og ba han ta over for å finne et sykehus som er bra og ikke det dyreste. Han tok over, reiste med de to brødrene og kom hjem seinere på kvelden med ny informasjon. Vi samla familien til denne gutten for informasjon.

Min medarbeider forklarte hva legen hadde sagt: kniven han hadde fått i låret hadde sneia hovedpulsåra som går nedover i beinet og det hadde begynt å blø der inne. Litt etter litt hadde dette skapt en utposning av blod som bare ville fortsette å vokse, og dersom den ikke ble operert bort ville den en dag sprekke og han ville dø av blødningen. Så var det prisen, han hadde snakka med en lege som kunne ta operasjonen og inkludert alt, var han villig til å gå ned til 2500 USD. Det var en pris som familien ikke ville klare på stående fot aleine. Her måtte det handles og planer ble lagt fram. I tillegg trengte han tre blodgivere i tilfelle det skjedde noe, hovedpulsåra er ikke til å spøke med. Vi starta altså med 18 kr. for å gå på det lokale helsesenteret og det endte med 2500 USD på et privat sykehus. Det siste døgnet har familien mobilisert seg for å finansiere denne operasjonen og for å finne blodgivere. Gutten ble innlagt lørdag morgen og operasjonen foregikk lørdag kveld. I Bolivia har de lovfesta minstelønn og 2500 USD er omtrent en årslønn for denne minstelønna. I tillegg kan jeg si at faren i familien er enkemann etter at kona døde i kreft for noen år siden. Han har enda gjeld etter kona si sykehusbehandling.

Jeg skriver ikke dette for at dere der hjemme skal bidra økonomisk til denne operasjonen. Jeg skriver for å gi dere informasjon om at vi støtter og hjelper der vi kan og det er på mange områder og det utvider seg stadig. Det denne gutten trenger hjelp til er å få skikk på seg selv, ta ansvar og se sin oppgave i livet. Faren er sint på han for tida fordi han bare henger og slenger med disse «vennene» sine som slett ikke stiller opp når det skjer noe som dette. Og fordi han ikke hjelper til hjemme av noe slag. Vi vil låne han en del av dette beløpet som operasjonen kommer på, men han må jobbe for å betale det tilbake litt etter litt.

Nå sitter jeg her søndag kveld, gutten er operert og familien sliter med å finne noen som kan låne dem penger. Gutten ligger på sykehuset og han vil ikke bli skrevet ut før hele sykehusregninga er betalt. Så kanskje jeg må be dere likevel om å bidra så skal vi følge opp gutten og hjelpe han så godt vi kan til å få et bedre liv. I øyeblikket er politiet på vei til å gripe fatt i den gutten som knivstakk.

verksted

Denne måneden har vi hatt fire biler inne til reparasjon og det har gått bra.  Vi hadde en liten innvielse her en dag med fruktsalat. Vi henta inn mekanikeren, hans medhjelper og de to kjøkkendamene som kokkelerer til unga. En liten hyggelig stund ble det.

Av og til har han med seg en medhjelper, men som regel driver mekanikeren aleine. Denne røde bilen sto her i rundt tre uker før den var ute på veien igjen. Det var en som hadde kjøpt bil for første gang og antakelig hadde han ikke skjekka den ordentlig, så det var en del flere feil enn det han visste om, noen store og noen små. Slik er det her i landet, de tar ikke et rødt øre for å lure deg trill rundt. Jeg er sikkert blitt lurt mange ganger utan at jeg har vært klar over det og noen ganger har jeg blitt klar over det etter en stund.

 

Så har vi handla inn noe verktøy ettersom vi hadde bruk for det. Noe smått og litt stort. Her er en hydraulik heis som her blir brukt til å heise ut en motor av bilen (bildet under).

Verkstedet er ikke så stort og vi håper på at en dag blir det for lite. Dette bildet er tatt mello 14 og 15 på ettermiddagen og det kommer inn en god del sol. Her jobber de helt til kl. 18 på kvelden med en siesta midt på dagen på to timer.

Det er blitt et fint og praktisk sted med mange muligheter. I det siste har vi forbedra verkstedet med lys, orden, stikkontakter og andre ting. Her kan det foregå mye fint med unger og ungdom i årene framover.

En liten hilsen

En liten hilsen til alle dere som er med og støtter oss i arbeidet i Bolivia og til alle dere andre som leser dette. "Dråpe for dråpe skaper vi en bedre verden", er mottoet vårt i arbeidet med barn og unge i Bolivia. Vi har for tida 23 unger fra ressurssvake familier som kommer hit etter skoletid for å spise middag, gjøre lekser, lese, leke og tilegne seg verdier for livet. Familiene er ressurssvake med hensyn på økonomi og utdanning, det er enkefedre og aleinemødre, det er alkohol og omsorgssvikt og det er analfabetisme. Ungene har ressurser så det holder, saken er bare å finne dem og få både dem og foreldrene til å forstå at utdanning er framtida både for dem og for landet. Vi jobber med verdier og med spesiell vekt på respekt, empati og utholdenhet. Respekt for å bli gode og ærlige samfunnsborgere, empati for å se andre enn seg selv og handle ut i fra det og utholdenhet for ikke å gi opp selv om det butter litt i mot av og til. Ungdommene fra den foreldregruppa vi jobber med  har lett for å droppe ut av skolen. De må ofte begynne å jobbe tidlig for å hjelpe til hjemme og da får de smaken på å tjene penger, dermed kan de lett gi opp skolen for heller å jobbe.Vi har så vidt starta opp et bilverksted  der meninga er å vekke interesse hos barn og ungdom for videre studier. En måte å motivere de til videre arbeid, at de kan se at med en utdanning kan de få til ting som de selv har lyst til.

Det er mange som støtter oss økonomisk i Norge og plutselig er det et nytt navn som dukker opp og det er spennende for jeg vet ikke alltid hvor de kommer fra. Det er utrolig flott å se at dere tror på det vi gjør og at dere sender både penger og oppmuntringer om arbeidet. Da kan jeg også si at vi trenger flere støttespillere, det er så mange behov og så mye vi har lyst til å gjøre;

-          Verkstedet er på gang og vi trenger mer verktøy, og så trenger vi en liten bit til med tak til verkstedet (det har jo ingen vegger). På ettermiddagen kommer det inn ganske mye sol og det er tungt å jobbe i den sterke sola som er her. Da vi bygde taket gjorde vi ingen direkte feil, vi bare bomma litt på avslutninga og det merker vi nå med sola om ettermiddagen.

-          Det er valgår i år og det merkes på priser og lønninger. Presidenten har sin støtte i arbeiderne og dermed bestemmer han diverse goder til dem som høyere lønn og sosiale fordeler. Dette går ut over arbeidsgiverne som får høyere utgifter.  

-          Vi jobber med å få elevene til å lese mer så vi trenger flere bøker som gir inspirasjon til videre lesing.

Første time i bilmekanikk

Alle bidrag er velkomne, store som små, ofte eller sjeldent. Jeg spør dere for unger i Bolivia og det gir meg frimodighet, for både du og jeg er medlemmer av den samme verden og vi blir påvirka av hverandre selv om vi bor i forskjellige land.  Av og til kikker jeg opp på nattehimmelen og ser en hær av stjerner, de samme stjernene jeg ser når jeg er hjemme i Norge – vi er én verden og helt avhengige av hverandre. Så, takk til alle dere som bidrar og velkommen til alle dere som vil begynne å bidra til å gjøre en forskjell i noen unges liv, som f.eks. Pedro, Alfredo, Marina, Eliana, Ruth, Alan, Rosario, Daniela, Rosa, Felipe og flere til.    

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Gavekonto: 9488 05 44629

Ekskusjon

Da dro vi alle mann og vel så det til ferieplassen til misjonen for at barn og foreldre skulle få en dag sammen. En deilig dag hvor vi lekte, prata, bada og spiste. Her kommer noen bilder.

 

Forberedelser, brødbaking

Ferga gikk kontinuerlig

Noen nyter tilværelsen

Maten smakte upåklagelig

Muskuløse menn



Aprilbrev

Cochabamba april 2014
Her sitter jeg i Bolivia kikker litt på facebook av og til, og vil ikke se mer, men likevel vil jeg bare se mer og mer. For det er så mange fine bilder der for tida som gir meg sug i magan og et lite ønske om å få være der en liten stund. Et sug etter å gå over viddene med ski på beina, et sug etter å sitte i fjæra og høre bølgene og lukte tang og tare, et sug etter å kjenne våren ruske i nese og hår. Men når jeg lukker øynene så er jeg der – nesten – og det hjelper. Naturen i Bolivia er fin og jeg har hatt mange fine turer både til fjells og til – ja ikke akkurat til sjøs, men andre fine steder, men av og til savner jeg litt disse tinga som jeg gjorde så mye av da jeg bodde i Norge. Ja, ja, dette var dagens nostalgi.
Vi begynte året i Dråpen med tre dagers samling og planlegging for personalet. En av dagene var satt av til et lite forandringskurs. Hvordan forandre tankegangen for å gjøre en bedre jobb. Det var en fin dag og alle var enige i det som kom fram, men praksis tar alltid litt lengre tid å forandre, men noe har vi begynt med. Vi har hengt opp en tavle på fellesarealet foran kjøkkenet der vi spiser alle sammen dette året. Der har vi begynt å skrive fortellinger, historier og andre ting som ungene er opptatt av. Så kan de lære ordbilder, lyder og bokstaver på en annen måte enn det som er vanlig her. Vi har begynt å lese for ungene i rundt 10 min før de begynner på leksene. Det er de færreste som har bøker utenom skolebøker hjemme, men tv har de fleste og mange unger bruker mye tid foran tv. Vi ønsker å motarbeide dette tv og gi de erfaringer og opplevelser gjennom bøker og fortellinger, noe som vil virke godt på fantasien deres og leseforståelsen.

Vi har tatt inn kun 23 unger fra ni familier dette året. Grunnen til dette er at fjoråret var vanskelig på flere måter og flere av oss var slitne av ting som ikke fungerte så godt. Derfor ønsket vi å roe ned litt, ta inn de familiene som har størst behov for å heve seg sosialt og økonomisk og å gjøre en god jobb.

Jeg vil fortelle litt om en familie som nå består av ei mor, hennes samboer, ei datter på 15 år, ei datter på ni år og en sønn på åtte. Denne familien kom til oss for to år siden og da besto den av ei mor og to barn hvor jenta gikk i 1. klasse og gutten gikk i kinder (førskole). I desember 2012 flytta den eldste dattera fra besteforeldrene som bor på landsbygda til mor si her i byen. Denne mora har drukket i flere år, i perioder har hun drukket ganske tett og mye. De to yngste barna bærer preg av dette, spesielt jenta som nå går i 3. klasse. Hun har tatt mye ansvar for lillebroren sin og for mora i disse periodene. For rundt et år siden drakk denne mora mye over lengre tid, den yngste jenta fortalte om dette til oss, den eldste jenta sa ikke så mye. Antakeligvis var hun flau og ville holde det skjult. En dag kom de to yngste barna til oss med ei anna jente, de fortalte at mor til våre unger var på besøk til foreldrene til den andre jenta der de drakk sammen. De spurte om hun andre kunne komme til oss. Vi lot henne få spise middag her før den mannlige arbeideren vår måtte kjørte henne hjem og han fikk se hva som skjedde. På kvelden den samme dagen reiste han hjem til familien vår og fikk se ei mor som hadde drukket for mye og var nærmest bevisstløs med ungene rundt seg. Han tok alle fire med seg hit til oss og jeg kokte havregrøt til dem, mora fikk også en kopp te fra en plante (de er gode på naturmedisin her) til å roe seg på før de ble kjørt hjem igjen. I bilen hadde mora sagt at aldri mer skal jeg drikke igjen og saken er den at det har hun nesten holdt.  Både før og etter denne episoden har vi besøkt familien jevnt, vi har fått en annen organisasjon som vi samarbeider med til å besøke dem og prate med mor og vi har vært hos barnevernet med familien og de har også besøkt familien hjemme. Nå ser vi ei mor som tar ansvar for ungene sine, fremdeles trenger hun hjelp og vi vil følge de opp videre. Vi ser unger som ler og utvikler seg som andre unger, de er sosialt populære og den eldste jenta har åpna seg og hatt stor framgang på skolen. Ansiktet til mor har forandra seg og hun er blidere og fornøyd. Så har hun fått seg jobb, en stund vaska hun på et sted som leier ut til ulike fester. Det var en halv stilling som hun hadde en god stund. For noen dager siden prata jeg med henne og nå hadde hun bytta jobb, det holdt ikke med halv stilling så nå jobber hun i et malerfirma fra morgen til kveld og tjener til å betjene utgiftene hjemme, til skolegang og her hos oss. 

  I mars fikk vi besøk av en tannlege som lurte på om vi trengte henne. Hun tilbød seg å gå over alle tennene til ungene våre og behandle de til en veldig lav pris. Vi bestemte at prosjektet skulle betale henne for å gå over alle tennene og betale evt materiell som hun trengte for å legge på tennene for å styrke de, så skulle foreldrene betale behandlingen. Flere av foreldrene har svart positivt på dette og det er vi fornøyde med. Jeg kjører nå unger en gang i uka til henne der hun har alt utstyr og hun jobber i vei med tenner som er skakkjørt i mange år. Hun gjør en kjempejobb.

Jeg leser en bok om Hans Nielsen Hauge for tida. Han dreiv sitt arbeid for rundt 200 år siden i Norge. Der snakker han bl.a. om mye alkohol som holdt folk fast i fattigdommen. Noe lignende kan vi snakke om her i landet. Det er mange såkalte «chicheriaer» her i byen. Dette er steder der det selges lokalt, billig øl.  Omtrent 100 m fra der vi holder til har det vært et slikt sted der folk har samla seg for å drikke og spise, og det foregår ikke bare i helgene, men midt i uka og midt på dagen. Det har vært vanlig å se fulle folk utenfor porten vår og det har ikke vært så veldig koselig. Nå har vi vært med på å få denne virksomheten stengt fordi vi driver med hjelp til unger så nære dette stedet. Dette har vært en lang prosess som vi har gjort sammen med det lokale styret i bydelen der vi bor.

Så har han som ikke hadde fødselsattest endelig fått det og han kan fortsette på skolen. Foreldrene snakker kun quechua og har vansker med å orientere seg i samfunnet når det gjelder identitetspapirer og andre papirer, så vi har jobba i rundt 2 år for å få dette på plass. De foregående to åra har skolen tatt han inn ved hjelp av oss som et slags vitne, men dette året ville de ikke det.  Men en drøy måned inn i skoleåret var det på plass og han ble godkjent av skolen. Nå har han jobba med å ta igjen det tapte og han kommer til å klare det, selv om første runde med eksamen dette året ikke gikk så veldig bra.

Denne gutten som nå fikk sin fødselsattest kommer fra en familie som kommer fra landsbygda i Potosi fylke. Som sagt så kan ikke foreldrene veldig mye spansk, så de lever litt på sida av samfunnet. Mora er hjemme med seks barn så det er kun far som jobber. Han jobber som murer og han har ingen fagbrev så inntekten er ikke veldig høy. Han har ikke betalt for de tre guttene sine  her hos oss på rundt to år og dette tok vi tak i her i mars. Jeg regna ut at vi tar betalt rundt 75 øre for dagen for hver elev og det dekker kanskje en potet av middagen og dette kan alle familier bidra med på en eller annen måte.  Vi har sagt at dersom de ikke klarer å betale kan de komme å jobbe, for det er alltid noe som må gjøres her på bruket. Så i begynnelsen av mars kom han hit for å jobbe. Han begynte med å rive ned muren vår mot gata som var på vei til å falle ned. Muren var av adobe (en blanding av leire og jord iblanda grass for å holde det sammen) som regnet hadde tæra ganske kraftig på dette året. Vi gav han vanlig betaling og trekte fra noe hver uke for de åra som han ikke hadde betalt her hos oss. Han gjorde en del andre ting også, som sluttfinpussen rundt verkstedet og gulvet i smøregrava som vi enda ikke hadde gjort ferdig. Han jobba i omtrent tre uker og da var gjelda betalt og han hadde tjent en del i tillegg.

Takk for all støtte, det kommer godt med. Bilverkstedet er på gang, så der håper vi å få inn litt midler etter hvert. Brødbaking skjer også med noen små inntekter hver måned. Og noen damer har begynt å strikke pledd som skal selges i Norge, overskuddet blir delt på strikkeren og prosjektet.

Mange hilsener fra store og små i «Dråpen» v/Toril Korsvik

Gavekonto: Gavekonto: 9488 05 44629  

Blogg: www.boliviadraaper.blogspot.com

Mail: torilk@yahoo.no
Tel: +591 4431354